Han bare steriliserte seg

[Gjest Gjest]

Vet ikke helt hva jeg vil med dette lange innlegget. Er kanskje meg som bare trenger å tømme meg litt. Samtidig som jeg håper på å få kloke innspill og tanker fra noen. Tviler sterkt på at noen har vært i den samme dustete situasjonen som meg. Svar tilbake hadde vært flott å få. Føler meg bare tom og trist.

Det mest naturlige ville ha vært å ta opp tematikken med min samboer og ikke med dere. Men alt er bare et kaos i hodet mitt,så jeg får ikke til å si noe spesielt til samboeren min heller. Later bare som at alt innvendig er i skjønneste orden. Mens innerst inne føles det som om jeg er i en hengemyr helt alene..

Saken er den: Da jeg og kjæresten min (han er 38 og jeg er 31) ble samboere fant min samboer ut av at han skulle gjøre alvor av å sterilisere seg. Hovedårsaken lå i at han har tre barn fra før (disse barna har vi 50%) og at jeg på grunn av en blodpropp for tolv år tilbake ikke kan bruke hormonell prevensjon. Kondom vil han ikke bruke. Så sterilisering hørtes ut som et godt alternativ da han nevnte dette i "forbifarten".

Så gikk han til legen for å få henvisning...Min kjære diskuterte knapt nok dette med sterilisering med meg. Fremla situasjonen slik at dette var bestemt før vi ble kjærester, at det var til det beste, at det var hans kropp (og at mine meninger derfor ikke hadde noe å si). Avgjørelsen var og ble hans. Noe jeg respekterte, og forstod.

Det som fikk meg rolig i forhold til hans avgjørelse var at en sterilisering hos menn kan reverseres. Så skulle vi ønske oss barn om noen år kan dette fikses på. Dette var noe kjæresten min var nøye på å fortelle meg før vi ble samboere. Og så lenge det stilte seg slik,så syntes jeg ikke at det var nødvendig å lage en problemstilling ut av hans valg om sterilisering.

Selve inngrepet tok han i dag. Og nå er jeg ufattelig lei meg og frustrert. Årsaken er at legen hadde sagt til han at han hadde flotte sædledere, noe som ville bety at en reversering senere kan bli meget vellykket. Til dette hadde samboeren min sagt at det ikke brydde han noe særlig, for han skulle aldri ha flere barn...

Noe som var helt nytt for meg...! Jeg har hele veien hatt inntrykk av at han har vært åpen for å få flere barn. Det ble til og med sagt at vi skal vurdere det om ca fem års tid. Men at sterilisering måtte til for å ikke få uplanlagte barn.

Det værste er at jeg satt i telefonen og snakket med ei venninne da han var hos legen og steriliserte seg. Hun mente jeg ville komme til å få lyst på barn når jeg kommer i slutten av 30-årene. Men da sa jeg blidt til henne at det ikke gjorde meg noe at min kjære nå lå under kniven,for skulle vi få lyst på barn,så kan ting endres på.

Så nå føler jeg meg knust og helt på trynet. Bare ti minutter etter telefonsamtalen kom kjæresten min altså hjem og forteller at han aldri vil ha barn. Som sagt er ikke dette et problem. Det er bare det at jeg på en eller annen måte føler meg litt "lurt". Teller ikke mine meninger eller tanker i en slik vurdering? Jeg vet liksom ikke helt om jeg har rett til å føle meg knust eller ei.

Det er ikke det at jeg ønsker meg et barn nå,for vi har mer enn nok å hanskes med når det gjelder de barna vi har. Men jeg er veldig redd for at ønsket om barn med mannen jeg elsker vil kunne dukke opp. Prøver å glemme denne tanken, for jeg visste jo innerst inne at det å kanskje ikke få barn med det første var prisen å betale for å velge å være sammen med min samboer og hans barn.

Greit nok at det er hans kropp og alt det der, men ville det eksempelvis ha vært rett og rimelig hvis eksempelvis han var i situasjonen der han etterhvert ønsket seg barn og jeg ikke ønsket det. Så ble jeg gravid og tok abort, uten å engang høre på meningene hans (kun fordi det var min kropp). Burde man ikke være sammen om slike ting? Hva mener dere? Er det jeg som krever for mye ved å tenke at slike ting er en felles avgjørelse? Og hvordan ville dere ha reagert i samme situasjon som meg?

Det er ikke selve steriliseringen jeg er blitt deprimert over. Det er selve uttalelsen om at han aldri vil ha barn mer. Føles ut som at all selvtillit og livsglød gikk ut av meg ved et slikt utsagn. For vi er fremdeles temmelig "nyforelsket" og "dyrker" hverandre høyt. Det kom derfor som et sjokk at han helt på egenhånd har ombestemt seg med hensyn til å få et barn sammen.

Og når han sier at det aldri vil skje at han vil ha flere barn er det som om det er noe galt med meg. At avgjørelsen er tatt fordi han ikke for alt her i verden kan tenke seg å ha barn med meg... Kanskje jeg ikke er den "rette" for han. :gråte: Vet det er en teit tanke, men hva skal man tro? Eller kanskje han sier dette for å kunne forsvare og stå for den handlingen han nå har gjort? Skulle ønske at alt bare var en vond drøm.

[Gjest Gjest_Martin_*]

Mann her.

Jeg kan ikke svare for hva han tenker - men jeg tror ikke det handler om å ikke ville få unge med deg. Når han har tre fra før, må jeg si jeg skjønner han VELDIG godt. Selv har jeg tre, og kan aldri i verden tenke meg flere, selv om jeg ble sammen med Miss universe (kanskje særlig ikke da...).

Så jeg har sterilisert meg. Nå er jeg jo sammen med ei som har født, så kanskje ikke så farlig da, men jeg ville uansett ikke hatt flere, fordi livet er mer enn unger.

[Lurvina]

Kan skjønne du føler deg snytt når han plutselig ombestemmer seg, men det er som du sier hans kropp det er snakk om da, og da er det fint lite du kan gjøre med det. Du må bare finne ut om ønsket om å leve sammen med denne mannen er høyere enn ønsket om å få barn, og husk at hvis du velger han så har du valgt bort barn fordi det høres ut, etter slik jeg har skjønt det, at han nå har tatt sitt endelige valg.

[FoxyFish]

Jeg skjønner godt frustrasjonen din, og tanken om at du føler deg litt lurt. Likevel er det sant at du ikke kan gjøre så mye med det, og det er jo hans kropp.

Jeg skjønner godt at det er et kaos i hodet ditt nå, og jeg må innrømme at jeg synes han godt kunne diskutert dette ordentlig med deg før en inngripen og en slik uttalelse fant sted. Når man deler livet sitt med en annen er det jo noen grunnleggende ting man rett og slett bør vite om hverandre - blant annet dette med tanker rundt barn.

Det kan jo også hende at han ombestemmer seg, men at barn er uaktuelt på dette tidspunktet? Uansett kan det godt å snakke ordentlig sammen om dette.

Endret 20. mai 2008 av FoxyFish

[Gjest StockDama]

Han har ikke gjort noe galt med tanke på sterilisering. Men han har gjort noe galt ved å ikke gjøre det tydelig for deg at han ikke ville ha barn.

[Gjest Indo]

Joda, det er hans kropp og alt det der, men jeg synes allikavel at det er respektløst overfor deg at han gjorde dette uten tanke for deg og deres felles fremtid. Om han hele veien hadde sagt klart fra at han ikke vil ha flere barn, hadde det vært noe helt annet synes jeg. Men vil han ikke ha flere barn, så vil han ikke det, og nå har du hvertfall en sjanse til å finne ut av hva du selv vil før det blir for seint.

[Gjest Gjest]

Han er mann. Han er livredd konfrontasjoner.

Han vil nok ikke ha flere barn, uansett fremtiden. Å gå til det skritt å sterilisere deg, er ikke noe en mann gjør på impuls uten overveielse.

Nå må du bare bestemme deg for om du vil ha denne mannen ELLER om du vil ha flere barn.

[Sølvpilen]

Hva mener dere? Er det jeg som krever for mye ved å tenke at slike ting er en felles avgjørelse? Og hvordan ville dere ha reagert i samme situasjon som meg?

Jeg ville tenkt nøye gjennom forholdet. Hvor mye betyr det for deg, å få et eget barn? Er det nok for deg å være "reservemor" for hans barn?

Jeg har en venninne som opplevde akkurat det samme som deg. Han hadde to barn fra før, og ville ikke ha flere barn. Han tok avgjørelsen alene,om å sterilisere seg. Hun ville ikke at han skulle gjøre det, men han ville og gjorde det.

Hun brukte noen måneder på å tenke seg om. Hun valgte å gå fra han. Ikke bare på grunn av dette, men også på grunn av at det var mye med forholdet deres hun ikke var fornøyd med.

Jeg tror sterkt, at jeg ville gjort slutt på forholdet og funnet meg en som ville ha barn. Da hadde han ikke vært den "rette" for meg. Da er det bedre at han hadde funnet seg en som har fått de barna hun ville ha, eller en som ikke vil ha barn.

Hva som er rett for deg, er det bare du som kan bestemme. Du må tenke godt gjennom hvor stort du ønsker et eget barn, og hvor godt du har det som samboer med han. Tror du må bruke litt tid å tenke nøye gjennom det.

Hvis du lar det gå en stund, og tenker mye på det, så vil du etterhvert kjenne på kroppen hva du burde gjøre.

Ingen lett situasjon, du går gjennom nå.

Vil gi deg en

[:-) anna]

Dette må du snakke med ham om.

Du må ikke være så lei deg over noe han har sagt uten å gi ham mulighet til å forklare seg, forsvare seg eller lære av det.

Kom igjen! Han og forholdet deres fortjener at dere får snakka ordentlig om dette!

[Gjest Gjest]

Hva mener dere? Er det jeg som krever for mye ved å tenke at slike ting er en felles avgjørelse? Og hvordan ville dere ha reagert i samme situasjon som meg?

På samme måte som du har monopolistisk rett til å avbryte et svangerskap fordi det er din kropp det handler om, så har han av samme grunn rett til å sterilisere seg.

Fremgangsmåten ovenfor deg kan sikkert diskuteres, men til syvende og sist spiller det absolutt ingen rolle. Hva hadde du egentlig håpet å oppnå ved at han tok en diskusjon med deg? At du fikk overtalt ham til å få barn han egentlig ikke vil ha?

Det du står igjen med er en vurdering om hva som betyr mest for deg: Han eller å få et eget biologisk barn. Så enkelt og så vanskelig er det.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det var feigt av han å gi deg forhåpninger om at dere kunne få et barn sammen om fem år, når han egentlig ikke mente det. Men om 5 år er han 43 år! Da hadde det vel uansett vært uaktuelt?

[Frøken Freken]

Jeg synes det var feigt av han å gi deg forhåpninger om at dere kunne få et barn sammen om fem år, når han egentlig ikke mente det. Men om 5 år er han 43 år! Da hadde det vel uansett vært uaktuelt?

Av ren nysgjerrighet, hvorfor skulle det ikke være aktuelt da? Fordi han er 43 år?

[Gjest Gorgonzola]

Saken er den: Da jeg og kjæresten min (han er 38 og jeg er 31) ble samboere fant min samboer ut av at han skulle gjøre alvor av å sterilisere seg. Hovedårsaken lå i at han har tre barn fra før (disse barna har vi 50%) og at jeg på grunn av en blodpropp for tolv år tilbake ikke kan bruke hormonell prevensjon. Kondom vil han ikke bruke. Så sterilisering hørtes ut som et godt alternativ da han nevnte dette i "forbifarten".

Så gikk han til legen for å få henvisning...Min kjære diskuterte knapt nok dette med sterilisering med meg. Fremla situasjonen slik at dette var bestemt før vi ble kjærester, at det var til det beste, at det var hans kropp (og at mine meninger derfor ikke hadde noe å si). Avgjørelsen var og ble hans. Noe jeg respekterte, og forstod.

Det som fikk meg rolig i forhold til hans avgjørelse var at en sterilisering hos menn kan reverseres. Så skulle vi ønske oss barn om noen år kan dette fikses på. Dette var noe kjæresten min var nøye på å fortelle meg før vi ble samboere. Og så lenge det stilte seg slik,så syntes jeg ikke at det var nødvendig å lage en problemstilling ut av hans valg om sterilisering.

Selve inngrepet tok han i dag. Og nå er jeg ufattelig lei meg og frustrert. Årsaken er at legen hadde sagt til han at han hadde flotte sædledere, noe som ville bety at en reversering senere kan bli meget vellykket. Til dette hadde samboeren min sagt at det ikke brydde han noe særlig, for han skulle aldri ha flere barn...

Noe som var helt nytt for meg...! Jeg har hele veien hatt inntrykk av at han har vært åpen for å få flere barn. Det ble til og med sagt at vi skal vurdere det om ca fem års tid. Men at sterilisering måtte til for å ikke få uplanlagte barn.

På meg virker det som om samboeren din har vært ganske tydelig på hva han vil med tanke på flere barn eller ikke. Dette med reversering av steriliseringen virker som noe du har konstruert, ikke det praktiske men mulige tanker på å gjøre det. Selvsagt er det hans kropp og hans avgjørelse, poenget er at han må være tydelig med deg om hva han vil. I et parforhold er det naturlig å diskutere slike ting men det er en vesens forskjell om man har egne barn fra før eller om man etablerer et forhold fra scratch med felles barn. Dersom det siste er tilfelle mener jeg at en slik beslutning ikke kan fattes før begge har diskutert nøye igjennom dette. En kamerat av meg skilte seg for noen år siden, valgte da å sterilisere seg, hadde to unger med eks'en. Traff ei ny jente som ikke hadde barn og da ble problemstillingen om reversering særdeles aktuell. Han endte opp med å gjennomføre denne da den nye dama sterkt ønsket seg barn, noe han ikke gjorde, men forholdet stod og falt på om han var villig til å gjøre det. Et vanskelig valg med andre ord, reversiering eller bye-bye forhold........... Dårlig gjort? Mulig det men kvinner er i en særstilling her som vi menn må forholde oss til, enten vi liker det eller ikke.

At samboeren din har skapt en mulig forventning om at dere om 5 år kanskje skal vurdere flere barn, når han åpenbart ikke mente det, er direkte dårlig gjort overfor deg. Han har sikkert vært uhyre kortsiktig i tankegangen og tenkt at nå må jeg si noe som roer henne ned slik at det blir fred og slutt på maset. Ingen unnskyldning synes jeg. Allikevel, tolker mesteparten av det du skriver som om han har vært rimelig tydelig på budskapet om at han innerst inne ikke ønsker seg flere barn og vil sterilisere seg. Dersom du følte usikkerhet rundt hvor tydelig og bestemt han er rundt dette mens han føler at han vært tydelig på det ligger beklageligvis ansvaret om å få frem tydeligheten mest hos deg, slik jeg ser det,

[gompen]

...Det er ikke selve steriliseringen jeg er blitt deprimert over. Det er selve uttalelsen om at han aldri vil ha barn mer...

Det kom derfor som et sjokk at han helt på egenhånd har ombestemt seg med hensyn til å få et barn sammen.

Han har da etter min mening gitt klart utrykk for at han ikke ønsker flere barn?

At han ville steriliserer seg, burde da være et godt nok tegn?? Jeg forstår ikke hvordan i all verden det kom som et sjokk.

Siterer inlegget ditt videre:

... Fremla situasjonen slik at dette var bestemt før vi ble kjærester, at det var til det beste, at det var hans kropp (og at mine meninger derfor ikke hadde noe å si). Avgjørelsen var og ble hans.Noe jeg respekterte, og forstod.

Hovedårsaken lå i at han har tre barn fra før (disse barna har vi 50%) og at jeg på grunn av en blodpropp for tolv år tilbake ikke kan bruke hormonell prevensjon.

Å bruke sterilisering som midlertidig prevensjon, er vel ikke helt realistisk. Man steriliserer seg ikke om man vil ha flere barn senere.

Råttent gjort av han å gi deg intrykk av at det er lett å reversere osv, men ærlig talt dette kunne du ha sjekket ut selv.

Fra Lommelegen.no

Sterilisering er et permanent inngrep. Det er vanskelig å gjøre om inngrepet, slik at du kan bli fruktbar igjen. Kun 25-50 % av disse forsøkene er vellykkede. Har du først blitt sterilisert må du regne med at du aldri vil kunne bli far på vanlig måte.

Kanskje du klynget deg fast i et håp om at han ville ombestemme seg, eller at ditt synspunkt ville få ham til å endre mening?

Uansett, dette var fullt og holdent hans avgjørelse, som han ikke trengte din godkjennelse for å utføre. Du har ingenting du skulle ha sagt.

Om han bytter mening (noe jeg sterkt tviler på), er det mange barn som trenger fosterhjem, avlastningshjem eller adopsjon, så mulighetene er der.

Men, jeg tror nok at om å få barn er så viktig for deg burde du ha funnet deg en annen mann i utgangspunktet.

[Gjest men]

Teller ikke mine meninger eller tanker i en slik vurdering?

Nei, de teller ikke. Ikke for ham. Han har kjørt frem denne planen med list og lempe, sagt akkurat så mye at han på en måte kan si at han har hatt sitt på det tørre, samtidig som han har passet på å si så lite at du ikke har fattet poenget, og han prøver å få deg til å kjøpe forestillingen om at du hele tiden har vært enig i avgjørelsen.

Sterilisering er ikke prevensjon. Mange klarer ikke å reversere inngrepet. Det garanterer jeg deg at legen har snakket med din mann om. Du har vært blåøyd som ikke har satt deg inn i hva dette betyr. Eller har du latt være med vilje?

Jeg tror jeg skal la være å si hva jeg mener om en mann som villeder deg i hvor han står i et så viktig spørsmål i parforholdet til det er for sent, og som gjerne vil at du skal ta deg av hans 3 unger halvparten av resten av deres barndom, men driter i at du kanskje selv ønsker å oppleve å bli forelder en gang.

[Gjest Gjest]

Først av alt vil jeg gi deg en klem Rett og slett fordi det er vanskelig å være fylt av så mange følelser, og samtidig være i tvil om man har "rett" til å ha de...

Først og fremst vil jeg si at jeg forstår deg godt, at du føler deg lurt hvis fakta er at dere har blitt enige om at en reversjon er aktuelt om noen år.

For det andre tror jeg at du kanskje føler på veldig såre ting nå. Du er fornøyd i forholdet deres, men du lurer kanskje på om ditt ønske om barn kommer til å blir for stort til at du klarer å bli om noen år?

Personlig må jeg bare si at mitt ønske om å bli mor, er så stort at jeg hadde aldri klart å binde meg til en mann som var klar på at han aldri ønsket seg barn. Heldigvis har verken jeg eller mannen min barn fra før, og vil gleder oss til å prøve om et års tid. Men vi har diskutert mulighetene for hva som kunne skjedd hvis vi etter en tid som kjærester hadde funnet ut at den andre ikke vil ha barn. Vi er et klassisk, klissete tilfelle av kjærlighet ved første blikk, og vi lurer på om ønsket om barn eller kjærlighet teoretisk sett hadde veid mest, og evt om vi hadde skiftet mening av kjærlighet til den andre...

Ingen av oss vet så klart svaret, men jeg tror at dette er en veldig viktig ting for et par å være enige om så lenge man har forpliktet seg til hverandre... Synes du skal snakke med han, om at du ikke presser på barn nå, og at du fortsatt elsker han, men at det såret deg at du føler han kanskje sa ting kun for å tekkes deg der og da? Dette er et litt for viktig tema til å dra hvite løgner for å komme ut av "klemma"...

Vet ikke om det jeg skrev er til noen hjelp, men er i alle fall mine tanker rundt det.

Håper at ting løser seg for dere! Lykke til!

[Gjest Tigress]

Er det ikkje eit ganske klart signal om at ein ikkje vil ha ungar når ein faktisk steriliserer seg?! Eg fattar ikkje at ikkje det er meir enn tydeleg nok?!