Utroskap

[Gjest Gjest_nova_*]

Vi vet mye om skilsmisser og hvordan dette kan påvirke barn negtivt.

Men hva med utroskap? Hvordan påvirker dette barn dersom de vet om det? Uavhengig av om det fører til skilsmisse eller ei.

Noen som har opplevd det, eller vet noe om det?

[Jigva]

Husker jeg leste noe en gang om at barn av foreldre som er utro vil lettere være utro selv.

Så da er det vel en god mulighet for at barn som ser at foreldrene er utro vil utvikle en dårligere samlivs-moral.

Synes dette er kjempe spennende selv, vil gjerne høre andres erfaringer.

Personlig fant jeg ut i slutten av tenårene at min far har vært utro, han er vel egentlig notorisk utro. Nå var jeg såppass voksen (var vel muligens til og med 20 da jeg fant det ut, og mor og far hadde vært skilt i 10 år allerede) at det ikke har påvirket mine forhold. Men det har påvirket mitt forhold til faren min, jeg respekterer han ikke, ikke i det hele tatt.

Jeg blir også uvell av å vite at han ikke forstår hvor mye dette sårer damene hans, men uansett hva jeg sier til han så klarer han ikke se det fra disse damenes synspunkt.

Så det er konsekvensen av hans utroskap mellom oss, hans eneste barn og datter har sluttet å respektere han.

(nå er det forskjellige andre ting som har skjedd også som medvirker, men det vil jeg ikke inn på her)

[Lissi]

Det er utrolig vanskelig og sårende som barn å oppdage dette, så kan dette unngås så bør barna skånes for dette!

[Gjest Gjest_nova_*]

Det er jo det samme de sier om skilsmissebarn også, at sjansen er større for at de selv vil bli skilt dersom de gifter seg enn de som ikke har skilte foreldre.

Jeg har ingen erfaring selv verken med skilsmisse eller utroskap, men hører stadig fra venner som har skilte foreldre at de ikke vil gifte seg fordi de ikke tror på ekteskap, eller er det 'i all evighet' de ikke tror på?

Kan barn som har opplevd utroskap da bli kyniske til selve kjærligheten mellom to partnere, eller monogamiet?

Eller?

Hvordan påvirkes forholdet mellom barn og foreldre, eller barnet selv når det blir eldre?

[Gjest Anonym nå]

Jeg har opplevd utroskap (min far). Første gang jeg mistenkte det var da jeg var 14-15. I mitt tilfelle er det snakk om prostituerte og ikke et forhold hvor følelser er involvert.

Jeg har ikke bevis for at han har vært utro, men jeg er minst 90% sikker.

For meg er dette en svært tung bør å bære. Det er en hemmelighet jeg bærer helt alene og har ikke fortalt det til noen. Jeg synes det er fryktelig vondt, og i perioder deprimert. Jeg har ikke sagt noe til mamma. Jeg unnskylder meg med at jeg ikke vet det 100% sikkert, eller at hun kanskje vet om det og aksepterer det og at jeg ikke vet om hun vil takle det hvis hun får vite sannheten. Så jeg bare lukker øynene og later som om det ikke er det. Det gir meg kjempedårlig samvittighet og samtidig egoistisk. Jeg vet ikke om min far vet at jeg vet. Jeg tror kanskje han gjør det, men jeg er ikke sikker.

For meg at det ikke endret mitt forhold til menn. Min kjære og jeg har vært sammen i snart 10 år og jeg er ikke redd for at min mann skal bedra meg. Jeg stoler på han. Men forholdet til min far har til tider vært anstrengt. Særlig da nettopp fant ut av det hadde vi et fryktelig dårlig forhold, jeg behandlet han dårlig og hatet han. Sel vom jeg til tider også synes synd på han. Jeg kan se for meg at han ikke får de behovene tilfredsstilt av mamma, men jeg hater likevel at han bedrar henne. De siste årene har det gått bra mellom oss. Jeg fortrenger det og tenker ikke så mye på det lengre. Men av og til dukker tankene opp og det er tungt.

[Lissi]

Det er jo det samme de sier om skilsmissebarn også, at sjansen er større for at de selv vil bli skilt dersom de gifter seg enn de som ikke har skilte foreldre.

Jeg har ingen erfaring selv verken med skilsmisse eller utroskap, men hører stadig fra venner som har skilte foreldre at de ikke vil gifte seg fordi de ikke tror på ekteskap, eller er det 'i all evighet' de ikke tror på?

Kan barn som har opplevd utroskap da bli kyniske til selve kjærligheten mellom to partnere, eller monogamiet?

Eller?

Hvordan påvirkes forholdet mellom barn og foreldre, eller barnet selv når det blir eldre?

Både jeg og sambo er skilsmissebarn. Jeg tror det kan ha motsatt effekt også. Hvorfor skulle vi skille oss bare fordi foreldrene våre gjorde det. Jeg tenker sånn at hvertfall våre barn skal slippe å bli skilsmissebarn;) Man har ingen garantier for noen ting, men hos oss så gjør det at vi prøver ekstra hardt å holde sammen:

[iselin]

Hei!Her er det vel også mange meninger om hva som er galt og riktig.

Min barns pappa og jeg gikk fra hverandre for 3 år siden.

Vi hadde vært sammen i 18 år,gift i 6,og hadde 2 jenter på 10-12 år.

han hadde da vært utro i flere år,og det med en arbeidskollega.Det ville si at 90% visste det på jobben ,men selfølgelig ikke jeg.Selv om jeg ofte på slutten spurte om det var noe galt,fikk jeg alltid et trøstene svar.

Jeg forlangte at før han reiste,fikk han fortelle hva som hadde skjedd,og hvorfor han skulle flytte......Noen mente kanskje det var galt,andre ikke.

Jeg mente ungene hadde rett å vite hvorfor jeg var int å lei meg.....

Ikke var jeg så sint heller,fordi alt var jo lagt på bordet ,og da var det jo ikke noe mer å si...Det ble også ettertrykkelig fortalt at pappa var like glad i dem for det.Og at de hadde lov og mene at det pappa hadde gjordt var galt,uten at de skulle ha dårlig samvittighet.......jeg føler at det ble litt lettere siden det ble gjordt på den måten.Ungene skjønte at det var vanskelig,og at jeg var lei meg....

I dag bor vi 30 meter fra hverandre,og ungene er en uke hos hver...,og går stort sett som de vil mellom husene...

X og jeg snakker greit sammen når det gjelder ungene,og det er DET...

Men jeg vil som sagt tro det er mange løsninger her ....

[Gjest Madre Mia]

Men forholdet til min far har til tider vært anstrengt. Særlig da nettopp fant ut av det hadde vi et fryktelig dårlig forhold, jeg behandlet han dårlig og hatet han. Sel vom jeg til tider også synes synd på han. Jeg kan se for meg at han ikke får de behovene tilfredsstilt av mamma, men jeg hater likevel at han bedrar henne. De siste årene har det gått bra mellom oss. Jeg fortrenger det og tenker ikke så mye på det lengre. Men av og til dukker tankene opp og det er tungt.

Jeg kan ikke fatte at denne tesen lever ennå " får ikke behovene tilfredsstilt av sin kone"! Akkurat som om kona er en servicestasjon hvor man kan tømt og fyllt på. Får ikke mannen den sex'en som er rimelig å ønske med kona si, har han spilt kortene sine feil. Menn har dessuten en tendens til å blande kortene, mannen ønsker at kona skal være både husmor, elskerinne og mor for ham. Jeg tenner ikke på en hjelpeløs, uansvarlig sutreunge, men en mann som er på høyden med meg i ett og alt.

Lagt til: Glemte å svare på TS.

Da jeg oppdaget at min far var utro var jeg godt voksen. Han var ikke bare utro, men brukte våre penger på elskerinna og alkohol mens vi satt hjemme med dårlige klær og lite mat og ingen penger til å betale regningene! Det er utilgivelig. Nå er han gammel og jeg må virkelig ta meg sammen for å klare å se på ham som et menneske som skal ha respekt. Egentlig har jeg lyst til å forlate ham på et gamlehjem, men for mammas del kan jeg ikke det.

Endret 20. mai 2008 av Madre Mia

[Freckles]

Min veninne fikk vite at hennes far hadde vært utro i mange år med ulike damer da vi var ca 15 år . Det resulterte i at hun mistet respekten for han og han reagerte med å bli mer kompis enn pappa. Det har bedret seg etter at hun ble voksen og klarer å se et litt mer nyansert bilde av saken. Hun klarer ikke å stole på menn hun treffer,det kan kanskje ha noe med farens utroskap å gjøre.?

[Gjest Samma anonyme]

Jeg kan ikke fatte at denne tesen lever ennå " får ikke behovene tilfredsstilt av sin kone"! Akkurat som om kona er en servicestasjon hvor man kan tømt og fyllt på. Får ikke mannen den sex'en som er rimelig å ønske med kona si, har han spilt kortene sine feil. Menn har dessuten en tendens til å blande kortene, mannen ønsker at kona skal være både husmor, elskerinne og mor for ham. Jeg tenner ikke på en hjelpeløs, uansvarlig sutreunge, men en mann som er på høyden med meg i ett og alt.

På mange måter kan jeg være enig med deg i dette, men det kan likevel oppstå situasjoner hvor et par lever et helt platonisk forhold og at det bare er en av partene som ønsker det slik. Uten at jeg vet i nærheten alt har jeg en klar oppfatning av at mamma ikke ønsker sex, noe som resulterer i nettopp det. Det kan være både fysiske og psykiske årsaker til at en person i kortere eller lengre perioder ønsker/må avstå fra sex. Hva skal en mann da gjøre, hvis det er snakk om perioder som strekker seg over flere år Han kan selvsagt skille seg, men hvis de har et flott forhold ellers? Jeg tror det er overraskende mange forhold hvor paret elsker hverandre og de har det fint, men hvor det er et (tilnærmet) ikke-eksisterende sex-liv. Jeg synes ikke det nødvendigvis gjør mannen hverken hjelpeløs eller sutrete. Men muligens uansvarlig. Og det burde være åpenhet rundt det. Noe det muligens er i mine foreldre sitt tilfelle. Jeg tør ikke ta det opp.

Jeg ønsker vel egentlig ikke å forsvare min far og andre som gjør som han, men i enkelte tilfeller så kan jeg hvertfall forstå hvorfor slikt kan skje. Jeg hater det, men kan forstå det. Og personlig er jeg faktisk glad for at han er utro med prostituerte og ikke har et følelsesmessig forhold på si.

[Gjest Gjest]

Personlig fant jeg ut i slutten av tenårene at min far har vært utro, han er vel egentlig notorisk utro. Nå var jeg såppass voksen (var vel muligens til og med 20 da jeg fant det ut, og mor og far hadde vært skilt i 10 år allerede) at det ikke har påvirket mine forhold. Men det har påvirket mitt forhold til faren min, jeg respekterer han ikke, ikke i det hele tatt.

Jeg blir også uvell av å vite at han ikke forstår hvor mye dette sårer damene hans, men uansett hva jeg sier til han så klarer han ikke se det fra disse damenes synspunkt.

Enig i dette. Jeg fant det ut da jeg var litt yngre, rundt ni år, at min far var utro. Han er også notorisk utro. Jeg har ikke tall på hvor mange damer det har vært (hatt mange damer på en gang som alle har trodd de har vært den eneste osv), og sannsynligheten for at jeg bare vet om et bitteliten brøkdel av disse er jo stor (jeg har fått vite om alle tilfellene jeg vet om gjennom omveier, han har aldri noensinne innrømt at han har vært utro mot noen)..

Jeg mistet mye av respekten for han da, som niåring, forholdet vårt ble aldri det samme igjen. Nå, hovedsaklig pga andre ting enn dette, har vi minimalt med kontakt.

[Gjest Gjest_Mann_*]

Faren min var også notorisk utro mot moren min, og viste ingen omtankte for henne. Da jeg var 16 år gammel fant jeg ut at han igjen hadde gått bak ryggen hennes, og det førte til at jeg banket dritten ut av ham. I ettertid ser jeg at det ikke var en spesielt god løsning, men jeg tror faktisk det bidro til at de kort tid senere skilte seg. Jeg har ikke hatt noen kontakt med ham etter dette. Moren min har senere funnet seg en flott ny mann.