10-åring som sliter

[Gjest Gjest_Annie_*]

Jeg har et nært familieforhold til ei jente på 10 år. Hun ser ut til å ha en del ting hun sliter med, men det ser ikke ut til at noen gjør noe med det. Foreldrene hennes er skilte. Jeg opplever jenta som forknytt og anspent.

Jenta er skoleflink og får bare ros om både oppførsel og faglig dyktighet.

Jenta har en del venninner, men de er nesten utelukkende sammen i skoletida og rett etter skoletid. Når mamma eller pappa er hjemme fra jobb (hun bor annenhver uke hos hver) sitter jenta hjemme 95% av tida. Hun bruker tida si på TV og data, har så godt som aldri venner på besøk (selv om begge foreldrene ønsker venner hjertelig velkommen), og går selv nesten aldri på besøk etter at foreldrene kommer hjem. Hun har aldri tort å overnatte borte, hun har iblant problemer med å sovne og blir veldig lei seg når hun ligger der søvnløs. Hun er med på et fotballag, men ingen av venninnene hennes er med der. Hun har spilt på samme lag i tre år, men regner fortsatt ingen på laget som sine venner. Disse treffer hun aldri på fritida. De venninnene hun har går i klassen, og hun kan ofte snakke nedsettende om dem til voksne, liksom for å fremheve seg selv.

Jeg vet ikke om det har noen betydning, men jenta har vanskeligheter med ting som å knyte en enkel knute (sløyfe på skolissene er helt uaktuelt, derfor går hun bare i sko med borrelås), og hun skjønner ikke hvordan man åpner en knute med sløyfe på. Jeg har selv forklart henne en rekke ganger at man må dra i en ende, ikke i sløyfen. Likevel må hun ha forklaring på dette på nytt hver gang hun støter på en knute. Jeg tror nok dette har sammenheng med at foreldrene ikke ser ut til å synes at dette med knuter og sløyfer er en viktig ting å kunne, siden de alltid kjøper borrelåssko istedet for å få henne til å lære seg å knyte skoene selv. Jeg har en gang lært henne å knyte sløyfe, og hun fikk det til etter en del prøving. Men en 10-åring skal da kunne knyte en enkel knute uten grundig veiledning for hver gang? Når hun prøver å knyte en knute uten veiledning så bare vikler hun båndet sammen i en stor krøll (slik som småbarn gjør) og håper det blir en knute av det. Eller når hun skal åpne en knute så sliter hun i begge endene og strammer bare knuten enda mer, uten å prøve å løsne knuten slik hun er blitt forklart at man skal gjøre det. Er det ikke normalt å i hvertfall prøve?

Litt av problemet ligger kanskje i at hun har veldig liten tålmodighet når hun mislykkes med nye ting. Hun er usikker på seg selv og blir sur og gir opp straks hun møter på noe vanskelig.

Hun blir fort sur for mange ting. Som at hun ikke får kjøpe is på en mandag. Eller hvis hun ikke hører hva mamma sier fordi det var bråk i nærheten. Da blir hun kjempesint på mamma. Hun kan bli sur for den minste lille ting, og surmuler gjerne i timesvis etterpå. Hun er veldig opptatt av å legge skyld på alle andre, anklage både foreldrene og andre for diverse ting som ikke stemmer. Dersom pappa spør "har du gjort leksene dine?" så svarer hun at jada, det har hun full kontroll på. Men ved leggetid kan hun oppdage at hun har glemt en ting likevel, og da blir hun sint på pappa fordi han ikke passet på at hun gjorde leksene. Dette er bare et eksempel, ikke noe som har skjedd gjentatte ganger, Hun er flink til å få gjort leksene selv etter ukeplanen, så foreldrene dobbeltsjekker ikke alltid dersom hun sier hun er ferdig.

Iblant tenker jeg at jenta bare er fryktelig bortskjemt. Og det er hun nok også. Hun er vant til å bli dullet med av foreldrene. Men samtidig må det nesten være noe annet også, må det ikke?

Hovedproblemet ligger nok i det at hun ikke liker å prate om vanskelige ting. Begge foreldrene prøver å snakke med henne på en rolig og fin måte. De sier sånt som "jeg ser du har det vanskelig, kanskje jeg kan hjelpe deg dersom vi prater om det". Men jenta nekter bestemt å prate om noe ubehagelig. Det er aldri noe galt. Og om foreldrene må snakke med henne for å forklare at et eller annet hun gjorde ikke er greit, så blir hun så kjempefornærmet at hun stormer gråtende ut av rommet. Og det er ikke snakk om slemme foreldre som kjefter henne huden full eller noe sånt.

Slik jeg ser det er jentas problemer sammensatte. Man kan ikke ta ett av problemene og si at dette er veldig ille. Hver for seg er de kanskje bagateller. Men når man ser jenta i hverdagen så ser man at hun ikke har det helt bra. Hun er stort sett blid og grei så lenge ting går hennes vei, men om ting går det minste mot henne (som at det er pasta til middag en dag hun hadde mer lyst på burger) så blir hun så vanvittig sint og fortvilet. Mest av alt sliter hun kanskje med sinnekontroll?

Huff, dette ble rotete. Det er så mye jeg skulle sagt, men jeg klarer ikke å få struktur på det. Poenget er i allefall at jeg tror jenta har større problemer enn foreldrene klarer å se. Foreldrene har innsett at hun blir usannsynlig sint for den minste bagatell, men ellers tror jeg ikke de ser noen problemer hos henne verken sosialt eller på andre måter. I såfall holder de det veldig godt skjult. Jeg er en del av familien på fars side, så det er ikke så enkelt for meg å snakke med mor. Far er en hengiven og samvittighetsfull far, men han tenker ikke så mye over ting...

Er det i det hele tatt noe jeg kan gjøre? Jeg vil så gjerne at jenta skal få hjelp før hun blir tenåring og ting går helt av hengslene.

[Gjest Gjest]

Fint at du bryr deg!

Jeg har ikke så mange råd å komme med, men kanskje å ta henne med på ting de kveldene hun bare sitter foran tv-en? Altså en gang i blant. Knytte et forhold til henne liksom. Å ha en "gå til"- voksen i tenårene hvis ting blir vanskelig, kan jo være greit. Jeg vet ikke jeg. Det er det jeg håper jeg kommer til å bli for mine yngre halvsøsken når de kommer i puberteten..;-)

[Gjest Gjest_Annie_*]

Takk for svar!

Det var en god idé å prøve å aktivisere henne mer, og på den måten få et tettere bånd med henne.

"Problemet" er kanskje at vi allerede har et veldig fint forhold som gjør at vi kan snakke om alt mulig av hyggelige ting, men dersom jeg (eller noen som helst andre) prøver å vinkle samtalen inn på hvordan hun EGENTLIG har det, så svarer hun "bra" og deretter blir hun taus som østers hvis man prøver å gå videre på temaet.

Finnes det kanskje en lur måte å prate om dette uten at hun føler at vi prater om et tema hun ikke liker? Jeg vet det blir å "lure" henne, men iblant helliger målet middelet.

Det sinnet hun reagerer med iblant er veldig "overdrevent" i forhold til hva hun er sint for. Jeg skulle gjerne prøvd å hjelpe henne med å finne ut av hvorfor hun blir så skrekkelig sint og skuffa over småting, sånn at hun kan få en lettere hverdag uten sinneutbrudd. Men dette er veldig tabu som samtaleemne for henne.

[Gjest Stjernedryss]

Det kan minne litt om meg når jeg var liten og også nå. Klarer ikke å snakke om ubehagelige eller følelsesmessige ting. Det kan være at det ikke feiler jenta noen ting, men det kan jo også være at hun har adhd eller lignende. I så fall er det lurt å ta tak i det tidlig, spesiellt før ungdomstiden. Er hun uoppmerksom og rotete?

[Gjest Gjest_Annie_*]

Det kan minne litt om meg når jeg var liten og også nå. Klarer ikke å snakke om ubehagelige eller følelsesmessige ting. Det kan være at det ikke feiler jenta noen ting, men det kan jo også være at hun har adhd eller lignende. I så fall er det lurt å ta tak i det tidlig, spesiellt før ungdomstiden. Er hun uoppmerksom og rotete?

Ja, jeg har tenkt på at hun kanskje bare er av den sorten som ikke liker å prate om følelsesmessige ting. Men siden hun har et så "løst" forhold til sine venninner, i en alder der venner pleier å bety mer og mer, er jeg litt redd for at det kan ligge noe under som ingen klarer å se.

Hun er rotete av seg ja. Når det blir sagt at hun må rydde rommet så ser hun oppriktig uforstående ut, selv om det ligger klær og leker flytende både på gulvet og i "sofaen". Man må peke og forklare: Leker skal legges i skuffer/skap/kasser. Skitne klær skal i skittentøyskurven på badet. Osv. Dette må hun forklares hver gang. Kanskje det er en del av å være uoppmerksom? At hun egentlig ikke følger med når hun blir forklart ting? Sånn som med knutene jeg skrev om i startinnlegget? Ellers oppfatter jeg henne ikke som uoppmerksom. Hun er som sagt flink i skolearbeid, er flink med data, og flink til å lære seg nye teknikker innen fotball. Men hun kan være veldig oppslukt av det hun holder på med, og da ikke klare å ta innover seg andre ting som blir sagt. Men det er vel helt normalt.

[Gjest Stjernedryss]

Siden jeg selv har fått diagnose adhd som voksen er dette første tanken som slår meg. Du kan jo lese litt om det og undersøke litt uten å gjøre for mye ut av det. Når jeg var liten var det egentlig ingen som så at jeg hadde problemer, selv om mamma i ettertid sa at hun hadde vært bekymret.

http://www.adhd-oslo.no/INDEXJEN.HTM

[Tiit]

Det kan hende jenta er uvant med å dele de innerste tankene sine med noen, og har svært lite erfaring med det? Er foreldre og andre som står henne nær åpne på sine egne tanker og følelser (på en måte som passer for en tiåring da..)

Jeg har god erfaring med "nå" frem til en tiåring gjennom å fortelle litt om hva jeg selv kunne synes være vanskelig da jeg var barn/ungdom, uten at det legges opp til at "gjelder dette deg?" Fortell om ting som skjedde med deg da du var liten (det er lov å dikte litt opp i pedagogisk øyemed), og hvordan du følte det, hva de voksne gjorde osv. Om hun ikke kommer med sine egne tanker der og da, kan hun kanskje gjøre det på sikt. Vær tålmodig, og vær også oppmerksom på hennes reaksjoner. Dersom hun ikke viser interesse for det du forteller, er dette kanskje ikke veien inn til henne.

Jeg tror vi er for raske til å tro at barn har behov for eller evner til å betro seg sånn helt uten videre. De vet gjerne ikke hvordan de skal beskrive sin egen situasjon. Har ikke språk og begreper for eks "føle seg utenfor", eller at andre himler med øynene og snur seg halvveis bort når hun kommenterer for en fin jakke klassevennen har. Når du er ti år begynner det sosiale livet å bli mer komplisert enn tidligere, og det kan være godt å høre en voksen sette noen ord på hvordan deres erfaringer er fra dette.

Endret 24. mai 2008 av Tiit

[Freckles]

-Jenta er flink på skolen

-Hun har veninner og er sammen med dem etter skoletid

-Hun liker å være hjemme når foreldrene er hjemme

-Hun spiller fotball og har gjordt det i tre år.

Dette sier meg at hun er en aktiv normal 10 åring. Det er ikke noe galt i å like å være litt aleine. Det er mange som har behov for det.

Når en 10 åring snakker nedsettende om veninnene til voksne så tolker jeg det som at hun fisker etter skryt for sin egen oppførsel. Det er opp til den voksne og passe på å svare på en måte som gjør at hun både får den anerkjennelsen hun er ute etter og itillegg vinkle det sånn at hun må være grei med veninner og respektere andre.

Barnesko har stort sett ikke lisser og det er ikke noe unormalt at hun ikke gidder å lære seg å knyte sko. Min 10 åring velger stort sett sko uten lisser og blir irritert om jeg kommer hjem med lissesko.

Når det gjelder sinnet hennes så kan hende hun er iferd med å komme inn i puberteten. Husker selv hvordan jeg var i den tida....huff. Kanskje har hun foreldre som blir sinna på henne for små ting?

Hun er fortsatt et barn og det er kanskje ikke lett å svare på et spørsmål som "jeg ser du har det vanskelig...osv" Det krever veldig mye å kunne klare å sette ord på følelser når spørsmålet blir så stort og generellt. Man kan ikke forvente at hun vet helt svaret selv på hva som er galt.

Det eneste rådet jeg har er å bruke tid med henne for å vinne tillitt. Du må være flink til å se hva hun gjør riktig og lage situasjoner for henne som man vet hun er god i. Ofte så tror jeg barn bare har behov for å få oppmerksomhet. Det å sette ord på følelser er noe vi voksne må gå fram som gode forbilder på slik at barna lærer det.