Vi var hos samlivsrådgiver

[Karry]

Jeg og mannen min tok den store vanskelige samtalen for ca 1 mnd siden. Ting har nok skuret lenge, men ingen av oss har egentlig skjønt tror jeg at også den andre har vært misfornøyd.

Vi avtalte å gå til rådgivning, og der var vi i dag. Det var i og for seg nyttig, selv om det ikke brakte frem så mye mer enn det vi selv hadde gravd frem for noen uker siden.

Det jeg synes er leit da, er at vi begge er usikre på følelsene våre og om vi har tro på at det lar seg løse. Vi har nok begge våre skuffelser oppigjennom. Han føler jeg har gitt han for lite bekreftelse og takknemlighet, og at jeg har vært kjip ift når han skal finne på ting. Det har han rett i, og jeg skjønner det. På sett og vis. For min side av historien er en mann som i lang lang tid har nedprioritert hele meg og parforholdet. Alt annet har vært viktig enten det er jobb eller behov for å slappe av, mens mine forslag og ønsker, tid sammen, felles interesser etc. jevnlig har blitt avvist. Jeg har vært SÅ ensom. Han bekrefter dette, og snur på det og lurer på hva som kan være grunnen til at han ikke har vært særlig interessert i å engasjere seg i mitt liv, om at det kan handle om at vi ikke passer sammen. Det kan jeg jo skjønne han tenker, samtidig så føler jeg han nærmest er i ferd med å gi opp uten å ha prøvd. Hvilket forhold er det som fungere over tid der det ikke blir prioritert da? Og det er faktisk ikke bare meg han har nedprioritert, det er da fillern meg også barna til tider.

Jeg merker at når han bruker den argumentasjonen så tenker jeg på en side hvorfor i all verden har han giddet å være sammen med meg da! Og på den annen side så mister jeg nærmest litt respekten for en så i mine øyne lettvint løsning? Det er jo ikke sånn nå at han kan sette seg ned og meditere i to uker og vips så er følelsene gode? Gode følelser oppstår ikke av seg selv. Ja, jeg er enig i at det vil være kunstig i starten å skulle snu på måten vi lever på, men er det ikke verdt å forsøke det da?

Kjenner at jeg ble så utrolig skuffa

[Nabodama]

Jeg og mannen min tok den store vanskelige samtalen for ca 1 mnd siden. Ting har nok skuret lenge, men ingen av oss har egentlig skjønt tror jeg at også den andre har vært misfornøyd.

Vi avtalte å gå til rådgivning, og der var vi i dag. Det var i og for seg nyttig, selv om det ikke brakte frem så mye mer enn det vi selv hadde gravd frem for noen uker siden.

Det jeg synes er leit da, er at vi begge er usikre på følelsene våre og om vi har tro på at det lar seg løse. Vi har nok begge våre skuffelser oppigjennom. Han føler jeg har gitt han for lite bekreftelse og takknemlighet, og at jeg har vært kjip ift når han skal finne på ting. Det har han rett i, og jeg skjønner det. På sett og vis. For min side av historien er en mann som i lang lang tid har nedprioritert hele meg og parforholdet. Alt annet har vært viktig enten det er jobb eller behov for å slappe av, mens mine forslag og ønsker, tid sammen, felles interesser etc. jevnlig har blitt avvist. Jeg har vært SÅ ensom. Han bekrefter dette, og snur på det og lurer på hva som kan være grunnen til at han ikke har vært særlig interessert i å engasjere seg i mitt liv, om at det kan handle om at vi ikke passer sammen. Det kan jeg jo skjønne han tenker, samtidig så føler jeg han nærmest er i ferd med å gi opp uten å ha prøvd. Hvilket forhold er det som fungere over tid der det ikke blir prioritert da? Og det er faktisk ikke bare meg han har nedprioritert, det er da fillern meg også barna til tider.

Jeg merker at når han bruker den argumentasjonen så tenker jeg på en side hvorfor i all verden har han giddet å være sammen med meg da! Og på den annen side så mister jeg nærmest litt respekten for en så i mine øyne lettvint løsning? Det er jo ikke sånn nå at han kan sette seg ned og meditere i to uker og vips så er følelsene gode? Gode følelser oppstår ikke av seg selv. Ja, jeg er enig i at det vil være kunstig i starten å skulle snu på måten vi lever på, men er det ikke verdt å forsøke det da?

Kjenner at jeg ble så utrolig skuffa

Oi, dette høres vondt og vanskelig ut, men slett ikke umulig. Det spørs hva dere begge vil bidra med av innsats for å redde forholdet.

Jeg er enig med deg i at det er litt for lettvindt å bare komme til den konklusjonen at han ikke har tatt hensyn til deg og dine behov fordi dere kanskje ikke passer sammen. En sånn tanke fører ikke til lyst til å kjempe for forholdet for noen av dere, det fører vel mest til at begge vil gi opp.

Om dere skal redde forholdet, så krever det nye av dere begge, det krever at begge prøver fullt ut. Følelser kan komme tilbake bare en gjør sitt beste. Og kommer de ikke tilbake, vet en ihvertfall at en har prøvd.

Vi var i noenlunde samme situasjon for et år siden. Ting hadde skurt og gått i noen år, og så kom vi til et punkt der vi måtte ta en beslutning om å fortsette eller bryte. Hos oss handlet det om det samme som hos dere, vi hadde nedprioritert hverandre over tid.

Vi snakket sammen i tre uker, og ble enige om å gi forholdet en sjans. Mine følelser for ham var borte, jeg hadde til og med blitt betatt av en annen (og ville skilles), mens han hadde våknet og innsett at han ikke ville være uten meg.

Etter dette har vi fokusert på hverandre, oppdaget hverandre på nytt igjen. Det tok tid før følelsene mine kom tilbake, men de kom litt etter hvert, og jeg er så glad for at vi har klart å jobbe oss gjennom dette. Vi står sterkere enn før, nærheten og følelsene er der, vi har det bedre sammen enn noen gang før.

Men jammen har det krevd sitt, og det har vært motbakker underveis.

For oss var det også kunstig i starten, og begge hadde mye sårede og vonde følelser, både i forhold til ting som kom fram under samtalene, og i forhold til hvordan vi hadde vært mot hverandre i tiden før.

Vi måtte legge mye velvilje i dette, jeg hadde egentlig ikke tro på det, men etterhvert gikk det bra.

Til slutt må en også greie å legge ting bak seg, ha tro på at det kan komme nye og bedre ting inn i forholdet.

Men det er mye viljen det kommer an på. Min vilje til å få forholdet bra igjen, var ikke der i starten, men jeg kunne jo gi det et forsøk. Etterhvert kom viljen også.

[Karry]

Oi, dette høres vondt og vanskelig ut, men slett ikke umulig. Det spørs hva dere begge vil bidra med av innsats for å redde forholdet.

Jeg er enig med deg i at det er litt for lettvindt å bare komme til den konklusjonen at han ikke har tatt hensyn til deg og dine behov fordi dere kanskje ikke passer sammen. En sånn tanke fører ikke til lyst til å kjempe for forholdet for noen av dere, det fører vel mest til at begge vil gi opp.

Om dere skal redde forholdet, så krever det nye av dere begge, det krever at begge prøver fullt ut. Følelser kan komme tilbake bare en gjør sitt beste. Og kommer de ikke tilbake, vet en ihvertfall at en har prøvd.

Vi var i noenlunde samme situasjon for et år siden. Ting hadde skurt og gått i noen år, og så kom vi til et punkt der vi måtte ta en beslutning om å fortsette eller bryte. Hos oss handlet det om det samme som hos dere, vi hadde nedprioritert hverandre over tid.

Vi snakket sammen i tre uker, og ble enige om å gi forholdet en sjans. Mine følelser for ham var borte, jeg hadde til og med blitt betatt av en annen (og ville skilles), mens han hadde våknet og innsett at han ikke ville være uten meg.

Etter dette har vi fokusert på hverandre, oppdaget hverandre på nytt igjen. Det tok tid før følelsene mine kom tilbake, men de kom litt etter hvert, og jeg er så glad for at vi har klart å jobbe oss gjennom dette. Vi står sterkere enn før, nærheten og følelsene er der, vi har det bedre sammen enn noen gang før.

Men jammen har det krevd sitt, og det har vært motbakker underveis.

For oss var det også kunstig i starten, og begge hadde mye sårede og vonde følelser, både i forhold til ting som kom fram under samtalene, og i forhold til hvordan vi hadde vært mot hverandre i tiden før.

Vi måtte legge mye velvilje i dette, jeg hadde egentlig ikke tro på det, men etterhvert gikk det bra.

Til slutt må en også greie å legge ting bak seg, ha tro på at det kan komme nye og bedre ting inn i forholdet.

Men det er mye viljen det kommer an på. Min vilje til å få forholdet bra igjen, var ikke der i starten, men jeg kunne jo gi det et forsøk. Etterhvert kom viljen også.

Men hvordan skal jeg angripe det nå synes du? Ta for eksempel da i dag. Vi hadde avtalt at han skulle levere barna og jeg skulle hente fordi han trengte å arbeide litt utover. Så ble det sånn at han ble syk og jeg leverte barna. Han lå halve dagen i sengen, men kom seg avgårde på jobb fordi han skulle holde et kurs. Så spurte han om ikke han kunne finne på noe med en kamerat. Klok av skade sider jeg selvsagt at ja det må han jo gjerne, så jeg hentet barna.

Men som du skjønner, så sitter jeg da tilbake i akkurat samme situasjon som det veldig ofte blir. Og så tenker jeg, vi var hos rådgiver igår, hadde det ikke vært litt lurt å være på giversiden i dag? Nå svartmaler jeg selvsagt litt, men jeg blir bare så lei meg. Skal dette funke må jo faktisk begge hoppe litt ut av de vante mønstrene. Det er vel hele poenget? Og jeg kan faktisk ikke leve med null endring frem til etter sommeren. Hva gjør jeg da?

[Nabodama]

Men hvordan skal jeg angripe det nå synes du? Ta for eksempel da i dag. Vi hadde avtalt at han skulle levere barna og jeg skulle hente fordi han trengte å arbeide litt utover. Så ble det sånn at han ble syk og jeg leverte barna. Han lå halve dagen i sengen, men kom seg avgårde på jobb fordi han skulle holde et kurs. Så spurte han om ikke han kunne finne på noe med en kamerat. Klok av skade sider jeg selvsagt at ja det må han jo gjerne, så jeg hentet barna.

Men som du skjønner, så sitter jeg da tilbake i akkurat samme situasjon som det veldig ofte blir. Og så tenker jeg, vi var hos rådgiver igår, hadde det ikke vært litt lurt å være på giversiden i dag? Nå svartmaler jeg selvsagt litt, men jeg blir bare så lei meg. Skal dette funke må jo faktisk begge hoppe litt ut av de vante mønstrene. Det er vel hele poenget? Og jeg kan faktisk ikke leve med null endring frem til etter sommeren. Hva gjør jeg da?

Så han går fortsatt sine veier, mens du blir sittende alene igjen?

Hos oss var det også sånn, men det er bedre nå.

Skal det bli noen endring, må begge være på tibudssiden, begge må være innstilt på å ofre endel. Og skal forholdet kunne reddes, må begge gi det en god sjans, og derfor være villig til å gjøre det som må til.

Så du har helt rett, begge må hoppe litt ut av de vante mønstrene, for det er jo disse som har ødelagt for dere, er det ikke?

Det som gjelder nå, er at dere fortsetter å prate med hverandre, fortsett den store praten, det vil skape nærhet og forståelse. Det er fryktelig slitsomt, og en blir veldig lei, for det tar sånn på. Men det er verdt det hvis dere begge greier å være åpne, og prøve å sette dere inn i hvordan den andre føler det. Men det er nytteløst hvis den ene vil, og den andre ikke.

Det er jo også sånn at han må innse alvoret før det er for seint. Mange menn gjør ikke det, blant annet min. Hos oss hadde jeg sagt fra om at vi måtte ha mer tid sammen, måtte komme hverandre nærmere igjen, for jeg så at vi var på tur ut i grøfta. Men han fortsatte som før helt til jeg kom og var bestemt på skilsmisse. Først da tok han det på alvor. Det ordnet seg for oss, men det var hardt arbeid.

Det er faktisk sånn at han mest sannsynlig vil fortsette å gjøre som han gjør så lenge det funker.

Han har i tillegg satt deg i en vanskelig situasjon ettersom han har sagt at han lurer på om dere passer sammen, noe som gjør deg usikker på hva han vil.

Og da blir du ikke så hard som du kanskje burde være heller, for du vet at dette henger i en tynn tråd.

Altså er det han som sitter med makten i forholdet nå. Så hva kan du gjøre med akkurat det, hvordan kan du få makten jevnere fordelt?

Hva kan du si eller gjøre for å komme i en posisjon som får han til å ta deg på alvor, gir ham lyst til å kjempe for forholdet?

Dette ble sikkert veldig ullent, i og med at jeg ikke kjenner dere, og ikke kjenner situasjonen godt nok.

Hvor mange barn har dere, forresten, og hvor gamle er de? Er han opptatt av dem, eller går han mest egne veier, har sitt eget liv?

Sånne ting gjør det lettere å gi råd.

[Gjest Gjest]

Du kan ikke forandre en person, men du kan kanskje få personen til å ville forandre seg selv.

Han har åpentbart ikke lyst til å endre livsstilen sin. Da kan ikke du presse ham. Jeg vil til og med si at han hinter på menns vis om at han ikke ønsker å fortsette forholdet. Han tør bare ikke ta skrittet fullt ut.

Om forholdet i det hele tatt står til å redde, må du slutte å tro at han plutselig vil gjøre en innsats fordi du eller rådgiveren sier det. Når du har innsett det, må du sette foten ned. Forbered deg mentalt på at forholdet snart kan være over og ha en praktisk plan på hvordan dere kan leve sammen i en overgangsperiode (f. eks. leie hybel og bo annenhver uke der). Fortell ham så at du ikke vil fortsette slik lenger og legg frem et siste ultimatum.

[Karry]

Du kan ikke forandre en person, men du kan kanskje få personen til å ville forandre seg selv.

Han har åpentbart ikke lyst til å endre livsstilen sin. Da kan ikke du presse ham. Jeg vil til og med si at han hinter på menns vis om at han ikke ønsker å fortsette forholdet. Han tør bare ikke ta skrittet fullt ut.

Om forholdet i det hele tatt står til å redde, må du slutte å tro at han plutselig vil gjøre en innsats fordi du eller rådgiveren sier det. Når du har innsett det, må du sette foten ned. Forbered deg mentalt på at forholdet snart kan være over og ha en praktisk plan på hvordan dere kan leve sammen i en overgangsperiode (f. eks. leie hybel og bo annenhver uke der). Fortell ham så at du ikke vil fortsette slik lenger og legg frem et siste ultimatum.

Jo, jeg er ikke enig i alt du skriver, spesielt ikke om det med ultimatum. At han er på vei ut, jada. Vi har begge konstatert at vi er usikre. Men når man først står der, så er det noe med å faktisk prøve det man kan om ikke annet for i etterkant å si at man prøvde. På grunn av barna også. Ingen av oss ønsker å holde sammen pga barna, men det er da for pokker en grunn til å prøve? Vi har hatt en start, en lang fortelling sammen og to barn på 4 og 8 år. Det som på meg virker utrolig umodent er å ikke ville gjøre en innsats og/eller se koblingen mellom handlinger og følelser.

Heldigvis er vi ikke uvenner. Har liksom kommet til et punkt der ingen gidder å krangle, og i og for seg ikke så mye å krangle om. Og godt mulig jeg får det lettere uten han sammenliknet med hvordan vi har det nå. Det skal jeg alltids takle. Men som sagt, ultimatum er bare dumt og kun aktuelt dersom ma virkelig mener det.

[Nabodama]

Jo, jeg er ikke enig i alt du skriver, spesielt ikke om det med ultimatum. At han er på vei ut, jada. Vi har begge konstatert at vi er usikre. Men når man først står der, så er det noe med å faktisk prøve det man kan om ikke annet for i etterkant å si at man prøvde. På grunn av barna også. Ingen av oss ønsker å holde sammen pga barna, men det er da for pokker en grunn til å prøve? Vi har hatt en start, en lang fortelling sammen og to barn på 4 og 8 år. Det som på meg virker utrolig umodent er å ikke ville gjøre en innsats og/eller se koblingen mellom handlinger og følelser.

Heldigvis er vi ikke uvenner. Har liksom kommet til et punkt der ingen gidder å krangle, og i og for seg ikke så mye å krangle om. Og godt mulig jeg får det lettere uten han sammenliknet med hvordan vi har det nå. Det skal jeg alltids takle. Men som sagt, ultimatum er bare dumt og kun aktuelt dersom ma virkelig mener det.

Jeg er enig med deg, et ultimatum er ikke på sin plass nå, kanskje det aldri blir det. En må først prøve, men som sagt, det krever vilje fra dere begge.

Er den til stede?

Og dersom viljen ikke er der akkurat nå, så kan den komme.

Som jeg sa lenger oppe her, så var ikke engang viljen til å prøve til stede hos meg da jeg var i den situasjonen du er i nå...eller jeg hadde nok kommet enda lenger i prosessen, for jeg var ferdig med ekteskapet.

Men jeg gikk med på å prøve fordi han abolutt ville. Han ville ikke gi opp før vi hadde prøvd skikkelig.

Vi reiste faktisk bort en uke, noe som hadde stor betydning. Da oppdaget vi hvor godt vi kunne trives med hverandre tross alt, og jeg oppdaget at han faktisk fikk meg til å le, det var morsomt å være sammen med ham. Det var starten på at vi oppdaget hverandre igjen. Jeg vet ikke hvordan det hadde gått om vi ikke hadde reist og kommet oss bort fra hverdagen og den konteksten.

[Gjest Casey]

Skal det bli noen endring, må begge være på tibudssiden, begge må være innstilt på å ofre endel.

Det er faktisk sånn at han mest sannsynlig vil fortsette å gjøre som han gjør så lenge det funker.

Det stemmer, ja, bra kommentar!

Samtidig synes ikke jeg det høres spesielt lovende ut når mannen sier at han er usikker på om de passer sammen. All verdens parteraopi kan ikke få folk som ikke passer sammen til å passe sammen. Det er litt natur, balanse og kjemi med i bildet også, ikke bare teori og parterapi.

[Gjest Gjest]

Det er ingen vei utenom å sette et ultimatum - ikke om å gå eller bli - men om han vil prøve eller ei. Det er nesten, men ikke helt det samme.

Hvis han ikke er interessert i å prøve noe som helst, bør du pakke sakene raskest mulig. Antagelig er han interessert i å gjøre noen små endringer om dersom han skjønner at det får konsekvenser om han ikke gjør dem.

Men så lenge du ikke setter hardt mot hardt, har han ingen motivasjon til å endre seg. Tvertimot kan det virke mot sin hensikt. Han kan sakte, men sikkert tilvenne seg tanken om at dere skal skille lag.

Noen ganger må man bare satse i stedet for å drøye prosessen.

[Karry]

Det er ingen vei utenom å sette et ultimatum - ikke om å gå eller bli - men om han vil prøve eller ei. Det er nesten, men ikke helt det samme.

Hvis han ikke er interessert i å prøve noe som helst, bør du pakke sakene raskest mulig. Antagelig er han interessert i å gjøre noen små endringer om dersom han skjønner at det får konsekvenser om han ikke gjør dem.

Men så lenge du ikke setter hardt mot hardt, har han ingen motivasjon til å endre seg. Tvertimot kan det virke mot sin hensikt. Han kan sakte, men sikkert tilvenne seg tanken om at dere skal skille lag.

Noen ganger må man bare satse i stedet for å drøye prosessen.

Du har et poeng der. Jeg skal ta en prat med han. Det er jo ikke bare han som sklir lenger unna jo mer prosessen drøyer, jeg også. Han har hatt et veldig høyt arbeidspress siden vi tok den første samtalen om dette. Det gjorde at vi har utsatt å holde samtalen gående. Det var kanskje nødvendig for hans del, samtidig ser jeg at det har vært ødeleggende for meg. Det er jo ikke sånn at man bare kan skru av følelsene og plukke dem opp igjen ved anledning.

Men jeg er enig, å stille hardt mot hardt ift viljen om å prøve er nok nødvendig.

Takk for gode innspill. Det er så utrolig kjipt å stå oppi sånt, og veldig ensomt. Er ikke så mange jeg får pratet med akkurat nå.

[Gjest Tigress]

Treng det eigentleg å vere så ille at han lurar på om de passar saman? Det er vel ikkje så langt til den tanken, dersom ein ser at det ikkje er heilt optimalt?

Det ser jo ut som om han stort sett får gjere slik han vil, du blir nedprioritert. Viss han ser at du har større trong til fellestid, og ikkje har like mykje som du har lyst til å drive med, så er det vel ikkje så rart om han tenkjer at de ikkje passar saman? Det treng ikkje vere så dramatisk.

Er det slik at han har masse hobbyar medan du har teke hovudansvaret for ungane, eller høyrest det berre slik ut?

[Gjest Gjest]

Heisann.

Har lest tråden, og er i et bustete forhold selv, så jeg hadde bare lyst å gi deg en klem! Håper det ordner seg for dere snart.

[Gjest En annen mann]

Trist problemstilling dere har, men ingen uvanlig. Husk at begge partner må satse 100% hvis forholdet skal overleve over tid. Om det er kun han eller deg, eller begge to som sklir unna spiller ingen rolle over tid, det vil etter min erfaring føre til et brudd. I tillegg virker det som om dere har en del å gjøre i hverdagen (jobb, hobbyer andre venner osv.) og utsetter derfor de alvorlige samtalene av den grunn. Jeg ville forsøkt å fokusere mer på å ta dem fort som sist. Jo lenger dere venter, jo lenger sklir dere unna hverandre, og jo verre blir det å få forholdet på rett kjøl igjen. Helt til man kommer til et punkt "of no return".

Egentlig dreier det seg om å utsette problemer eller ikke som i andre aspekter av livet. Om det gjelder problemer på jobb, mellom venner eller i romantiske relasjoner så har de en tendens til å vokse seg store og uangripelige hvis man ikke tar tak i dem først som sist.

Jeg er klar over at dette kan fremstå som utrolig pessimistisk, men det er ikke meningen. Dette er den forståelsen jeg har fått av mine egne erfaringer samt hvordan de næreste vennene mine har beskrevet situasjonen sin for meg.

[Karry]

Omsider fikk vi pratet ordentlig sammen.

Han er en veldig ordentlig og fin person som jeg respekterer veldig og er glad i. Og vi hadde en veldig fin samtale.

Vi har vel alle noen primære behov, og hans store utfordring er at vi er veldig forskjellige på ett vesentlig punkt. Og som han sier, det er ikke noe galt med meg eller han, vi er bare veldig forskjellige. Jeg har god selvfølelse og selvtillit. ikke overdrevent, men i den forstand at jeg har min indre styrke og ikke har så store behov for ytre bekreftelser. Han har lav selvfølelse og et stort behov for bekreftelse. Noe av problemet vårt er nok at jeg ikke i stor nok grad dekker hans behov, antakelig fordi jeg ikke har behovet selv. Så vil dere sikkert si at det bare er å begynne å gjøre det. Joda, men så enkelt er det ikke. Dette handler litt om hvordan man er skrudd sammen, en del av personligheten, som ikke er så greit å endre. (Etter så mange år vil det neppe virke ekte). Dette har nok for oss resultert i at han har trukket seg unna, og jeg har blitt lei meg fordi jeg har ønsket samværet. Og så har vi det gående. Dette har igjen påvirket sexlivet, som igjen påvirker følelsene man har for hverandre osv.

Så det spørs kanskje om vi egentlig klarer å leve et bra samliv på det grunnlaget.

[Gjest Gjest_meg_*]

Akkurat dette sliter vi også med, bortsett fra at begge trenger bekreftelse. Ingen av oss er gode nok på å gi bekreftelse til den andre. Jeg er yngre og "tror" ikke han trenger den samme bekreftelsen jeg gjør. Men vi trenger det begge to. Jeg tror vi må konsentrere oss en periode på å gi hverandre bekreftelse, selv om det virker "falskt"/"uekte" i starten. Jeg tror det vil bli en naturlig del av oss etterhvert.

Lykke til dere også, håper dere finner ut av det