er jeg et monster fordi jeg ikke klarer å tilgi utroskap?

[sucrecandi]

Hei!

Jeg håper å finne litt trøst her etter en samtale jeg har hatt med mannen min.

Det er ikke først gang vi har pratet om oss, hvordan det går etter at han tilsto hans utroskap som hadde vart 2 måneder for litt over ett år siden. Sjokken var stor for meg da. Hadde tilliten på top og nå er ingenting som før. Hadde dessuten problemer med å aksetere ham som han var fordi han gjorde meg så frustrert. Jeg hadde pekt på problemene våres så mange ganger og aldri gjorde han noen ting for å forandre rutinen. Bare jobb, jobb og jobb, og så vennene sine av og til, men meg og barna kom til sist, og jeg den siste av alle. Jeg har kjedet meg og følt meg avvist i mangen år, og ikke bare det, han nedtrykte meg og kontrolerte meg på en slik måte at jeg følte meg i fengsel med ham.

Ikke kunne jeg gjøre hva jeg ville i vårt eget hus. Jeg hadde lyst å pusse opp gamle furu møbler og fikk til jul (i felles gave) en pussemaskin fra hans bror, men den ville han få bytte fordi hans syntes det var bare tull. Jeg trengte hyller, skap, kommoder i huset for å rydde alle rot som spreddet seg i huset (og det var ikke barna sin!) men han tok seg aldri tid til å komme for å velge det sammen med meg, så til slutt endet jeg med å kjøpe noe jeg selv likte, men det fallt ikke i smake hans så han fikk meg til å levere det tilbake! Sånn har det vært i 4 år nå, siden vi kjøpte vårt hus, eller kanskje så jeg det komme før det og. Hvis jeg kjøpte et nytt kruss, en vase, nye hankler, hva som helst, fikk jeg kritikk og mas. Han ville ikke ha for mange unødvendige ting i huset, ikke noe på veggene, han er minimalist og antimaterialistisk, og jeg er helt motsatt men ikke for materialistisk heller, jeg ville bare ha et hus med sjel, ikke et tomt skall.

Vi har levd sånn til nå, men for snart to år siden var han utro. Han angret, han hadde dårlig samvittighet... han tilsto. Jeg som var allerede lei av ham, det hjalp ikke. I tillegg gjorde han ikke det slutt med EN GANG, det tok en måned før han sluttet å ha kontakt med henne, og jeg hadde oppdaget det. Det var et mareritt. Men det verste var at han ikke kunne trøste meg. Om det var dårlig samvittigheten og min sinhet som var grunnen, det vet jeg ikke, men trengte ham å kjeffte på meg når jeg var lei meg? Vi hadde gått på familievernskontor for å få hjelp. Det hjalp så lite syns jeg. Jeg var så sint fordi han ikke kunne være her for meg: ingen støtte, ingen forståelse. En klem og et snilt ord var alt jeg trenkte, men det var for vanskelig for han å gi. Jeg måtte komme og hente det selv. Jeg trengte å starte alt på nytt med ham for å komme til bedre følelser, men ingenting skjedde. Vi hadde bare sporet tilbake i tid, og jeg prøvde å glemme det hele. Problemet var at de andre grunnene som gjorde meg frustrert med ham var der fortsatt.

I fjor sommer hadde vi kranglet så my om en bagatell (han provoserte meg) at jeg ble skikkelig forbanna og gikk en lang tur. Jeg gikk så langt at jeg kom til hytta til hans bror, 7 km unna. Det var mørkt, jeg hadde ingen telefon, ingen penger så jeg sov i hytta. Kl 3.00, midt på natta, kom min mann med lomelykt for å lette etter meg. Han var redd og lei seg, men jeg hadde ikke roet meg. Denne natta hadde jeg forstått at det ville aldri funke mellom oss. Min kjærlighet for ham hadde tatt en knekk til. Men så var det at vi måtte flytte til Frankrike i 10 måneder. Jeg hadde ikke særlig lyst til det, selv om jeg er fransk og ville da treffe familien min litt oftere. Jeg viste godt at det ville vært et helvete for meg, for der vi skulle bo kjenner jeg ingen, så jeg ville være helt alene med tankene mine. Min familie vet ingenting om mine problemer. Hadde de vist at min mann hadde vært utro ville de ha vært sint på ham og det ville ødelegge disse 10 månedene enda mer.

Han hadde fått med seg at jeg ga ham en ny sjanse for å redde vårt ekteskap. Han hadde fått ett år for det. Men han kunne ikke la være å kritisere meg, kjeffte på meg, nedtrykke med, kontrolere meg, og så var jobben hjemmet hele tiden og aldri gjorde vi noe sammen som kunne skape litt mer komplisitet mellom oss. Familie livet var blitt bedre. Vi gikk ofte tur alle sammen, men han tok aldri meg i armene sine, en klem, et skyss... jeg måtte alltid gjøre første skritt. Jeg ble lei av å ta initiativ. Jeg følte meg ensom og var ikke sikker på at han elsket meg. Kanskje hadde han fortsatt kontakk med henne. Hvordan kunne jeg vite? Men jeg ville ikke vite!

Det er i denne konteksten at han klagget en dag på at det ikke var noe seksliv mellom oss lenger. Og det siden snart en måned. Hvordan kan jeg ha sex med ham når jeg føler meg ikke respektert og helsket. Han hadde kjefftet på meg fordi jeg hadde ikke kjøpt bacon til salaten hans og sa "Vet du ikke, i alle disse år vi har vært gift, at jeg spisser ikke salat uten bacon?" Jeg lurte på om han tok meg for sin tjenner! Han var jo der da vi handlet, han kunne ha tenkt på det selv. Det såret meg, en gang til. Og dette er bare ett eksempel av mange andre. Han forsto ikke hvor sårende hans ord var. Han sa unskyld litt etterpå, men det var uten å menne det. Så jeg ble enda mer sint.

Komplisitet er borte, vennskap er borte... og nå jeg lurer på om kjærligheten er også borte. Da han sa "er det sånn at jeg må forstå at det ikke finnes noe seksliv mellom oss lenger i dette huset?", mens jeg prøvde å komme han litt nærmere med å snakke om en artikkel han leste denne kvelden. Da kunne jeg ikke svare noe annet enn at jeg ikke er en sex objekt, og at jeg følte at vennskap mellom oss var borte. Jeg sa også at jeg kjeddet med ham. Alltid leser ham artiklene sine hjemmet eller ser han på de norske nyhetene på nettet. Vi kan ikke prate om noen ting, han bare konfronterer min mening hele tiden. Han ble såret fordi jeg sa hva jeg hadde på hjertet.

Han ble enda mer fjernt. Det var så vidt han så på meg etter det. Sa ikke god natt og god morgen lenger, han ungikk meg. Det fikk meg til å få dårlig samvittighet. Jeg hold ikke ut å være avvsit på den måten, så jeg spurte ham om det var for å straffe meg at han var sånn. Han sa nei, men ville ikke forklare mer. Så sennere den dagen snakke vi alvorlig. Jeg prøvde igjen å forklare ham at jeg har problemer med å elske ham fullt sånn som han er, at der var i ferd til å dø, at jeg var så lei at jeg ville ha separasjon. Dette er kanskje tredje gang jeg sier det men han har alltid sagt at det var en feil måtte å løsne problemet vårt. Vi har jo prøvd, ett år, og det bare gjør ting være syns jeg.

Han kalte meg et monster etter det, fordi jeg hadde sagt at jeg ikke helsket ham mer... men det er jo ikke helt sant. Jeg er redd for å miste ham, men samtidig hva mister jeg.

Nå ser han deprimert ut. Jeg klemmer ham og holder fast handen hans i håp at han skall kjempe litt for oss. Men jeg tror han stenger seg for meg.

Var jeg for slem med ham?

Alt jeg ville ha var en kjærlig mann som kunne gi meg en klem og ikke bare når han ville ha sex, en mann jeg kunne snakke med og føle meg støttet og forstått av, en mann som ville være en venn jeg kunne ha det morsomt med. Jeg var lei av å være den som tar initiativ for alt. Etter hans utroskap ville jeg ikke gjøre det mer for jeg følte det var hans tur og hans mulighet til å bevisse at han virkelig ville ha meg.

Er det min feil hvis det gikk så galt mellom oss? Han sier jeg kan ikke tilgi fordi jeg kommer tilbake med gamle vonde minner, som vårt bryllupsnatt han hadde ødelagt fordi han var både jalu og full! Vi hadde kranglet hele natta. Var det ikke et dårlig tegn det? Det betyr ikke at jeg hadde ikke tilgitt. Vi har vært gift i 7 år snart etter det og fått 3 barn! Men jeg har ikke glemt, og jeg kommer ikke til å glemme hans bedrageri heller. At jeg nevner det av og til når vi må ta en prat bettyr ikke at jeg ikke har tilgitt men at jeg ikke har glemt! Og så hva, hvis det er sånn at jeg ikke har tigitt gjør det et monster av meg?

Jeg er svært lei meg for å ville skilles, jeg er redd for å gjøre mitt største feil og har skyldfølesen for å ødelegge vårt familie. Jeg vil ikke miste ham og håper at litt avstand mellom oss kan hjelpe oss, men det ser ut at for ham betyr det at der er slutt. Han sier han er ikke en kjemper. Kanskje han prøver å glemme meg allerede.

Hva syns dere? Jeg har så vondt, men det er mest fordi jeg har såret ham og fordi jeg har kanskje ødelagt alt og det er ikke noen vei tilbake.

[Nabodama]

Det er en fortvilt situasjon du er i. Jeg skjønner godt de følelsene du har rundt det at han kunne forstått mer, gitt deg mer trygghet på følelsene sine, gitt deg mer å bygge på, gjort en innsats for deg og forholdet.

Han gjør visst ingenting, venter at du skal gjøre slik at alt blir som før. Mens du trengte endring også før dette skjedde.

Du er slett ikke noe monster som ikke klarer å tilgi. Du er i et følesesmessig kaos, som han ikke hjelper deg med. Hadde han stilt opp, gjort deg trygg på sine følelser for deg, hadde kanskje alt vært lettere, og dere hadde kunnet gått videre sammen.

[Gjest Piper]

Du må for all del ikke ta på deg skylden for dette, for det er det jeg tror han vil. Han liker å kontrollere deg, og han vet utmerket godt hvordan han skal gjøre det. Ved å stenge deg ute av livet sitt, for da fr du fårlig samvittighet og han kan legge alt over på deg.

Det er han som har vært utro, og da er det også han som må ta ansvar for dette. Han må vise deg at det er deg han vil ha, og gjør han det må du på et eller annet tidspunkt slutte å bruke utroskapen i mot han. Men siden dere har så mange problemer, tror jeg at du vil ha store problemer med å få utroskapen ut av hodet ditt.

Så kommer det største spørsmålet. Ønsker du å leve med en slik mann du har beskrevet? Les innlegget ditt selv, og prøv og les det som om det gjelder en annen person. Hva ville du ha rådet den personen til?

Du kan også sette deg ned og dele et ark i to, der du skriver alle de positive tingene på en side og alle de negative på den andre. Vei så de positive opp mot de negative, og da kan det godt være du finner svaret ditt selv.

Men ut i fra det du skriver så høres det ikke ut som du har det bra i dette forholdet, og du skal ha det bra du også. Du må få lov til å være deg du også, for alt skal ikke dreie seg om han.

Tror du skal bruke litt tid, der du rett og slett tenker deg godt om før du gjør noe som helst. Husk at det er du som skal leve med avgjørelsen din, og derfor er det viktig at det er du som tar den også. Jeg vet hva jeg villle ha gjort, men jeg er ikke deg.

Ønsker deg lykke til

[Gjest Gjest]

husker det lille mennesket av en eks jeg har også kalte med ett monster ( fordi jeg valgte å bryte ut ) vel..ganske stygg benevning på den man "liksom er glad i"

ikke slit deg ut, bli fri

lykke til

[Humleblomst]

Det virker på meg som om dere er to om å såre. Det er jo ikke bare du som sårer ham, han sårer jo deg hele tiden også. En god del av det han sier, sier han nok for å kontrollere deg. En del menn er slik, hvis noe går galt dytter de all skyld over på sin kone. Og i de tilfellene er ofte kvinnen et menneske som tar skylden inn over seg.

Du er ikke et monster fordi du ikke klarer å tilgi utroskap. Men det kommer veldig tydelig fram for meg at du ikke har klart å tilgi ham. Ikke for bryllupsnatten heller. Og kanskje for andre lignende tilfeller også, hva vet vel jeg? Du ser det og prøver å ikke la det plage deg, men du klarer ikke å tilgi. Hadde du tilgitt det, hadde du ikke brakt det på bane når dere krangler. Hvis det er umulig for deg å tilgi disse svakhetene til din mann, tror jeg det er bedre om dere går hver deres vei. Det å leve sammen når det er et slike åpne sår som konstant blir pirket i mellom dere, er rett og slett umulig.

Hvis dere vil gjøre noe for å kanskje kunne redde forholdet deres, vil jeg be dere ta kontakt med familievernet. Men dette vil bare ha noe for seg så lenge dere begge er villig til å både jobbe med dere selv og forholdet. På mange måter virker det som om mannen din ikke vil bruke kreftene sine på å gjøre forholdet bedre. Han sier at han ikke er en kjemper. Hvis dette er tilfelle, er forholdet deres over. For har han gitt opp forholdet deres, da er det ikke mer å gjøre. Du kan ikke fikse forholdet hans/deres alene!

Du må lære deg å tilgi hvis forholdet skal kunne gå videre. Om du våknet en morgen om et par års tid, og dere hadde klart å skape drømmeforholdet, ville det likevel vært bortkastet om du hadde brakt på bane den tiden og de tingene som har vært vanskelig så fort dere møtte motgang. Jeg ber deg ikke om å glemme fortiden, men du må akseptere, bearbeide, og gjørde deg ferdig med det. For det er så mange betente sår dere har, og hvis du ikke kan la dem være i fred kan de heller ikke gro. Du må nok også lære deg å være synlig i forholdet, og din mann må akseptere at du har en mening. Det er tydelig at han overkjører deg på mange måter, og hvis du skal klare å bli lykkelig med ham må du klare å hevde deg. Og dette er noe dere må være sammen om å snu, verken du eller han kan gjøre noe med det på egenhånd.

Dere har mye hardt arbeid foran dere uansett hvilken vei dere går. Men skal dere kunne gå sammen, må dere også være sammen om det. Prøv å få ham med på å søke hjelp. Vil han ikke er nok dessverre forholdet over, enten dere bor sammen eller ikke. Så da er det gjerne bedre å gå hver til sitt. Og selv om det blir du går fra ham, er det ikke bare din skyld at forholdet er ødelagt. Det betyr bare at det er du som har forholdt deg til at forholdet er ødelagt. Ødeleggelsene har dere nok vært sammen om, enten det er slik eller sånn.

[sucrecandi]

[...]

Du er ikke et monster fordi du ikke klarer å tilgi utroskap. Men det kommer veldig tydelig fram for meg at du ikke har klart å tilgi ham. Ikke for bryllupsnatten heller. Og kanskje for andre lignende tilfeller også, hva vet vel jeg? Du ser det og prøver å ikke la det plage deg, men du klarer ikke å tilgi. Hadde du tilgitt det, hadde du ikke brakt det på bane når dere krangler. Hvis det er umulig for deg å tilgi disse svakhetene til din mann, tror jeg det er bedre om dere går hver deres vei. Det å leve sammen når det er et slike åpne sår som konstant blir pirket i mellom dere, er rett og slett umulig.

[...]

Du må lære deg å tilgi hvis forholdet skal kunne gå videre. Om du våknet en morgen om et par års tid, og dere hadde klart å skape drømmeforholdet, ville det likevel vært bortkastet om du hadde brakt på bane den tiden og de tingene som har vært vanskelig så fort dere møtte motgang. Jeg ber deg ikke om å glemme fortiden, men du må akseptere, bearbeide, og gjørde deg ferdig med det. For det er så mange betente sår dere har, og hvis du ikke kan la dem være i fred kan de heller ikke gro. Du må nok også lære deg å være synlig i forholdet, og din mann må akseptere at du har en mening. Det er tydelig at han overkjører deg på mange måter, og hvis du skal klare å bli lykkelig med ham må du klare å hevde deg. Og dette er noe dere må være sammen om å snu, verken du eller han kan gjøre noe med det på egenhånd.

Dere har mye hardt arbeid foran dere uansett hvilken vei dere går. Men skal dere kunne gå sammen, må dere også være sammen om det. Prøv å få ham med på å søke hjelp. Vil han ikke er nok dessverre forholdet over, enten dere bor sammen eller ikke. Så da er det gjerne bedre å gå hver til sitt. Og selv om det blir du går fra ham, er det ikke bare din skyld at forholdet er ødelagt. Det betyr bare at det er du som har forholdt deg til at forholdet er ødelagt. Ødeleggelsene har dere nok vært sammen om, enten det er slik eller sånn.

Takk, alle sammen, for deres svar. Dere er mye flinkere å beskrive det jeg føler enn meg selv. Det er vist et problem som kommer i tillegg for oss: jeg har lært norsk for 8 år siden da jeg flyttet til Norge for å være sammen med min da kjæreste som ble min mann. Jeg snakker ganske greit norsk tror jeg men det er fortsatt mange ting jeg ikke klarer å beskrive, blant annet følelser. Hadde jeg kunnet utrykke meg på fransk med min mann, slikk at han ville forsto alt jeg sier, hadde det kanskje vært lettere, men han kan ikke så godt fransk dessverre.

Jeg vil gjerne forklare litt etter det dere svarte.

For det første tar jeg ikke fram hans utroskap på bannen hver gang vi krangler. Jeg nevner det aldri, jeg bare tar meg av det som er problemet da. Som for eksempel den manglende bacon og det at han tar meg for sin husmor. Jeg er klar over at for å tilgi må jeg ikke nevne det for ham og sette det bak meg, spessiel fordi det har såret ham og at han angrer.

Hvis jeg tar det fram er det når vi prater rolig sammen, ikke krangler. Jeg nevnet det sist fordi han ville vite hvorfor jeg ikke hadde lyst på ham mer. Jeg sa bare at jeg trengte litt mer støtte og insats etter hans utroskap for å redde mine følelser for ham. Når han kaler meg for en idiot og er slem får det meg til å tville på at jeg er den beste for ham og ham for meg. Det er ikke første gangen jeg hadde lurt på det. Helt siden den krangelen etter vårt brullypsmiddag har jeg tenkt på det.... Syns nå at det var ikke nødvendig å si det siste der, men gjort er gjort.

Dessuten ble bryllupsnatten og de andre vonde minnene ikke tatt opp før etter hans utroskap. Så jeg tror at det er det siste såret som vekket alle andre og gjør meg usikker på vår framtid sammen.

Usikkerheten min finner sted i det at han ikke visser omsorg, eller bare når han vil ha sex. Det sårer meg mest av alt. Vi har snakket om det med vår familie therapeut. Han inrømmet at han ikke var så flink med det, så han prøvde å ta litt mer initiativ til klem og snille ord, men det varte ikke lenge til han glemte meg igjen og var hard i stemmen. Rett etter hans tilståelse var jeg desperat etter klem, kjærlighets ord, komplisitet, nærhet... det kalles kjærlighetssorg, er det ikke? Men der fikk jeg ikke så god hjelp fra ham. Det var jo mye bedre for ett år siden enn nå forsovet. Sikkert fordi vi hadde hjelp fra familievern da.

Men siden august i fjord er vi alene om dette og jeg ser at det går ikke bra. Han kaller meg ofte for en idiot, og da veker det det "gamle" såret igjen. Han ser ikke at han sårer meg en gang når han snakker sånn til meg. Så jeg blir sur, men han kommer meg ikke i møte, han bare venter at stormen skal gå, og så er jeg en så svakk person at etter 3 eller 4 dager orker jeg ikke mer av den iskald krig mellom oss og ber ham om unskyldning.

Ja, jeg holder gnag, jeg er biter. Jeg inrømmer det. Men jeg tror også at jeg ville ha klart å glemme det helt og aldri nevne det mer hvis vi hadde skapt det drømmeforhold. Jeg syns bare at han har ikke klart å trøste meg og beroe meg.

Den psycholog jeg hadde snakket med i fjor sa, etter første timen våres, at det var best å separeres en stund. Det var det jeg ville da og, men min man ville ikke. Det er det jeg slitter med tror jeg. Jeg angrer på at jeg ikke gikk min vei. Men så hadde jeg ikke job, ingen sted å gå til. Og nå sitter jeg her og drømmer ennå om selvstendighet og frihet, hver gang vi krangler. Snart drar vi tilbake til Norge, så skal jeg søke på jobb... hva må jeg gjøre: gi ham enda en ny sjanse eller gi meg en sjanse?

Jeg har spurt min mann, flere ganger, om han ville gå hos en psycholog. Først sa han at han ville gjøre det, men det var rett etter hans tilståelse og jeg tror det var bare for å trøste meg. En måned etter det hadde han ikke behov for det allikevel. Min mann syns ikke han har et problem. Han syns nok han har gjort sin beste for å redde vårt ekteskap og at det er bare fordi jeg ikke kan tilgi at det går galt.

Det er det jeg ikke tåler: å få ansvar. Denne setningen her:"Ødeleggelsene har dere nok vært sammen om, enten det er slik eller sånn." er sikker riktig, men den er sårende fordi jeg ville ikke ødelegge noen ting.

[Gjest Gjest]

Takk, alle sammen, for deres svar. Dere er mye flinkere å beskrive det jeg føler enn meg selv. Det er vist et problem som kommer i tillegg for oss: jeg har lært norsk for 8 år siden da jeg flyttet til Norge for å være sammen med min da kjæreste som ble min mann. Jeg snakker ganske greit norsk tror jeg men det er fortsatt mange ting jeg ikke klarer å beskrive, blant annet følelser. Hadde jeg kunnet utrykke meg på fransk med min mann, slikk at han ville forsto alt jeg sier, hadde det kanskje vært lettere, men han kan ikke så godt fransk dessverre.

Jeg vil gjerne forklare litt etter det dere svarte.

For det første tar jeg ikke fram hans utroskap på bannen hver gang vi krangler. Jeg nevner det aldri, jeg bare tar meg av det som er problemet da. Som for eksempel den manglende bacon og det at han tar meg for sin husmor. Jeg er klar over at for å tilgi må jeg ikke nevne det for ham og sette det bak meg, spessiel fordi det har såret ham og at han angrer.

Hvis jeg tar det fram er det når vi prater rolig sammen, ikke krangler. Jeg nevnet det sist fordi han ville vite hvorfor jeg ikke hadde lyst på ham mer. Jeg sa bare at jeg trengte litt mer støtte og insats etter hans utroskap for å redde mine følelser for ham. Når han kaler meg for en idiot og er slem får det meg til å tville på at jeg er den beste for ham og ham for meg. Det er ikke første gangen jeg hadde lurt på det. Helt siden den krangelen etter vårt brullypsmiddag har jeg tenkt på det.... Syns nå at det var ikke nødvendig å si det siste der, men gjort er gjort.

Dessuten ble bryllupsnatten og de andre vonde minnene ikke tatt opp før etter hans utroskap. Så jeg tror at det er det siste såret som vekket alle andre og gjør meg usikker på vår framtid sammen.

Usikkerheten min finner sted i det at han ikke visser omsorg, eller bare når han vil ha sex. Det sårer meg mest av alt. Vi har snakket om det med vår familie therapeut. Han inrømmet at han ikke var så flink med det, så han prøvde å ta litt mer initiativ til klem og snille ord, men det varte ikke lenge til han glemte meg igjen og var hard i stemmen. Rett etter hans tilståelse var jeg desperat etter klem, kjærlighets ord, komplisitet, nærhet... det kalles kjærlighetssorg, er det ikke? Men der fikk jeg ikke så god hjelp fra ham. Det var jo mye bedre for ett år siden enn nå forsovet. Sikkert fordi vi hadde hjelp fra familievern da.

Men siden august i fjord er vi alene om dette og jeg ser at det går ikke bra. Han kaller meg ofte for en idiot, og da veker det det "gamle" såret igjen. Han ser ikke at han sårer meg en gang når han snakker sånn til meg. Så jeg blir sur, men han kommer meg ikke i møte, han bare venter at stormen skal gå, og så er jeg en så svakk person at etter 3 eller 4 dager orker jeg ikke mer av den iskald krig mellom oss og ber ham om unskyldning.

Ja, jeg holder gnag, jeg er biter. Jeg inrømmer det. Men jeg tror også at jeg ville ha klart å glemme det helt og aldri nevne det mer hvis vi hadde skapt det drømmeforhold. Jeg syns bare at han har ikke klart å trøste meg og beroe meg.

Den psycholog jeg hadde snakket med i fjor sa, etter første timen våres, at det var best å separeres en stund. Det var det jeg ville da og, men min man ville ikke. Det er det jeg slitter med tror jeg. Jeg angrer på at jeg ikke gikk min vei. Men så hadde jeg ikke job, ingen sted å gå til. Og nå sitter jeg her og drømmer ennå om selvstendighet og frihet, hver gang vi krangler. Snart drar vi tilbake til Norge, så skal jeg søke på jobb... hva må jeg gjøre: gi ham enda en ny sjanse eller gi meg en sjanse?

Jeg har spurt min mann, flere ganger, om han ville gå hos en psycholog. Først sa han at han ville gjøre det, men det var rett etter hans tilståelse og jeg tror det var bare for å trøste meg. En måned etter det hadde han ikke behov for det allikevel. Min mann syns ikke han har et problem. Han syns nok han har gjort sin beste for å redde vårt ekteskap og at det er bare fordi jeg ikke kan tilgi at det går galt.

Det er det jeg ikke tåler: å få ansvar. Denne setningen her:"Ødeleggelsene har dere nok vært sammen om, enten det er slik eller sånn." er sikker riktig, men den er sårende fordi jeg ville ikke ødelegge noen ting.

Tror det er sunt å ta en pause i forholdet. Han må skjønne at du mener alvor. Han respekterer deg ikke nok.

[Gjest Gjest]

Gå fra han! Det er ikke verdt å kjempe for forholdet når han behandler deg slik.

[Gjest Gjest]

Jag känner igen mig i ditt problem och jag kan bara säga att det krävs mycket från båda för att det ska fungera. Helt nya sätt att kommunicera. Tror du han kommer att ställa upp på det eller håpe på att problemet försvinner hvis han bara venter litt tills du är blid igen?

Ni har fastnat i ett negativt mönster där han sier ting till dig som inte är acceptabla. Är han missnöjd med något får han ta upp det på ett konstruktivt sätt. Samma gäller för dig.

Det är väldigt lätt att fastna i exakt samma diskussioner varje gång.

Jag föler verkligen med dig. Det verkar som att du innerst inne har bestämt dig. Ta en "pause" till att börja med om du tycker att det är svårt att gå. Ikke ha någon kontakt med honom, var stark och inte svara i telefonen. Ikke fall för hans sjarmoffensiv när han börjar inse att du faktiskt mener allvar. För då kommer han att ringa, han kommer att visa sig från en bättre sida. Ger du efter för lätt kommer det att gå tillbaka till det gamla.

Efter hand kommer det att kännas lättare att ta ett slutgiltigt beslut. Men ikke la dig påvirkes av honom till att ta ditt beslut.

Du klarar detta! Oavsett vilket så kan du inte fortsätta så här och han kommer inte att ändra sig med mindre det inte skjer något drastiskt.

[Alice Ayres]

Jeg beklager at du har en mann som ikke respekterer deg - for det er nemlig der jeg tror det ligger. På et eller annet vis, har dynamikken dere imellom blitt hetls og fullstendig skjev. Mannen din behandler deg som et null - og du bekrefter det ved å oppføre deg som et. Denne dynamikken var nok der fra begynnelsen, men har forsterket seg gjennom årene. Du skriver mye om hva mannen din har gjort mot deg, men man blir ikke behandlet annerledes enn det man tillater. Da du kjøpte de møblene, kunne du ha latt være å ta de tilbake, men det gjorde du ikke.

Når det gjelder spørsmålet ditt om det er din skyld at det ikke fungerer mellom dere, er svaret mitt ja og nei. Det er ikke din skyld at mannen din er en bølle og en tufs, men det er din skyld at du blir hos han. Med utgangspunkt i det du forteller, tror jeg ikke det er sundt verken for deg eller barna å bli hos han. Mannen din respekterer deg ikke, han behandler deg som et nødvendig onde - og det er ikke slik man skal behandle den man er gift med - språkproblemer eller ei.

Du er fanget i gammel bitterhet samtidig som du klynger deg til han som har bidratt til denne bitterheten. Mitt råd til deg er å flytte vekk litt. Kanskje dra på besøk til familien din i Frankrike. Ta en tenkepause og bestem deg for hva du vil med resten av livet ditt.