Jeg blir så sint

[Ecolia]

Det er kanskje ikke en ukjent problemstilling, men nå merker jeg at jeg er i grenseland (eller, kanskje litt over også) for at dette kommer til å påvirke forholdet i veldig stor grad.

Vi har bodd sammen siden i fjor sommer, om det skulle ha noe å si, vært sammen i ca 2 år. Har hatt litt humpler på veien, men nå går det veldig bra

..ja, annet enn mitt sinne, da.

Kan jo gi noen eksempler fra de siste dagene som har fått meg til å eksplodere:

Han skal lage middag, jeg ligger på sofaen og slapper av. Vi har fordeling av husarbeid slik at jeg tar all oppvasken, han tar alt av klær. Vi er vel relativt slappe med begge deler. Problemet er at han syns oppvask er så EKKELT og kvalmt at han rører den ikke, han vil såvidt vaske stekepanna om den er skitten så hvis han kan steke seg noe. Mens jeg henger opp klær, setter på maskin og bretter sammen av og til (uten at jeg skal få meg selv til å fremstå som noen engel, jeg er veldig slapp med oppvasken (men vi har alltid nok rent)).

Så hører jeg fra kjøkkenet "kan du komme og vaske opp noen kjeler?", jeg blir bråsint og marsjerer inn på kjøkkenet. Legger ut om at jeg er dritt lei av at JEG må ta all oppvasken og at han aldri engang rører det, og at jeg hjelper han med klærne om han spør. Så står jeg der og kjefter, han slenger fra seg maten og sier at han ikke gidder å lage. Han går og legger seg i senga, jeg stormer etter og brøler at han "for faen skal pelle seg inn på kjøkkenet igjen og lage den forbanna maten!!"

Kjenner det er helt svart inni meg, og jeg tenker at "herregud, hvorfor fortsetter jeg". Han ligger bare der og sier ingenting. Det provoserer meg enda mer. Så jeg klatrer opp i senga og legger meg ned mens jeg omtrent brøler. Og så begynner jeg å grine i en blanding av frustrasjon fordi jeg ikke vet hvorfor jeg er sint, og fordi jeg er veldig trist.

Nr2:

Det er valp i huset om dagen. Den tisser såklart veldig ofte, og jeg har sagt ifra at hver gang hun våkner, må hun tisse. Valpen begynner å herje rundt i senga til morran idag, og min fyr leker litt med henne før hun blir altfor gira og han plasserer henne på min dyne. Der tisser hun leeeenge, jeg rakk å strekke fram armene liksom. Så ble jeg sint for det, og sa at han burde vite bedre. Han argumenterer med at det er min hund, jeg kjenner henne bedre osv. Jeg er hvertfall sint og sier at hva faen skal jeg gjøre nå, jeg har ingen dyne og vi har ingen ekstra. Ikke har vi råd til rens før neste lønning heller, yey. Han sier ingenting, som han vanligvis ikke gjør når vi krangler (når jeg krangler?). Så sier han "hysj" til meg, og jeg klikker jo bare enda mer.

Problemet er at jeg blir så umåtelig sint for ingenting. Bittesmå ting, bagateller. Og ti sekunder etterpå blir jeg kjempetrist og lei meg, fordi jeg vet hvor urettferdig det er, og jeg vet ikke grunnen.

Nå skal jeg jobbe, men skal komme tilbake til tråden senere.

PS: Jeg VET at det er urettferdig, og jeg spør om liknende erfaringer med slikt temperament og eventuelt måter å fikse det på. Det føles som om alle mine sinnaknapper blir presset på samtidig

[Gjest Gjest]

Skaff dere en oppvaskmaskin! Det har faktisk reddet mange forhold.

Har dere ikke råd til en ny en så kjøp en brukt. Har også sett på finn.no at det har blitt gitt bort mot henting.

Valpen bør være begges ansvar selv om den i utgangspunktet er din. Du er jo på jobb så hvem tar seg av valpen da?

[Suzy]

Det høres ut som det er noe som ligger under her...

Er raseriet over småting et uttrykk (utløp) for andre ting som egentlig frustrerer deg?

Er det noe i relasjonen som ikke stemmer? Er det noe som plager deg? Er det noe i fortiden tin? Er det er skjevhet mellom dere? Er du usikker på ham? Har du lite sjøltillit i forholdet?

Det er ikke vanlig å bli så sinna for småtteri så sant det ikke er irritasjonsmomenter som har pågått over lang tid - og her tyder det jo på at det er mer akutte småepisoder.

Jeg tror du sitter med nøkkelen til dette selv - og at det er noe annet du egentlig er sint for.

[The Kitten]

Det er kanskje ikke en ukjent problemstilling, men nå merker jeg at jeg er i grenseland (eller, kanskje litt over også) for at dette kommer til å påvirke forholdet i veldig stor grad.

Vi har bodd sammen siden i fjor sommer, om det skulle ha noe å si, vært sammen i ca 2 år. Har hatt litt humpler på veien, men nå går det veldig bra

..ja, annet enn mitt sinne, da.

Kan jo gi noen eksempler fra de siste dagene som har fått meg til å eksplodere:

Han skal lage middag, jeg ligger på sofaen og slapper av. Vi har fordeling av husarbeid slik at jeg tar all oppvasken, han tar alt av klær. Vi er vel relativt slappe med begge deler. Problemet er at han syns oppvask er så EKKELT og kvalmt at han rører den ikke, han vil såvidt vaske stekepanna om den er skitten så hvis han kan steke seg noe. Mens jeg henger opp klær, setter på maskin og bretter sammen av og til (uten at jeg skal få meg selv til å fremstå som noen engel, jeg er veldig slapp med oppvasken (men vi har alltid nok rent)).

Så hører jeg fra kjøkkenet "kan du komme og vaske opp noen kjeler?", jeg blir bråsint og marsjerer inn på kjøkkenet. Legger ut om at jeg er dritt lei av at JEG må ta all oppvasken og at han aldri engang rører det, og at jeg hjelper han med klærne om han spør. Så står jeg der og kjefter, han slenger fra seg maten og sier at han ikke gidder å lage. Han går og legger seg i senga, jeg stormer etter og brøler at han "for faen skal pelle seg inn på kjøkkenet igjen og lage den forbanna maten!!"

Kjenner det er helt svart inni meg, og jeg tenker at "herregud, hvorfor fortsetter jeg". Han ligger bare der og sier ingenting. Det provoserer meg enda mer. Så jeg klatrer opp i senga og legger meg ned mens jeg omtrent brøler. Og så begynner jeg å grine i en blanding av frustrasjon fordi jeg ikke vet hvorfor jeg er sint, og fordi jeg er veldig trist.

Nr2:

Det er valp i huset om dagen. Den tisser såklart veldig ofte, og jeg har sagt ifra at hver gang hun våkner, må hun tisse. Valpen begynner å herje rundt i senga til morran idag, og min fyr leker litt med henne før hun blir altfor gira og han plasserer henne på min dyne. Der tisser hun leeeenge, jeg rakk å strekke fram armene liksom. Så ble jeg sint for det, og sa at han burde vite bedre. Han argumenterer med at det er min hund, jeg kjenner henne bedre osv. Jeg er hvertfall sint og sier at hva faen skal jeg gjøre nå, jeg har ingen dyne og vi har ingen ekstra. Ikke har vi råd til rens før neste lønning heller, yey. Han sier ingenting, som han vanligvis ikke gjør når vi krangler (når jeg krangler?). Så sier han "hysj" til meg, og jeg klikker jo bare enda mer.

Problemet er at jeg blir så umåtelig sint for ingenting. Bittesmå ting, bagateller. Og ti sekunder etterpå blir jeg kjempetrist og lei meg, fordi jeg vet hvor urettferdig det er, og jeg vet ikke grunnen.

Nå skal jeg jobbe, men skal komme tilbake til tråden senere.

PS: Jeg VET at det er urettferdig, og jeg spør om liknende erfaringer med slikt temperament og eventuelt måter å fikse det på. Det føles som om alle mine sinnaknapper blir presset på samtidig

Det er ikke rart det er krig i verden.

Hilsen

The Kitten :banantroll:

[Lissi]

Det er kanskje ikke en ukjent problemstilling, men nå merker jeg at jeg er i grenseland (eller, kanskje litt over også) for at dette kommer til å påvirke forholdet i veldig stor grad.

Vi har bodd sammen siden i fjor sommer, om det skulle ha noe å si, vært sammen i ca 2 år. Har hatt litt humpler på veien, men nå går det veldig bra

..ja, annet enn mitt sinne, da.

Kan jo gi noen eksempler fra de siste dagene som har fått meg til å eksplodere:

Han skal lage middag, jeg ligger på sofaen og slapper av. Vi har fordeling av husarbeid slik at jeg tar all oppvasken, han tar alt av klær. Vi er vel relativt slappe med begge deler. Problemet er at han syns oppvask er så EKKELT og kvalmt at han rører den ikke, han vil såvidt vaske stekepanna om den er skitten så hvis han kan steke seg noe. Mens jeg henger opp klær, setter på maskin og bretter sammen av og til (uten at jeg skal få meg selv til å fremstå som noen engel, jeg er veldig slapp med oppvasken (men vi har alltid nok rent)).

Så hører jeg fra kjøkkenet "kan du komme og vaske opp noen kjeler?", jeg blir bråsint og marsjerer inn på kjøkkenet. Legger ut om at jeg er dritt lei av at JEG må ta all oppvasken og at han aldri engang rører det, og at jeg hjelper han med klærne om han spør. Så står jeg der og kjefter, han slenger fra seg maten og sier at han ikke gidder å lage. Han går og legger seg i senga, jeg stormer etter og brøler at han "for faen skal pelle seg inn på kjøkkenet igjen og lage den forbanna maten!!"

Kjenner det er helt svart inni meg, og jeg tenker at "herregud, hvorfor fortsetter jeg". Han ligger bare der og sier ingenting. Det provoserer meg enda mer. Så jeg klatrer opp i senga og legger meg ned mens jeg omtrent brøler. Og så begynner jeg å grine i en blanding av frustrasjon fordi jeg ikke vet hvorfor jeg er sint, og fordi jeg er veldig trist.

Nr2:

Det er valp i huset om dagen. Den tisser såklart veldig ofte, og jeg har sagt ifra at hver gang hun våkner, må hun tisse. Valpen begynner å herje rundt i senga til morran idag, og min fyr leker litt med henne før hun blir altfor gira og han plasserer henne på min dyne. Der tisser hun leeeenge, jeg rakk å strekke fram armene liksom. Så ble jeg sint for det, og sa at han burde vite bedre. Han argumenterer med at det er min hund, jeg kjenner henne bedre osv. Jeg er hvertfall sint og sier at hva faen skal jeg gjøre nå, jeg har ingen dyne og vi har ingen ekstra. Ikke har vi råd til rens før neste lønning heller, yey. Han sier ingenting, som han vanligvis ikke gjør når vi krangler (når jeg krangler?). Så sier han "hysj" til meg, og jeg klikker jo bare enda mer.

Problemet er at jeg blir så umåtelig sint for ingenting. Bittesmå ting, bagateller. Og ti sekunder etterpå blir jeg kjempetrist og lei meg, fordi jeg vet hvor urettferdig det er, og jeg vet ikke grunnen.

Nå skal jeg jobbe, men skal komme tilbake til tråden senere.

PS: Jeg VET at det er urettferdig, og jeg spør om liknende erfaringer med slikt temperament og eventuelt måter å fikse det på. Det føles som om alle mine sinnaknapper blir presset på samtidig

Jeg har slitt med det samme et års tid. Hos meg var sammenhengen nye p-piller og lavt stoffskifte. En dårlig blanding. Nå har jeg sluttet på pillen og har fått levaxin for stoffskifte. Underlig nok er det harmoni hos oss og vi krangler ikke om bagateller lenger;)

[Gjest allie]

oj, det visste jeg ikke.. at biologiske forstyrrelser kan ha slik innvirkning på sinne og lav sinnemestring...

Jeg er også sånn med kjæresten min..blir irritert for småting, kjefter, og så får jeg kjempedårlig samvittighet etterpå...

Men det er to "metoder" som kan hjelpe som jeg bruker i blant. Jeg skriver at jeg bruker de i blant fordi sinnemestring er noe man må tenke bevisst over. Ofte er slike utbrudd "automatiske" vil jeg si. Derfor er det ikke metoder jeg bruker alltid, nettopp fordi jeg ofte ikke er klar over hva jeg driver med mens jeg kjefter før rett etterpå da det er for sent...

For det første så kan man bestemme seg for en endring. Lov deg selv at fra i dag eller fra i morgen så skal du endre deg. Når du opplever sinne så vent med å si noe i det hele tatt! når det har gått noen sekunder og du får tenkt deg om så kommer du kanskje på noe annet å si enn kjeft. Da har man kanskje roet seg litt ned og det man sier får en annen form.

For det andre så se for deg at det er noen andre som ser på dere eller at dere blir hørt. Det syns jeg fungerer ganske bra til tider. Du hadde ikke kjeftet sånn i påhør av andre?

I mitt tilfelle tror jeg mitt sinne skyldes temperament og det at jeg har lært av å se mamma bli svært oppfarende for ting hun irriterer seg over. Bare at jeg er langt verre enn henne. Hun har aldri kjeftet på pappa slik jeg kan gjøre på kjæresten min... i tillegg så føler jeg at kjæresten min har lite tid til meg i det siste. Så det ligger litt frustrasjon der også.

lykke til!!

[Gjest synes synd på valpen oppi det he]

Det er valp i huset om dagen.

....ikke krangle foran valpen da, stakkars. da kan den bli usikker på dere seinere:-O

[Gjest Gjest]

Så lenge dere har en avtale om at du tar oppvasken og han tar klærne, har du egentlig ingenting å stille opp med, til tross for at du hjelper ham med klærne.

Så lag en ny avtale eller kjøp oppvaskmaskin. Sånn som det er nå har du egentlig ikke "rett" til å bli sint på ham for det. Det er sært, ja, og egentlig ganske underlig at en voksen mann ikke vil ta i oppvasken, men avtalen deres gjør det greit for ham å gjøre sånn. Ser du poenget mitt?

Når det gjelder valpen har du gitt klar beskjed om at hun må tisse når hun våkner. Det problemet løser du ganske enkelt med at han må ta konsekvensene av det, og derfor må han sove med tisse-dyna til neste lønning. At valpen må tisse på morgenen er noe han har fått klar beskjed om (?), så der er det han som ikke har noenting å stille opp med.

Å bli sint hjelper sjeldent, og fører stort sett med seg et vell av negative bivirkninger, så prøv å ikke bli sint. Bruk noen av metodene til allie feks! Men ift dyna, bytt dyner. Og vær konsekvent.

Jeg tror også som noen nevnte over her, at det ligger andre ting under. Kan godt hende jeg tar feil, men han høres ut som om han kommer rett fra gutterommet etter å ha blitt dullet med alt for mye av mamman sin, i alt for mange år.

Ekkelt å ta i oppvasken? Herlighet, grow up...

Men altså, du kommer ingen vei med å bli sint (uansett). Og du kommer ingen vei med den avtalen dere har nå.

Sett dere ned og lag en ny avtale, og overrask ham med pent innpakkede oppvaskhansker.

[BAMBI<3]

Kan tempramentet ditt skyldes bivirkninger fra medisiner evt p piller?

Kjente meg litt igjen, men fant ut at det var pga bivirkninger på p-piller , så fort jeg bytta, ble jeg mye lettere til sinns

[Gjest allie]

vet ikke om temperamentet mitt kan skyldes p-piller. har gått på yasmin i seks år nå. tør liksom ikke prøve noe nytt i tilfelle det kan være verre bivirkninger...

men broren min har noe lignende temperament. blir veldig fort irritert for småting, hisser seg opp, hever stemmen og tendens til å kjefte. så kanskje det ligger i familien?

allie

[Lissi]

vet ikke om temperamentet mitt kan skyldes p-piller. har gått på yasmin i seks år nå. tør liksom ikke prøve noe nytt i tilfelle det kan være verre bivirkninger...

men broren min har noe lignende temperament. blir veldig fort irritert for småting, hisser seg opp, hever stemmen og tendens til å kjefte. så kanskje det ligger i familien?

allie

Ting kan vel neppe bli verre?? Bytt merke, kanskje du får et nytt liv.

Yasmin er også under oppsikt pga mange tilfeller blodpropper og dødsfall.

Jeg syns det er dumt å bare skylde på gener, prøv det som kan prøves for at ting skal bli bedre;) Ikke bare du får et nytt liv, men også de som skal bo sammen med deg:)

[BAMBI<3]

jeg gikk også på yasmin og det var den som skifta om på humøret mitt.

Prøv og bytt, det skader ikke.

Stort sett alle i min familie er høylytte når de kjefter, men ikke jeg, så er ikke sikkert det er så arvelig.

[Hoppetaujenta]

---

Endret 10. november 2015 av Hoppetaujenta

[Wildy]

Om en voksen mann ikke klarer å vaske et par kjeler mens han lager mat hadde jeg blitt rasende jeg også, avtale eller ikke!

Men siden du opplever rasieranfall ofte over småting kan det kanskje være lurt å finne om det er en annen årsak i tillegg til umoden mann.P-piller er absolutt en mulighet, litt skjev relasjon en annen. Lykke til i allfall.

Og la nå han ta ansvaret for tisse-dynene....

[Ecolia]

Takk for mange gode svar! Jeg setter stor pris på at dere ikke bare kjefter på meg, for her var det faktisk mange gode innlegg og forslag

Det som fikk meg til å skrive dette innlegget var en episode i går da jeg var kjempesint pga. en nøkkel (som JEG hadde glemt). Han sendte en forbanna, lang melding til meg hvor han sa jeg hadde ingen rett til å ødelegge hans dag bare fordi jeg var i dårlig humør osv. Og istedet for å bli sint og skrive sinnamelding tilbake, så var jeg helt rolig og tenkte "Ja, du har rett". Og da jeg henta han på jobben senere på kvelden sa jeg det samme som her, jeg har oppført meg som en dritt, jeg vil gjerne endre på det og jeg prøver å si unnskyld.

Skal svare litt her nå.

Skaff dere en oppvaskmaskin!

Valpen bør være begges ansvar selv om den i utgangspunktet er din. Du er jo på jobb så hvem tar seg av valpen da?

Vi har ikke plass til oppvaskmaskin her vi bor nå! Ser etter ny leilighet, og jeg kan love deg at oppvaskmaskin er noe jeg GJERNE vil ha, hehe..

Valpen er min, den er mitt ansvar og jeg har ikke noe imot det vi har en hund fra før av, så når vi er på jobb er de her alene sammen. De har vært stille og flinke hver gang jeg har kommet fra jobb, og valpen er en tøffing utav en annen verden.

Det høres ut som det er noe som ligger under her...

Er raseriet over småting et uttrykk (utløp) for andre ting som egentlig frustrerer deg?

Er det noe i relasjonen som ikke stemmer? Er det noe som plager deg? Er det noe i fortiden tin? Er det er skjevhet mellom dere? Er du usikker på ham? Har du lite sjøltillit i forholdet?

Det er ikke vanlig å bli så sinna for småtteri så sant det ikke er irritasjonsmomenter som har pågått over lang tid - og her tyder det jo på at det er mer akutte småepisoder.

Jeg tror du sitter med nøkkelen til dette selv - og at det er noe annet du egentlig er sint for.

*om p-piller kan være grunnen*

Meget godt forslag. Jeg har startet på p-piller igjen for ca to uker siden, etter å ha hatt en ca tre mnds opphold. Og har ikke hatt sånne "psycho"-episoder da jeg var av pillene. Sint, ja klart. Men ikke for SÅ dårlige grunner.

For det første så kan man bestemme seg for en endring. Lov deg selv at fra i dag eller fra i morgen så skal du endre deg. Når du opplever sinne så vent med å si noe i det hele tatt! når det har gått noen sekunder og du får tenkt deg om så kommer du kanskje på noe annet å si enn kjeft. Da har man kanskje roet seg litt ned og det man sier får en annen form.

lykke til!!

Takk

Ja, det hjelper om jeg klarer å holde meg i bare noen få sekunder. Men det er det å få det til. Jeg må jo ha enormt lav selvbeherskelse som knekker så ofte? :s

Det er vel som å slutte å røyke, da. Må BESTEMME meg for det i hodet mitt om det skal gå an?

Så lenge dere har en avtale om at du tar oppvasken og han tar klærne, har du egentlig ingenting å stille opp med, til tross for at du hjelper ham med klærne.

Så lag en ny avtale eller kjøp oppvaskmaskin. Sånn som det er nå har du egentlig ikke "rett" til å bli sint på ham for det. Det er sært, ja, og egentlig ganske underlig at en voksen mann ikke vil ta i oppvasken, men avtalen deres gjør det greit for ham å gjøre sånn. Ser du poenget mitt?

Når det gjelder valpen har du gitt klar beskjed om at hun må tisse når hun våkner. Det problemet løser du ganske enkelt med at han må ta konsekvensene av det, og derfor må han sove med tisse-dyna til neste lønning. At valpen må tisse på morgenen er noe han har fått klar beskjed om (?), så der er det han som ikke har noenting å stille opp med.

Å bli sint hjelper sjeldent, og fører stort sett med seg et vell av negative bivirkninger, så prøv å ikke bli sint. Bruk noen av metodene til allie feks! Men ift dyna, bytt dyner. Og vær konsekvent.

Jeg tror også som noen nevnte over her, at det ligger andre ting under. Kan godt hende jeg tar feil, men han høres ut som om han kommer rett fra gutterommet etter å ha blitt dullet med alt for mye av mamman sin, i alt for mange år.

Ekkelt å ta i oppvasken? Herlighet, grow up...

Du har helt rett, og jeg ser poenget ditt. Klart og tydelig!

Da han bodde for seg selv før vi flyttet sammen, pleide han å betale moren sin for å ta oppvasken. Argumentet hans er at han omtrent brekker seg fordi det er så ekkelt, men jeg vet ikke. Uansett, jeg skal ikke legge DET som grunnlag for mitt sinne, sånn egentlig. I og med at jeg ikke er noen engel på oppvasken selv

[Gjest Gjest]

vet ikke om temperamentet mitt kan skyldes p-piller. har gått på yasmin i seks år nå. tør liksom ikke prøve noe nytt i tilfelle det kan være verre bivirkninger...

men broren min har noe lignende temperament. blir veldig fort irritert for småting, hisser seg opp, hever stemmen og tendens til å kjefte. så kanskje det ligger i familien?

allie

Du må ikke bytte, det går faktisk an å bruke andre ting enn hormoner for å unngå å bli gravid

[Strawberrygirl]

Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver TS!

Jeg husker i mitt forrige forhold var jeg helt hysterisk av sinne og sjalusi at du aner ikke! Husker en gang var jeg så sint at jeg tok en kniv å stakk kniven gjennom kjøttkaka slik at talerkenen delte seg i to!

Det ble etterhvert slutt, og mye av grunnen var mitt sinne, men også andre grunner som jeg ikke gidder å nevne en gang!

Etter at det ble slutt fant jeg ut at det var x'n min som gjorde meg så forbanna av ting han gjorde...

Dessuten klarte jeg endelig etter bruddet å innrømme over for meg selv at jeg ble voldtatt da jeg var i tenårene, og mye av sinnet kom nok også på grunn av det... underbevisstheten min var forbanna!

Nå er jeg i ett nytt forhold, og jeg blir fortsatt en del hissig, og jeg vet at mye kommer av voldtektepisoden, men andre ting kommer også av at jeg har irritert meg over lang tid over småting. Jeg og min kjære har snakket mye om dette, og vi jobber sammen om min aggressive atferd. Jeg har blit myye bedre, men har fortsatt lang vei å gå.

Men begynn gjerne å trene, løpe fungerer for meg;) Ellers likte jeg noen tips som har blitt gitt over her om at du venter litt til sinnet legger seg før du sier noe, eller ser for deg at noen andre ser på dere utenfra! (dette ska jeg ta med meg!)

Håper du og din kjæreste kan jobbe sammen om sinnet og finne en løsning!

-Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg har levd lenge og vel. Jeg har vært igjennom noen forhold.

Noen ganger blir man irrasjonelt rasende over bagateller, og da er det som oftest forholdet eller en selv det er noe galt med.

Deg selv: Det kan være p-piller, men du sier du har vært sint før. Det kan være genetisk etter din mor, men har du hatt det slik tidligere? Har du det bra med deg selv om dagen? Hvis nei, hvorfor ikke?

Forholdet: Føler du han elsker deg nok? Føler du han elsker deg for mye? Gjør han noe feil? Hvis du skulle listet opp fem ting i forholdet som kunne vært bedre, er dette ting som irriterer deg, men som du oppriktig talt tror kommer til å bli bedre? Føler du at ting er i likevekt, og hvis ikke - hva skal til for at det føles riktig?

Det er mange spørsmål du bør stille deg, men uansett er min erfaring at raseriutbrudd kommer sjelden av den tingen som foranlediger den - de kommer av noe annet.

[Gjest Gjest_Mie_*]

Du er destruktiv og syk og mangler evnen til å se de positive tingene i livet ditt. På meg høres det ut som du trenger hjelp. Hvorfor ikke be kjæresten din bli med til psykolog slik at dere sammen kan finne et regime som gjør deg i stand til å fungere normalt i hverdagen?

Lykke til!

Mie.

[Gjest Bond]

Jeg er ganske hissig også, og kan eksplodere av og til. Jeg blir ikke helt kranglete, dvs jeg roper sjeldent, men jeg kan banke på bordet og banne ganske mye og være utrolig utålmodig. Men det skjer BARE med pc-problemer. Jeg hater trege maskiner og ting som ikke funker som de skulle og jeg kan bli sååååå sint hvis det skjer. Og da går det utover samboeren av og til. Jeg har blitt litt flinkere i det siste, men blir likevel helt umulig av og til