Skuffet over familien

[Gjest Gjest]

Først av alt: Jeg vet at bryllupet mitt ikke er årets begivenhet for alle andre, men likevel er jeg litt skuffet over familien min. Jeg hadde håpet at de ville bry seg litt. Er det flere som har det slik? Her er noen episoder

Når vi snakket sammen første gang etter at de fikk invitasjonen, nevnte de ikke invitasjonen med et ord. De snakket om vær og vind og hunder og katter, men nevnte ikke med ett ord at de hadde fått invitasjonen før jeg spurte. "De" er foreldre og søsken.

Søster kommer ikke, men det kunne hun heller ikke si direkte til meg. Hun snakket med meg om hvordan foreldrene våre kan komme seg til lokalet, og sa dermed bare indirekte at hun ikke kom. Først da jeg spurte henne direkte, fikk jeg et svar.

Broren min har ikke tatt kontakt for å svare på invitasjonen. Fristen er for lengst ute.

De forventer at jeg skal interesere meg inngående for katten som gjorde et rart hopp, men når jeg nevner noe bryllupet, merker man tydelig at de ikke er tilstede i samtalen. Jeg snakker ikke mye om bryllupet, men et par minutter en gang i måneden må de da kunne forsøe å vise litt interesse for noe som er så viktig for meg?

Jeg har mest lyst til å kutte ut kontakten med hele familien. Det er tydelig at de ikke bryr seg så mye om meg og mitt.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Sikkert bare sette ord på noe som plager meg og få utt litt frustrasjon.

[Gjest Gjest_ugla_*]

Nå planlegger ikke jeg noe bryllup, men jeg kjenner meg igjen likvel. Min familie (søsken) er så opptatt med seg og sitt at de knapt registerer hva som foregår i mitt liv. Jeg bor et annet sted enn dem, så vi holder kontakten over telefon. Samtalene består stort sett i at jeg lytter til deres utgreiinger om hunder, barn og oppussing. Så er samtalen over.

Jeg HAR prøvd å snakke om meg og mitt, men det er tydeligvis ikke interessant nok (jeg har ikke hund, barn eller et hus som må pusses opp). En tid var jeg svært provosert over slike samtaler. Men nå har jeg lært meg å leve med dem. Det er ikke det at de ikke bryr seg om meg, de bare har et litt snevert syn på hva som er interessant å snakke om, og så lenge jeg ikke kan dele deres interesser så har vi lite å prate om.

Dette medfører naturlig nok at vi ikke skravler i timesvis av gangen. Det blir korte samtaler, med ganske lang tid mellom hver samtale. Jeg har innsett av vi bare er veldig forskjellige. Vi holder kontakten, er høflige og vennlige overfor hverandre. Men noe hjertelig og nært forhold har vi ikke. Noe som forsåvidt ikke er så uvanlig får jeg inntrykk av når jeg ser på venner og deres forhold til familien.

[Gjest sukk]

slik er det også her.. men det er det hele tiden da.. hver gang søsteren ringer snakker hun alltid om seg og sitt. nevner jeg noe som helst om meg så må hun plutselig legge på, ellers så vrir hun det rundt og får det til å dreie seg om henne.. dette gjelder hele tiden.. nå planlegger jeg bryllup, men det er ikke så viktig det. når vi er i feks familie sammenkomst og bestemoren min spørr om bryllupet, så gidder ikke søsteren min å høre etter. da begynner hun på et helt annet tema. foreldrene mine er litt involverte da. men jeg kjenner meg igjen i deg. men det er ikke så farlig med meg vettu, jeg klarer meg selv. alltid hørt det. nå er jeg snart ferdig med lang skolegang. og jeg gleder meg skikkelig. men det er heller ikke av interesse, det som er spennende nå er at hun skal begynne på skolen igjen.. hun er eldre enn meg og gift.

kjenner at jeg blir oppgitt ikke minst lei meg.

[Fun Light]

Jeg føler med deg!

Jeg gifter meg om ca fire måneder, og har belaget meg på å stå for det meste som må gjøres selv.

Mamma syns det er altfor mye penger å bruke på bryllup, (vi har 55 gjester og budsjett på ca 90 000) så er nesten mer negativ enn likegyldig. I tillegg har hun sosial angst så syns lite om dette som hun MÅ være med på.

Min søster har mer enn nok med seg selv, og selv om de helt overflatisk tilbyr seg å hjelpe med litt ting, så er det ting som de også vil tjene på.. For eksempel så har mannen henens tilbudt seg å stå i baren, noe som er snilt og vi er glad for det, men det er for at han skal slippe å mingle og snakke med alle han syns er så håpløs..

Søstera mi har tilbudt seg å ordne velkomstdrink, og servere denne, da har hun en gyllen mulighet til å sole seg i glansen og stikke seg frem akkurat som hun pleier å gjøre. (Les: legger frem hustegninger og legger ut til alle og enhver i min brors konfirmasjon, altså den typen..)

Mamma ville ha grillfesten kvelden før i egen hage, for der føler hun at hun er på hjemmebane og kan tjene på det. Dette takket vi til slutt nei til siden hun er så negativ til hele greia.

Ikke er det så positivt at jeg gifter meg med han jeg har valgt heller, siden de legger skylden for min overvekt over på han. Noe som er tull.

Så trust me - jeg vet hvordan du har det! Prøv å ikke la dette legge en demper på dagen deres og tiden frem til bryllupet. Prøv å gled deg over alle som faktisk støtter og alle vennene som spør og bryr seg. Det kan være vel så viktig som familie!

Etterhvert so man blir eldre så ser man at man ikke nødvendigvis har så god match med eget blod for å si det sånn.. Venner kan være hundre ganger mer støttende og bry seg mer på den rette måten.

Lykke til!

[Jade]

Visste ikke familien din om bryllupet ditt før du sendte ut invitasjonene? Jeg synes det virker veldig rart å få vite om familien kommer i bryllupet eller ikke via svar på invitasjoner. Jeg kommer til å sende ut invitasjoner til familien min. Men jeg vet jo allerede nå, nesten 3/4 år i forveien om de kommer eller ikke, så jeg kommer ikke til å vente til da for å få svar. Og om broren min ikke hadde svart, så hadde jeg ringt å spurt. Søsken tror gjerne at en tar ting for gitt, eller at ens foreldre har svart for seg.

De synes sikkert at det er kjekt at du skal gifte deg. Men de vet gjerne ikke hvor viktig det er for deg at de snakker om det istedet for katten sin, som trossalt også betyr mye for dem, men som ikke interesserer deg.

Lince: Hvis mannen til søsteren din ikke liker å snakke med folk, så er det vel helt supert at han har funnet en løsning på det, og tilbudt seg å stå i baren. Det er jo mye bedre det, enn at noen andre må stå der, som faktisk har lyst til å mingle. Det er ikke noe galt i at folk ser noe positivt for seg selv i de tingene de hjelper til med. Du kan ikke forlange at folk skal gjøre ting de egentlig ikke har lyst til, fordi da er du sikker på at de ikke får noe ut av det selv. Jeg skjønner heller ikke hva som er galt i at moren din holder grillfest et sted hun er komfortabel med. MÅ hun holde det en plass hun er ukomfortabel for at du skal bli fornøyd? Det er mulig at søstera di er litt voldsom med å dele ut hustegninger, men at folk tilbyr seg å hjelpe der de helst har lyst til å hjelpe er da flott. Er du misfornøyd med at de ikke "ofrer" mer ved å velge ting de ikke har lyst til, så synes jeg du virker utakknemlig. Mulig jeg har misforstått deg her.

Endret 25. mai 2008 av Jade

[Gjest Brud2008]

Søsteren min har sagt direkte til meg at hun ikke gidder å komme og min far vil heller ikke komme fordi han og min mor holder på å skille seg....

[bunadbrud]

da tror jeg virkelig jeg hadde sagt hva jeg mente om de jeg. hvem er det som ikke gidder å komme i sin egen søsters bryllup. må si at jeg synes det virker litt snålt..

[Gjest Brud2008]

da tror jeg virkelig jeg hadde sagt hva jeg mente om de jeg. hvem er det som ikke gidder å komme i sin egen søsters bryllup. må si at jeg synes det virker litt snålt..

Grunnen til at hun ikke gidder å komme er at hun har bestemt seg for å dra på ferie med typen istedenfor (og ja, jeg inviterte han og).

Men tror det har noe å gjøre med at hun var forlovet et par mnd siden og planla bryllup da med sin daværende forloveden, men de slo opp pga hun var utro med den nye typen sin... Kanskje hun er misunnelig?

[Gjest Gjest]

Søsteren min har sagt direkte til meg at hun ikke gidder å komme og min far vil heller ikke komme fordi han og min mor holder på å skille seg....

Så utrolig egoistisk av din familie!!!

Hvordan kan en far ønske å unnvære sin datters bryllup pga problemer med brudens mor! Jeg hadde kommet til å gi han et par alvorens ord om jeg var deg.

Han bør i det minste få vite hvordan dette sårer deg...

Om det hadde vært min familie ville jeg muligens også gått en annen vei enn å prate med dem. Jeg kunne nok kanskkje kommet til å be dem dra en viss plass, og bare drite i å ha noe bra forhold til meg senere...

[poff]

Så leit å se hvordan noen har det Heldigvis har jeg en familie som er supergira over at jeg skal gifte meg. Mamma og stefar min spytter ut med penger til oss for å hjelpe oss så vi slipper å slite så fælt (enda de har veldig dårlig råd). Men de gjør det for de syntes det er gøy. De har ordnet nesten det meste for oss,og vi vet ikke hva vi skulle gjort uten dem

Skulle ønske dere alle hadde det slik,at familiene deres virkelig gledet seg med dere og ønsket å gjøre alt de kunne for dere på denne dagen.

Håper dere får ett flott bryllup uansett

[Marge]

Min familie er også relativt negative til bryllupet, begge mine foreldre har sosial angst, og har kommet med negative tilbakemeldinger fordi det forventes at de kommer. De gangene de har engasjert seg, har det vært fordi de synes vi ikke kan gjøre det på den måten vi ønsker å gjøre det på. Det er faktisk ganske slitsomt synes jeg, men nå har jeg sagt fra til dem flere ganger at dette er VÅR dag, og vi kommer til å gjøre som vi vil uansett hva de sier. Det virker ikke som det synker inn, for neste gang vi skal gjøre noe "utradisjonelt" som å ikke ha tre etasjes bryllupskake, er det pån igjen. Vi gjør alt av planlegging selv, og jeg har i stedet valgt å involvere venninner og venner i større grad enn jeg kanskje egentlig hadde tenkt. Jeg trodde jo at min søster ville syntes det var artig å pakke opp gaver, men der tok jeg altså feil - hun så det derimot som en stor byrde. Det gjelder å stålsette seg, jeg trøster meg med at jeg faktisk har venninner som bryr seg og ønsker å bidra, og at jeg og mannen koser oss med forberedelsene:) Og for ordens skyld, så har jeg ikke spurt om mye hjelp av dem.

[bunadbrud]

Grunnen til at hun ikke gidder å komme er at hun har bestemt seg for å dra på ferie med typen istedenfor (og ja, jeg inviterte han og).

Men hallo?? Hvor lenge har hun visst om bryllupet da? For hvis dere bestemte dere igår for å gifte dere så hadde jeg jo skjønt det (egentlig ikke, menmen). Men hvis hun har visst om dette i mange måneder så synes jeg kanskje hun gir mer enn nok utrykk for at dette ønsker hun ikke å være med på. Og da hadde jeg ihvertfall lukket døren, om ikke helt igjen så hvertfall ganske nærme.

[Gjest Brud2008]

Men hallo?? Hvor lenge har hun visst om bryllupet da? For hvis dere bestemte dere igår for å gifte dere så hadde jeg jo skjønt det (egentlig ikke, menmen). Men hvis hun har visst om dette i mange måneder så synes jeg kanskje hun gir mer enn nok utrykk for at dette ønsker hun ikke å være med på. Og da hadde jeg ihvertfall lukket døren, om ikke helt igjen så hvertfall ganske nærme.

Vi bestemte bryllupsdagen for nesten ett år siden, så hun har visst det ganske lenge ja. Alle de gangene jeg har snakket med henne så sa hun at hun skulle komme, men plutselig var det viktigere å dra på ferie med typen.

Ja, akkurat det jeg mente (at hun IKKE har lyst til å komme), men moren min mente jeg overreagerte. Jaja...jeg skjønner bare ikke hvordan hun kan ødelegge forholdet vårt sånn, for jeg gidder rett og slett ikke å snakke med henne (og faren min) for tiden.

[Gjest Uinteressert]

Interessant tråd, for en som representerer "motparten i saken".

Jeg leser og lærer, og innser at jeg må forsøke å legge ned litt interesse den dagen døtrene mine (kanskje?) skal gifte seg. Til tross for at jeg er langt under middels interessert i både kjoler, kaker og sentimentale taler, og helt ærlig synes det er tull å bruke store summer på bryllup. Hvis et av barna bruker to år på å planlegge med liv og lyst, ned til monogram og servietter, kommer jeg virkelig til å komme i skvis. Ikke av ondskap, men fordi det rett og slett ikke bare er uinteressant, men som sagt en prioritering av tid og penger som jeg ikke kan forstå. Og det er overhodet ikke for å være vrang eller vanskelig, det er bare sånn jeg er.

Men jeg ser jo at det forventes en viss interesse, og at jeg kan komme til å såre ungene hvis jeg gir uttrykk for min ærlige mening. Så hvis jeg kommer i den situasjonen (kan jo hende jeg har flaks, og barna arver min avsmak for høytidelige fester), så skal jeg virkelig prøver å legge meg litt i selen.

Å ikke svare på en invitasjon innen fristen har ikke noe med interesse å gjøre, det er jo mangel på folkeskikk, rett og slett. Å møte opp i nær families bryllup ser jeg også på som en plikt (og forsåvidt en glede, bare jeg slipper pengebruken og planleggingen ).

[Gjest ts]

Selv om det er trist å lese at flere har lignende problem, er det også litt trøst i å vite at man ikke er alene om det. Takk til alle som har svart.

Familien min er i grunnen ikke negative til bryllupet. De liker samboeren min, men de er ikke interessert i livet mitt. Som sagt så forventer jeg ikke noe stort engasjement, men litt interesse hadde vært fint. At de ikke engang nevnte at de hadde fått invitasjonen skuffet meg.

Jeg synes det er trist at søstera mi ikke ønsker å komme og jeg synes det var dårlig gjort av henne å ikke engang ta det opp med meg på en skikkelig måte. Hadde hun sagt at hun dessverre ikke har anledning og gitt meg en kort forklaring, hadde jeg taklet det bedre. Men å la meg gjette meg fram til at hun ikke kommer, synes jeg er ufint.

Broren min er litt sær, så jeg ante at han ikke kom til å komme. Men en sms, en e-post eller en kort telefonsamtale synes jeg han bør ta seg tid til.

Kjære "uinteressert", jeg forventer ikke at de skal interessere seg monogrammer og servietter (det gjør ikke jeg helelr), men at de orker å høre på at jeg forteller at vi har kjøpt ringer og kanskje stiller et lite spørsmål for å vise litt interesse, det hadde jeg satt stor pris på.