My way - or the highway !

[Poison Ivy]

Når man har levd tosom i mange år og plutselig blir alene, så kommer det som et sjokk uansett hvor lei man var hverandre i utgangspunktet.

Det blir noen år som skal bearbeides.

Det nærmer seg et halvt år siden bruddet.

Vi har ikke møttes på 3 måneder.

I dag gjorde jeg noe jeg hadde tenkt jeg skulle skåne oss begge for.

Jeg inviterte han hjem.

Det å invitere sin tidligere samboer gjennom mange år til sitt tidligere felles hjem med mange minner på alle kanter, det er et lite vågestykke.

Man risikerer at hjertet ikke er klar for det hele når vedkommende står der.

Jeg følte tiden var moden for å prøve.

Og da han satt der i sofaen, så føltes det som å snakke med en hvilken som helst annen venn.

Vi pratet om alt mellom himmel og jord, han om sitt pågående dameprosjekt og jeg om mine prosjekter.

Det var ingen sentimentalitet, ingen vonde følelser, alt var bare.....Over.

Hjertet har fått fred nå, og jeg har gått videre.

Vi er veldig fornøyde med at vi omsider fikk gått hvert til vårt, at vi hadde et sivilisert brudd og at vi er så gode venner som vi er.

Alle vonde følelser, irritasjoner og alt annet som ikke fungerte er helt irrelevant nå.

Jeg håper han får et fantastisk liv sammen med en strålende dame han kan bli lykkelig sammen med !

Endret 18. mai 2008 av Poison Ivy

[Poison Ivy]

Del to.

Når man har levd noen år for lenge i et forhold som ikke fungerte, men som man bare ikke klarer å gå ifra fordi man lider av denne utrolig trassen som gjør at man bare MÅ få det til å fungere, fordi noe annet ville være et fryktelig nederlag, (På tide å se seg i speilet kanskje) ja da blir man utrolig sær når man blir singel !

Jeg trodde jeg var sær før, men det var jo bare blåbær i forhold til hvor sær jeg er nå !

Jeg vet så utrolig godt hvordan jeg vil ha det, hva jeg syns jeg kan leve med og hvilke kameler jeg ikke interesserer meg for å svelge.

Det er ikke så lett å være mann.

Man skal helst ikke være mer enn max 5 år eldre enn meg.

Man skal ikke ha barn fra før.

Helst så skal man ikke ønske seg barn i det hele tatt.

Han skal ha et utseende som tiltaler meg, og han bør være aktiv på treningsfronten og helst være veltrent.

Noen dott må han for guds skyld ikke finne på å være, men han må ikke være en kombinasjon av en dampveivals og en bulldoser heller.

Selvtillitten må være på plass, men selvgod må han ikke være.

Empatisk, men ikke for sentimental.

Ha jobb og egne venner og en aktiv fritid, men ikke være så opptatt at jeg aldri ser han heller.

Bør på sikt være flyttbar, eller iallfall ikke ha grodd helt fast.

Ikke ha det travelt med å bli samboer, for jeg har GOD tid. Trø meg ikke for nære, jeg vil ha huset mitt og regningene mine, og for ikke å glemme postkassa mi, i fred.

Må ikke være allergisk for dyr, og aller helst like firbeinte venner godt.

Må ikke være en partyløve som hver helg må ut på byen og ikke kan ha det gøy uten tre i promille.

Må like å finne på ting, ikke ha grodd fast foran TV`en, men like en aktiv hverdag, samtidig som han også kan trives i sofaen en lat søndag innimellom.

Sånn, da sto det svart på hvitt, gitt.

6 mnd alene er nok ikke så lenge med tanke på den lista der, jeg tipper kravene må senkes drastisk underveis.

Inntil videre har jeg det strålende alene

Endret 18. mai 2008 av Poison Ivy

[*Enigma*]

Jeg har vært alene i 2 år, og kravene har bare blitt høyere

[Poison Ivy]

Hei, *Enigma*

Kravene blir høyere med tiden ?

Da spørs det om det er noe håp for meg

Jaja, det er godt jeg har god tid.

Nå om dagen så er det galt uansett.

Det er galt om han bor i nabobyen og det er galt om han bor i samme by.

Det er også galt om han bor for langt unna.

Bor han for nærme, så får jeg tendenser til panikk, for jeg vil ikke ha en stående på trappa her klar med kofferten sin mye tidligere enn jeg er interessert i, fordi det er så praktisk å bo sammen siden vi uansett bor i samme by.

Bor han for langt unna, så blir det tungvindt å treffes, jeg må legge opp livet mitt etter helgene og vi må få kabalen om hvordan få til å treffes ofte nok, til å gå opp.

Dessuten så må en av oss flytte på oss, og hvis han ikke er interessert i å flytte inn hos meg, så må jeg selge og jeg føler jeg har grodd godt fast i det siste. Kanskje ikke for evig tid, men jeg har ikke tenkt meg noe sted på en god stund.

Kanskje særboer er noe for meg. Det vet jeg at jeg har tenkt tidligere også, men at ting endrer seg når man helst vil være sammen med vedkommende mest mulig.

Helt til man ikke er så nyforelska lenger og utfordringene dukker opp.

Da hender det jo tanken om det å bare treffes når man er i form, har overskudd og føler for det, dukker opp.

Det er jo så behagelig slik jeg har det nå.

Det er ingen som har noe de skulle sagt på noen områder.

Jeg gjør som jeg vil, og syns det er alldeles utmerket.

Samtidig som av og til, på kjedelige søndager eller når alle andre som ikke er single er opptatt, så tenker man jo litt på at det faktisk er ganske koselig å være to også.

Men, ikke for enhver pris.

Han må ikke fylle alle kravene mine, men han skal jammen meg være bra før jeg ofrer min singelstatus for en mann.

I går var jeg på trening sammen med min eks-samboer.

Siden han hadde et treningsprogram han fikk av sin PT før han flytta, og siden jeg lider av PT-angst, så fikk jeg han til å vise meg programmet sitt og hvordan jeg skal utføre øvelsene.

Tanken om at de rundt oss helt sikkert tok oss for å være et par, irriterte meg litt. Det kunne jo være noen potensielle ute og gikk, som holdt seg unna fordi de ikke visste at jeg var ute med eksen.

Satser på at de har glemt det til en eventuell neste gang.

(Nå skal det nevnes at jeg sjelden plukker opp signaler på at noen prøver å flørte, det var ei her om dagen som fikk seg en god latter når jeg ikke skjønte hvorfor en mann var så utrolig blid. Så spurte jeg sidemannen hva det der var for slags merkelig oppførsel, og fikk et overbærende "Han flørter med deg!") som svar.

Hvordan var det med den sosiale intelligensen.....

Uansett:

Vi trente en times tid,jeg og eksen, også sto vi og pratet en lang stund etterpå, om alt mellom himmel og jord.

Så dro han sin vei, og ingen vet når eller om vi treffes igjen.

Det blir vel en gang i fremtiden, vi snakkes jevnlig, men vi bor så langt unna hverandre at treffes, det blir bare om vi tilfeldigvis er i nærheten.

Vi skiltes med en klem, og det var faktisk helt OK å se bilen hans kjøre avgårde.

Endret 20. mai 2008 av Poison Ivy

[*Enigma*]

Hva er grunnen til PT-angst? Sånn rent bortsett fra at de er sadister selvfølgelig

[Poison Ivy]

Det er jeg ikke sikker på, har akkurat samme forholdet til parfymeri-ansatte.

Jeg liker nok best å "gjøre sjøl!"

Men, vurderer sterkt å kalle inn en PT, fordi målet nå er helt annerledes enn det var før. Tidene forandrer seg fort.

[*Enigma*]

Det er jeg ikke sikker på, har akkurat samme forholdet til parfymeri-ansatte.

Jeg liker nok best å "gjøre sjøl!"

Men, vurderer sterkt å kalle inn en PT, fordi målet nå er helt annerledes enn det var før. Tidene forandrer seg fort.

Jeg har hatt godt utbytte av PT, men det tror jeg er mest fordi at selv om hun er sadist, og presser meg, så kommer vi godt overens. Det tror jeg nok er litt viktig, å ha en PT man har tillit til og føler seg vel med.

[Poison Ivy]

Jeg har en liten teori om at jeg kanskje føler meg mer vel med en kvinnelig PT enn en mannlig.

Jeg trenger egentlig noen som kan piske meg litt, for jeg vet jeg kan ha en tendens til å gi meg litt fort.

Jeg vet det er fordi jeg er redd jeg skal besvime eller knekke ryggen hvis jeg tar i for hardt, men det er bare fordi jeg før i tiden ikke var flink nok til å spise skikkelig før jeg trente, slik at jeg så både måner og stjerner mens jeg holdt på.

Jeg har blitt flink til å spise før trening nå, så det er jo ingen fare for å gå i bakken lengre.

Og å knekke ryggen gjør jeg jo ikke, siden jeg ikke tar noen av de øvelsene som kan ta livet av ryggen, iallfall ikke foreløpig-

Markløft, knebøy og benkpress burde jeg absolutt prøvd meg på, jeg hadde en treningstime med søstra mi her og det var veldig fint med litt veiledning, men jeg tør ikke begynne med det på egenhånd, da måtte jeg hatt noen som kunne hjelpe meg om det ble for tungt.

Og dessuten sliter jeg litt med den irriterende følelsen av at folk glaner på meg, og det hemmer meg litt av og til merker jeg.

Jeg vet jo at de fleste har nok med seg og sitt og at hvis folk glaner så er det kanskje ikke fordi jeg er rar, men kanskje det er et kompliment også, hvem vet?

Jeg tenker helst at de studerer om jeg gjør det riktig, så jeg er rimelig sikker på at jeg ser kjempesur ut når jeg konsentrerer meg maks om det jeg holder på med.

Og jeg vet jo at det er tullete.

Ikke tullete å konsentrere seg, men ingen dør av et smil.

Husk det, smil til verden og så videre!

Endret 23. mai 2008 av Poison Ivy