Til Elskere/elskerinner

[Gjest Bare spør]

Jeg leste i en tråd på generell debatt om hvem som kunne settes opp som nærmeste pårørende, og jeg begynte (dum som jeg er) å tenke...

Hva med de som er i et forhold der den ene (eller begge) er gift/samboer?

Har dere gjort noen avtaler om hvordan dere kan få gitt beskjed dersom noe skulle skje dere? Dere kan jo også bli syke, bli utsatt for ulykker, eller havne i situasjoner der dere selv ikke er i stand til å gi beskjed til den personen dere elsker.

Det er jo veldig vanskelig å alliere seg med noen (venner eller familie) til å gi beskjed dersom noe skulle inntreffe siden de fleste velger å holde forholdet hemmelig...

Og dessuten er det vel slik at de fleste ønsker å ha den de elsker ved sin side dersom de er på sykehus, noe som blir veldig vanskelig dersom det er snakk om at de elsker noen, men er gift/samboende med en annen.

Noen som har tanker rundt dette?

[Gjest Gjest]

Om man elsker en elsker/elskerinne saa burde man vel ha saa mye respekt for baade ham/henne og parter at man bryter ut av naavaerende forhold?

Saa slipper man saanne situasjoner.

[Gjest Evine]

Det er vel faktisk sånn at de fleste som har en elsker/elskerinne - men velger å fortsette ekteskapet - gjør det fordi de elsker den personen de er gift med høyere enn elsker/elskerinnen?

Når man velger å fortsette ekteskapet til tross for en utenomekteskapelig affære så dreier det seg ofte kun om sex .. ikke så mye dypere følelser.

Det går faktisk veldig godt an å være utro uten at følelser er inni bildet.

[Gjest Jeg bare spør]

Men likevel er det minst en av partene som alltid hevder at de er i et forhold der minst en av partene er gift fordi de elsker elsker/elskerinnen, men ikke vil gå fra kona/mannen på grunn av barna (eller andre forklaringer).

Og for the record, jeg spør ikke av egeninteresse, jeg er bare nysgjerrig på hvordan de som er involverte i den typen forhold, og andre, tenker rundt dette temaet.

[Gjest Bellatrix]

Jeg leste i en tråd på generell debatt om hvem som kunne settes opp som nærmeste pårørende, og jeg begynte (dum som jeg er) å tenke...

Hva med de som er i et forhold der den ene (eller begge) er gift/samboer?

Har dere gjort noen avtaler om hvordan dere kan få gitt beskjed dersom noe skulle skje dere? Dere kan jo også bli syke, bli utsatt for ulykker, eller havne i situasjoner der dere selv ikke er i stand til å gi beskjed til den personen dere elsker.

Det er jo veldig vanskelig å alliere seg med noen (venner eller familie) til å gi beskjed dersom noe skulle inntreffe siden de fleste velger å holde forholdet hemmelig...

Og dessuten er det vel slik at de fleste ønsker å ha den de elsker ved sin side dersom de er på sykehus, noe som blir veldig vanskelig dersom det er snakk om at de elsker noen, men er gift/samboende med en annen.

Noen som har tanker rundt dette?

Hvis man har valgt å være elsker(inne) til en gift partner så har man også valgt å ikke være denne personens nærmeste pårørende.

[Gjest Evine]

Men likevel er det minst en av partene som alltid hevder at de er i et forhold der minst en av partene er gift fordi de elsker elsker/elskerinnen, men ikke vil gå fra kona/mannen på grunn av barna (eller andre forklaringer).

Og for the record, jeg spør ikke av egeninteresse, jeg er bare nysgjerrig på hvordan de som er involverte i den typen forhold, og andre, tenker rundt dette temaet.

Hvis vedkommende virkelig elsker sin elskerinne/elsker til tross for at han eller hun velger å fortsette ekteskapet så velger de som regel å spille med åpne kort hvis noe alvorlig skulle skje. Et eksempel på det var forholdet til Einar Førde og Gunn Vigdis Olsen-Hagen ..

[Gjest Bare spør]

Hvis man har valgt å være elsker(inne) til en gift partner så har man også valgt å ikke være denne personens nærmeste pårørende.

Det er jeg for så vidt inneforstått med, men det går på mer enn å være nærmeste pårørende... det går også på å få vite det hvis noe skjer.

Hvis det skjer noe med min venninne vet hennes nærmeste pårørende at vi er så nære at jeg får beskjed fra dem hvis noe skulle skje henne.

Slikt vil ikke skje der det er snakk om et forhold, fordi de nærmeste pårørende ikke vet vet at det finnes andre som ønsker å få beskjed...

Dette må da være noe elskere/elskerinner og de som er utro tenker på dersom de virkelig elsker personen de er elsker/elskerinne til, eller utro med?

[Gjest Gjest]

Dette har jeg faktisk ikke tenkt på før...

Jeg har vel alltid tenkt at elsker/elskerinner er såpass tette i omgangskretsen at de ville fått visst, iverfall det hvor det er følelser involvert og ikke bare ren sex.

Men som du sier, det er ingen selvfølge det nei...

Og jeg kom til å tenke på noe annet her. Min samboer har litt kontakt med sin eks via nett. Jeg har aldri vekslet så mye som en linje med henne, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å ha direkte kontakt med henne. Hva så om han blir syk eller skadd? Jeg vet hun bryr seg om han, og antar at hun ville ha visst, og jeg har ikke noe i mot henne (tvert i mot, jeg har presset endel på for at de skulle gjenoppta vennskapet). Men hvordan sier jeg noe slikt til noen jeg ikke kjenner?

[Alice Ayres]

Hvis man har valgt å være elsker(inne) til en gift partner så har man også valgt å ikke være denne personens nærmeste pårørende.

Veldig godt sagt. En annen ting er hensynet til familen til den som er utro. Hvis de allerede befinner seg i en krisesituasjon, vil jeg tro at det ikke er det rette tidpunktet å skulle finne ut om en affære.

Nei, som elsker/elskerinne er man ikke som familie eller venn å regne.

[Gjest Gjest]

Jeg tror at hvis slike ting ikke blir snakket om, og heller ikke tatt tatt tak i og gjort noe med, er det snakk om et "solskinnsforhold", og ikke snakk om kjærlighet.

Er det kjærlighet ønsker de å dele gode og dårlige dager med hverandre, og det vil plage partene hvis de ikke har mulighet til å være sammen også på de dårlige dagene. Et "solskinnsforhold" overlever sjeldent ting som sykdom og ulykker fordi de ikke styrker forholdet ved å takle utfordringene sammen.

Jeg tror at hvis det er ekte kjærlighet er tanken på å ikke være der for hverandre, ved for eksempel sykdom, så fæl at de bryter hemmeligholdelsen til noen og tar sjansen på at forholdet skal bli kjent, for å få beskjed hvis noe er galt.

[Suzy]

Den gangen jeg var elskerinna, så snakket vi faktisk litt om det, men hadde ikke noen "ordning".

Han havnet på sjukehus ved en anledning og jeg hadde all verdens kvaler for jeg kunne ikke besøke ham, eller ringe ham, eller noe faktisk. Det er en ganske fæl situasjon.

Tenkte mye på at jeg kanskje plutselig en dag kom til å se dødanninsen hans i avisen uten å ane hva som hadde skjedd.

Men dette er jo igrunnen gbare nok en grunn til å ikke starte slike forhold. Det er rett og slett bare tristhet forbundet med det.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Den gangen jeg var elskerinna, så snakket vi faktisk litt om det, men hadde ikke noen "ordning".

Han havnet på sjukehus ved en anledning og jeg hadde all verdens kvaler for jeg kunne ikke besøke ham, eller ringe ham, eller noe faktisk. Det er en ganske fæl situasjon.

Tenkte mye på at jeg kanskje plutselig en dag kom til å se dødanninsen hans i avisen uten å ane hva som hadde skjedd.

Men dette er jo igrunnen gbare nok en grunn til å ikke starte slike forhold. Det er rett og slett bare tristhet forbundet med det.

Det er nettopp dette jeg tenker på.

Selv om de får beskjed via omveier, kan de likevel ikke gjøre noe med det.

De kan ikke dra på besøk, ringe, få informasjon osv...

de må da føle seg totalt hjelpesløse, og må da føle temmelig sterkt at de er en utenforstående?

Og jeg synes det er rart at ingen av de her inne som er i forhold med en gift/samboende person har gitt uttrykk for sine tanker rundt dette.

Er det fordi de ikke har tenkt på et slikt scenario?

[Transmogrifier]

Hvis man har valgt å være elsker(inne) til en gift partner så har man også valgt å ikke være denne personens nærmeste pårørende.

Jeg kan ikke tenke meg at elskerinner gjør noe slikt aktivt valg. Dette er bare dine moralske holdninger du gir uttrykk for, og de interesserer meg midt i ryggen. Elskerinner kan også utvikle følelser for menn de puler. Faktisk.

[Nigo-san]

Og jeg synes det er rart at ingen av de her inne som er i forhold med en gift/samboende person har gitt uttrykk for sine tanker rundt dette.

Er det fordi de ikke har tenkt på et slikt scenario?

Tja, jeg kan ikke svare for andre, men da jeg var elskerinne så hadde vi nok utfordringer i hverdagslivet til at vi orket å bekymre oss om noe som kanskje aldri kom til å skje.

Og ganske riktig skjedde det ikke heller. Hadde det gjort det, ville det nok vært en vanskelig situasjon for begge, men jeg ser ikke helt vitsen med å tenke mye og lenge om dette på forhånd. Hadde jeg blitt syk, hadde min familie og mine venner helt sikkert gitt beskjed til ham. Hadde han blitt syk, hadde nok informasjonen tatt lengre tid, men hvis det gikk flere dager uten kontakt hadde jeg nok tatt noen telefoner og klart å få ut informasjon den veien. Det hadde nok gått, selv om det er mer trøblete enn "vanlig".

Men igjen, når man har store nok logistiske utfordringer til hverdags, så er i alle fall min reaksjon at jeg skjalter ut de fleste hvisomatte-dersomatte- problemstillingene, og etter beste evne forsøker å unngå og havne under 20-bussen når jeg går på rød mann.

[Nigo-san]

Jeg tror at hvis det er ekte kjærlighet er tanken på å ikke være der for hverandre, ved for eksempel sykdom, så fæl at de bryter hemmeligholdelsen til noen og tar sjansen på at forholdet skal bli kjent, for å få beskjed hvis noe er galt.

Det er en pen tanke, men som en annen nevnte over: det ville vært en veldig dårlig timing å skulle offentliggjøre et forhold når den sykes familie antagelig er i sjokk allerede.

Selv ikke jeg (som etter mange KG-kvinners formening umulig kan ha noen samvittighet i det hele tatt, siden jeg forelsket meg i en gift mann) hadde valgt akkurat det tidspunktet for å stå frem med min kjærlighet i all dens blomstrende prakt...

Men jeg skjønner hva du mener, det er ikke det. Det er bare at utroskapsforhold angår, øh, flere enn hva vanlige forhold gjør.

[Suzy]

Det er nettopp dette jeg tenker på.

Selv om de får beskjed via omveier, kan de likevel ikke gjøre noe med det.

De kan ikke dra på besøk, ringe, få informasjon osv...

de må da føle seg totalt hjelpesløse, og må da føle temmelig sterkt at de er en utenforstående?

Og jeg synes det er rart at ingen av de her inne som er i forhold med en gift/samboende person har gitt uttrykk for sine tanker rundt dette.

Er det fordi de ikke har tenkt på et slikt scenario?

Ja jeg fikk beskjed via omveger og det var veldig vondt. På det tidspunktet var jeg jo sterkt involvert i denne mannen og jeg håpte det skulle bli oss to en dag (sjøl om fornuften muligens tilsa noe annet). Det var ubeskrivelig smertefullt å få vite at han var syk og at jeg ikke på noen måte kunne vise ham omsorg - og at jeg heller ikke kunne vise noen andre at jeg var bekymret. Forholdet var jo hemmelig, så jeg kunne ikke spørre om ham heller.

En av de tankene som ofte slo meg - og som jeg fortsatt tenker på (ettersom dette er et menneske jeg har hatt en relasjon til og dermed ville ønske å vise respekt) - er hvordan begravelsen hans vil bli. Jeg ville ønske å møte opp, men hvordan ville nå det ta seg ut?

Det eneste som er sikkert er at jeg absolutt ikke ville kondolert. Det er for slemt.

[Gjest Gjest]

Det er en pen tanke, men som en annen nevnte over: det ville vært en veldig dårlig timing å skulle offentliggjøre et forhold når den sykes familie antagelig er i sjokk allerede.

Selv ikke jeg (som etter mange KG-kvinners formening umulig kan ha noen samvittighet i det hele tatt, siden jeg forelsket meg i en gift mann) hadde valgt akkurat det tidspunktet for å stå frem med min kjærlighet i all dens blomstrende prakt...

Men jeg skjønner hva du mener, det er ikke det. Det er bare at utroskapsforhold angår, øh, flere enn hva vanlige forhold gjør.

Jeg tenkte nok helst i forkant jeg da..., ikke når situasjonen først hadde oppstått.

Min bror valgte å presentere sin kjæreste (som var i et forhold akkurat da) til vår mor og meg, for at vi skulle vite hvem hun var, slik at vi kunne gi beskjed hvis noe skjedde ham.

Hun valgte å involvere en venninne som hun visste ville få beskjed hvis noe skjedde henne, og venninnen fikk min brors nummer og skulle gi han beskjed.

Det var større sjanse for at forholdet skulle bli oppdaget enn ved totalt hemmelighold, men siden han hadde et risikoyrke, og hun ofte var syk, følte de en viss trygghet ved å vite at noen visste om deres forhold, og at de ville få beskjed hvis noe skjedde.