HVA GJØR JEG!

[Gjest Gjest]

Vi har vært sammen i snart 2 år nå! Fornuften min sier at jeg skal bli hos han... men følger jeg hjertet eller magefølsen.. begynner det å skurre. JEg vet ikke lenger hva jeg føler for han.

Han er utrolig snill, og har alle kvaliteter og verdier som er viktige for meg.

Vi har pratet mye om at han har litt vanskelig for å åpne seg, eller snakke om følser. En gang begynte han til og med å gråte, og sa at det er noe som liksom bare stopper opp inne i han! Er det noe han er usikker på, holder han det bare inni seg og kommer ikke til meg og spør om råd. I begynnelsen av forholdet tenkte jeg at han kommer til å åpne seg etterhvert. Men han gjør fortsatt ikke det. Jeg er redd vi kommer til å ha et "overfladisk forhold"

Jeg merker at han er usikker på ting, usikker på meg. Redd for at jeg skal gå fra han, og i de periodene blir han bare enda mere kjeitete/ klønete.

Da jeg ble sammen han, kom det sånne bemerkninger fra bekjente, HÆ er DU sammen han? Hva gjør du med han aktig tone, er ikke han helt nerd.? De sa ikke ordet nerd, men vet godt at de mente det. Da dreit jeg bare i det. Så heller de gode kvalitene han hadde, og satt så pris på det.

Vi har prøvd å få barn i et år nå, men ikke noe har skjedd. FØler litt at det er min skyld! At jeg holder igjen noe inne meg. Har så lyst på barn, samtidig er jeg så redd for at det er feil å få barn med han.

Mine nærmeste venner og familie sier at jeg er så heldig som har han for han er fantastisk snill, og god, og rundt de klarer han å være seg selv og slappe av, og da blir han morsom også! Men med noen mennesker (inkludert meg) blir han så rar og usikker..og i fylla kan si de rareste ting... at jeg blir skikkelig flau!!!

Ah , dette ble rotete skrevet!! Men høres det ut som om jeg ikke er forelska lenger? Er det jeg som må vokse opp og drite i hva disse halveis bekjente mener,, eller er det noen som skjønner meg?? Er det helt tullete av meg å gå fra han pga dette??

[Gjest Gjest]

Etter 2 år er det normalt at forelskelsen har lagt seg. Men den bør forhåpentligvis ha blitt erstattet med kjærlighet.

Hvis magefølelsen din sier denne mannen er feil for deg burde du for guds skyld IKKE få barn med han! Hvis jeg forstår deg rett, er det bare et spørsmål om tid før du forlater han. Hvorfor har du det så travelt med å få barn? Vent heller til du finner en det føles riktig med.

[Gjest Gjest]

Du skal drite i hva bekjente sier.

Men , du må lytte til deg selv, kjenne etter om det er han du vil ha, han du vil dele resten av livet ditt sammen med.

Om ha åpner seg for deg eller ikke, det kommer vel mye ann på trygghet om man åpner seg eller ikke for noen. Som jeg leser dette så virker han mere trygg på venner enn deg akurat nå. Den tryggheten han trenger for å åpne seg for deg er det DU som må gi han. Og den kommer ikke ved å be han åpne seg, men ved at du er der for han , støtter han, viser at du liker han ol.

Alle kan si ting i fylla som gjør en annen flau.så det hadde jeg ikke brydd med om.

[Lille Lea]

Hei du Må komme med mine erfaring om åpenhet å sånt..

Jeg hadde det vansklig for å åpne meg før, men det var faktisk kjæresten min som var veldig frampå, ærlig og følte seg VELDIG "hjemme" hos meg fra første gang vi møttes.

Og det ble til at jeg også slo ut håret med han og kunne være meg selv helt ut..

Kanksje om du gjør litt 'ville' ting foran han, og vise han at å drite seg litt ut ER ikke farlig.. Han er sikkert redd for hva du tenker osv?

Jeg og kjæresten har vært sammen i 2 år selv og ingen kjenner meg så godt som han og omvendt.

Vi gjør sånne intærne helt utrolig tåpelige ting hjemme som vi aldri hadde gjort i offentligheten, men vi driter oss ut for hverandre hele tiden.. Og ler av det. (kanskje litt FOR åpne mener andre men)

Det er jo ett must å kunne være seg selv!! Syns nesten litt synd på han jeg..

Kanksje du kunne fått litt mer følelser om han slo seg litt løs også!?

Hehe, jeg kan stå foran tvn å danse fjollete og helt dustete, når han følger med på noe, jeg ler høyt av meg selv, så han må komme å hente meg. Haha, selvom han ikke ler bestandig, kan jeg le så jeg griner av meg selv!

Det er utrolig viktig å ha selvironi, i forhold eller ikke! Vekk opp gutten i han :) Dere kommer til å få det artig.. ikke gi opp:)

[Gjest Gjest]

Nei, det virker ikke som du er forelska i han lenger.. Er i litt samme situasjon selv, forelskelsen har gått over, og jeg ser alle feilene og de negative sidene til samboeren, alt ved han begynner å irritere meg, og jeg er kjempeusikker på om det er noe å satse på. Kanskje noen her kan svare på hvordan det føles når forelskelsen går over i kjærlighet?

Jeg drøyer med å få barn til jeg er sikker på at det virkelig er mannen i mitt liv ihvertfall.. tror ikke det hjelper dere noe å få barn, det blir nok ikke bedre da..

I kjærligheten bør man følge hjertet, ellers i livet kan man følge fornuften..

[Sassari]

Hei

Ikke lett dette her. Bor dere i lag forresten (regner med at dere gjør det siden dere har prøvd å få barn)?

En ting er hvertfall sikkert: IKKE ta viktige avgjørelser når du er opprørt og fortvilet.

Videre kan det være lurt å stille seg spørsmålet (når du har gitt det litt tid) "Hvordan vil livet mitt være uten xxx som min kjæreste/samboer?"

a) "jeg har ikke lyst å være alene"

b) "For et kaos. Jeg som har d så travelt på jobb/skole nå også, så kommer denne problemstillingen på toppen :/"

c) "jeg orker ikke tanken på alt maset rundt det at d blir slutt. Hvem flytter hvor?Ny leilighet?"

d) "jeg ser ikke for meg livet mitt uten xxx"

Alle disse boksene er "grove" og mangler nyanser (kanskje det burde være flere bokser og?).. Men de kan kanskje hjelpe deg litt.. Det å ikke avslutte et forhold er også et valg som krever at du investerer tid og krefter . I første om gang kan en samtale med xxx om hvordan du opplever situasjonen være lurt. Hvordan føler xxx at forholdet deres er/har utviklet seg til? "Hvem som har gjort hva" er som regel en ting man ikke tar opp under slike innledende samtaler. Det viktige er å fokusere på hvordan en kan få forholdet tilbake i gjenge: hvordan er situasjonen nå. Hva kan gjøres for å bedre denne.

Jeg har vært i lag med min nåværende samboer ca. like lenge som du har vært i lag med din. Og en ting er sikkert: av og til blir alle litt i tvil, enten det er fordi en tviler på ens egne følelser, kjærestens følelser, "prat fra bedrevitende bekjente", en er redd for å knytte seg til en person resten av livet etcetc. Dvs det er ikke unormalt å føle det slik, selv om det er et forhold som det er verdt å satse på. Av og til tenker en litt for mye (eller for lite - det har hendt d og ) - og da kan d lett bli vanskelig.

Håper du finner ut hva du vil.