Hva skal jeg gjøre nå?

[Gjest Gjest_engel_*]

Min kjære er dypt deprimert. Nå har det var over lengre tid. Han stikker alltid av når han har det sånn og det er umulig å få treffe han eller snakke med han i tlf.

Nå har jeg en mistanke om at det har gått så langt at han ikke går på jobb heller, uten at jeg har fått det bekreftet.

Dere som har vært/er deprimert, hva vil dere at deres nærmeste skal gjøre? Jeg har latt han være i fred i flere uker nå og egentlig har jeg aldri stilt krav til han. Men nå er jeg redd det virkelig går helt utfor. Han har alltid tidligere vært på jobb uansett hvor tungt han har hatt det. Og han har skjult det for sine barn, men nå har han også stukket fra de og barnebarn.

Nå vurderer jeg sterkt og bare hoppe inn og si at NÅ tar du deg kraftig sammen og oppsøker hjelp ellers gjør jeg det for deg. Bare føler at han sklir helt utfor og at så lenge ingen setter noen krav så blir det bare verre og verre. Men jeg vet ikke, er det noen som kan gi meg et råd? Bør jeg la han være i fred og kanskje ødelegge seg selv? Eller skal jeg ta tak i ting nå og bare bestemme og kjøre stram linje?

hilsen en som elsker sin deprimerte kjæreste men ikke vet om hun orker mer

[Gjest Gjest]

Min kjære er dypt deprimert. Nå har det var over lengre tid. Han stikker alltid av når han har det sånn og det er umulig å få treffe han eller snakke med han i tlf.

Nå har jeg en mistanke om at det har gått så langt at han ikke går på jobb heller, uten at jeg har fått det bekreftet.

Dere som har vært/er deprimert, hva vil dere at deres nærmeste skal gjøre? Jeg har latt han være i fred i flere uker nå og egentlig har jeg aldri stilt krav til han. Men nå er jeg redd det virkelig går helt utfor. Han har alltid tidligere vært på jobb uansett hvor tungt han har hatt det. Og han har skjult det for sine barn, men nå har han også stukket fra de og barnebarn.

Nå vurderer jeg sterkt og bare hoppe inn og si at NÅ tar du deg kraftig sammen og oppsøker hjelp ellers gjør jeg det for deg. Bare føler at han sklir helt utfor og at så lenge ingen setter noen krav så blir det bare verre og verre. Men jeg vet ikke, er det noen som kan gi meg et råd? Bør jeg la han være i fred og kanskje ødelegge seg selv? Eller skal jeg ta tak i ting nå og bare bestemme og kjøre stram linje?

hilsen en som elsker sin deprimerte kjæreste men ikke vet om hun orker mer

Ja,, hopp inn og si NÅ trenger du hjelp. Men ikke si " ta deg sammen" for hadde det bare vært å ta seg sammen så hadde han ikke vært så langt nede. Har han fått hjelp for dette før?

Ofte når man er deprimert, så klarer man ikke se at man trenger hjelp, eller skjønne hvordan andre kan hjelpe en? For i bunn og grunn er det jo bare en selv som kan gjøre noe med det! Men å ha en profesjonell til å hjelpe seg på veien er utrolig stor hjelp. Nye positive tanker og nye måter å bli frisk på kommer til rette for deg og livet kan bli mye bedre .. og det trenger ikke ta så lang tid heller!

Gestalt terapi er noe jeg kan anbefale.

Jeg syns hvertfall du skal snakke med han. Jeg har vært mye deprimert selv, er faktisk i en periode nå. Og jeg oppsøker ingen andre, men blir mer deprimert av at ingen oppsøker meg. Vis han at elsker han.

Du kan ikke gjøre han frisk for han, men du kan hjelpe han med et " spark i ræva"

Lykke til,

håper dette ordner seg

[Gjest Gjest_engel_*]

Jeg klarte å overtale han til å oppsøke en psykolog, der var han to ganger og så nektet han å gå tilbake. Sa det ble verre. Dette var før jul. Etter det har han nektet å oppsøke hjelp, ikke lege ingenting annet. Hvis jeg sier han må søke hjelp sier han bare ja, men gjør ikke noe med det. Jeg blir gal av å sitte på utsiden og ikke bli involvert.

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Han tar ikke tlf når jeg ringer og nekter å treffe meg når jeg spør. Og jeg synes det er så ydmykende og måtte tigge og be og overtale for å få se han litt

[Gjest Gjest]

Jeg er selv dypt deprimert og har vært det i mange år, og mine råd til deg er:

1. Unngå komentarer som bagateliserer depresjonen. Det er ikke bare å "ta seg sammen" eller å "skjerpe seg" når man er fortvilet og helt på bunnen.

2. Sett krav. Ikke aksepter at han "rømmer". Selv om han er deprimert, er han fremdeles en voksen person som er i et forhold. Du har lov til å sette krav! Selv kan jeg være ganske vanskelig å ha med å gjøre, og jeg setter faktisk pris på at kjæresten min sier i fra, setter krav og vekker meg opp litt. Det gir en slags trygghet. Nå er det jo ikke sikkert at kjæresten din vil sette pris på dette (menn og kvinner tenker kanskje litt forskjellig på dette området?), men du har allikevel all rett til å sette ned foten. Jeg hadde ikke akseptert at min kjære plutselig bare forsvant. Å nekte og ta telefonen osv, er umodent og egoistisk. Bare fordi han er deprimert, skal du ikke behøve å finne deg i alt mulig.

[Gjest Gjest_engel_*]

Jeg er selv dypt deprimert og har vært det i mange år, og mine råd til deg er:

1. Unngå komentarer som bagateliserer depresjonen. Det er ikke bare å "ta seg sammen" eller å "skjerpe seg" når man er fortvilet og helt på bunnen.

2. Sett krav. Ikke aksepter at han "rømmer". Selv om han er deprimert, er han fremdeles en voksen person som er i et forhold. Du har lov til å sette krav! Selv kan jeg være ganske vanskelig å ha med å gjøre, og jeg setter faktisk pris på at kjæresten min sier i fra, setter krav og vekker meg opp litt. Det gir en slags trygghet. Nå er det jo ikke sikkert at kjæresten din vil sette pris på dette (menn og kvinner tenker kanskje litt forskjellig på dette området?), men du har allikevel all rett til å sette ned foten. Jeg hadde ikke akseptert at min kjære plutselig bare forsvant. Å nekte og ta telefonen osv, er umodent og egoistisk. Bare fordi han er deprimert, skal du ikke behøve å finne deg i alt mulig.

Å, takk takk. Tusen takk! Nå sitter jeg her og gråter. Jeg vil jo bare at han skal få det bedre. Jeg vet at det ikke bare er å si at han skal ta seg sammen, eller å bare gjøre det. Men jeg er så fortvilet for at jeg ikke når inn. Jeg også synes at det er veldig egoistisk at han stikker av og nekter å ta tlf, men så tenker jeg at han er jo syk og så lar jeg det bli med det. Jeg har aldri sagt noe sånt til han altså.

Jeg vet at hans løsning på alt er å rømme. Jeg er også 99% sikker på at når jeg setter ned foten og stiller krav, så kommer han til å gå fra meg og jeg sitter alene igjen.

Han er en godt voksen mann, men jeg synes mer og mer at han oppfører seg veldig barnslig og egoistisk. Det er tross alt et liv vi snakker om, ikke noen små ting. Og det liver involverer også mange andre liv, de som faktisk er glad i han. Jeg fatter bare ikke hvorfor han ikke kan oppsøke hjelp. Han er voksen og jeg har sagt mange ganger til han at om han vil ut av dette må han ville det selv, og han må jobbe med det. Han vet det, men gjør ingenting med det. Han velger altså denne rømme løsningen som er vond for oss alle sammen og ikke fører noen av oss noen nærmere løsning.

Bruker du noe behandling av noe slag?

[Gjest Gjest]

Å, takk takk. Tusen takk! Nå sitter jeg her og gråter. Jeg vil jo bare at han skal få det bedre. Jeg vet at det ikke bare er å si at han skal ta seg sammen, eller å bare gjøre det. Men jeg er så fortvilet for at jeg ikke når inn. Jeg også synes at det er veldig egoistisk at han stikker av og nekter å ta tlf, men så tenker jeg at han er jo syk og så lar jeg det bli med det. Jeg har aldri sagt noe sånt til han altså.

Jeg vet at hans løsning på alt er å rømme. Jeg er også 99% sikker på at når jeg setter ned foten og stiller krav, så kommer han til å gå fra meg og jeg sitter alene igjen.

Han er en godt voksen mann, men jeg synes mer og mer at han oppfører seg veldig barnslig og egoistisk. Det er tross alt et liv vi snakker om, ikke noen små ting. Og det liver involverer også mange andre liv, de som faktisk er glad i han. Jeg fatter bare ikke hvorfor han ikke kan oppsøke hjelp. Han er voksen og jeg har sagt mange ganger til han at om han vil ut av dette må han ville det selv, og han må jobbe med det. Han vet det, men gjør ingenting med det. Han velger altså denne rømme løsningen som er vond for oss alle sammen og ikke fører noen av oss noen nærmere løsning.

Bruker du noe behandling av noe slag?

Nei, selv er jeg for tiden på egenhånd. Psykolog + antidepressiva gjorde ingenting for meg. Men jeg jobber veldig med meg selv. Leser mye, og jobber aktivt med å forandre gamle, "inngrodde" tankemønstre.

Det er ikke alltid lett å forstå nøyaktig hvordan folk deg rundt oppfatter atferden din når du er deprimert. Man blir desverre ganske opphengt i egne lidelse, og i blant glemmer man rett og slett at måten man oppfører seg på kan såre de man er glad i. Man mener nødvendigvis ikke noe vondt, men i desperasjonens hete tenker man ofte ganske annereldes enn hva "normale" mennesker gjør.

Har du forsøkt og fortelle han hvordan du føler deg når han rømmer? Det er ikke sikkert han forstår at dette plager deg.

Depresjon er som du sier en sykdom, men man er som sagt fremdeles et voksent menneske med ansvar for egen atferd. Det må slite ganske mye på deg å leve med en som stadig rømmer og isolerer seg, og det er opp til deg om du vil fortsette å ha det slik. For deres begge del synes jeg du bør sette ned foten. Hvem vet, kanskje dette faktisk kan hjelpe han? Ikke la din frykt for å bli forlatt hindre deg i å forsøke å forbedre situasjonen.

Hvis han ikke greier å løse opp i depresjonen på egenhånd, burde han virkelig oppsøke hjelp. Desverre kan man ikke hjelpe en som ikke ønsker hjelp, så hvis han gikk til psykologen kun for å berolige deg, er det nok ikke så rart det ikke fungerte (dessuten tar slikt tid, man kan ikke forvente mirakler etter et par ganger. Det husket han kanskje ikke?).

Det er lett å bli litt småparanoid når man er deprimert, så dersom du presser han for mye på dette punktet, kan han nok oppfatte det som en trussel "oppsøk hjelp, eller så går jeg fra deg". Forsøk å fortelle han, uten bedreielse/trussel/sinne el, hvordan hans oppførsel får deg til å føle deg.

Selv om han er deprimert, teller DINE følelser like mye som hans. Blir du for ettergivende og "snill" mot han pga hans depresjon, kan dette gå på selvtilliten din løs. Ta vare på deg selv, slik at du ikke går samme vei som han.

[Gjest Gjest]

Hvis han ikke greier å løse opp i depresjonen på egen hånd, burde han virkelig oppsøke hjelp. Dessverre kan man ikke hjelpe en som ikke ønsker hjelp, så hvis han gikk til psykologen kun for å berolige deg, er det nok ikke så rart det ikke fungerte (dessuten tar slikt tid, man kan ikke forvente mirakler etter et par ganger. Det husket han kanskje ikke?).

Selv om han er deprimert, teller DINE følelser like mye som hans. Blir du for ettergivende og "snill" mot han pga hans depresjon, kan dette gå på selvtilliten din løs. Ta vare på deg selv, slik at du ikke går samme vei som han.

Enig i det som sies her. Du må først og fremst ta vare på deg selv. Det er tydelig at du lider på grunn av hans "depresjon" (eller er det kanskje bare selvmedlidenhet??). Dette er mer enn god nok grunn for å bryte forholdet. Kvinner tar generelt alt for mye hensyn til menn. Menn må aldri få styre eller skade kvinners liv.

[Gjest Gjest_engel_*]

Har du forsøkt og fortelle han hvordan du føler deg når han rømmer? Det er ikke sikkert han forstår at dette plager deg.

Hvis han ikke greier å løse opp i depresjonen på egenhånd, burde han virkelig oppsøke hjelp. Desverre kan man ikke hjelpe en som ikke ønsker hjelp, så hvis han gikk til psykologen kun for å berolige deg, er det nok ikke så rart det ikke fungerte (dessuten tar slikt tid, man kan ikke forvente mirakler etter et par ganger. Det husket han kanskje ikke?).

Han vet hva jeg føler når han rømmer. Likevel ignorerer han det. Han er mer opptatt av å gjøre det han føler er best for han. Samtidig kan han gråte og spørre hvordan han kan gjøre en som han er så glad i så vondt. Jeg vet snart ikke min arme råd. Jeg har prøvd å snakke med min egen lege om dette. Men han ble tydelig usikker på hvordan han skulle takle situasjonen og skjøv meg omtrent ut døren.

Han gikk til psykologen for å få hjelp tror jeg. Hun sa det kom til å bli verre før det ble bedre. Han har aldri snakket med noen om noenting før i alle disse årene han har levd. Ikke før han traff meg, da klarte han til en viss grad å snakke litt. Men nå vil han jo ikke snakke med meg heller tydeligvis. Han rømmer i stedet og synes tydeligvis det er en perfekt løsning. For han.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Skulle ønske jeg kunne sove i hundre år og slippe unna alt. Hadde han vært en drittsekk kunne jeg glemt han og gått videre. Men han har det vanskelig og vondt og det er jo ikke bare å gå heller. Kan ikke sparke en som ligger nede og jeg elsker han jo.

Jeg ringte han i sted, og guess what... Han tok ikke tlf...

:gråte:

[Gjest Gjest]

Da ville jeg gjort det tydelig at rømmingen hans er noe som ikke kan kombineres med et kjæresteforhold. Depresjon eller ikke, man må alltid ta konsekvensene av sine egne handlinger når de går ut over andre mennesker.

Han har ingen rett til å behandle deg slik, rett og slett. Det er egoistisk, umodent og ikke minst desktruktivt.

Når et forhold over lang tid drar deg mer ned enn det bygger deg opp, da er det på tide og sette seg ned og vurdere om det faktisk er verdt å holde det ut.

Still et ultimatum. Enten slutter han å stenge deg ute (han kan i det minste ta telefonen, selv om han må være alene en stund), hvis ikke går du fra han - for din egen del.

Ingen mann er verdt å ødelegge seg selv for.

[Gjest Gjest_engel_*]

Du har vel rett. Men hvorfor må det gjøre så vondt?

Hadde sett for meg at det var han jeg skulle dele livet med og få barn med. Nå vet jeg ikke noenting. Prøvde å ringe han en gang til, og så klart tok han ikke tlf nå heller.

[Gjest Gjest_engel_*]

Jeg ringte igjen i går og da tok han endelig tlf. Jeg fortalte han nøyaktig hvordan jeg har det og hva jeg forlanger fremover. At han SKAL ta tlf, at han SKAL jobbe med seg selv og at han SKAL være med meg minst en gang i uken og at han SKAL oppsøke hjelp.

Sa også at vi skal jobbe med dette i to uker fremover - sammen, ikke hver for oss, og så gjør vi opp status da.

Endelig har jeg klart å sette noen krav til han. Tror deg gagner både han og meg. Og det klarte jeg fordi dere fortalte meg at jeg hadde rett til det. Takk!

Om det blir oss videre eller ikke får vi se om to uker, men etter all denne tiden har jeg klart å sette ned foten.

[Gjest Gjest]

Bra jobbet!

Du virker som en tålmodig og forståelsesfull person. Å leve med en mann som holder på slik, høres rett og slett utrolig slitsomt ut (og irriterende ! :O ). Får håpe han hører på deg, og slutter å stenge deg ute. Hvis ikke vet du hva du bør gjøre...

[Gjest Gjest_engel_*]

Bra jobbet!

Du virker som en tålmodig og forståelsesfull person. Å leve med en mann som holder på slik, høres rett og slett utrolig slitsomt ut (og irriterende ! :O ). Får håpe han hører på deg, og slutter å stenge deg ute. Hvis ikke vet du hva du bør gjøre...

Takk

Ja, jeg vet hva jeg bør gjøre. Og jeg tror jeg endelig er sterk nok til det også. Er veldig glad i han, men kan jo ikke la han ødelegge meg også.