Stefar trenger hjelp :(

[Stefar]

Hei.

Jeg vet ikke om jeg som mann har "lov" til å skrive inn her.. Men jeg fant ingen andre forum som passet.

Jeg er en mann på 27 år. kanskje ikke verdens mest tålmodigste, men verdens snilleste.

Jeg traff min drømmekvinne for 2 år siden. hun var tålmodig med meg, snill, hadde aldri et vondt ord å si om noen, har en nydelig datter på 3,5 år og er kort og godt alt jeg har tørt å håpe på i en kjæreste og mer.

Vi har hatt to fantastiske år sammen. Nå har vi kjøpt leilighet og har bodd sammen i 4 måneder. Hun ble gravid den måneden vi flyttet sammen.

Hennes datter har hun fra et tidligere forhold. Et forhold som varte fra hun var 16 til hun ble 24-25. Hun har et voksent forhold til sin tidligere kjæreste som hun deler omsorg med 50-50.

Jeg har ikke barn selv, men jeg gleder meg som et barn før julaften til jeg skal bli far for første gang.

Problemet mitt er at jeg er veldig uenig i måten min kjære oppdrar hennes datter. Hun er inkonsekvent og lar datteren stort sett gjøre som hun vil.

Datteren opplever jeg som i overkant sær og egen. I lekeparken kan hun begynne å bli vrang, kranglete og grinete dersom noen låner en av lekene hennes. Selv om hun ikke bruker de.

Hun sier ikke takk når hun får noe med mindre man sier VÆRSÅGOD veldig tydelig. Hun spør aldri om å få noe, hun sier kun at hun vil ha.

Jeg har sagt til min samboer at jeg synes slikt er pent sagt uhøflig, og at vi bør begynne å lære henne litt mer høflighet.

Jeg ønsker ikke å ha en stedatter "som ingen andre enn moren tåler trynet på".

Jeg vil henne bedre enn det.

Når jeg prøver å ta dette opp med henne, sier hun alltid det samme; Hun er bare 3 år, hun vil bedre seg i oppførsel når vi får det nye barnet.

Vil datteren hennes virkelig bli flinkere til å dele, bli mindre grinete, masete og furten når vi får et barn til?

Dette nekter jeg å tro. Datteren vil få mindre oppmerksomhet enn hun vanligvis får, (hun henger på moren hele tiden når vi er hjemme. Hun følger min samboer nesten på do) og hun vil måtte dele leker med et annet barn.

Nå i det siste føler jeg at min samboer har blitt veldig krass i sin talemåte til meg. Hun er blitt utålmodig med meg, og tåler ikke at jeg tuller med henne som før.

Jeg skjønner godt at det kan være hormoner som hun sliter med, og den generelle kvalmen som gjør henne i dårlig humør.

Hun lar sin datter holde på med grining, dytting i bord og masing, akurat som om tester meg.

Gjør hun virkelig det? Hvordan skal jeg ta opp at jeg synes hun er sløv med datterens oppdagelse? Jeg vet at dette kan vært et sårt tema, og vil hverken dømme eller såre.

Kan noen hjelpe meg?

[Gjest Gjest_ella_*]

Datteren var 3,5 år sa du? Ganska normal oppförsel fra en 3 åring spörr du meg. Du sier du har en nydelig stedatter- hva er det som du oppskatter med henne?

[Rosalind]

Jeg tror også dette er vanlig oppførsel for en 3-åring. Når det er sagt, er det i denne perioden vesentlig å sette de riktige grensene for hva som aksepteres, ikke minst fordi det snart skal komme et annet lite barn til verden. Det vil være mye enklere å forholde seg til den 3,5-årige datterens vranghet nå, enn etter at det nye barnet er født.

Fortell samboeren din at du gjerne vil at datteren skal ha det bra etter at deres felles barn kommer til verden, og at det derfor er viktig å forholde seg mest mulig konstruktivt til henne i denne tiden fram mot fødselen. Dette innebærer for eksempel at positiv atferd må belønnes fremfor at negativ atferd straffes. Det er som sagt vanlig at 3-åringer prøver grenser og er vrange, men det er derfor også viktig at man i denne alderen lærer hva som er riktig på en konstruktiv måte.

Det vesentligste er at du formidler til samboeren din at du bryr deg om barnet hennes, og at dette er grunnen til din bekymring. Foreslå å ta datteren med på noe morsomt bare dere to en dag, og legg vekt på det positive og ikke det negative. Hvis samboeren din får inntrykk av at du opponerer mot datteren, er jeg redd situasjonen vil forverre seg for dere alle når det nye barnet blir født.

Lykke til! :rosasmil:

[birma]

Jeg vil råde deg til å gå til parsamtale jeg, slik at dere får en mellommann som kan hjelpe dere til å kommunisere bedre.

Det du beskriver er ikke normal oppførsel av et barn på 3,5 år. De skal alt da ha lært å si tak, men det er klart - de glemmer seg de og. De vil teste grenser, javisst, men de slutter med dem når de forstår at det ikke er lov til å gjøre sånn og slik.

Jeg tror som deg, at hun ikke vil bli bedre når hun blir storesøster. Jeg vil tro hun kan komme til å bli en smule sjalu og ikke enkel å ha med å gjøre. men det er klart, dette er kun synsing, man kan ikke uttal seg uten å ha sett barnet noen ganger.

Slik du beskriver her, så kan det virke som at du har en stedatter som ikke har lært seg normal folkeskikk, og barn på den alderen skal kunne folkeskikk de også, slik som å spørre om å få noe og ikke "kommandere".

Dere kan jo, om dere ikke vil gå til en tredjepart, sette opp husordensregler.

Det er viktig at dere blir enige om barneoppdragelse, siden dere venter barn sammen. Ulikt syn på barneoppdragelse kan fort føre til mye uro mellom dere.

[la Flaca]

Det er tydelig at du ikke har vært i kontakt med mange 3-åringer, for du beskriver stedatteren din som en helt normal og gjennomsnittlig sådan. Når hun er 4 kan du håpe på at hun sier takk, værsågod, deler lekene sine osv. Men raseriutbrudd og surleppe hører med småbarn opp i ganske høy alder, så vet du det.

Ikke forvent for mye av en 3-åring. Gi masse ros og tilrettelegg for at hun skal lykkes.

Ikke legg sånn press på samboern din nå som hun er gravid, hun blir ekstra følsom for stress i den perioden.

Bli enig om hvordan dere skal oppdra den eldste, det er ikke bare morens jobb. Når man bor sammen fungerer ikke det i praksis.

[Amalie_85]

For det første, velkommen til KG

Tror nok mange barn er slike at de ikke sier takk fordi dem ikke tenker seg om. Men det er lov å poengtere at det sier man. Bare man sier det på en fin måte, hvis ikke så tror jeg det vil gi motsatt effekt av det man ønsker!

Ellers så tror jeg nok ikke samboeren din tester deg.....hun høres rett og slett hormonell ut (men det kan jo ikke jeg vite med sikkerthet)

Jeg syns det er kjempe flott at du bryr deg om datteren hennes hvertfall, og det høres ut som hun er litt bortskjemt ja

Så jeg syns du burde ha en barneoppdragelse-prat med din kjære.

En ting jeg plutselig kom til å tenke på og er hvordan språket til denne datteren er. For jeg syns ofte jeg ser at barn med dårlig språk ofte er "vanskeligere" enn barn med godt språk, og dette tror jeg har noe med at de ikke klarer å uttrykke seg som de vil. Ikke er det noen som hører på de lengre hvis de bare gråter, og de klarer ikke å si helt hva de vil! (dette trenger jo ikke ha noe med deres sak å gjøre, kom bare til å tenke på det)

Flott at du tar tak i det!

Lykke til.

[Gjest Gjest-M-]

Når det gjelder barneoppdragelse, er det en ting som er viktigere enn alt annet, og det er at begge omsorgspersonene i barnets liv er enig om hvordan de ønsker å oppdra barnet, og følger den linjen.

Du kan fort komme i den situasjonen at du blir den stygge ulven som setter grenser, og barnet alltid søker til mor for medhold. Det vil bli en kilde til frustrasjon og konflikter mellom de voksne.

En 3-åring oppfører seg ofte slik du beskriver, det er helt normalt. Det som er viktig, er at de voksne veileder barnet i hva slags oppførsel som er akseptabelt.

Bruk enkle ord og forklaringer på hvorfor dere mener hun skal takke, dele med andre, la være å trasse osv. Positive forsterkere er veldig effektivt. Ros positiv atferd, prøv å overse den negative, så sant det ikke går ut over andre.

Ellers er jeg enig i at dette vil ikke mirakuløst gå over når hun blir storesøster, snarere tvert i mot.

Det var også et godt råd lenger oppe i tråden, om å få veiledning av en nøytral 3.person.

Det viktigste er at dere finner en felles linje for barneoppdragelse som dere begge er enig i, og følger.

[Gjest Gjest]

Jeg vil på det sterkeste anbefale ei bok som heter "Curlingforeldre og servicebarn" skrevet av en dansk barnepsykolog. Det er nettopp i den alderen stedatteren din er nå at det er så viktig at voksne er tydelige og tar ansvar. Greit nok at det er "normalt" at en treåring er masete/sutrete/egenrådig. Men man kan ikke bare forvente at dette skal gå over av seg selv uten at de voksne rundt barnet gir god veiledning og setter grenser.

Kanskje du kan lese boka først, for å vise at du er oppriktig interessert i barneoppdragelse, for så å anbefale den for samboeren din? Kanskje hun blir interessert bare ved å se deg lese den.

Curlingforeldre og servicebarn

Det er "enkelt" å hanskes med en vrang treåring. Blir situasjonen uholdbar kan man bare fysisk fjerne barnet fra situasjonen. Men lar man barnet fortsette å utvikle seg i denne trassige retningen blir problemet bare større og større med alderen. NÅ er rette tidspunkt å oppdra barnet.

Men husk å være ydmyk overfor samboeren din også. Ikke framstill det som at du har alle svarene mens hun ikke gidder å oppdra barnet. DET skaper ingen god stemning. Prøv heller å lære om oppdragelse sammen med henne, istedet for å være belærende overfor henne. Fortell henne alt du er usikker på, at du lurer på hva som er riktig å gjøre osv. Siden dere ellers har et godt og solid forhold som grunnlag så klarer dere helt sikkert å finne en løsning begge kan leve med!

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Til syvende og sist er det moren som bestemmer, det er jo hennes barn. Du får prøve å påvirke så godt du kan, men å overkjøre mamma'n er ikke lurt, selv om du mener at du har rett. Som flere her sier, så kan 3-4-åringer være noen drittunger innimellom.

Men det at du er "plugged in" synes jeg er kjempepositivt, fortsett sånn!! Det er alt for mange tafatte, passive menn.

[Stefar]

Herre.. Så mange svar!

Jeg setter virkelig pris på at dere engasjerer og gidder å lese mitt lange innlegg.

Dere sier at dette er normal oppførsel på en 3åring, -nei jeg har ikke hatt mye med 3åringer å gjøre.

Det er da enda godt. Men jeg føler fortsatt at hun er bortskjemt, og da er det for min del nesten ingen glede ved å gi henne ting, eller gjøre noe for henne.

Jeg skal ta opp problemene jeg har med min samboer. Må bare finne det rette tidspunktet. Med humøret hennes er timing alt

Takk for hjelp

[Freckles]

Jeg synes også dette høres helt normalt ut for en 3 åring. Det er en vanskelig alder men det går over

[nasse-nøff]

jeg kjente igjen en 3åring i din beskrivelse. Så dette er veldig vanlig i den alderen å ikke dele, "mitt, mitt, meg, meg, mitt..." Det er en STOR verden å lære seg å forholde seg til!!!

[Gjest Gjest]

Jeg ser at mange argumenterer med at dette er normal oppførsel av en treåring, og at det vil gå over av seg selv etter hvert.

Joda, det er ingenting unormalt ved det TS beskriver om sin stedatters oppførsel. Men slik jeg forstår spørsmålet hans så handler det vel mer om at mor ikke bryr seg med å oppdra barnet? Og der ligger det et problem. For selv om det er helt naturlig for en treåring å være vrang eller ikke ville dele, så trenger barnet en tydelig voksen som veileder i hva som er rett og galt. Denne oppførselen går ikke over av seg selv ved at de voksne sitter passive og ser på.

[MAcy]

Jeg er selv stemor til en gutt på 5 og jeg har vært med å oppdra barnet siden han var 1 åe. og vi forventer at han lærer å dele lekene sine med andre barn. Det er noe barnet like godt kan lære når de er små. og det er viktig å være konsekvent for er man ikke det blir barnet veldig forvirret. og det er viktig at de voksne er enig i hvordan barnet skal oppdras. Har også opplevd å leve med to foreldre i to SVÆRT ulike hjem og med veldig forskjellige regler dette er også slitsom for barnet. og med jobb i skolen ser jeg også hvor viktig det er for ungene at de lærer å dele og ta hansyn til andre barn.

Lykke til stefar, livet som steforeldre er ikke alltid like lett, med mine dine og våre barn.