Bekymret for pappa

[Gjest Gjest]

Aner ikke hvor denne tråden hører hjemme, så jeg poster den her under familie.

Foreldrene mine hadde vært gifte i nesten 30 år da mamma plutselig fant seg ny mann. Det tok bare noen få måneder fra hun slapp nyheten til hun flyttet inn hos han. Dette kom nok som et stort sjokk for pappa, selv om forholdet deres hadde hanglet litt det siste året.

Han beholdt huset (barndomshjemmet mitt) og vår 13 år gamle katt som ble avlivet for 2 uker siden til hans store, store sorg.

I begynnelsen sa han stadig vekk at han trivdes for seg selv og at han aldri hadde hatt det så bra før (tror dette var en hvit løgn). Men nå 2 år etter at mamma flyttet ut virker det som han sliter med ensomhet. Søstera mi bor ikke så langt unna han, så hennes barn er ofte på besøk der. Jeg bor ca 2 timer unna med bil, men prøver å besøke han så ofte jeg kan, i tillegg til å invitere han hit til meg og samboeren min.

Pappa er uføretrygdet, så han sitter stort sett hjemme hele tiden. Merker at han har blitt tynnere, mer grå og tynn i håret og han ser sliten og trist ut. I går på 17. mai var jeg i hjembygda for å feire. Var da en tur innom pappa som selvfølgelig bare satt hjemme alene i joggebukse og ikke ville være med ut for å feire. Jeg spurte han hvordan han hadde det og for første gang har han åpnet seg opp for meg.

Han fortalte at huset var ekstra tomt nå som katta også var borte. Han har begravd henne i hagen og sier han er ute på graven hennes nesten hver dag. I tillegg begynte han å gråte når han fortalte hvor tungt han synes det var å ta henne med til vetrinæren og holde henne i armene mens hun sovnet inn.

Han sa han var ensom, men ikke helt klar til å skaffe seg et nytt husdyr enda.

Jeg synes virkelig synd på pappa, men vet liksom ikke hva mer jeg kan gjøre enn å besøke han så ofte jeg kan og be han hit en gang i blandt. Jeg hjelper han å vaske, bytte gardiner osv... Jeg er flink å ringe han og vet at ungene til søstera mi er flinke til å besøke han...likevel så må jeg si at jeg er bekymret for at han skal føle seg så ensom at han blir sjuk av det.

Vet ikke helt hva jeg egentlig ville med dette innlegget, trengte vel bare å skrive ned bekymringene mine...

[Embla s]

Uff, jeg har ikke noe råd å komme med, men skjønner at det må være vondt å se at foreldrene sine sliter og er ensomme. Har han noen interesser som kan føre ham mer ut blant folk?

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Uff, jeg har ikke noe råd å komme med, men skjønner at det må være vondt å se at foreldrene sine sliter og er ensomme. Har han noen interesser som kan føre ham mer ut blant folk?

Ja det er vondt. Jeg skjønte virkelig alvoret når han begynte å gråte. Han har aldri vært typen til å vise følelser før.

Han har noen brødre og kompiser han fisker med av og til, men bortsett fra det så er han kun hjemme foran TVen. Han går sjeldent ut blandt folk etter at mamma fant seg ny mann.

[Gjest Gjest]

Så utrolig vondt Begynte å gråte nå. Det vondeste jeg vet om er gamle, ensomme mennesker som ingen har tid til lenger.

Har han noen hobbyer? Er det noe han kan gjøre fast i noen ukedager, så han får noe å se frem til?

Håper det går bra med dere

[Gjest En annen mann]

Huff, trist lesning dette her.

Problemet er etter min mening flerdelt. Han er uføretrygdet, har måttet gjennomgå et samlivsbrudd og lider av enshomet som følge av det å være trygdet.

Jeg skjønner godt at dette tar på, og at det nå vises fysisk. Om du mener det har gått så langt at det begynner å bli helsefarlig kan det være bra med en prat med legen. I tillegg kan en lege utrede i forhold til depresjon som følge av disse belastningene.

Av det jeg leser høres det ut som en nedovergående spiral. Han har lite sosial kontakt, noe som helt klart virker negativt inn på humøret som igjen fører til mindre vilje til sosial kontakt. Det er viktig at denne onde sirkelen brytes. Siden han ikke jobber blir man nødt til å substitutere de sosiale aspektene andre steder, kanskje en forening? Forsøk å ta en prat med han om dette, hva han ellers interesserer seg for, dermed kan du kanskje finne frem til et knippe foreninger og få han med på dette. Kanskje kan du ringe til disse to kompisene hvis de er nære venner og forklare situasjonen. Foreslå om de ikke kan organisere en tur der faren din er med.

Ellers er alle måter på å få han ut av huset på en god start til å få han "opp å gå". Ensomhet fører sjelden til noe godt. Men husk at han har et bedre utgangspunkt enn mange andre, nemlig deg selv. Han er heldig å ha familie som bryr seg.

[Gjest Gjest]

Han må finne livsgnisten igjen. Det er lettere sagt enn gjort, men det er definitivt mulig.

Det med en hobby er jeg veldig enig i; et eller annet som gjør at han må ut av huset en gang i blant. Det vil også være fint om det var et sted der det er mulig å møte nye mennesker (kanskje en ny kjæreste?).

[Gjest Gjest]

Uff, så trist, og så leit og vanskelig det må være for dere barna å se på at deres far har det sånn.

Det kan ikke være enkelt å bli alene i den alderen. Dine foreldre hadde kanskje mange fellesvenner som din far kanskje føler at han har mistet nå, å han vil kanskje ikke være i den samme omgangskretsen som din mor lenger, å det må man ha forståelse for og respektere.

Ser at flere her foreslår foreninger, og det å bruke det nettverket han har, brødre og venner. Dere må ikke være redd for å kontakte disse. Kan hende de også har sett at din far murer seg mer og mer inne, uten at de har vist hvordan de skal forholde seg til det.

Det er også tydelig at din far nå er så langt nede at det å komme seg ut på egenhånd kan være vanskelig og tungt for han -enten det gjelder foreninger eller bare det å gå tur. Hvis dere barna har mulighet og anledning, så kan dere kanskje hjelpe han over den første kneika med å "dra" han ut og med på ting.

Håper virkelig for dere alles skyld at din far kan få det bedre og komme seg litt ut.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Takk for fine svar.

Mamma og pappa hadde felles omgangskrets og bor fortsatt i samme bygd (lite sted), så det er nok en av grunnene til at han har murt seg inne. Både kompisene og brødrene hans er flinke til å invitere han med på dagsturer på fjellet, fisketurer osv, men hjemme i huset virker han så ensom.

Både jeg og søstera mi prøver å få han med på ting, men han vil bare hjem like fort og virker rastløs. I går spurte jeg om han ikke kunne ordne hagen litt nå før sommeren, slik at vi kan komme hjem å grille sammen. Han synes det virket som en god ide, men han er liksom så tiltaksløs. Han er hjemme hver dag, men likevel er huset rotete og skittent og gårdsplassen ser helt bomba ut. Virker bare som han har gitt opp alt...

Det skremmer meg at han sørger sånn over tapet av katten. Han snakker mye om hvor ensomt det er blitt uten henne og at han ikke lengre har noen å stelle med. Han snakker som sagt om å få seg en ny katt, men er ikke helt klar enda siden det er så kort tid siden katten døde.

[Gjest Gjest]

Kanskje dette er en sorgprosess han må gjennom før han "ser lyset" igjen? Fortsett å besøke han og vise omsorg, etter hvert blir han kanskje klar for nytt kjæledyr.

En hund må man gå tur med, og da må man ut av huset. Da får man kanskje kontakt med andre mennesker...

[Gjest Gjest]

Skaff ham en valp. Han må da ut på tur hver dag. Og han kan være med på valpetreff.

Føler med deg. Min svigermor ble enke, og reagerte med å bli sittende inne. Hun var ellers meget aktiv. Valpen ga henne nytt liv, nye interesser og ikke minst et nytt sosial nettverk.

[Gjest En voksen dame]

Det høres på meg ut som om faren din har sklidd inn i en depresjon. Jeg har vært der selv, og det som slo meg etterpå (da jeg kom ut av det), var hvor utrolig lett det var å bare skli inn i det nesten uten å merke det.

Jeg måtte ha hjelp, måtte nærmest dras ut av venner og familie. Min erfaring er at det hjelper ikke å invitere og spørre, jeg trengte ihvertfall en fast tone (a la: "Berit og jeg skal ta en jentetur til helgen, og har lyst til å ha med deg. Jeg vet du har det litt tungt for tiden, så vi har rett og slett tenkt å dra deg meg ut. Vi kommer og henter deg lørdag mellom 9 og 10". Da var selvsagt ikke jeg klar, men jentene pakket en bag og nærmest dyttet meg ut i bilen, de visste at jeg jo egentlig ville være med.).

Jeg er enig med andre som sier du skal kontakte brødre og kompiser, forklar dem situasjonen og si at faren din trenger hjelp, en lang stund! Minst én gang i uken bør han ha noe planlagt som får ham ut døren, mas på ham til han gir seg, i begynnelsen spiller det ingen rolle hva motivet hans er for å komme seg ut. Ofte er det bare tiltak som mangler, når man først er i gang var det jo ikke så verst allikevel...

Legg planer sammen med ham, jeg syns godt du kan minne ham på at det er møkkete og rotete hos ham. Si f.eks. at på lørdag så kommer jeg og søsteren min og hjelper deg å rydde på gårdsplassen. Så kommer dere på lørdag (selv om han sier nei og kanskje til og med høres litt sint ut, å vise følelser er bra når man er deprimert) og sørger for at han er med og hjelper til.

Masse lykke til! Supert at du står på for faren din, ikke gi deg!

[Yummy_Mummy]

Dersom det er noe pensjonisttreff i området kan kan kanskje delta på det (selvom han muligens er noe yngre enn dem siden han er uføre trygdet, i så fall kan han kanskje hjelpe til der?) Hva med bingo, dansekvelder eller annet? Det er viktig å komme seg ut av huset, som andre her sier.

Men du kan nok ikke tvinge han med på ting, han må ta valget selv dersom det skal bli vellykket. Dersom han er sjenert går det kanskje an å ta med seg en nabo eller venn slik at det blir litt mindre skummelt?

[Gjest Gjest]

Er enig med sistnevnte om at en valp ville ha vært ypperlig. Det betinger jo selvfølgelig at han faktisk kunne tenke seg å ha en hund. Dere kan foreslå det og tilby dere å passe hunden dersom det skulle være nødvendig.

En hund gjør at han må ut hver dag. Fysisk aktivitet er positivt både på humør og helse. Huset vil ikke være tomt og han vil få kos og nærhet. Noen som trenger ham. Valpekurs og andre kurs med hund gjør at han kommer seg ut og i kontakt med andre. I tillegg så er det faktisk sosialt å gå tur med hund fordi folk stopper og slår av en prat, hundeeiere hilser osv.

[Gjest Gjest_sånnja_*]

Takk for fine svar.

Det skremmer meg at han sørger sånn over tapet av katten. Han snakker mye om hvor ensomt det er blitt uten henne og at han ikke lengre har noen å stelle med. Han snakker som sagt om å få seg en ny katt, men er ikke helt klar enda siden det er så kort tid siden katten døde.

Sorgreaksjonen over katten er bare en substitutt for sorgen over å miste kona, sannsynligvis. Det er mulig at da også katten ble borte så kom alt over han, alt han kanskje har fortrengt i det siste og alt ble uoverkommelig.

Snakk med kameratene hans om det sånn at de er oppmerksom på det og kanskje kan være behjelpelig på et eller annet vis.

[Gjest Gjest]

Synes du har fått veldig mange gode svar her. Skjønner godt at det er en trist og vanskelig situasjon. Om jeg var deg ville jeg vurdert å skaffe ham en ny katt eller evt en valp/hund (forutsatt at han kan ta seg av den, utfra kunnskap og helse), selv om han ikke føler seg helt klar selv. Det er gjerne mange katter som sårt trenger nye hjem og dermed vekker omsorgsfølelsen i en selv om man "egentlig" skulle vente. Å få en ny katt å bry seg om kan ta den verste brodden av de negative følelsene hans, det er i hvert fall min egen erfaring med kjæledyr. De gjør det lettere å tenke positivt og holde seg gående, selv om årsakene til depresjonen ligger andre steder.

Det høres også lurt ut å snakke med omgangskretsen hans, kanskje foreslå at de tar litt ekstra initiativ nå så han ikke murer seg helt inne. Hvis du har anledning kan jo du også invitere ham med på ting. Dessuten tror jeg det kan være viktig å føle seg litt nyttig når man har det som faren din; be ham om hjelp til ting, la ham passe/hente barn, hjelpe til med oppussing (evt be om råd) osv uten at dere utnytter ham, f eks mot betaling.