Blir så SINT når jeg ser eksen

[Suzy]

Heldigvis skjer det sjelden, men i dag så jeg eksen, rett utenfor jobben min og jeg kjente øyeblikkelig at jeg ble så sint at blodsmaken nesten vellet opp i munnen på meg.

Han var på god avstad, så jeg var ikke nødt til å hilse på ham, eller snakke med ham - og jeg ignorerte ham helt (så at han så meg også), men jeg blir likevel litt bekymret over reaksjonen min.

Hvor lang tid blir det til jeg ikke kjenner raseriet i kroppen når jeg ser ham?

Jeg kjenner ikke den store konfrontasjonslysten lenger ved synet av ham, men sinnet er åpenbart fortsatt der. Det er smertefullt å bli så opprørt. Jeg merker det fysisk en stund etterpå faktisk.

Det er snart ett år siden han ble eks og jeg har ikke angret et sekund på at jeg er kvitt ham, men det er tydeligvis noen smerter knyttet til det likevel. Noen som har hatt det på samme måten?

[Pokahonta]

Jeg hater og elsker eksen min!

[Nabodama]

Heldigvis skjer det sjelden, men i dag så jeg eksen, rett utenfor jobben min og jeg kjente øyeblikkelig at jeg ble så sint at blodsmaken nesten vellet opp i munnen på meg.

Han var på god avstad, så jeg var ikke nødt til å hilse på ham, eller snakke med ham - og jeg ignorerte ham helt (så at han så meg også), men jeg blir likevel litt bekymret over reaksjonen min.

Hvor lang tid blir det til jeg ikke kjenner raseriet i kroppen når jeg ser ham?

Jeg kjenner ikke den store konfrontasjonslysten lenger ved synet av ham, men sinnet er åpenbart fortsatt der. Det er smertefullt å bli så opprørt. Jeg merker det fysisk en stund etterpå faktisk.

Det er snart ett år siden han ble eks og jeg har ikke angret et sekund på at jeg er kvitt ham, men det er tydeligvis noen smerter knyttet til det likevel. Noen som har hatt det på samme måten?

Ikke vær bekymret over reaksjonen din.

Såvidt jeg har fått med meg, så såret denne mannen deg noe helt forferdelig, og selv om du er glad for å være kvitt ham, så sitter det nok vonde følelser igjen likevel. Du har kanskje prøvd å legge lokk på disse følelsene for å komme videre fortest mulig?

Har du noen gang fått sagt til ham hvor sint du er på ham?

En som står meg nær hadde samme reaksjon når det gjaldt sin eks. I forholdet hadde han gitt alt av seg selv, men hun såret ham forferdelig. De snakket ikke mye etter bruddet, og ihvertfall ikke om hvorfor ting hadde blitt sånn som de ble. Det tok flere år før han kunne tenke på henne uten sinne, men det gikk over. Han tok kontakt med henne etter en tid for å få noen svar. Det fikk han, og etterhvert kunne han gå videre uten sinne.

[Gjest Gjest]

Et sånt voldsomt sinne som du beskriver syns jeg vitner om at du ikke er ferdig med følelsene dine ovenfor eksen. Da snakker jeg ikke om "være glad i" følelser, men at du ikke har bearbeidet bruddet nok, og latt deg sjøl rase ut en gang for alle, før du avsluttet sinnet, og gikk videre.

Sinne og hat er utrolig sterke følelser, og ingen mann fortjener at man har de følelsene for ham, spesielt hvis han ikke har vært god. Det tar krefter og energi og utløser masse reaksjoner fysisk og fysisk,

Det eneste han fortjener er absolutt likegyldighet, og at du gir komplett faen i ham....

Det får du når du slutter og bry deg, ikke plages med det han gjorde og bare la ham være... Tenker jeg.

[Suzy]

Ikke vær bekymret over reaksjonen din.

Såvidt jeg har fått med meg, så såret denne mannen deg noe helt forferdelig, og selv om du er glad for å være kvitt ham, så sitter det nok vonde følelser igjen likevel. Du har kanskje prøvd å legge lokk på disse følelsene for å komme videre fortest mulig?

Har du noen gang fått sagt til ham hvor sint du er på ham?

Som vanlig veldig kloke ord fra deg Nabodama

Nei, jeg har ikke fått sagt skikkelig fra hvor sint jeg egentlig er/var/har vært på ham. Jeg fikk aldri noen skikkelige svar på hvorfor han gjorde det han gjorde osv. Det ga jeg rett og slett opp etter en tid, for vi gikk i terapi før vi bestemte oss for å avslutte og han ville ikke svare på noe og bare skjøv ting unna - det var vel egentlig det som vekket meg og fikk meg til å se at det ikke var noe rom for å prøve å redde samlivet vårt.

Det er vonde følelser der og jeg har drømt om å rase ham midt i ansiktet. Be ham dra til helvete på verst tenkelig måte, leie noen til å banke ham opp osv. Akkurat det behovet er ikke så stort lenger, men jeg er åpenbart sint på ham fortsatt.

Jeg tror nok aldri at jeg får avklart noe, eller får svar på det jeg lurer på. Han er en feig person, som ikke klarer å svare eller klarer å være ærlig med meg om jeg spør. Det er jeg helt sikker på. Jeg tror kanskje at akkurat det å ikke få noen avklaring på hvorfor han var så jævlig slem er det verste - jeg kan godt innfinne meg med ting bare jeg vet hva ståa er.

Jeg ønsker å ikke bry meg om ham (ikke med sinne heller) - og mesteparten av tiden så tenker jeg ikke over at han eksisterer engang. Men en gang i mellom så møter jeg uventet på ham og det hadde vært godt å slippe en slik innvendig turbulens hver gang... Jeg må nok bare vente.

[LilleBille]

Ting tar tid - det er det ikke tvil om.

Og det tar jo som regel lenger tid jo lenger forholdet har vart.

Men jeg er ikke i tvil om at det er godt å få sagt akkurat hva man mener. Det gjør ofte godt å få ut ting. (Selv om det ikke hjelper på situasjonen)

Det han gjorde mot deg var ekstremt simpelt - og han fortjener å få det rett i ansiktet hvordan det han gjorde mot deg såret deg, at han tillot seg å gjøre ting mot deg - som du aldri ville kunne gjort mot ham osv.

Jeg tror det er godt å få ut sånne ting - da er det lettere å komme seg videre. Har ikke tro på at man må "tilgi" for å komme videre - men at man lærer seg å leve med ting - og det er lettere om man får blåst ut litt.

[Suzy]

Ting tar tid - det er det ikke tvil om.

Og det tar jo som regel lenger tid jo lenger forholdet har vart.

Men jeg er ikke i tvil om at det er godt å få sagt akkurat hva man mener. Det gjør ofte godt å få ut ting. (Selv om det ikke hjelper på situasjonen)

Det han gjorde mot deg var ekstremt simpelt - og han fortjener å få det rett i ansiktet hvordan det han gjorde mot deg såret deg, at han tillot seg å gjøre ting mot deg - som du aldri ville kunne gjort mot ham osv.

Jeg tror det er godt å få ut sånne ting - da er det lettere å komme seg videre. Har ikke tro på at man må "tilgi" for å komme videre - men at man lærer seg å leve med ting - og det er lettere om man får blåst ut litt.

Jeg tror heller ikke på å tilgi (eller nødvendigheten av det) - ikke i dette tilfellet i allefall.

Jeg ser i ettertid at jeg godt kunne blåst ut og vist hvor rasende jeg var på mange flere vis under prosessen. Jeg var først så nummen at jeg ikke klarte annet enn å gråte, og da jeg først ble sint så ble jeg også litt trassen og ville ikke vise ham at han påvirket meg. Jeg skulle ha gjort hver dag i huset med meg til et levende helsike - men jeg hadde ikke kreftene til det da.

Nå har jeg kanskje kreftene, men ikke anledningen.

Jeg håper at anledningen byr seg en dag.

[LilleBille]

Det er rart hvordan vi oppfører oss "sivilisert" i en vannvittig situasjon. Når det mest logiske hadde vært å lage et helvete...

Men vi er vel for "flinke" til å ta hensyn til alle andre enn oss selv.

[Transmogrifier]

Suzy, du trekker ham til side en dag, og sier at du fremdeles går rundt og ønsker at han ville gi deg noen innrømmelser som ville få deg til å føle bedre, slik at du slipper å gå rundt og tenke på at han burde vært kjørt over av en dampveivals og brent med flammekaster. Når du kan si det rolig og behersket og se ham inn i øynene, så faller kanskje en liten stein fra hjertet, og så slipper du å leie inn Obelix-er for å fjerne hele bautaen.

[Nabodama]

Som vanlig veldig kloke ord fra deg Nabodama

Nei, jeg har ikke fått sagt skikkelig fra hvor sint jeg egentlig er/var/har vært på ham. Jeg fikk aldri noen skikkelige svar på hvorfor han gjorde det han gjorde osv. Det ga jeg rett og slett opp etter en tid, for vi gikk i terapi før vi bestemte oss for å avslutte og han ville ikke svare på noe og bare skjøv ting unna - det var vel egentlig det som vekket meg og fikk meg til å se at det ikke var noe rom for å prøve å redde samlivet vårt.

Det er vonde følelser der og jeg har drømt om å rase ham midt i ansiktet. Be ham dra til helvete på verst tenkelig måte, leie noen til å banke ham opp osv. Akkurat det behovet er ikke så stort lenger, men jeg er åpenbart sint på ham fortsatt.

Jeg tror nok aldri at jeg får avklart noe, eller får svar på det jeg lurer på. Han er en feig person, som ikke klarer å svare eller klarer å være ærlig med meg om jeg spør. Det er jeg helt sikker på. Jeg tror kanskje at akkurat det å ikke få noen avklaring på hvorfor han var så jævlig slem er det verste - jeg kan godt innfinne meg med ting bare jeg vet hva ståa er.

Jeg ønsker å ikke bry meg om ham (ikke med sinne heller) - og mesteparten av tiden så tenker jeg ikke over at han eksisterer engang. Men en gang i mellom så møter jeg uventet på ham og det hadde vært godt å slippe en slik innvendig turbulens hver gang... Jeg må nok bare vente.

Da er det nok der det ligger og ulmer ja.

Det er så vanskelig å forstå hvordan et menneske som en har hatt en nær relasjon med, og som en har delt så mye med, i det hele tatt kan være så jævlig som enkelte faktisk kan være.

Om en venn eller bekjent gjør noe forferdelig mot oss, går ikke det så hardt innpå som når en partner gjør det, nettopp fordi vi investerer så mye mer følelsesmessig i en partner.

Derfor blir det også så vondt å forholde seg til at nettopp denne personen var i stand til det. Og spesielt når en ikke får snakket ut om det, ikke får ankedning til å vise hvor sint en er, og heller ikke får noen svar.

Dette er noe du tydeligvis må bearbeide for deg selv. Du forbinder akkurat denne mannen med forferdelig vonde følelser, og disse kommer til overflaten når du ser ham. Du er jo glad for å være kvitt ham, ettersom han viste at han er i stand til å såre den han han er sammen med så mye. Kanskje det hjelper å fokusere på akkurat det. At det ikke er deg personlig det skyldes, eller at det var noe i deres forhold, men at han rett og slett er i stand til å gjøre noe sånt mot den som står ham nærmest, uansett hvem det er.

Du kommer deg nok over dette, men det er hverken fort gjort eller lett.

[Suzy]

Suzy, du trekker ham til side en dag, og sier at du fremdeles går rundt og ønsker at han ville gi deg noen innrømmelser som ville få deg til å føle bedre, slik at du slipper å gå rundt og tenke på at han burde vært kjørt over av en dampveivals og brent med flammekaster. Når du kan si det rolig og behersket og se ham inn i øynene, så faller kanskje en liten stein fra hjertet, og så slipper du å leie inn Obelix-er for å fjerne hele bautaen.

Dette fikk meg til å le godt! Takk!

Kanskje jeg greier akkurat det der en dag - ikke enda er jeg redd...

Bille: JA er det ikke underlig at man oppfører seg som verdens mest kontrollerte når man kunne vært helt faens-furie... og kanskje burde vært det.

Nabodama: Det er nok der skoen trykker ja... men jeg tar det forsåvidt ikek personlig. Det er jo det som er det snodige. Jeg tenker at det ikke hadde spilt noen rolle om jeg var Claudia Schiffer - han hadde opptrådt på samme måte uansett. Det hadde ikke noe med meg å gjøre.

Det er vel bare det at jeg ikek har fått være rasende.

[Gjest Gjest]

Hva er det han har gjort mot deg, egentlig? Det virker som det ligger en god (ikke bokstavelig talt) og naturlig grunn bak sinnet ditt. Jeg forstår deg godt, vet hvordan det er

[aline]

Jeg skjønner godt at du har det sånn jeg, han har oppført seg skikkelig dritt mot deg, og det er forhåpentligvis ikke ofte at man har folk som er så ille, direkte mot en selv. Selvsagt blir man sint, synes jeg.

Hvor fort man kommer over slikt, er så forskjellig at ingen kan gi deg noe korrekt svar tror jeg, selv brukte jeg mer en syv år på å klare å se eks-samboer uten å bry meg på en eller annen måte. Nå har jeg slettet ham helt, fjernet ham fra alle muligheter til å møtes (er så heldig at han bor på andre siden av landet, så jeg går ikke på ham), og blokkert ham på alle nett-muligheter. Rett og slett fordi jeg ikke lenger finnes interessert i å se at han eksisterer.

Men så er det også snart ti år siden bruddet..... så jeg har brukt tid kan du si..

Jeg tror heller ikke at man trenger å tilgi for å gå videre, jeg kan aldri tilgi det min eks gjorde mot meg, aldri. Jeg kan akseptere at det skjedde, legge det bak meg og kun bære det med meg som en erfaring og lære av det, men jeg kan aldri tilgi. Jeg hadde heller aldri kunnet stå å prate med ham og vært "venner", fordi jeg ikke ønsker å engang være bekjent med mennesker som kan være så drittsekker. Så fremdeles kan jeg bli sint, når jeg tenker på hva han gjorde, og jeg kan vite at jeg aldri kan tilgi ham, men dette uten noen store følelser. Det plager meg ikke lenger og skaper ikke noe turbulens lenger.

Det er lov å være sint!

Og å være sint når noen har vært direkte stygge mot en, synes jeg er helt på sin plass, og så lenge den personen ikke innser og ber om tilgivelse for det den gjorde, tror jeg ikke man er nødt til å tilgi heller.

Men du må tilgi deg selv! Jeg måtte det ihvertfall, jeg måtte tilgi meg selv fordi jeg ikke hadde sett hva som skjedde, jeg måtte tilgi meg selv for å la noe slikt skje med meg uten å se til å komme meg til helvete vekk med det samme jeg luktet at noe var muffens, og jeg måtte lære meg til å se at dette faktisk har gjort meg sterk. Det betyr ikke at jeg er lettlurt eller dum eller noe, for det er ikke en selv som har gjort noe galt.

Nå aner ikke jeg hvordan du har det, så dette blir bare slik jeg har erfart drittsekk-samboer-ekser.

Og som flere sier, få det ut!

Om du skriver ett brev eller om du tar det ansikt til ansikt med ham, eller hva som helst, få sinnet ut. Det er lov å være sint, og det er helt ok at han får vite at du er sint også, at han får vite hvordan han har fått deg til å føle det. Mye sannsynelig vil du ikke få noen svar, go det kan godt hende han prøver å snike seg unna eller bortforklare, men bare det å få det ut, få fortalt ham akkurat hva du føler over det han har gjort, og hva du føler hver bidige gang du møter eller ser ham, kan kanskje gjøre det lettere å gå videre for deg.

lykke til videre Suzy.

[Suzy]

Hva er det han har gjort mot deg, egentlig? Det virker som det ligger en god (ikke bokstavelig talt) og naturlig grunn bak sinnet ditt. Jeg forstår deg godt, vet hvordan det er

Vi var sammen i 6 år og i minst to av disse bedro han meg med unge jenter han sjekket opp på nettet (vi snakker 20 år yngre enn ham). Den sist av disse jentene var han sammen med i over ett år bak min rygg og det var tilslutt hun som varslet meg.

Samtidig som han drev med dette, så slutten han nesten helt å ha sex med meg, men ville ikke si noe om hvorfor han mistet lysten - noe som gjorde meg veldig usikker - og han var urimelig overfor datteren min som bodde hos oss.

Forholdet vårt var veldig dårlig det siste halve året vi var sammen. Da hadde han klart å overbevise meg om at vi burde ha et fosterbarn, men reiste på "forretningsreise" (for å være med kjæresten) og lot meg sitte igjen med ansvaret på egen hånd.

Jeg spurte ham gjentatte ganger om han hadde sluttet å være glad i meg, om han hadde en annen eller om han i det minste kunne gi meg et hint om hva det var som gjorde at han var så sur, oppfarende, taus og følelsekald som han var den siste tiden, men han bare insisterte på at det ikke var noe og at han ikke var utro. Jeg jobbet som en gal for å holde oss sammen og for å fungere som en buffer mellom han og datteren min, slik at familien skulle henge sammen og hele tiden som jeg jobbet for livet for å redde samlivet, så spyttet han på det jeg jobbet så hardt for.

Selv da jeg hadde blitt kontaktet av kjærsten hans så nektet han - inntil jeg tok frem en spesifisert telefonregning og viste ham hvor mange ganger nummeret hennes sto der... (det var også via denne regningen jeg fant ut at det var flere jenter, men det har han aldri innrømmet).

Så kort oppsummert: Han bedro meg, løy for meg og hadde ikke baller til å innrømme det engang.

[Suzy]

Det er lov å være sint!

Og som flere sier, få det ut!

Om du skriver ett brev eller om du tar det ansikt til ansikt med ham, eller hva som helst, få sinnet ut. Det er lov å være sint, og det er helt ok at han får vite at du er sint også, at han får vite hvordan han har fått deg til å føle det. Mye sannsynelig vil du ikke få noen svar, go det kan godt hende han prøver å snike seg unna eller bortforklare, men bare det å få det ut, få fortalt ham akkurat hva du føler over det han har gjort, og hva du føler hver bidige gang du møter eller ser ham, kan kanskje gjøre det lettere å gå videre for deg.

lykke til videre Suzy.

Takk Aline!

Det er vel ut jeg trenger å få det, men jeg skrev et brev til ham da vi tok "nå er det helt over" praten) det var før jeg hadde klart å bli skikkelig sint) og det kommer jeg ikke til å gjøre igjen, tror jeg.

Jeg må nok vente på en anledning som passer før jeg får sagt noe. Foreløpig vet jeg ikke engang om jeg ville klart å si noe. Jeg blir så grunnleggende opprørt at jeg kjenner hjertet banke i halsen.

Dessuten vet jeg at han er en så stor feiging at han ville rømt ved første tegn til angrep - så jeg måtte vært sikker på at jeg fikk sagt mitt i en situasjon der han ikke kom unna før jeg var ferdig.

Det hjelper jo litt å fantasere om å skjelle ham ut på matbutikken også

[aline]

Det hjelper jo litt å fantasere om å skjelle ham ut på matbutikken også

det gjør det, og å visualisere det kan være deilig som fy.

[Gjest Gjest]

Vi var sammen i 6 år og i minst to av disse bedro han meg med unge jenter han sjekket opp på nettet (vi snakker 20 år yngre enn ham). Den sist av disse jentene var han sammen med i over ett år bak min rygg og det var tilslutt hun som varslet meg.

Samtidig som han drev med dette, så slutten han nesten helt å ha sex med meg, men ville ikke si noe om hvorfor han mistet lysten - noe som gjorde meg veldig usikker - og han var urimelig overfor datteren min som bodde hos oss.

Forholdet vårt var veldig dårlig det siste halve året vi var sammen. Da hadde han klart å overbevise meg om at vi burde ha et fosterbarn, men reiste på "forretningsreise" (for å være med kjæresten) og lot meg sitte igjen med ansvaret på egen hånd.

Jeg spurte ham gjentatte ganger om han hadde sluttet å være glad i meg, om han hadde en annen eller om han i det minste kunne gi meg et hint om hva det var som gjorde at han var så sur, oppfarende, taus og følelsekald som han var den siste tiden, men han bare insisterte på at det ikke var noe og at han ikke var utro. Jeg jobbet som en gal for å holde oss sammen og for å fungere som en buffer mellom han og datteren min, slik at familien skulle henge sammen og hele tiden som jeg jobbet for livet for å redde samlivet, så spyttet han på det jeg jobbet så hardt for.

Selv da jeg hadde blitt kontaktet av kjærsten hans så nektet han - inntil jeg tok frem en spesifisert telefonregning og viste ham hvor mange ganger nummeret hennes sto der... (det var også via denne regningen jeg fant ut at det var flere jenter, men det har han aldri innrømmet).

Så kort oppsummert: Han bedro meg, løy for meg og hadde ikke baller til å innrømme det engang.

Kjære deg Hvis jeg var deg ville jeg nok spyttet ham i ansiktet neste gang jeg så ham.

[Suzy]

det gjør det, og å visualisere det kan være deilig som fy.

Det fungerer veldig bra for meg ja