Bye bye baby?

[Gjest Nursy]

Må dele min frustrasjon, og håper på noen gode råd om min situasjon.

Har en samboer, vi har vært sammen i ni år. Det var bra de første årene, men det har forfallt voldsomt. Jeg kan leve med det meste og tilgi det meste. Men det han gir meg er likegyldighet. Han virker ikke interessert i å få forholdet bedre. Har prøvd så mange ganger å ta opp problemene, og han lytter med et halvt øre mens øynene er klistret til tv`n. Han svarer ja til alt jeg foreslår, men tar det ikke til seg. Kommunikasjonen består av følgende temaer: bil, drivstoffpriser, hva som er på tv og ja, nyhetene. Det er ikke noe igjen av "kjæreste-biten". Føler at jeg bor sammen med en venn. Han viser meg ikke mer interesse enn en sofa. Hmm...vanskelig å forklare dette. Føler at han ikke ser meg,- og det har han ikke gjort på flere år. Jeg føler at dette er ugunstig for oss begge, og jeg har egentlig lyst til å gå ut av forholdet.

Men her kommer det virkelige problemet. Jeg har blitt flasket opp på at det er viktigere å ta hensyn til alle andre før meg selv. Fra hjemmet har jeg lært at alle andres følelser er viktigere. Jeg klarer ikke å såre noen med vilje! Da jeg mistet min mor sto jeg plutselig i en ny situasjon. Jeg vil ikke si noe vondt om henne, hun var en snill og god kvinne. Men hun la på meg et stort ansvar for alle andres velvære. Jeg har aldri tenkt over hva som er bra for meg. Jeg gruer meg for å gå fra han fordi det vil såre han. Her står jeg fast. I tillegg er det vanskelig å bryte ut fra noe jeg har lagt så mange år i. Jeg føler meg fanget. Jeg tror ikke forholdet kan bli bedre, jeg har jobbet med det i mange år, og han har fått utallige sjangser. Virker ikke som han bryr seg...

Har den siste tiden begynnt å sabotere forholdet fra min ende også. Jeg har begynnt å oppføre meg akkuret som han..! Jeg ønsker at han skal se hvor dårlig forholdet vårt egentlig er, og den eneste måten er å la han se det uten at jeg er drivkraften som holder det oppe. Håper vel at vi skal få til et nogenlunde smertefritt brudd hvis han også ser hvordan det er...

Hva skal jeg gjøre?????

Blir snart gal av denne situasjonen....

Endret 19. mai 2008 av Nursy

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke det høres ut som forholdet er liv laga, om han er så likegyldig som du beskriver. Hvis du tenker at du skal ta hensyn til hans følelser - tror du egentlig det gjør så mye om du avslutter, når dere ikke har noe felles lengre? Kanskje bruddet er en lettelse for ham også?

Ellers høres det ut som det er på høy tid at du ser nærmere på dine egne følelser og prioriteringer. Du må ta hensyn til deg selv, og i dette tilfellet - i et forhold - kan du rett og slett ikke velge å tro at du tar hensyn til samboern din når du ikke trives selv. Forholdet blir jo aldri bra når du ikke har det bra i det?

Men jeg vet det ikke er lett, sitter oppe i en situasjon selv hvor jeg ikke klarer å bestemme meg for noe som helst

Tenk på praktiske løsninger: Skaff deg et sted å bo, foreslå at dere selger leiligheten (?) og skaff deg evt en ny jobb om det trengs for at du skal klare deg økonomisk.

[Jigva]

Jeg tror du vet selv hva du må gjøre..

Er du ikke lykkelig så kom deg videre. det er vondt for alle å dumpe og bli dumpa, men enda verre å mistrives i livssituasjonen sin.

Du er kun ansvarlig for din egen lykke, han er ansvarlig for sin lykke og om han ikke gir deg den følelsen du trenger for å nyte forholdet så er det han sin feil. Den eneste adferden du kan endre er til syvende og sist din egen.

Enten så skrur du av tv'n, steller deg foran den og sier at nå får han den siste sjansen, eller så skrur du av tv'n, steller deg foran den og sier at den siste sjansen er over og at du forlater han.

Hva du velger er opp til deg.

[Gjest Nursy]

Har heldigvis en jobb som jeg trives i. Gruer meg veldig for å gi opp dette som er det hjemmet jeg har igjen. Vil bli trangere økonomisk, men tror jeg kan skaffe meg leilighet gjennom jobben. Er bare redd for at han vil be meg bli. Jeg klarer ikke slå i bordet og gå hvis han holder fast.

Jeg var naiv nok til å tro at det ville holde ut livet. Jeg har ikke vært alene siden jeg var 18 år, og han er min første kjæreste. Verden er skummel å møte alene, samtidig spiser det meg opp å bli i et forhold til noen som ikke bryr seg.

Må innrømme at jeg fikk litt drahjelp til å se at noe var galt da en kollega begynnte å vise interesse for meg *rødme*. Plutselig følte jeg meg attraktiv for første gang på mange år. Tenkte for meg selv: "hvorfor ser ikke kjæresten min slik på meg?". Bra teit, men jeg har levd i en boble som har inneholdt kun de menneskene jeg har hatt omsorg for. Min verden ble litt større, jeg så at det fantes noe utenfor det jeg kjente. Ok, dette er et sidespor. Poenget er at denne boblen er alt jeg har kjent de siste ni årene. Selvtilliten er ikke akkurat på topp....

Benytter muligheten til å dele litt av det jeg ikke kan dele med noen jeg kjenner. Sorry...he he

[Lille Lea]

Uff får helt vondt i meg her! Skjønner godt hva du mener.

Har bare vært i forhold i litt over 2 år og føler meg selv veldig alene uten han.

Blitt endel av meg. Og er blitt helt avhengig.. Høres utrolig dumt ut, men bare det å gå til butikken, føler jeg meg "alene"..er liksom noe som mangler.

Så skjønner at etter 9 år, sikkert mye innesitting, kan verden virke 'skummel'.

Men om du sier at dette ikke fungerer lenger, håper du på da at han sier at han skal prøve å skjerpe seg/gjøre alt osv, for at det skal bli bedre?

For om det ikke er håp i det hele tatt i deg er det likegreit å gjøre det slutt...

Man må være to for lage noe sammen, og tror han skjønner selv at dere ikke danser på roser!?

Ikke at det trenger å være rosenrødt hele tiden, men virker som det her er noe som har holdt på i flere år.

Om du ikke har tro på forholdet, gjør det slutt, få igjen selvtilliten din, kjøp deg en hund (hihi), kom deg ut, flørt å lev livet litt..

Om du har, prøv å ta intiativ til noe romantisk, helgetur ? Bare det å komme seg opp av deg forbanna sofaen. Legge problemene på hylla for litt.

Jeg og kjæresten er sofagriser selv og var nettopp i syden og det gjorde virkelig susen! Vi begynte å flørte med hverandre etter 2 år, og sommerfuglene fikk våknet til litt, var helt hærlig! Kanksje det er noe som kan fungere for deg også? Reise bort, pynte deg for han, flørte, sette han ut litt

[Gjest Gjest-M-]

Må dele min frustrasjon, og håper på noen gode råd om min situasjon.

Har en samboer, vi har vært sammen i ni år. Det var bra de første årene, men det har forfallt voldsomt. Jeg kan leve med det meste og tilgi det meste. Men det han gir meg er likegyldighet. Han virker ikke interessert i å få forholdet bedre. Har prøvd så mange ganger å ta opp problemene, og han lytter med et halvt øre mens øynene er klistret til tv`n. Han svarer ja til alt jeg foreslår, men tar det ikke til seg. Kommunikasjonen består av følgende temaer: bil, drivstoffpriser, hva som er på tv og ja, nyhetene. Det er ikke noe igjen av "kjæreste-biten". Føler at jeg bor sammen med en venn. Han viser meg ikke mer interesse enn en sofa. Hmm...vanskelig å forklare dette. Føler at han ikke ser meg,- og det har han ikke gjort på flere år. Jeg føler at dette er ugunstig for oss begge, og jeg har egentlig lyst til å gå ut av forholdet.

Men her kommer det virkelige problemet. Jeg har blitt flasket opp på at det er viktigere å ta hensyn til alle andre før meg selv. Fra hjemmet har jeg lært at alle andres følelser er viktigere. Jeg klarer ikke å såre noen med vilje! Da jeg mistet min mor sto jeg plutselig i en ny situasjon. Jeg vil ikke si noe vondt om henne, hun var en snill og god kvinne. Men hun la på meg et stort ansvar for alle andres velvære. Jeg har aldri tenkt over hva som er bra for meg. Jeg gruer meg for å gå fra han fordi det vil såre han. Her står jeg fast. I tillegg er det vanskelig å bryte ut fra noe jeg har lagt så mange år i. Jeg føler meg fanget. Jeg tror ikke forholdet kan bli bedre, jeg har jobbet med det i mange år, og han har fått utallige sjangser. Virker ikke som han bryr seg...

Har den siste tiden begynnt å sabotere forholdet fra min ende også. Jeg har begynnt å oppføre meg akkuret som han..! Jeg ønsker at han skal se hvor dårlig forholdet vårt egentlig er, og den eneste måten er å la han se det uten at jeg er drivkraften som holder det oppe. Håper vel at vi skal få til et nogenlunde smertefritt brudd hvis han også ser hvordan det er...

Hva skal jeg gjøre?????

Blir snart gal av denne situasjonen....

Dette innlegget kunne jeg skrevet selv, både når det gjelder forholdet til kjæresten og hvordan jeg var oppdratt til å sette meg selv i siste rekke.

Forholdet til kjæresten tok slutt, og jeg har det mange ganger bedre med meg selv nå. Har funner ut at jeg er mye mer verdt enn å leve i et forhold til en mann som er fullstendig likeglad med hvem jeg er.

En mann som ikke er villig til å ta ansvar for forholdet han er i, er ikke noe å samle på. Likegyldighet er det verste som finnes. Å bli tatt for gitt er ikke godt for noen.

[Gjest Gjest]

Hva med aa fortelle ham at du vurderer aa gjoere det slutt? Kanskje det er det som vil faa ham til aa skjoenne alvoret og at han da omsider tar seg sammen og proever aa gjoere noe med det? Da kan dere kanskje endelig snakke ordentlig sammen og bli enige om hva som skal til for at dere skal kunne fortsette sammen. Hvis han fremdeles ikke reagerer, er det nok best aa virkelig gjoere det slutt.

[iselin]

Hei!Skjønner at du har det vanskelig......Ikke har du det bra i hverdagen,og ikke vil du såre KJÆRESTEN...Men du må tenke på deg selv og,er det sånn du vil ha det ...Og en ting er sikkert,gjør noe med det før det går så langt at du faller for en annen først.Da blir bruddet mye værre......Snakker av erfaring...den sitvasjonen unner jeg ingen.Vi hadde vært sammen 18 år,hadde 2 unger...Jeg syns vel at noe var galt,men greide ikke sette fingeren på hva det var.Spurte ofte om det var noe galt,men fikk til svar at alt var i orden...Men så spakk bomba....han hadde vbært utro over flere år,og det med en arbeidskollega......jeg hadde vel tenkt tanken at "tenk om jeg skulle bli aleine",og syns det var helt forferdelig.Hadde aldrig bodd aleine,og bare tanken var skremmende....

Men jeg greide det,og vokste masse på det.....

Du greier det du og.

Jeg pleier å si,at man lærer av erfaringer,men ikke alle erfaringer er like gode...

Klem

[Gjest Nursy]

Takk for mange gode svar! Har en hund, verdens søteste i mine øyne, he he.

Vet ikke helt hva jeg vil nå....føler at han er en god venn, men følelsene har fått frostskader av den langvarige kuldefronten. Har tenkt for meg selv: er det en mann jeg vil gifte meg med, få barn med? Jeg tror ikke det lenger.

Ville aldri være fysisk utro mot han, det strider mot allt i meg. Men jeg kan ikke benekte at tankene vandrer avsted. Kjente hjertet gå litt fortere når jeg møtte noen som behandlet meg på en omsorgsfull måte. Er sulten på oppmerksomhet, omsorg og fysisk nærhet. At noen legger en arm om skuldrene mine føles som en gave. Jeg har måtte oppsøke han for nærhet i lengre tid, og det føles så kunstig at jeg har sluttet med det.

Savner å ha noen som bryr seg, som ser meg.

Er klar over risikoen over å gå. Kanskje jeg vil forbli alene.....ikke sikkert en finner noen andre en passer sammen med. Men jeg vet ikke om det er bedre å bli i et forhold som blir mer og mer følelsesløst fra begge parter....

Livet er jammen ikke lett....

[Gjest Gjest]

Du kan vel ikke være gammel, ikke tenk på at du kanskje kommer til å forbli alene. Dessuten er du allerede alene i forholdet, i tillegg til at det forhindrer deg i å møte andre. Du har jobb du trives i og full mulighet for å klare deg økonomisk selv om det vil bli trangere - det er faktisk nok til at du kan ha det fint alene. Antagelig har du venner du kan tilbringe mer tid sammen med, du er ikke alene i verden og kommer kanskje ikke til å føle deg særlig ensom.

Et brudd kan være vondt, det skal det vel gjerne være også, men som de andre her beskriver vil du sikkert vokse på det og føle deg bedre enn du gjør i dag - også som singel. Det høres ut som du trenger å jobbe med selvtilliten eller evnen til å se dine egne behov, kanskje det å være alene litt er akkurat det du trenger for å få startet denne prosessen.

Jeg vet forresten at det er vanskelig å gå, og lett å rasjonalisere for seg selv hvorfor man blir i et forhold. Men det ser ut som du har kommet ganske langt i å se at dette forholdet ikke er liv laga, og da blir det veldig negativt å bli, om dere ikke klarer å snu trenden.

[sucrecandi]

Hei! Så du hadde svart på mitt emne og jeg vil takke for dine gode ord. Jeg finner meg helt igjen i det du skriver om ditt parforhold og jeg ville hjelpe deg litt i retur. Tenk på hvor heldig du er å bare ha deg å tenke på og ikke barn i tillegg!! Du har en god jobb, venner og familie så du vil ikke sitte alene heller.

Jet vet akkurat hva det er å sette andre sine behov på første rad og å ta mer hensyn på andres følelser enn sine egne. Har fått ansvar for mine 2 ungste søster siden ja var 7 år, da min mor fikk depresjon, og siden det har jeg alltid tenkt på meg til sist. Slitter med det ennå. Men vi har rett til ett verdifullt liv vi også. Vi må tenke på å bli lykkelig selv for å gjøre andre lykkelig.

Det med å snakke med kjæresten din høres fornuftig ut. Du har alt å vinne ut i fra det. Finn ut hva som er galt og det som kan gjøres for at det skal bli bra igjen. Lag en liste av hva du likte å gjøre sammen med din kjæreste i begynnelsen av deres forhold og vis ham det. For å redde kjærlighet må begge jobbe sammen. Lag regler for å styre deres hverdag og sikkre dere en bedre kvalitetstid sammen. Ikke for mye tv titting, prioritere aktiviteter dere kan ha sammen: gjør morsome ting sammen, eller planlegg deres framtid (reiser, oppussing av hus, hagearbeid, ...).

Håper han skal åpne øynene og se hvor heldig han er for å ha deg!! Hvis han ikke ser det så får han sikkert gjøre det hvis du drar din vei! Og det kan du gjøre i all god samvittighet hvis du syns du har gjort alt allerede for å løsne deres problemer.

Lykke til.

[BAMBI<3]

Prøv samlivsterapi, det er faktisk sagt at 80% av alle forhold som virker daue kommer seg etter et sånt kurs. Har ikke prøvd det selv, men har mange vennepar som har gjort det.

Dra typen ut av sofaen, slå av tv`n, si at DU føler det slik og at hvis dere ikke finner gnisten tilbake, så er det bare ett alternativ.

[Gjest Nursy]

Atter igjen, takk for svar.

Har grublet mye på hvor jeg står nå.

Dette er det jeg kommer frem til:

Pluss siden:

-Han er kjempesnill

-Det er tryggt å leve sammen med han

-Jeg vet hva jeg har

-Hverdagen er stabil

-Jeg er glad i han

Minus siden:

- Føler ikke at jeg elsker han lenger

- Forholdet har gått i motbakke helt siden 2002

- Han har aldri vist initiativ eller interesse for å forbedre det

- Vi snakker lite sammen, og det er kun vennetemaer

- Vi snakker ikke lenger om en felles fremtid

- Har en isende følelse i magen av at han bare lar det skure og gå så lenge det går

- Stort sett alt annet var viktigere å bruke penger på da vi snakket om å gifte oss

- Han glemmer alt vi har snakket om så fort jeg slutter å snakke

- Skal ikke bli detaljert, men nærheten er nær sagt borte...

Står mellom valget mellom å la det fortsette som det er, og bo sammen med en jeg har et vennskapelig forhold til, eller å gå ut i en utrygg tilværelse. Hvis jeg blir ser det ut som om jeg kan glemme å få familie, han har knapt vært lunken når vi har snakket om det. Alternativet er å snu ryggen til alt jeg har brukt alle år i voksenlivet med å bygge opp.

Skal tenke meg nøye om, men en avgjørelse tvinger seg frem.

[Gjest Gjest]

Du går jo ikke til en utrygg tilværelse - du klarer deg selv, har jobb osv. Du har antagelig en bedre sjanse til å etablere familie om du går, enn om du blir. Du vet hva du har, men du vet nok også at du ikke har det du ønsker deg.

[sucrecandi]

Hei!

I forhold til det du skriver her (+/- listen) skjenner jeg meg helt igjen, bare at vi hadde giftet oss allerede og fått to barn før jeg la merke til at noe var i ferd til å gå galt. Jeg også fikk nok i 2002. Det var da vi fikk number to og hadde kjøpt hus. Jobben var problemet number 1, og så var det hans mangel på initiativ i familielivet og enda mer med bare meg. Jeg så et fjell reise seg opp mellom oss, og mer jeg nevnet det for ham mindre han reagerte. Nå er vi ikke venner mer, vi har ingenting felles, jeg kjeder meg vannvittig med ham og blir frustrert fordi han ikke vil la meg gjøre det jeg vil.

Du må vite hva som er viktigst for deg: ha barn og en mann som stiller opp for deg når du trenger det, eller en venn du deler bolig med. Jeg tror du vet hva du vil, men du tør ikke såre ham. Ikke vent for lenge bare. Det vil såre dere begge mye mer.

[Gjest Bond]

Hvorfor ikke prøve samlivsterapi først? Det å løse problemer kan ofte være helt annerledes med et neutralt tredje menneske.

[Gjest Nursy]

Hei.

Foreslo faktisk parterapi for noen år siden, fikk en lunken reaksjon. Har tenkt en del på hva det var som førte oss sammen. Vi har egentlig ingen felles interesser. Vi ble kjent i en tid hvor min verden var et kaos, og jeg var usikker og redd. Det var nok for meg at noen ville se meg. Han var en støtte for meg. Da jeg mistet mamma gikk jeg inn i en krisesituasjon. Jeg følte at jeg kunne gjort mer for å hjelpe henne, både før og under sykdommen. (tilbake til det med omsorgen for andre) Det plaget meg så ille at det tok fra meg nattesøvnen. Følte i denne situasjonen at han trakk seg unna meg. Jeg sa at jeg ville gå til psykolog for å få ryddet i tankene mine. Til det fikk jeg en reaksjon om at "jeg trengte vel ikke det". Det såret meg intenst. Er utsiden viktigere enn min psykiske helse? Så vi har ikke den biten på plass lenger heller... Har tatt han i å lyve om flere, og til dels svært alvorlige ting. Jeg har tilgitt han, men har mistet mye av tillitten. Vet ikke hva vi har igjen lenger....

Er det mulig å bygge opp igjen følelser som har blitt borte?