Skilsmissebarn - historier som ender godt

[Gjest Gjest_alene_*]

Nå om dagen er det jo så mange historier om skilsmissebarn som strever og ikke har det bra. Er det virkelig ingen solskinnshistorier her? Har barna det bedre med foreldre som bor sammen og hvor kjærligheten er slutt?

Er alene med min sønn, og blir jo veldig skremt av alle historiene. Har jeg virkelig ødelagt min sønns liv? Jeg føler at jeg har gjort det riktige, og foreløpig har min sønn det topp. Han er i godt humør, sover godt, spiser bra og er en ordentlig kosegutt uansett om han er hos sin far eller hos meg.

[Fauna]

Jeg er skilsmissebarn og har klart meg fint. Har ikke tatt noe skade av det, såvidt jeg vet

Mine foreldre skiltes da jeg var 7. Det var selvfølgelig utrolig trist og vondt da det skjedde, men de var gode venner etterpå, noe som gjorde hele forskjellen.

I konfirmasjonen min hadde jeg mor og stefar med deres familie på den ene siden og far og stemor og familiene deres på den andre.

At foreldrene ikke er sammen er ikke det verste som kan skje, sålenge barnet får en trygg oppvekst med foreldre som kommer overens.

[Gjest Elfrida]

Forskjellen mellom skilsmissebarn og andre barn går vel på at skilsmissebarna har høyere forekomst av psykiske plager, noe høyere sjanse for kriminalitet, og de skiller seg mer blant annet.

Men de fleste går det jo bra med! Det er bare det at det går dårlig med litt flere skilsmissebarn enn andre barn. Og det er kanskje ikke så rart, for mange skilsmisser er stygge, foreldrene kommuniserer dårlig med hverandre, snakker stygt om den andre til ungene osv. Når foreldrene klarer å få til en ryddig skilsmisse og et godt samarbeid etterpå tror jeg det er mye større sjanse for at det går bra med barna.

[Gjest hyggelig]

Mine foreldre ble skilt da jeg var ca 10 år. Før de skilte seg husker jeg at jeg og de to yngre søstrene mine til stadighet ""søkte tilflukt" på rommene våre når foreldrenes krangling satte igang. og det skjedde ofte... det var aldri snakk om fysisk krangling,eller at de kalte hverandre stygge ting, det var kun "vanlig" krangling det var snakk om,så vidt jeg husker/vet.

likevel var det en påkjenning for oss unger å alltid ha krangling i stua. så den dagen foreldrene mine kom til meg og sa at de skulle skilles ble jeg faktisk litt lettet! aldri mer krangling!

husker det var litt styr å måtte bo annenhver helg her og annenhver helg der, men alt i alt ble livet mye bedre etter at de skilte seg.

den dag i dag har begge funnet seg nye samboere,og jeg og søstrene mine kommer godt overens med begge.

jeg tror barn generelt foretrekker en lykkelig mor og far på hver sin kant istedenfor to ulykkelige foreldre i samme hus. å holde sammen kun for barnas skyld er ikke alltid det beste, mener nå jeg.

[Gjest Gjest]

Jeg er skilsmissebarn, og en ting er sikkert. Jeg hadde tatt langt mye mer skade av det hvis mamma og pappa hadde fortsatt å være sammen enn om de skilte seg. Jeg var bare 5 når de ble skilt, og ble derfor skjermet for det verste av krangling og ustemning. Så jeg er evig takknemlig for at mamma tok den vanskelige avgjørelsen og dro fra pappa!

[Far til 2]

Jeg er skillsmissebarn, og har hatt en flott oppvekst både som barn og ungdom.

Allerede som barn (under 10) følte jeg meg trygg på mine foreldres samlivsbrudd da jeg sikret samvær med begge foreldrene mine (de praktiserte felles omsorg og bodde forholdsvis nært hverandre. Mange ganger (også i voksen alder) fikk jeg høre at jeg var heldig.

Jeg fikk "en god utdannelse" (ihvertfall lang nok ) innenfor et fagområde jeg likte/liker og jeg hadde hele tiden nesten daglig kontakt med begge foreldrene mine. Som barn følte jeg meg trygg med to tilstedeværende foreldre. Som ungdom følte jeg meg trygg på to foreldre med litt avstand til meg (les: tillit), og selv om også jeg gjorde mine feil er jeg overbevist om at jeg ville gjort dem på nytt på tross av den erfaringen jeg har idag.

Mine foreldre overbeviste meg om at "Kardemommeloven" var den viktigste loven vi hadde, og at vilje til å gjennomføre og mine, til tider "kreative påfunn" måtte får prioritet.

Begge foreldrene var tilstede under konfirmasjon og bryllup (sammen med mine onkler og tanter på begge sier). Og selv om dette er godt over 20 år siden får begge foreldrene mine fortsatt besøk fra den andre siden av slekten.

Det var rett og slett en "drømme skilsmisse"

I det store og hele er det vi som foreldre som legger premissene for våre barns trygghet og oppvekst etter et samlivsbrudd. Det finnes hederlige unntak (dvs at foreldrene kan gjøre lite for barna) men en god tone mellom foreldrene gjør utrolig mye.

Idag er jeg selv skilt med daglig omsorg, og kan ikke drømme om å gjøre livet surt for ex'en (f.eks ved å forlange mest mulig økonomisk støtte). Jeg vil heller aldri drømme om å frata barna mulighet til mye mer samvær med deres mor. Gjør jeg det risikirer jeg å selv aldri få se mine barnebarn ved å lære mine barn at bare en person skal ta ansvar etter bruddet (og kansje kan det bli noen andre enn mine barn som får omsorgen).

[Nigo-san]

Forskjellen mellom skilsmissebarn og andre barn går vel på at skilsmissebarna har høyere forekomst av psykiske plager, noe høyere sjanse for kriminalitet, og de skiller seg mer blant annet.

Men så kan man jo spørre seg, om det er skilsmissen som er grunn til dette, eller det følelsesmessige klimaet foreldrene imellom- både før og etter skilsmissen. Jeg er for øvrig veldig enig i innlegget ditt.

Når det gjelder den negative fokuseringen på skilsmisser, synes jeg også det har "tatt av" i det siste. Nå skal barna bli hørt, liksom, blant annet i form av en mann på over 40 år som aldri har tilgitt sin mor (a-magasinet). Vel, han om det. Jeg tenker nå som så at det stort sett finnes en god grunn til at folk skiller seg. Alternativet er ikke et rosenrødt familieliv- det er nettopp det det IKKE er- og en sivilisert, om ikke direkte vennlig, skilsmisse, kan være langt bedre enn alternativet.

Som Dr. Phil sa: "Children would rather be from a broken home than live in one". Og det er vel det som er alternativet for de fleste skilsmissebarn.

[Gjest StockDama]

Jeg er også skilsmissebarn.

Og alt har egentlig endt flott. Både moderen og faderen har giftet seg på nytt, er så lykkelige at alle sammen. Jeg har fått en større familie som jeg har blitt godt knyttet til. Jeg har det fint, foreldrene mine har det fint...alt endte fint =)

[estrella]

Jeg er skilsmissebarn. Kan ikke si jeg har hatt det vondt av den grunn! Jeg var riktignok veldig liten når mine foreldre skilte seg. Jeg var 2 og lillebroren min 1..så vi husker ikke så mye fra selve skillsmissen. Jeg tror egentlig at det har vært bra for min del at jeg ikke husker noe, for det var visst veldig vanskelig skillsmisse med mye krangling og rettsak osv..

Den dag i dag er pappa gift på ny og jeg har to herlige søsken der.

Mamma fant seg en ny(eller riktignok hadde de funnet hverandre før skilsmissen, men det skal ikke jeg egentlig vite). De fikk to barn..men denne fyren var et helsikken. Jeg hatet han noe så utrolig! Han var slem, teit og dum mot meg. Så når de gikk fra hverandre(jeg var 11) så sa jeg bare endelig til mamma(stakkar..hun hadde det vondt så sier jeg endelig ). I dag er også hun sammen med en på ny. Han er utrolig koselig:)

Jeg ser på meg selv som heldig, til tross for skilsmisse og en del krangling før de ble venner.. Jeg har dobbelt opp med foreldre, noe som tilsier dobbelt opp med alt Jeg er har mange søsken(ok, det hadde jeg uansett om de var skilt eller ei..nesten).

Men, som det nevnes overfor, så er skilsmissebarn mer utsatt for psykiske probemer. Og det stemmer i mitt tilfelle. Nå skylder jeg absolutt ikke på foreldrene mine, fordi det er andre ting som påvirker(hovedsaklig mobbing), men på grunn av den stefaren jeg hatet osv.. Mer trenger jeg ikke si

Men jeg er lykkelig nå, og det er vel det som er viktig

[Gjest Gjest]

Det er da ikke bare de fraskilte som kan ha et dårlig forhold...Det finnes også både svigerforeldre og offentlige etater som tar parti. For ikke å snakke om barnehageansatte som griner når man flytter...

[Far til 2]

Det er da ikke bare de fraskilte som kan ha et dårlig forhold...Det finnes også både svigerforeldre og offentlige etater som tar parti. For ikke å snakke om barnehageansatte som griner når man flytter...

Gi f... i voksne som ikke lider noen nød av bruddet, og tenk på barnet.

Barns psykiske problemer og barn som dropper tidlig ut av skolesystemet, delvis pga lite kontakt med den andre forelderen, er det som er problemet. Ikke de barnehageansatte.

[Gjest Gjest_Ellen_*]

Hei

Jeg er et såkalt "skillsmissebarn". Jeg var fylte 4 år det året foreldrene mine skilte seg, og broren min var 7.

Og, selv om det er umulig å si, for jeg vet ikke hvordan jeg hadde vært hvis de hadde holdt sammen, så vil jeg si at jeg ikke tok noen skade av det.

De har -aldri- snakket dritt om den andre til meg eller broren min, de har alltid oppført seg ordentlig mot hverandre (hvertfall foran oss , og de har alltid kommunisert godt - for at jeg og min bror ikke skulle lide for dette. Fram til jeg var 18 så feiret mamma og pappa alle julaftener sammen, da uten samboern til pappa/kjæresten til mamma. Dette av hensyn til meg og min bror, og min stesøster.

Det var delt omsorg, vi bodde annenhver uke hos hver, og de bodde 10 minutters gåavstand fra hverandre, så vi hadde samme skole, samme venner, og samme miljø rundt oss uansett hvem av de vi var hos.

Dette fungerte flott for oss, og jeg tror nøkkelen til å få en skillsmisse til å gå utover barna i minst mulig grad er å bo så nærme hverandre at barna kan ha et normalt forhold til begge to, slippe lang pendling med timeslange togturer eller lignende, og at foreldrene klarer å snakke sammen, uansett hva som har skjedd mellom de to tidligere; det viktigste er jo at barnet/-a ikke blir skadelidende i en situasjon de ikke kan noe for :-)

Ellen

[MAcy]

Jeg er selv skilsmisse barn. mine foreldre skilte seg da jeg var 1år. så jeg husker ingen ting av dem sammen. De går greit nok overens i dag, men ikker så mye mer enn det. Mamma har en tendens til å overkjøre alle rundt seg og krever utrolig mye oppmerksomhet. Pappa er gift på ny og har 3 barn med den nye konen. Mamma er singel og har fått 1 barn etter skilsmissen. Begge mine foreldre er utrolig opptatt av de andre barna sine og mindre meg, siden jeg er flyttet ut hjemmefra og nå også gift.

Etter at jeg giftet meg har jeg sett og hørt utrolig lite til mine foreldre. Jeg har et greit nok forhold til dem men klarer ikke slippe de helt inn på meg lengre. de sier jeg må komme til dem om jeg har noen problemer men om jeg prøver har de liksom ikke tid til meg. Jeg føler også at de forskjelsbehander meg og mine søsken veldig. Min stemor er veldig opptatt at jeg ikke skal få for mye...

Jeg er i dag lykkelig gift med en mann som også er skillsmisse barn, og vi sliter nok litt med familiene våre, men ikke i den vi nå har sammen. Her har vi det bra. Men merker at det er mange ting som et trygt og godt forhold til foreldrene våre, det har vi ikke. og jeg som aldri har opplevd mamma og pappa sammen, har i alle år drømt om det. Men kan jo se at det nok hadde gått dårlig.

Men å vokse opp med to sett foreldre har ikke vært lett. Jeg bodde hos mamma og var hos pappa annen hver helg og ferier. Men da jeg ble ca 16 sluttet jeg å gå regelsmessig til pappa, og spesielt da husker jeg at presse om hvem jg ville feire hellig dagene med untak av julaften, ble utrolig stor. og jeg ble nødt til å velge mamma stortsett alltid. Jeg bodde hos henne og hun ble fryktelig vanskelig å være med når jeg valgte pappa. han ble bare skuffet og stille...

foreldre er utrolig forskjellige så kan jo godt tenkes at det er barn som opplever vonde ting med gifte foreldre også. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har ønsket meg en normal familie, med gifte foreldre.

Mine,dine og våre barn familier har for meg ikke alltid vært like lett, og det er ike litt så veldig mye bedre etter at jeg ble voksen helle.