Noen som har opplevd noe lignende?

[maia1]

Jeg har levd i et destruktiv forhold over lang tid, det er over for en tid tilbake. Han er nå inne i et nytt forhold, der hun flyttet inn med en gang de hadde møttes. Han løy til sin sønn da han fortalte hvem hun var mm. Vi hadde også gjort avtale om at sønnen vår ikke skulle involveres i et nytt forhold med en gang, da vårt hadde vært turbulent. Men alt vi hadde snakket om bare ga han blaffen i da han møtte henne. I tillegg så endrer hans moral seg etter hvem han er sammen med.

Han var i et annet forhold da jeg ble kjent med han, det oppsto følelser, og han endte det andre forholdet og flyttet inn til meg med en gang.

Det gikk litt for fort syntes jeg, både at han oppholdt seg hos meg hele tiden, samt at han bare kunne gå rett ut fra et forhold til et annet. Men det forsatte slik, og vi kjøpte bolig etter kort tid. Jeg ble også gravid.

Han sa utrolig mye fint, og ga masse lovnader om fremtiden. Jeg ble smigret og tenkte; denne mannen kommer aldri til å såre meg, han er fantastisk. Han kommer jeg til å bli lykkelig med. Jeg fikk en liten advarsel fra han eks svigermor som sa "han er den han er og blir aldri til å bli noen annen". Han hadde gått ut av det andre forholdet på en uærlig måte. Min opplevelse etter X-antall år et at jeg har aldri hatt det så jævlig, og har mistet så mye av meg selv, at jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å føle at jeg lever 100% igjen.

Jeg oppdaget at han ikke var snill når han drakk, han skremte meg når han var full. Var en gang voldelig, knuste en gang kontakten til tlf(før mobilens tid) slik at jeg ikke skulle ringe etter hjelp. Han løy en gang etter at han hadde vært på fest. Jeg har ringt politiet i redsel for at han skulle komme hjem mens ungene var det. Krevde etter dette at han ikke fikk drikke mer hvis han skulle være sammen med meg- han sluttet å drikke. Han slo også sin eks i beruset tilstand. Han sier han ikke tåler sprit. Jeg vet at rusmidler ikke skaper aggresjon. Blir du aggresiv i fylla, så har aggresjon vært der hele tiden. Den bare kommer frem når "forsvaret" blir borte.

Videre så har forholdet vært preget av ustabilitet de årene vi var sammen. Når vi kranglet så gjorde han det ofte slutt, og stakk av. Han gjorde det slutt sikkert 100 ganger. Kunne komme etterpå å prate som om vi var sammen. Jeg kunne spørre om vi hadde et forhold eller ei, da nektet han mange ganger å svare på dette.

Han flyttet ut et par tre ganger i løpet av vår tid sammen. Vi kunne være uten kontakt en stund, før han ønsket seg tilbake. Da var det lovnader om alt, gaver, blomster, fine ord osv. Jeg ble smigret og tenkte, kanskje denne gangen har han endret seg.. Men jeg holdt han litt på avstand, fordi jeg følte han krøp under huden min hvis han fikk komme helt inn i varmen. Det gikk en stund, også var han under huden min igjen. Det som ofte skjedde da var at han ble drittsekk igjen- avvisende, latterliggjorde meg, ignorerte meg ol, som igjen førte til krangel, også gjorde han det slutt....

Han løy om uvesentlig ting, og jeg ble sint. Han kunne også en dag si en ting, og dagen etter nekte for å ha sagt det. Jeg var så forvirret en stund at jeg skrev ned hva vi pratet om å tlf. Jeg trodde jeg holdt på å bli gal.

Etter alle løgnene, og avstikkingen så hadde jeg ikke tillit til han idet hele tatt. Jeg stolte ikke på det han sa, som igjen medførte mas/mistenkelighet fra meg

Hvis jeg ikke spurte ordentlig, eller oppførte meg ordentlig etter hans mal, så "straffet" han meg med at jeg feks ikke fikk være med på besøk til hans venner el. Han involverte meg i de når det var gode perioder, i de dårlige så fikk jeg ikke være med- dette var flaut.

Vi gjorde avtaler han bare ga blaffen i når han fant det ut.

Han har kritisert meg for det meste fra å ikke være flink nok med ungene, til å ikke ha orden i mine papirer.

Jeg har alltid hatt orden på min økonomi, men ikke sammen med han. Alt bare raste sammen, og regninger hopet seg opp. Jeg jobbet en stund dobbelt for å ha penger til regninger. Da lå han på sofaen, og gjorde ikke så mye hjemme. Kun det mest nødvendige.

Han søkte i denne tiden etter jobb, men ville ikke ta hva som helst.

Han forsøkte seg på høyskole, men klarte ikke eksamene, og sluttet. Jeg gikk også på skole, fikk gode karakterer til tross for et helvete hjemme. Dette fikk jeg høre med uttalelser som; bedreviter, lovens håndhever mm.

Han leste mine sms, og e-post, ofte når jeg ikke var klar over det. Han mente han hadde rett til dette når vi var sammen. Det kunne komme frem feks; under en krangel eller ved en kommentar. Jeg har noen ganger lest på hans tlf, men jeg sa det alltid til han.

Han hadde en sinne som var enormt, han kunne slå og sparke i dører og vegger på det verste. Ungene fikk det med seg, og jeg aksepterte det ikke og sa fra, men da ble han sint på meg, og begynte å argumentere. Da vi bodde fast sammen, så gikk jeg mange ganger med blåmerker oppe på armene etter fingrene hans. Når han ble sint så kunne han stå å prikke pekefingeren i pannen min, eller presse sin panne mot min. Ville jeg trekke meg unna situasjonen, så kom han etter meg.

Han ble med til familiemegler et par ganger, men han kom bare et par ganger så ville han ikke mer. Han pratet stort sett overflatisk når han var der, gikk ikke inn på seg selv. Kunne etterpå kalle meglerne for "kvakksalvere".

Jeg har tryglet, grått, bedt, maset, ringt, kjeftet, kjørt hjem til der han bodde innimellom, når det har stått på som verst, og han har gjort det slutt. Han så han såret, men brydde seg ikke. Jeg ser for meg han står der med knepte armer, og ser ned på meg.

Når jeg var på fest, så svarte jeg på meldingene hans, selv de som var trakasserende. Når han var ute, så svarte han på noe, deretter så slo han av tlf, trykte på avvis hvis jeg ringte, og lot være å svare på meldingene.

Han har et par ganger knipset meg fra kjøkken til stuen, jeg har ikke fått rørt han da. Når han ble sint/sur så kunne han stenge meg ute fra han i ukesvis, måtte ikke røre han.

Følelsen inni meg var som en angst så iskald at det ikke kan beskrives, kvalmende redsel, hodet som holdt å sprenges, frykt, et enormt stress i kroppen.

Jeg har brukt opp ordet "unnskyld" i dette forholdet, uten at det har hjulpet. Det prellet av på han. Han kom ikke tilbake når jeg ba om det, kun når han selv følte for det, og da var han som smør.

Min familie trakk seg unna, ønsket ikke komme på besøk.

Rundt bordet kunne stemningen være trykket, og jeg satt som på nåler. Muligens ungene også.

Han kjeftet en del på de og sa mye unødvendige ting. Det irriterte meg, og jeg sa fra, med resultat at jeg var en bedreviter, lovens håndhever, og gud vet hva.

Han snudde ofte det han hadde gjort, sagt, til at det var min feil. Det var jeg som gjorde at han reagerte slik og slik.

Da jeg lå på sykehus ville han ikke ta med ungene, og besøke meg. Han måtte holde huset i orden, sa han. Jeg måtte krangle meg til besøk. Han var ikke ved min side de gangene jeg trengte han, det var ved flere anledninger.

Når jeg forteller mine venner om dette, så er det ikke alle som tror på det jeg sier. For det er ikke den oppfatningen de har av han. Han er både smilende, blid og ordentlig.

Det jeg synes er rart er at jeg har blitt oppfattet som bestemt, sterk, og ha et godt humør, og det er slik jeg oppfattet meg selv også. Jeg kunne ikke skjønne at noen kunne finne seg i slike forhold, kunne ikke forstå hvorfor de ikke bare gikk....Jeg skjønner og forstår alt det nå... Slik forhold er som lim på hjernen og fornuften.

Dette er bare et utdrag av flere års helvete.

Han har en annen side også, og den er det du kan ønske deg av en mann. Jeg kunne levd med denne siden av han resten av mitt liv, men den kom mest frem når han ville ha meg tilbake.

Det siste året av vår kontakt greide jeg ikke slippe han inn i hjerte på nytt. Han visste hva jeg følte, og at jeg ikke greide mer. Han prøvde positivt nesten et år. Alt fungerte greit da, men det var nok fordi jeg brukte mindre og mindre tid på han. Tilslutt ble han lei(forståelig), og gikk. Det gikk 3 mnd så fant han ei ny som flyttet rett inn.

De årene vi bodde sammen, ble jeg en grå mus. Følte ikke livsglede i det hele tatt. Livsgnisten/kriblingen forsvant, og den er ikke kommet tilbake enda. Trykket av alt fikk jeg da det endelig var over på ordentlig.

Skyldfølelsen for ikke å ha kommet meg ut av dette er vanskelig, samt sinne jeg føler for han.

[pøbelsara]

Jeg vil råde deg til å finne noen å snakke med om alt det som har skjedd. Det er vanlig å føle både skyld og skam når man har levd sammen med noen som har behandlet en dårlig, men husk at hans valg ikke er ditt ansvar. De dumme tingene han har gjort, er det han alene som må ta ansvaret for.

Jeg anbefaler deg å lese denne boken. Dessuten anbefaler jeg deg å kontakte noen som kan hjelpe deg med å komme over skyld- og skamfølelsene, og videre i livet.

denne artikkelen, "Kan hun ikke bare gå?" er også fin.

Det blir bedre etterhvert, og man blir gladere igjen også. Men det kan ta litt tid, og det er viktig å ikke streve med disse tingene alene. Hvis du kontakter ditt lokale krisesenter, kan du enten snakke med noen der, eller så kan de henvise deg til noen som kan hjelpe deg å komme videre.

Til slutt vil jeg bare si at det er ikke bare slag som er fysisk vold. Holding, dytting, sparkin, lugging, klyping, risting, skalling, og å hindre noen fra å bevege seg, er også definert som fysisk vold.

[sucrecandi]

Det var sørgelig å lese, men det var som i en holliwood film til slutt: "happy end". Klart du føler ikke det sånn ennå fordi han har såret deg så dypt inni deg, men tror meg, i forhold til hva du forteller er det absolutt ingenting å angre på at han gikk sin vei til slutt. Det må være en lettelse for deg, er det ikke? Hva er du sint for egentlig? Det viktigste er at du åpnet øynene og så klar på hvem han var. Du hadde ikke klart å komme deg ut av dette fordi du elsket ham ennå. Det var bare da du ikke greide å slippe han in i hjertet ditt lenger at du klarte å visse ham veien ut. Den du beskrev ligner på en psychopath. Han var voldelig mot deg og hadde en slags psychologisk makt på deg som var like voldelig og skadelig enn når han slo deg. Han utnyttet din samvittighet og lekte med følelsene dine. Ingen respekt hadde han for deg og barna deres. Jeg forstår at du er sint på grunn av det. Hvis du føler at du slitter ennå med syldfølelsen, samvittigheten din, og sinhet burde du snakke med en psychologue.

Lykke til

[maia1]

Jeg har levd i et destruktiv forhold over lang tid, det er over for en tid tilbake. Han er nå inne i et nytt forhold, der hun flyttet inn med en gang de hadde møttes. Han løy til sin sønn da han fortalte hvem hun var mm. Vi hadde også gjort avtale om at sønnen vår ikke skulle involveres i et nytt forhold med en gang, da vårt hadde vært turbulent. Men alt vi hadde snakket om bare ga han blaffen i da han møtte henne. I tillegg så endrer hans moral seg etter hvem han er sammen med.

Han var i et annet forhold da jeg ble kjent med han, det oppsto følelser, og han endte det andre forholdet og flyttet inn til meg med en gang.

Det gikk litt for fort syntes jeg, både at han oppholdt seg hos meg hele tiden, samt at han bare kunne gå rett ut fra et forhold til et annet. Men det forsatte slik, og vi kjøpte bolig etter kort tid. Jeg ble også gravid.

Han sa utrolig mye fint, og ga masse lovnader om fremtiden. Jeg ble smigret og tenkte; denne mannen kommer aldri til å såre meg, han er fantastisk. Han kommer jeg til å bli lykkelig med. Jeg fikk en liten advarsel fra han eks svigermor som sa "han er den han er og blir aldri til å bli noen annen". Han hadde gått ut av det andre forholdet på en uærlig måte. Min opplevelse etter X-antall år et at jeg har aldri hatt det så jævlig, og har mistet så mye av meg selv, at jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å føle at jeg lever 100% igjen.

Jeg oppdaget at han ikke var snill når han drakk, han skremte meg når han var full. Var en gang voldelig, knuste en gang kontakten til tlf(før mobilens tid) slik at jeg ikke skulle ringe etter hjelp. Han løy en gang etter at han hadde vært på fest. Jeg har ringt politiet i redsel for at han skulle komme hjem mens ungene var det. Krevde etter dette at han ikke fikk drikke mer hvis han skulle være sammen med meg- han sluttet å drikke. Han slo også sin eks i beruset tilstand. Han sier han ikke tåler sprit. Jeg vet at rusmidler ikke skaper aggresjon. Blir du aggresiv i fylla, så har aggresjon vært der hele tiden. Den bare kommer frem når "forsvaret" blir borte.

Videre så har forholdet vært preget av ustabilitet de årene vi var sammen. Når vi kranglet så gjorde han det ofte slutt, og stakk av. Han gjorde det slutt sikkert 100 ganger. Kunne komme etterpå å prate som om vi var sammen. Jeg kunne spørre om vi hadde et forhold eller ei, da nektet han mange ganger å svare på dette.

Han flyttet ut et par tre ganger i løpet av vår tid sammen. Vi kunne være uten kontakt en stund, før han ønsket seg tilbake. Da var det lovnader om alt, gaver, blomster, fine ord osv. Jeg ble smigret og tenkte, kanskje denne gangen har han endret seg.. Men jeg holdt han litt på avstand, fordi jeg følte han krøp under huden min hvis han fikk komme helt inn i varmen. Det gikk en stund, også var han under huden min igjen. Det som ofte skjedde da var at han ble drittsekk igjen- avvisende, latterliggjorde meg, ignorerte meg ol, som igjen førte til krangel, også gjorde han det slutt....

Han løy om uvesentlig ting, og jeg ble sint. Han kunne også en dag si en ting, og dagen etter nekte for å ha sagt det. Jeg var så forvirret en stund at jeg skrev ned hva vi pratet om å tlf. Jeg trodde jeg holdt på å bli gal.

Etter alle løgnene, og avstikkingen så hadde jeg ikke tillit til han idet hele tatt. Jeg stolte ikke på det han sa, som igjen medførte mas/mistenkelighet fra meg

Hvis jeg ikke spurte ordentlig, eller oppførte meg ordentlig etter hans mal, så "straffet" han meg med at jeg feks ikke fikk være med på besøk til hans venner el. Han involverte meg i de når det var gode perioder, i de dårlige så fikk jeg ikke være med- dette var flaut.

Vi gjorde avtaler han bare ga blaffen i når han fant det ut.

Han har kritisert meg for det meste fra å ikke være flink nok med ungene, til å ikke ha orden i mine papirer.

Jeg har alltid hatt orden på min økonomi, men ikke sammen med han. Alt bare raste sammen, og regninger hopet seg opp. Jeg jobbet en stund dobbelt for å ha penger til regninger. Da lå han på sofaen, og gjorde ikke så mye hjemme. Kun det mest nødvendige.

Han søkte i denne tiden etter jobb, men ville ikke ta hva som helst.

Han forsøkte seg på høyskole, men klarte ikke eksamene, og sluttet. Jeg gikk også på skole, fikk gode karakterer til tross for et helvete hjemme. Dette fikk jeg høre med uttalelser som; bedreviter, lovens håndhever mm.

Han leste mine sms, og e-post, ofte når jeg ikke var klar over det. Han mente han hadde rett til dette når vi var sammen. Det kunne komme frem feks; under en krangel eller ved en kommentar. Jeg har noen ganger lest på hans tlf, men jeg sa det alltid til han.

Han hadde en sinne som var enormt, han kunne slå og sparke i dører og vegger på det verste. Ungene fikk det med seg, og jeg aksepterte det ikke og sa fra, men da ble han sint på meg, og begynte å argumentere. Da vi bodde fast sammen, så gikk jeg mange ganger med blåmerker oppe på armene etter fingrene hans. Når han ble sint så kunne han stå å prikke pekefingeren i pannen min, eller presse sin panne mot min. Ville jeg trekke meg unna situasjonen, så kom han etter meg.

Han ble med til familiemegler et par ganger, men han kom bare et par ganger så ville han ikke mer. Han pratet stort sett overflatisk når han var der, gikk ikke inn på seg selv. Kunne etterpå kalle meglerne for "kvakksalvere".

Jeg har tryglet, grått, bedt, maset, ringt, kjeftet, kjørt hjem til der han bodde innimellom, når det har stått på som verst, og han har gjort det slutt. Han så han såret, men brydde seg ikke. Jeg ser for meg han står der med knepte armer, og ser ned på meg.

Når jeg var på fest, så svarte jeg på meldingene hans, selv de som var trakasserende. Når han var ute, så svarte han på noe, deretter så slo han av tlf, trykte på avvis hvis jeg ringte, og lot være å svare på meldingene.

Han har et par ganger knipset meg fra kjøkken til stuen, jeg har ikke fått rørt han da. Når han ble sint/sur så kunne han stenge meg ute fra han i ukesvis, måtte ikke røre han.

Følelsen inni meg var som en angst så iskald at det ikke kan beskrives, kvalmende redsel, hodet som holdt å sprenges, frykt, et enormt stress i kroppen.

Jeg har brukt opp ordet "unnskyld" i dette forholdet, uten at det har hjulpet. Det prellet av på han. Han kom ikke tilbake når jeg ba om det, kun når han selv følte for det, og da var han som smør.

Min familie trakk seg unna, ønsket ikke komme på besøk.

Rundt bordet kunne stemningen være trykket, og jeg satt som på nåler. Muligens ungene også.

Han kjeftet en del på de og sa mye unødvendige ting. Det irriterte meg, og jeg sa fra, med resultat at jeg var en bedreviter, lovens håndhever, og gud vet hva.

Han snudde ofte det han hadde gjort, sagt, til at det var min feil. Det var jeg som gjorde at han reagerte slik og slik.

Da jeg lå på sykehus ville han ikke ta med ungene, og besøke meg. Han måtte holde huset i orden, sa han. Jeg måtte krangle meg til besøk. Han var ikke ved min side de gangene jeg trengte han, det var ved flere anledninger.

Når jeg forteller mine venner om dette, så er det ikke alle som tror på det jeg sier. For det er ikke den oppfatningen de har av han. Han er både smilende, blid og ordentlig.

Det jeg synes er rart er at jeg har blitt oppfattet som bestemt, sterk, og ha et godt humør, og det er slik jeg oppfattet meg selv også. Jeg kunne ikke skjønne at noen kunne finne seg i slike forhold, kunne ikke forstå hvorfor de ikke bare gikk....Jeg skjønner og forstår alt det nå... Slik forhold er som lim på hjernen og fornuften.

Dette er bare et utdrag av flere års helvete.

Han har en annen side også, og den er det du kan ønske deg av en mann. Jeg kunne levd med denne siden av han resten av mitt liv, men den kom mest frem når han ville ha meg tilbake.

Det siste året av vår kontakt greide jeg ikke slippe han inn i hjerte på nytt. Han visste hva jeg følte, og at jeg ikke greide mer. Han prøvde positivt nesten et år. Alt fungerte greit da, men det var nok fordi jeg brukte mindre og mindre tid på han. Tilslutt ble han lei(forståelig), og gikk. Det gikk 3 mnd så fant han ei ny som flyttet rett inn.

De årene vi bodde sammen, ble jeg en grå mus. Følte ikke livsglede i det hele tatt. Livsgnisten/kriblingen forsvant, og den er ikke kommet tilbake enda. Trykket av alt fikk jeg da det endelig var over på ordentlig.

Skyldfølelsen for ikke å ha kommet meg ut av dette er vanskelig, samt sinne jeg føler for han.

[maia1]

Takk for gode råd:-)

Jeg har noen å prate med, men må nok innse at dette tar lang tid.. Det har nå gått et år.

Jeg har lest artikkelen- den er veldig bra:-)

Boken skal jeg få tak i. Jeg har lest noen bøker, har et stort behov for å finne ut av ting- spesielt hvorfor..

Jo jeg er lettet for at han et ute av mitt liv. Men trodde ikke at ettervirkningene skulle bli så store. Dette er en av grunnene for at jeg er sint på han, og at jeg nå ser klarere hva han har gjort mot meg, og tildels ungene. Jeg er sint for at han har fratatt meg så mange år av mitt liv, og på en måte misbrukt de. Ja, jeg kunne gått, men klarte det ikke.