Utvekslings-elev

[Gjest Gjest]

Mitt eneste kjære barn er nå blitt stor og klar til å prøve vingene på egen hånd. Hun drar om to måneder som utvekslingelev i videregående, og blir borte nesten et helt år. Og jeg takler det ikke!

Klarer ikke holde ut tanken på at hun drar bort så lenge, og jeg blir helt alene. Det har alltid vært oss to, og nå er hun stor og flink og klar til å dra ut i verden.

Jeg holder det bare ikke ut, griner ved hver minste tanke på at hun skal dra bort. Jeg er jo helt fjern. Hvordan i alle dager skal jeg klare å forholde meg til dette?

Ikke har jeg flere barn som kunne ha distrahert meg fra tankene mine den tiden hun skal være borte. Og ikke har jeg noen mann å dele hverdagen med. Det kommer til å bli så helt utrolig tomt, og den tomheten har jeg begynt å føle på allerede. Det er bare så fryktelig smertefullt. Hjelp meg noen, vær så snill.

[Nigo-san]

Jeg foreslår at du drar til en god venninne, og snakker og griner litt der. Gjenta gjerne den dagen datteren din drar.

Og når datteren din er vel av gårde, så velger du en "skrive brev"-dag i uka, hvor du forteller om deg og ditt, og hva som skjer i landet, og spør om hvordan hun har det og ting hun lurer på. Disse "brevskrive-dagene" kan fort bli ukas høydepunkt, både for deg og datteren, og kan faktisk gi dere en helt ny form for forståelse og kommunikasjon- en kjempebonus!

Det at barna blir store og skal ut i verden, om det er på utveksling eller ikke, er jo livets harde realitet da. Jeg gruer meg fryktelig selv, men vi får jo barn for at de en gang skal bli store og prøve sine egne vinger. At det da blir tomt i huset, er vårt problem, ikke deres. Du får ta på deg det tøffe fjeset og være glad på din datters vegne... og grine dine modige tårer etterpå.

Sender mange gode tanker!

[Gjest Gjest]

Det var et veldig fint svar, tusen takk skal du ha. Nå ble jeg i bedre humør med en gang. Vi skal jo selvfølgelig holde kontakten via telefon, og det med brevskriving har jeg ikke tenkt på engang, har bare furtet og ikke sett ut av min egen lille verden. Høres jo litt koselig ut igrunn å sitte ned og skrive brev om litt om alt og ingenting, og kanskje mye rart som vi ikke har pratet om før.

Humøret letnet betraktelig bare av svaret ditt jo, så tusen takk igjen for at du brydde deg med å svare meg. Det kommer vel til å gå fint dette, og er noe som man må igjennom som forelder før eller senere uansett. Synes bare det kom så fort, plutselig var hun stor. Men det går vel bra dette, og er en fin mulighet for å vokse, både for henne og meg.

[Lusken]

Tror nok brevskrivning er en god ide. Mange utvekslings programmer her regler om hvor ofte studenten får ringe/bli oppringt hjemme ifra. (dette er pga at i begynnelsen er det lett å få hjemlengsel etc)

Men du får bare trøste deg med at hun kommer til å få et supert år, og deffinitivt et minne for livet.

[Gjest Joker'n]

Jeg vil bare si en ting, fra egen erfaring som utvekslingselev. Det høres jo ut som om hun er redd for å bli voksen, og det forstår jeg godt (er ikke det dagen alle mødre gruer seg til). Men jeg ville bare si at i løpet av det året jeg var borte skrev jeg og moren min mye mail til hverandre. Og gjennom å skrive mail vi faktisk et veldig nært forhold For som du skriver, så snakket vi om en del ting det rett og slett ikke var naturlig å snakke om når vi så hverandre hver dag.

Vet ikke helt hvor jeg vil med det her, men vil vel egentlig si at det er en del positive sider ved dette du kommer til å oppleve også som du kanskje ikke har tenkt på tidligere

[Gjest Gjest]

Å skrive brev istedet for/i tillegg til mail er en kjempegod idé. Et brev føles ofte mer personlig. Håndskrift, "fingeravtrykk" osv gjør det så koselig. Du har også muligheten til å legge ved en liten ting. Det kan høres barnslig ut, men hva med et fint klistremerke, en tørket/presset blomst, et dikt skrevet på ekstra fint papir i en lett ramme av papp. Kanskje pyntet med tørkede og pressede blomster rundt. Og bilder såklart. Noen brev kan være "vanlige", andre kan være en liten skattekiste fra mamma. Om det hjelper kan du allerede nå begynne å planlegge hvordan du skal gjøre det. Hvis du vil lage ting selv (som det diktet i hjemmelaget ramme) kan det være greit å begynne tidlig med å finne dikt som passer, lage rammer osv. Om du er fingerferdig kan det bli veldig flott, om du har ti tomler så tror jeg datteren din vil se sjarmen i at mamma har prøvd SÅ hardt.

[Gjest Gjest]

Du har fått fine råd her, men glem ikke å leve ditt eget liv også. Du må jo ha noe spennende å fortelle om i brevene.

Datteren din er nesten voksen. Hun tar et langt steg ut av mammas favn når hun reiser bort for nesten et helt år. Når hun kommer tilbake regner jeg med at hun er enda mer selvstendig og moden enn da hun dro. Da er det fint om mamma har et eget liv og ikke bare sitter og venter på at veslejenta skal komme hjem.

Har du hobbyer? Hvis ja, dyrk dem enda mer enn før. Hvis nei, finn deg noen! Finn gjerne noe nytt, så har du mye å skrive om i brevene. Kjøp deg et skikkelig digitalkamera og begynn på fotokurs, dra på fotosafari i nærområdet. Så kan du sende resultatene til datteren din. Begynn på malekurs/tegnekurs, lær deg å spille gitar... Kjøp en hund eller katt, eller en undulat, hvis du er interessert i dyr. Planlegg en ferie i et land du aldri har vært før. Del planleggingen og forventningene med din datter. Send henne postkort fra reisen din. Datteren din opplever mye nytt hele tida som utvekslingsstudent. Tenk så fint om du også gjør det! Da har dere noe felles.

Kanskje du til og med kan treffe en ny mann? For flørt eller for et varig forhold, alt ettersom hva du vil. Tenk på alt det livet kan by på.

[Gjest Joker'n]

Jeg må bare få sagt at de gangene mamma sendte meg en liten pakke med melkesjokolade og et lite brev - de gangene var det julaften! Så jeg er enig med de over her, brev er mer personlig og send gjerne brev i tillegg til/i stedet for mail

Edit: Glemte å skrive i tillegg.

Endret 21. mai 2008 av Joker'n