Lidenskap og kjærlighet

[|Maria|]

Jeg og samboeren min hadde en interessant samtale for noen kvelder siden. Det begynte med at vi diskuterte utroskap, fordi jeg hadde støtt på en mann som lette etter en elskerinne (hadde kone og to barn). Han sa at han ikke hadde noe lidenskap lenger i forholdet sitt, og derfor bare var "venn" med sin kone. Han trengte lidenskap og sex. Det kan jeg skjønne, men å gå så langt som å være utro er uakseptabelt, og vont å høre.

I tillegg har samboeren min tidligere vært i et forhold som gikk over fra forelskelse til vennskap. Han hadde ikke lenger lyst på henne, og hadde gått lei. Dette var av forskjellige grunner, men mye fordi de ikke hadde pleid forholdet deres. Mye krangling, liten tid til hverandre, dårlige forhold. Nå kunne han aldri i verden tenke seg et forhold med henne, da han ikke tenker slik på henne lenger. Hun er og blir en venn.

Det fikk meg til å være redd for at lidenskapen mellom meg og samboeren en gang kan "dø ut". Så ufattelig trist å tenke på...

Jeg vil at vi skal kunne ha like lyst på hverandre når vi er 50 år, og fortsatt være litt forelska. Går det ann? Jeg tror det gjør det, men da er det veldig viktig at en jobber med forholdet. Hvordan skal en gjøre dette? Hvordan skal en holde ved like lidenskapen? Jeg tror lidenskapen er alfa og omega når det gjelder å holde seg unna utroskap, og for å holde på forholdet.

Bare noen tanker fra meg. Noen som har noe å tilføye?

|Maria|

[Cassandra]

Jeg tror på å opprettholde romantikken. Se det romantiske i hverdagen. Skrive små lapper som han finner i matboksen sin på jobb. Planlegge noe som jeg vet vil glede ham. En kinotur? Eller teater, eller en konsert... piknikk i det fri... Jeg tror at det er viktig å ikke kritisere hans interesse for fotball.. selv om det ikke interesserer meg i stor grad, så hvorfor ikke se en kamp med ham i ny og ne? Ta ham med på det som interesserer meg. Kanskje finne en felles interesse. Jeg tror det er viktig å være direkte. Hvis det er noe som plager meg, så må jeg si det til ham på en måte han forstår. Jeg må vite at han skjønner hva jeg mener, ikke bare anta at han forstår. Godta at vi er forskjellige. Og at vi kommuniserer forskjellig. Jeg tror det er viktig å ikke irritere seg over bagateller som do sete eller hvordan han bretter håndklærne. Det er hans hjem også.. og min måte er ikke nødvendigvis den beste...

Jeg tror det er viktig å la ham få sin frihet når han ønsker å være for seg selv, eller med gutta... dyrke seg selv i perioder. Som jeg trenger det. Jeg tror det er viktig at vi tar alle avgjørelser sammen, at ikke jeg prøver å ta kontrollen og overstyre. Vise ham respekt og tillit. Ikke diskutere ham på en nedlatende måte, noe jeg tror mange kvinner gjør om sine menn.

Hvis vi har kranglet eller vært uenige, så føler jeg at det er viktig at vi har fått luftet ting før vi legger oss, slik at det er godt å ligge på armen hans om natten. Og hvis vi ikke kan bli enige, så tror jeg det er bra om vi kan legge det på "vente hyllen", og ta det senere. Ikke la det forsure tilværelsen.

For å leve et langt liv sammen må vi være romslige og tolerante. Vi er to individer, ikke siamesiste tvillinger

Dette er noen av mine tanker om hvordan leve for alltid med min kjære 12