Barnets venner... følger du med?

[Gjest Gjest_Tirill_*]

Barnet har funnet en venn. Flere, men det er bare en jeg har problemer med. Dette barnet er svært ulik mitt barn, noe som ikke i seg selv er negativt, selvsagt, men i tillegg til å ha ingenting felles er dette andre barnet rett og slett mindre begavet, og med helt forferdelige manerer. Det er sjelden jeg tenker at en unge er "dum", men i dette tilfellet er jeg villig til å gjøre et unntak. Spørsmål blir besvart med tomt blikk og et sløvt "hæ?", setningene kommer stotrende og halvveis, kan ikke lese og skrive selv om de går i 3. klasse... ved matbordet smattes det verre enn noe annet jeg har hørt og maten ramler nesten ut. Mitt barn sa til og med fra en gang, var helt fascinert over lydene som kom fra den andre og sa rett ut at vi ikke pleide å bråke sånn med maten

Barnet det er snakk om hadde problemer sosialt på skolen til mitt barn begynte der, men etter noen uker hadde de havnet på en gruppe sammen.

Dette barnet tilber mitt, på en måte som er nesten pinlig å betrakte. Synes synd på det, siden h*n er åpenbart klar over at h*n kommer helt til kort. Samtidig synes jeg ikke noe om at bare de to henger sammen - h*n sørger for at de to henger sammen som erteris, og det er vanskelig (i følge læreren) å bryte dem opp i friminutter etc.

Liker ikke utviklingen, og vil jobbe for at mitt barn får andre og flere venner.

Mitt barn ligger (med fare for å høres blind og partisk ut) langt fremme faglig og sosialt (også dette i følge lærer og rektor), men jeg er redd for den uselvstendige, labre innflytelsen fra dette andre barnet.

Følger dere opp barnets sosiale liv? Har dere noen råd? Jeg kan jo ikke godt si til min unge at "finn deg glupere venner som har noe å tilføre deg gjensidig"...

[absinthia]

Er du ikke glad for at barnet ditt er oppegående nok til å ikke være nødt til å ha venner som hører med til de mest populære?

Det er ikke sånn at barn blir "smittet" av å ha venner som ikke er like faglig flinke som dem i alt. Du er med på å mobbe et barn ved å sørge for at det blir holdt utenfor med disse holdningene dine og slikt synes jeg voksne burde holde seg for gode til! Ikke rart at det er mobbing i skolen!!

Dersom det plager deg så mye med disse manerene, så kan du helt sikkert si ifra på en ordentlig måte, slik at barnet tenker litt over slikt.

Endret 22. mai 2008 av absinthia

[Sans]

Med erfaring fra læreryrket, altså ikke som mor, kan jeg si at jeg har sett nøyaktig det samme før.

I det tilfellet jeg spesielt sikter til, så hadde det ingenting å si for "den glupe" - h*n fortsatte sin faglige framgang i like stor fart. "Den svake" derimot, hadde alt å tjene på dette forholdet, og ble flinkere i det meste.

Jeg sier ikke at dette vil gjelde ditt barn også, men hvis h*n trives med denne vennen, så kanskje det er positivt i forhold til empati og alt? Bør vel håpe på at h*n får flere venner, men de må jo ha noe til felles siden de henger så mye sammen?

Jeg er mer "bekymret" for vennen enn for barnet ditt; hvis barnet ditt er mer oppegående, har h*n sikkert ikke vanskelig for å få venner, noe den andre tydeligvis har... Så hvis vennen blir for avhengig av barnet ditt, kan det bli et ganske voldsomt brudd om det skulle "gå over" for ditt barn.

Jeg synes det er flott at ditt barn ikke henger bare med de kuleste, jeg. Selvfølgelig skjønner jeg bekymringen din som mor, men husk bare at for barn, er lojalitet ovenfor venner gjerne det aller viktigste. Pass på at du ikke trår i salaten på noen som helst måte. Foreldre vil gjerne styre barna i vennevalg, men det er sjelden positivt for forholdet mellom foreldre og barn.

Men som sagt; jeg skriver med lærererfaring. Ikke foreldreerfaring.

Forresten, helt enig med absinthia: Det er mobbing fra din side. Altså, jeg skjønner at du som mor er bekymret, men du må ikke undervurdere den effekten din holdning til barnet har for barnets selvtillit.

Vær stolt av ungen din du, som tør!

Endret 22. mai 2008 av Sans

[Gjest Gjest]

Jeg blir litt skremt over at læreren tydeligvis er med denne mora på mobbing og baksnakking av det stakkars barnet som tydeligvis ikke kan ha det så greit.

Vi har sannelig mange dårlige lærere i Norge.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg er mer "bekymret" for vennen enn for barnet ditt; hvis barnet ditt er mer oppegående, har h*n sikkert ikke vanskelig for å få venner, noe den andre tydeligvis har... Så hvis vennen blir for avhengig av barnet ditt, kan det bli et ganske voldsomt brudd om det skulle "gå over" for ditt barn.

Det er jeg også. Dette barnet er som sagt svært "tilbedende", og oppfører seg helt tullete når mitt barn kommer. Vi skulle samles på skolen i en forbindelse, og dette barnet hadde ventet og bare surret rundt til mitt barn kom - og deretter ble iveren så stor at det gikk helt i ball. Det er litt ynkelig å se på, og jeg er faktisk redd det blir en voldsom greie for dette barnet når mitt en dag flytter (noe som er sannsynlig) og/eller går lei. Mitt barn får brev, tegninger, lapper osv av den andre, og den andre går i oppløsning hvis de har en uenighet... Jeg ser også faren ved at mitt barn kan oppdage "makten" det ligger i en slik ubalanse, og bli den som kanskje bruker det, om enn ubevisst, og tror relasjoner skal være sånn.

Kommentarer om mobbing fra min side blir bare lavmål, jeg passer like godt på denne ungen som min egen når de er sammen. De styrer tiden sin sammen selv. Som sagt var det mitt barn som "irettesatte" den andres spisevaner ved en anledning, det kunne ikke falle meg inn å si noe om det... jeg regner med barn sosialiseres av hverandre etter hvert, når de omgås flere barn. Problemet blir når det ALDRI blir andre barn, men bare de to, på grunn av denne usunne bindingen fra den ene.

Ja, jeg er stolt av mitt barn, fordi det viser omsorg og empati, men jeg vet også (blant annet av egen erfaring) at det å være venner med noen i ren sympati ikke nødvendigvis er veldig sunt (eller nobelt, som noen synes å mene) - verken for den ene eller den andre. Veldig stor ubalanse i en relasjon er ikke utelukkende noe man kan si er bra gjort av den ene og flaks for den andre - å mene det er i beste fall mangel på kunnskap.

Jeg er ikke redd mitt barn skal bli "smittet" av dårlig oppførsel, mangel på stimulerende selskap/vennskap eller liknende, men man ønsker selvsagt at barnet også skal få venner som det er mulig å ha gjensidig glede av. At mitt barn har lett for å bli den snille, omsorgsfulle er ikke nødvendigvis tegn på noe annet enn et behov for å please. Men når jeg leser svar her så kan man jo lett forstå hvorfor kvinner fortsatt ikke er kommet lenger det belønnes tydeligvis fortsatt å være mild, snill og ettergivende, fremfor å stå opp for seg selv og ta ansvar for egne behov/tenke løsninger... La oss IKKE snakke om problemer som kan være litt ubehagelige å sette ord på!

Tror jeg skal snakke litt med læreren om dette, kanskje de kan jobbe for andre grupperinger i klassen etc.

[estrella]

Slik var det med meg og ei annen jente når jeg gikk på barneskolen. Forskjellen på oss var at begge to ble sett på som tapere og hadde ingen å være med, så vi fant på en måte støtte i hverandre. For meg var det trygt og godt å vite at her hadde jeg en person som vil være med meg, en person som jeg kunne være på overnatting med, en person jeg kunne le med osv.

Faglig var jeg veldig mye flinkere enn henne. I 7 klasse lå jeg fremfor resten av klassen, mens hun var på 4/5 klassenivået. Det påvirket aldri min læring, men det hjalp henne at jeg tok meg tid til å jobbe med skolearbeid med henne. Det var mye lettere for henne å lære når hun ikke ble satt for seg selv.

Gjennom 5 til 10 klasse var jeg alltid på gruppe med henne. Ikke selvvalgt, men lærerne plasserte henne med meg, fordi sammen med meg ble hun trygg og turde å være en del av gruppen. Jeg var ikke noe spesielt frampå på gruppearbeid, men sa mitt om det var nødvendig.

Alt i alt så tjente egentlig begge to på dette vennskapet. Vi fikk begge trygghet. Vi følte oss ikke helt alene. Det gjorde ikke så mye at jeg ble mobbet og banket, for jeg hadde uansett en venn. Hun hørte på meg og jeg hørte på henne. Hun ble desverre også mobbet, men det værste var at det var en del voksne som gjorde det(hun er blind på ett øye og det kunne du se ganske godt og voksne glodde noe så sinnsykt og kom med maaange kommentarer).

Jeg tror nok både min og hennes mor følte litt slik som deg. Vi var jo ikke med noen andre! Hvis vi var med noen andre, så var det hennes 1 år yngre søster.

Men det gikk egentlig fint fordi om, men jeg forstår hvis du vil prøve å få litt flere venner i ditt barns og vennens liv. Det er vel bare bra, da sosialiseres de og blir flinkere å samhandle med andre barn.

Det eneste som ikke er lurt å gjøre er å "forlate" denne vennen. H*n trenger noen som er der.

[Gjest Gjest]

Det eneste som ikke er lurt å gjøre er å "forlate" denne vennen. H*n trenger noen som er der.

Hvem sitt ansvar skal det være?

I hvilken grad skal en person evt la andre ting gå fra seg/bli problematiske pga en annens svakheter? Hvis familien til den ene flytter, hva da? Er det den familiens "skyld" at det da går utfor med den andre? At det ikke er andre til å stille opp? Det burde være i alles interesse, ikke minst den svake ungens, at det jobbes mer med grupperinger i klassen/på skolen?

Kanskje det kunne lært flere i klassen noe om empati.

[absinthia]

Så du mener at med omtanke for dette barnet som du sier dette om:

men i tillegg til å ha ingenting felles er dette andre barnet rett og slett mindre begavet, og med helt forferdelige manerer. Det er sjelden jeg tenker at en unge er "dum", men i dette tilfellet er jeg villig til å gjøre et unntak. Spørsmål blir besvart med tomt blikk og et sløvt "hæ?", setningene kommer stotrende og halvveis, kan ikke lese og skrive selv om de går i 3. klasse... ved matbordet smattes det verre enn noe annet jeg har hørt og maten ramler nesten ut.

Liker ikke utviklingen, og vil jobbe for at mitt barn får andre og flere venner.

Mitt barn ligger (med fare for å høres blind og partisk ut) langt fremme faglig og sosialt (også dette i følge lærer og rektor), men jeg er redd for den uselvstendige, labre innflytelsen fra dette andre barnet.

Dette bærer ikke preg av omtanke.. heller en viss forakt for de som ikke er "perfekte". Det er heller ikke unnskyldning nok at dette barnet kan bli veldig lei seg om ditt barn skulle velge seg helt andre venner, det er tross alt bedre å ha opplevd et vennskap enn å aldri ha gjort det.

Barnet ditt kan ha noe igjen for å være sammen med dette barnet, utrolig nok, så kan man lære noe av alle man omgås. Da jeg var liten (og fortsatt) hadde jeg en venninne som oppførte seg omtrent slik, hun fikk stadig høre om hvor stygg og dum hun var, i tillegg hadde hun noen merkelige tics. Plutselig, da vi alle sammen var rundt 23-24, kom det for en dag at hun hadde blitt seksuelt misbrukt fra hun var 3 - ca 14 av sin egen far (foreldrene var skilte).. og gjett om det var mange som skammet seg. Det hører med seg at de fortsatt blir påmint oppførselen sin fordi hun har vært mye inn og ut av psykiatrisk avdeling de siste 10 årene og ikke kan være i vanlig arbeid, men må ha et menneske som er med i hverdagen hennes på dagtid noen timer. Heldigvis har hun kommet seg godt de siste par årene.. noe som betyr at hun i tillegg til å besøke venner også klarer å gå på butikken og handle alene uten at angsten tar henne, men fortsatt tror enkelte at jeg jobber innenfor psykisk helse fordi vi iblant henger sammen. Når det er sagt vil jeg gjerne fortelle at denne dama jeg snakker om er et fint og klokt menneske, selv om noen kanskje skulle tro at hun er tilbakesatt og at hun ikke er direkte fremadstormende karrieremessig.

Jeg sa heller ikke at du mobber dette barnet direkte, jeg sa at du viste "mobbeholdninger" og at du indirekte mobber dette barnet, selv om ikke barnet forstår hva du driver på med i kulissene.

Det er helt greit at du synes at barnet ditt kan ha godt av å ha andre venner også, for det har man, men støt ikke noen som du ikke mener holder stand ut i kulden av den grunn. Du burde heller finne på noe for å trekke andre barn inn i fellesskapet og oppmuntre til at dette barnet som du ikke synes er en verdig venn for ditt barn også får være med, selv om det skiller seg ut.

Angående bemerkninger om at svarene her må være et symptom på hvorfor kvinner ikke har kommet seg lenger enn de har gjort i dag og at man ikke står for sine meninger.. så legg for det første til at mine krasse uttalelser kommer uten at jeg har logget meg ut fra profilen min. En annen sak er at "rævdiltere" som bare er interessert i å være sammen med de mest vellykkede, ender ofte opp som svake mennesker som alltid er redd for hva andre skal mene om alt de gjør, om omgangskretsen er "bra nok", om utseende er bra nok, om de er flinke nok osv., selv om de på overflaten kan virke tøffe og sterke.

Jeg sier som Pippi Langstrømpe: den som er sterk, må også huske på å være veldig snill.

P.S.: Og jeg sier meg også mye enig med brukeren over her.

I tillegg kan ditt barn bli flinkere faglig på grunn av at h*n må hjelpe den andre.

Endret 22. mai 2008 av absinthia

[absinthia]

Det burde være i alles interesse, ikke minst den svake ungens, at det jobbes mer med grupperinger i klassen/på skolen?

Kanskje det kunne lært flere i klassen noe om empati.

Ja.. akkurat her har du rett!

[Gjest Gjest]

Ja.. akkurat her har du rett!

Sa Absinthia, ikke utlogget, som sitter på Sannheten? Takk, det var da godt...

I hvert fall - barnet har ikke tics, ikke utsatt for overgrep, har snille foreldre, bor trygt og godt. Er nok mer en svært følsom og ikke lynskarp type person.

Læreren var enig i at det er rimelig at mitt barn har plukket opp "behovet" hos den andre og tatt på seg rollen som beskytter. Vel og bra, inntil punktet hvor mitt barn sier

- men jeg kan ikke leke med andre for da blir *** så lei seg

- jeg måtte beskytte *** fordi h*n ikke turte

- det var ingen voksne der, så jeg måtte...

osv.

Det er et for stort ansvar for ett lite menneske å bære på velbefinnende og svakhetene til et annet lite menneske. Vi voksne skal da ha en rolle her?

Man har kanskje erfaring med at det ikke nødvendigvis er av det gode å alltid ha rollen som den smarte/ressurssterke, den som alle kan lene seg på/utnytte. At det du får igjen ikke står i forhold til det du ofrer mye for å bidra med. Jeg tror ikke en "svakere" person kan vokse, komme seg videre, dersom det skal forstås i hjel og hjelpes uten at noen også krever litt/dytter/veileder. Etter evne, selvfølgelig. Og at den jobben IKKE er ansvaret til en annen jevnaldrende!

(Siden det tok litt av på noen sidespor her kan jeg legge til at jeg har alle slags venner, med helt ulike bakgrunner, og langt i fra "rangerer" slik det antydes her. Burde sikkert bruke tid på å gi eksempler for å bevise noe, men jeg ser ikke hensikten. Å være bevisst på hvordan barn formes er ikke det samme som å lete etter det perfekte. Mitt barn er heller ikke perfekt. Jeg kan godt starte en tråd om alle bekymringene jeg har i den anledning, men nå valgte jeg et annet tema i dag.)

[absinthia]

Sa Absinthia, ikke utlogget, som sitter på Sannheten? Takk, det var da godt...

I hvert fall - barnet har ikke tics, ikke utsatt for overgrep, har snille foreldre, bor trygt og godt. Er nok mer en svært følsom og ikke lynskarp type person.

Læreren var enig i at det er rimelig at mitt barn har plukket opp "behovet" hos den andre og tatt på seg rollen som beskytter. Vel og bra, inntil punktet hvor mitt barn sier

- men jeg kan ikke leke med andre for da blir *** så lei seg

- jeg måtte beskytte *** fordi h*n ikke turte

- det var ingen voksne der, så jeg måtte...

osv.

Det er et for stort ansvar for ett lite menneske å bære på velbefinnende og svakhetene til et annet lite menneske. Vi voksne skal da ha en rolle her?

Man har kanskje erfaring med at det ikke nødvendigvis er av det gode å alltid ha rollen som den smarte/ressurssterke, den som alle kan lene seg på/utnytte. At det du får igjen ikke står i forhold til det du ofrer mye for å bidra med. Jeg tror ikke en "svakere" person kan vokse, komme seg videre, dersom det skal forstås i hjel og hjelpes uten at noen også krever litt/dytter/veileder. Etter evne, selvfølgelig. Og at den jobben IKKE er ansvaret til en annen jevnaldrende!

(Siden det tok litt av på noen sidespor her kan jeg legge til at jeg har alle slags venner, med helt ulike bakgrunner, og langt i fra "rangerer" slik det antydes her. Burde sikkert bruke tid på å gi eksempler for å bevise noe, men jeg ser ikke hensikten. Å være bevisst på hvordan barn formes er ikke det samme som å lete etter det perfekte. Mitt barn er heller ikke perfekt. Jeg kan godt starte en tråd om alle bekymringene jeg har i den anledning, men nå valgte jeg et annet tema i dag.)

Men du må jo være forberedt på at folk tolker situasjonen ut fra hvordan du skriver.. ikke hva du ikke har skrevet. Du sa ikke disse tingene som barnet ditt hadde sagt i det første innlegget, dermed blir du også tolket slik.

Min datter har hatt mye kontakt med en jente som er litt tilbakesatt, dvs hun er vel omtrent på 6-årsstadiet nå, men er snart 15. Hun må ( og har hele tiden vært nødt til) å pent finne seg i at hun ikke kan bestemme at de andre ikke skal være sammen med andre enn henne, selv om hun føler seg utenfor da, men dette er bare en naturlig del av livet og noe hun må lære. Så når disse opplysningene kommer inn, så skjønner jeg deg bedre, men jeg kan ikke svare ut fra ting jeg ikke har hørt om, men du ba om svar og jeg ga svar ut fra det du hadde skrevet.

Les det en gang til.. så ser du nok hvorfor folk reagerer.

[absinthia]

Sa Absinthia, ikke utlogget, som sitter på Sannheten? Takk, det var da godt...

I hvert fall - barnet har ikke tics, ikke utsatt for overgrep, har snille foreldre, bor trygt og godt. Er nok mer en svært følsom og ikke lynskarp type person.

Læreren var enig i at det er rimelig at mitt barn har plukket opp "behovet" hos den andre og tatt på seg rollen som beskytter. Vel og bra, inntil punktet hvor mitt barn sier

- men jeg kan ikke leke med andre for da blir *** så lei seg

- jeg måtte beskytte *** fordi h*n ikke turte

- det var ingen voksne der, så jeg måtte...

osv.

Det er et for stort ansvar for ett lite menneske å bære på velbefinnende og svakhetene til et annet lite menneske. Vi voksne skal da ha en rolle her?

Man har kanskje erfaring med at det ikke nødvendigvis er av det gode å alltid ha rollen som den smarte/ressurssterke, den som alle kan lene seg på/utnytte. At det du får igjen ikke står i forhold til det du ofrer mye for å bidra med. Jeg tror ikke en "svakere" person kan vokse, komme seg videre, dersom det skal forstås i hjel og hjelpes uten at noen også krever litt/dytter/veileder. Etter evne, selvfølgelig. Og at den jobben IKKE er ansvaret til en annen jevnaldrende!

(Siden det tok litt av på noen sidespor her kan jeg legge til at jeg har alle slags venner, med helt ulike bakgrunner, og langt i fra "rangerer" slik det antydes her. Burde sikkert bruke tid på å gi eksempler for å bevise noe, men jeg ser ikke hensikten. Å være bevisst på hvordan barn formes er ikke det samme som å lete etter det perfekte. Mitt barn er heller ikke perfekt. Jeg kan godt starte en tråd om alle bekymringene jeg har i den anledning, men nå valgte jeg et annet tema i dag.)

Men du må jo være forberedt på at folk tolker situasjonen ut fra hvordan du skriver.. ikke hva du ikke har skrevet. Du sa ikke disse tingene som barnet ditt hadde sagt i det første innlegget, dermed blir du også tolket slik.

Min datter har hatt mye kontakt med en jente som er litt tilbakesatt, dvs hun er vel omtrent på 6-årsstadiet nå, men er snart 15. Hun må ( og har hele tiden vært nødt til) å pent finne seg i at hun ikke kan bestemme at de andre ikke skal være sammen med andre enn henne, selv om hun føler seg utenfor da, men dette er bare en naturlig del av livet og noe hun må lære. Så når disse opplysningene kommer inn, så skjønner jeg deg bedre, men jeg kan ikke svare ut fra ting jeg ikke har hørt om, men du ba om svar og jeg ga svar ut fra det du hadde skrevet.

Les det en gang til.. så ser du nok hvorfor folk reagerer.

[absinthia]

Jeg mente forresten ikke at akkurat dette barnet var utsatt for seksuelle overgrep, som min veninne ble, men det var mer en pekefinger om at det kan ligge andre ting til grunn for at folk fremtrer som de gjør.. selv om det egentlig ikke burde utgjøre noen forskjell for hvorvidt alle burde behandles med respekt. Det var rett og slett en historie til ettertanke.

[Gjest Gjest]

Det siste der er jeg svært, svært klar over, for å si det på den måten - de fleste av oss sitter vel med en mer nyansert innside enn utside, som aldri ser dagens lys.

Jeg er likevel ikke helt der hvor jeg synes det er lurt å trekke den konklusjonen at det er noe "galt" med dem som er "svake" - av og til er man bare sånn. Ikke alle er like. Det er ikke alltid "problemer" bak noen som er ressurssvake, vi er født med helt ulike forutsetninger. Jeg synes det blir litt dobbeltmoralisme over det (generelt her i Norge, ikke spesielt i denne tråden), på den ene side er vi opptatt av å oppføre oss likt mot alle (noen av oppriktig godhet, andre fordi det er "det rette" å gjøre), men på den annen side har vi behov for å "sykeliggjøre" dem som ikke henger helt med, vi har behov for å holde dem litt i offerrollen - eller hva er årsaken? I mine øyne er dette helt bakvendt. Hvordan hjelpe noen hvis vi skal unngå å snakke om de kjipe sannhetene?

Men det er egentlig en annen debatt.

Det er klart at ikke hele historien kommer til sin rett på denne måten, det er mer jeg kunne skrevet om dette. Det ville dog vært interessant å se hva folk hadde svart dersom problemet var dårlig oppførsel, trakassering e.l. Ville man fortsatt ikke synes det var rimelig med inngripen eller tiltak for å bedre situasjonen? Målet er uansett det samme, å få alt til å fungere best mulig for flest mulig.

[Gjest Bellatrix]

Det siste der er jeg svært, svært klar over, for å si det på den måten - de fleste av oss sitter vel med en mer nyansert innside enn utside, som aldri ser dagens lys.

Jeg er likevel ikke helt der hvor jeg synes det er lurt å trekke den konklusjonen at det er noe "galt" med dem som er "svake" - av og til er man bare sånn. Ikke alle er like. Det er ikke alltid "problemer" bak noen som er ressurssvake, vi er født med helt ulike forutsetninger. Jeg synes det blir litt dobbeltmoralisme over det (generelt her i Norge, ikke spesielt i denne tråden), på den ene side er vi opptatt av å oppføre oss likt mot alle (noen av oppriktig godhet, andre fordi det er "det rette" å gjøre), men på den annen side har vi behov for å "sykeliggjøre" dem som ikke henger helt med, vi har behov for å holde dem litt i offerrollen - eller hva er årsaken? I mine øyne er dette helt bakvendt. Hvordan hjelpe noen hvis vi skal unngå å snakke om de kjipe sannhetene?

Men det er egentlig en annen debatt.

Det er klart at ikke hele historien kommer til sin rett på denne måten, det er mer jeg kunne skrevet om dette. Det ville dog vært interessant å se hva folk hadde svart dersom problemet var dårlig oppførsel, trakassering e.l. Ville man fortsatt ikke synes det var rimelig med inngripen eller tiltak for å bedre situasjonen? Målet er uansett det samme, å få alt til å fungere best mulig for flest mulig.

Grunnen til at man kartlegger og eventuelt diagnostiserer barn som faller utenfor sosialt og faglig er for å kunne hjelpe. Kanskje har dette barnet en diagnose som ingen har oppdaget? Hva om noen finner ut av hvorfor han er som han er og gir han den hjelpen han trenger til å fungere faglig? Det er ikke alltid så lett å gjøre noe hvis man ikke vet årsaken til at ting er som de er.

[Embla s]

Det kan godt hende at ts er både snill, empatisk og velmenende mot barnets venn, likefullt får jeg frysninger av førsteinnlegget. Både det jeg leser på og mellom linjene. For meg høres det ut som om ts mener at sitt eget barn er aaaltfor begavet og verdifullt til å kaste seg bort på dette dumme barnet som attpåtil ikke kan lese i 3. klasse... Når det er sagt så skjønner jeg at du vil oppmuntre til at barnet ditt kan ha flere vennskap, og jeg er enig i at så små barn ikke skal inn i en støttekontaktrolle eller ta unaturlig mye ansvar for klassevenners ve og vel, og jeg skjønner godt at du syns det er leit at ditt barn lar være å gjøre ting det har lyst til fordi h*n er redd for at den andre skal bli lei seg.

Ts, hvis ditt barn er så sosial og flink tror jeg neppe dette vennskapet vil trekke h*n ned, mens det kan bety en hel masse for den andre i positiv forstand. Også med tanke på å få aksept og sosial status hos andre barn. Men det er sikkert lurt å snakke med barnet ditt om at h*n bør være venner med flere og at h*n ikke alltid må være den som ofrer seg for denne andre. Å oppmuntre til at de leker med flere er imidlertid ikke det samme som å oppmuntre til å slå hånden av en unge som åpenbart har sitt å stri med og som ikke har vært like heldig som ditt barn (og mange andre barn) i forhold til hvilke ressurser det er født med.

[estrella]

Hvem sitt ansvar skal det være?

I hvilken grad skal en person evt la andre ting gå fra seg/bli problematiske pga en annens svakheter? Hvis familien til den ene flytter, hva da? Er det den familiens "skyld" at det da går utfor med den andre? At det ikke er andre til å stille opp? Det burde være i alles interesse, ikke minst den svake ungens, at det jobbes mer med grupperinger i klassen/på skolen?

Kanskje det kunne lært flere i klassen noe om empati.

Hvem sitt ansvar? Alle sitt ansvar. Man kan ikke legge alt over dette barnet eller ts sitt barn.

Det er ganske greit å føle seg velkommen i livet, selv med sine svakheter. Nå bruker jeg meg selv som eksempel igjen, ikke fordi jeg er så opptatt av meg selv, men fordi jeg var den som "ble glemt ut". Jeg var jo stor nok til å kunne finne venner på egenhånd? Men det klarte jeg ikke. Bla bla bla, inni der kommer hele livshistorien min men uansett, det som ble resultatet var angst, depresjon, lav selvtillit og suicidal. Nå sier jeg ikke at dette skjer med dette barnet, men et barn som ikke har sosial kompetanse og som heller ikke blir stimulert(gjennom å bli sett, hørt og "tatt vare på") vil mye lettere falle enda mer utenfor sosialt. Det vil føre til isolasjon, som igjen kan føre til verre ting.

Dette er et problem som de voksne i dette barnets liv må ta tak i. De må være ansvarlige nok til å hjelpe dette barnet til å hjelpe seg selv. Ikke gjøre slik at dette barnet blir bortskjemt, men slik at det får selvtillit nok til å kunne tørre å prate med andre barn.

Så det blir jo slik som du sier, at lærere kan jobbe for å oppnå et bedre miljø i klassen, hvor også dette barnet vil føle seg trygt nok til å kunne utvikle seg selv. Og jeg ser ikke på det som ts sin oppgave å redde dette barnet, men å bare glemme dette barnet vil kun gjøre vondt verre. Det burde jo være noe som kan gjøres for at dette barnet ikke fortsetter å utvikle seg slik som det er nå? Det viktigste er vel å se barnet, høre på det, forstå det og være der. Hjelpe h*n til å sosialisere seg inn i samfunnet. Til å utvikle sine sterke sider. For også dette barnet har sterke sider, hvis man velger å fokusere positivt og ikke ha en negativ holdning til h*n.