hvordan kan jeg forlate min mann når jeg ikke har enten jobb heller et sted å bo og har 3 barn sammen med ham?

[Gjest sucrecandi]

Hei!

Jeg er en fransk kvinne på 32 år, gift med en nordmann og vi har 3 nydelige jenter sammen. For nesten 2 år siden har min mann tilstått hans utroskap etter fødselen av vårt tredje barn. Hans forhold hadde vart i 2 måneder og han angret sterkt på det han hadde gjort. Jeg ble knust,for den tillit jeg hadde i ham var total og nå er ingenting som før lenger. Men det er ikke bare dette som plager meg. Før hans bedrageri var jeg veldig frustrert med ham. Han jobbet alt for mye, tok til og med jobben hjem så det ble ingen tid for oss. Jeg savnet ham og ønsket et bedre familieliv. Vi hadde snakket om det, jeg prøvde å få ham ut av huset og å gjøre ting sammen med ham og barna. Men til slutt fant jeg ut at vårt parforhold var i ferd til å dø. Når han ikke jobbet var han hjemme med oss, så vi kunne ha forsovet et familieliv, men når han gikk ut med vennene sine forventet jeg at han skulle også gjøre ting sammen med meg alene. Men alt vi gjorde var å se på TV sammen om kvelden og drikke ett glass vin på sofa. Jeg kjeddet meg med ham. Enten lå ham på sofa med jobben sin eller så ham på sport på TV. Han hadde ikke lyst til noe annet. Siden han ikke er flink til å ta initiativ foreslo jeg aktiviteter vi kunne gjøre sammen, men ingenting fall i smakk. Han ble med, men uten glede særlig. Det var ingen stor fornøyelse å være med ham. Jeg hadde til og med foreslått en helgtur uten barn til Stockholm. Dette var en fantastisk mulighet for å finne hverandre igjen... med 3 uker før reisen (som var planlagt 6 måneder før) avlyste han fordi han var redd for at det kunne skje noe med barna eller med oss. Det er en side av han jeg absolutt ikke liker: han er overbeskyttende og vi kan ikke gå fra barna våres. Ikke vil han at noen andre skal passe på dem, ikke kan han la dem leke ute uten å gå hvert 10 min for å sjekke hvor de er og hva de gjør selv om de her hos en vennine.

Jeg følte meg ensom, nedtrygt og avvist i mange år. Etter hans tilståelse prøvde vi å redde vårt ekteskap, men sorgen og sinhet var så store... han klarte ikke å trøste meg. Det værste var at han ikke prøvde en gang. Det var helt motsatt: han kjefftet på meg for at jeg skulle reagere og ta meg sammen. Det var ingen støtte å få, ingen trøst, ingen forståelse. Når kjærlighetsorgen roet seg ble det ikke bedre mellom oss. Vi kranglet fortsatt veldig mye. Sikkert fordi det intrykk jeg har av ham er nå ødelagt. Jeg ser ham med nye øyner. Det som plaget meg hos ham ble forsterket og nå lar jeg ikke meg trø på tærne lenger. Jeg er mer egoistisk enn før. Jeg vil være megselv og gjøre ting på min måtte. Før måtte jeg alltid respektere hans regler, hans vilje. Det gjør meg bare mer og mer irritert på ham, og det har tatt knekken på kjærligheten. Jeg liker ham ikke som han er lenger.

Det er 4 år siden jeg tenkte på skilsmisse for første gang. Men jeg hadde ikke mote til å skille barna fra deres mor og far. Nå at kjærligheten er helt borte vet jeg at jeg ville bli lykkeligere uten ham selv om jeg ville havne i et alvorlig og vanskelig økonomisk situasjon. Problem er at jeg ikke vet hvordan jeg skal klare meg.

Jeg har ikke jobb ennå og jeg vil være den som flytter ut (jeg klarer ikke å bo i det flotte huset, og i villastrøket våres lenger, dette er ikke meg, jeg savner trær og brur meg ikke om sjøutsikt). Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å ta meg av barna mine med en lav lønn (barnehage assitant eller hjelpleier assitant).

Jeg håper å finne her svar på alle de spørsmålene jeg stiller meg. Denne situasjonen jeg tenker å sette meg i har skremt meg lenge, men jeg kan ikke forsette å leve sånn. Jeg vil ikke ødelegge livet mitt mer. Jeg vet at jeg kan gjøre barna lykkeligere hvis jeg er selv lykkelig. Jeg føler meg i fengsel og jeg kan bare gi halv parten av det jeg ønsker å gi til barna mine. Min mann er klar over at jeg kan gå fra ham. Jeg hadde gitt ham ett år etter hans tilståelse for å gjøre det godt igjen. Men det var mislykket. Kanskje er det meg som ikke kan tilgi, kanskje er det ham som ikke kan bli bedre enn den han var før. Jeg vet bare at jeg trengte å starte alt på nytt for å redde mitt kjærlighet for ham, og det har ikke skjedd. Gjort er gjort, jeg vil bare ta det beste ut av det nå. Takk for at dere leste den lang og kjedelig historien og beklager for alle feil.

[Gjest Gjest]

Når du gjør et valg som gjør deg godt så klarer du deg.

Om du ikke har råd til store leiligheten i starten så vil du uansett være lykkelig. Du kan ha et godt liv med tre barn på et soverom og du selv i stua. Lykke finnes inne i deg selv. Ikke i det materalistiske.

Klart det blir tøft. Det er alltid veldig vanskelig å gå ned i levestandard. Ungene dine vil få en mamma som er glad. Når du er glad og har det godt med deg selv så vil du gi ungene dine mer. Rett og slett fordi du vil være mer til stede.

Med barnetrygd og barnebidrag og lønn så vil du overleve. Kanskje du må si farvel til dyre klær, ekstra god mat og ferie, men det er kanskje verdt det?

Klem fra en som valgte å gå uten tanke på hvordan jeg skulle klare meg økonomisk. Ungene mine har ikke fått mye, men de har hatt meg. :-) Angrer ikke et sekund.

[Gjest Gjest]

Har vært der selv, har opplevd brudd. Det er for å si det mildt helt jævlig, unner ingen å ha det så vondt. Hele familien rakner, ikke så trivelig å sitte alene kveld etter kveld heller. Kanskje stiller du for store krav , kanskje var det hans maktesløshet overfor dine krav som drev ham til utroskapen. Nå må du se videre, synes du skal tilgi ham om han oppriktig angrer, vis storsinn. Du vet hva du har, men ikke hva du får. Kanskje får barna store problemer om du påfører dem et familiebrudd, ikke la de ta støten for dine valg. Elsk mannen din som den mannen han er, og ikke bruk tid på å ønske at han var annerledes. Du tror kanskje at gresset er grønnere på den andre siden, men tro meg, det er utrolig hvor grønt og fint gresset på din egen side kan bli om du vanner det godt. Lykke til.

[absinthia]

Når du gjør et valg som gjør deg godt så klarer du deg.

Om du ikke har råd til store leiligheten i starten så vil du uansett være lykkelig. Du kan ha et godt liv med tre barn på et soverom og du selv i stua. Lykke finnes inne i deg selv. Ikke i det materalistiske.

Klart det blir tøft. Det er alltid veldig vanskelig å gå ned i levestandard. Ungene dine vil få en mamma som er glad. Når du er glad og har det godt med deg selv så vil du gi ungene dine mer. Rett og slett fordi du vil være mer til stede.

Med barnetrygd og barnebidrag og lønn så vil du overleve. Kanskje du må si farvel til dyre klær, ekstra god mat og ferie, men det er kanskje verdt det?

Klem fra en som valgte å gå uten tanke på hvordan jeg skulle klare meg økonomisk. Ungene mine har ikke fått mye, men de har hatt meg. :-) Angrer ikke et sekund.

Støtter denne, jeg har 3 barn, bor i en leilighet på 60 m2 og har et veldig bra liv. Nå er jeg student, jobber litt på si..og ja, det er slitsomt, men det er verd det! ..det var tross alt en veldig mye større belastning å leve under det presset et dårlig forhold er.

Økonomien er stram, men man oppdager hvor mye man egentlig ikke trenger og hvor flink man blir på å finne løsninger som gjør at man foreksempel får råd til å dra på ferie, ved å velge alternative feriemåter, at man får råd til utstyr man trenger ved å kjøpe mye av det brukt osv..

[Gjest Gjest]

Hvordan drømmer du at livet ditt er om 5 år?

Før du tar ditt valg.. Ta med i betraktningen at barnas far kanskje ender opp med 50% omsorg for barna, og dermed ikke full pott på bidrag inn til deg/barna.. Det virker som at han har bedre evne til å ivareta deres materielle behov enn det du er. Skaff deg jobb først, så står du tryggere... Lykke til, hva du enn velger å gjøre!

[Gjest Gjest]

Har vært der selv, har opplevd brudd. Det er for å si det mildt helt jævlig, unner ingen å ha det så vondt. Hele familien rakner, ikke så trivelig å sitte alene kveld etter kveld heller. Kanskje stiller du for store krav , kanskje var det hans maktesløshet overfor dine krav som drev ham til utroskapen. Nå må du se videre, synes du skal tilgi ham om han oppriktig angrer, vis storsinn. Du vet hva du har, men ikke hva du får. Kanskje får barna store problemer om du påfører dem et familiebrudd, ikke la de ta støten for dine valg. Elsk mannen din som den mannen han er, og ikke bruk tid på å ønske at han var annerledes. Du tror kanskje at gresset er grønnere på den andre siden, men tro meg, det er utrolig hvor grønt og fint gresset på din egen side kan bli om du vanner det godt. Lykke til.

jeg har også opplevd brudd og jeg synes ikke du stiller for store krav. han har vært utro, han prioriterer deg ikke. Han hjelper deg ikke engang i sorgen men blir sint(?). Du har tenkt på skilsmisse i flere år og jeg vil anbefale deg å lytte til din indre stemme, magefølelsen. Årene går og det å være ensom sammen med noen er verre enn å være ensom alene.

Prøv å prat med han om et evt brudd, hvor barna skal bo, samarbeid etc.

Jeg er sikker på at du klarer deg og at ungene vil oppleve at mor får mer overskudd og har det bedre med seg selv.

Det beste er to foreldre som elsker hverandre, men det gjør ikke dere.

[Gjest Gjest]

For noen kjipe svar ...

Ingen skal måtte finne seg i å bli i ett forhold de er ulykkelige i. I tilegg så er denne mannen ikke trofast ( og en av dere over her vil ha det til at det kanskje er hennes urimelige krav som fører til det? ... HALLO! INGEN fortjener å bli bedratt på den måten og jeg kan godt forstå hi.

Planer videre.

Skaff deg informasjon over rettigheter du har som enslig forsørger: les om overgangsstønad, bostøtte, dekking av bh plass, ev startlån, tilskudd til skolegang o,l

DU klarer det DU VIL, har du nettverk ett sted så allier deg med dem..

Ta en utdannelse der du er sikret jobb etterpå.

[Annikken]

Jeg kan ikke komme med så mange kloke råd... annet enn å si at barn vet forskjell på _ekte_ glede. Selv om du ikke kan tilby dem de materielle godene, og kanskje de vil klage i starten på at du har så liten plass og at de ikke kan få gjøre dyre ting - så er det bare frodi de er blitt vant til denne standarden. Jeg sier bare at det kan være tøft i starten, for man vet aldri hvordan barn reagerer. MEN jeg tror mange foreldre tenker for mye på materielle goder til barna - når barna egentlig faktisk er mer glad for de nære verdier. Barn merker når foreldrene er nedtrykte. Du vil kanskje slite, men det er gode sjanser for at du blir et "nytt" menneske - et lykkelig menneske! Og da er det som andre her sier, du vil ha så mye mer å gi barna - det som virkelig teller - at de har en glad mor! Det er jo ikke som om du ikke har prøvd, du har ofret deg selv til dette ekteskapene og disse barna. Kanskje er det det beste for alle at du gjør som DU fortjener? Du virker som det finnes et kløktig menneske der inne, som nå begynner å få nok og vil ut. Dersom du vil, får du det til. Sett deg inn i hvordan det eventuel kan gjøres, regn på tall, prøv å få et overblikk over hvordan livet ditt kan se ut dersom du velger å flytte ut.

Vil uansett sende varme tanker uansett hva du bestemmer deg for!

[Gjest g]

regner med du vet at du har dine rettigheter. du skal jo ha dine penger ut av ekteskapet, dette med felles hus, event. kjøpe deg ut. etc...

Få deg advokat å krev det du har krav på.

Det ordner seg til slutt skal du se.

[Gjest Nursy]

Først vil jeg si: Det er slett ikke kjedelig å lese det du skriver.

Vil bare sende deg en støttende klem

Du fortjener å være lykkelig.

Lykke til uansett hva du velger.

[Gjest annemor30]

Hei!

Jeg er en fransk kvinne på 32 år, gift med en nordmann og vi har 3 nydelige jenter sammen. For nesten 2 år siden har min mann tilstått hans utroskap etter fødselen av vårt tredje barn. Hans forhold hadde vart i 2 måneder og han angret sterkt på det han hadde gjort. Jeg ble knust,for den tillit jeg hadde i ham var total og nå er ingenting som før lenger. Men det er ikke bare dette som plager meg. Før hans bedrageri var jeg veldig frustrert med ham. Han jobbet alt for mye, tok til og med jobben hjem så det ble ingen tid for oss. Jeg savnet ham og ønsket et bedre familieliv. Vi hadde snakket om det, jeg prøvde å få ham ut av huset og å gjøre ting sammen med ham og barna. Men til slutt fant jeg ut at vårt parforhold var i ferd til å dø. Når han ikke jobbet var han hjemme med oss, så vi kunne ha forsovet et familieliv, men når han gikk ut med vennene sine forventet jeg at han skulle også gjøre ting sammen med meg alene. Men alt vi gjorde var å se på TV sammen om kvelden og drikke ett glass vin på sofa. Jeg kjeddet meg med ham. Enten lå ham på sofa med jobben sin eller så ham på sport på TV. Han hadde ikke lyst til noe annet. Siden han ikke er flink til å ta initiativ foreslo jeg aktiviteter vi kunne gjøre sammen, men ingenting fall i smakk. Han ble med, men uten glede særlig. Det var ingen stor fornøyelse å være med ham. Jeg hadde til og med foreslått en helgtur uten barn til Stockholm. Dette var en fantastisk mulighet for å finne hverandre igjen... med 3 uker før reisen (som var planlagt 6 måneder før) avlyste han fordi han var redd for at det kunne skje noe med barna eller med oss. Det er en side av han jeg absolutt ikke liker: han er overbeskyttende og vi kan ikke gå fra barna våres. Ikke vil han at noen andre skal passe på dem, ikke kan han la dem leke ute uten å gå hvert 10 min for å sjekke hvor de er og hva de gjør selv om de her hos en vennine.

Jeg følte meg ensom, nedtrygt og avvist i mange år. Etter hans tilståelse prøvde vi å redde vårt ekteskap, men sorgen og sinhet var så store... han klarte ikke å trøste meg. Det værste var at han ikke prøvde en gang. Det var helt motsatt: han kjefftet på meg for at jeg skulle reagere og ta meg sammen. Det var ingen støtte å få, ingen trøst, ingen forståelse. Når kjærlighetsorgen roet seg ble det ikke bedre mellom oss. Vi kranglet fortsatt veldig mye. Sikkert fordi det intrykk jeg har av ham er nå ødelagt. Jeg ser ham med nye øyner. Det som plaget meg hos ham ble forsterket og nå lar jeg ikke meg trø på tærne lenger. Jeg er mer egoistisk enn før. Jeg vil være megselv og gjøre ting på min måtte. Før måtte jeg alltid respektere hans regler, hans vilje. Det gjør meg bare mer og mer irritert på ham, og det har tatt knekken på kjærligheten. Jeg liker ham ikke som han er lenger.

Det er 4 år siden jeg tenkte på skilsmisse for første gang. Men jeg hadde ikke mote til å skille barna fra deres mor og far. Nå at kjærligheten er helt borte vet jeg at jeg ville bli lykkeligere uten ham selv om jeg ville havne i et alvorlig og vanskelig økonomisk situasjon. Problem er at jeg ikke vet hvordan jeg skal klare meg.

Jeg har ikke jobb ennå og jeg vil være den som flytter ut (jeg klarer ikke å bo i det flotte huset, og i villastrøket våres lenger, dette er ikke meg, jeg savner trær og brur meg ikke om sjøutsikt). Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å ta meg av barna mine med en lav lønn (barnehage assitant eller hjelpleier assitant).

Jeg håper å finne her svar på alle de spørsmålene jeg stiller meg. Denne situasjonen jeg tenker å sette meg i har skremt meg lenge, men jeg kan ikke forsette å leve sånn. Jeg vil ikke ødelegge livet mitt mer. Jeg vet at jeg kan gjøre barna lykkeligere hvis jeg er selv lykkelig. Jeg føler meg i fengsel og jeg kan bare gi halv parten av det jeg ønsker å gi til barna mine. Min mann er klar over at jeg kan gå fra ham. Jeg hadde gitt ham ett år etter hans tilståelse for å gjøre det godt igjen. Men det var mislykket. Kanskje er det meg som ikke kan tilgi, kanskje er det ham som ikke kan bli bedre enn den han var før. Jeg vet bare at jeg trengte å starte alt på nytt for å redde mitt kjærlighet for ham, og det har ikke skjedd. Gjort er gjort, jeg vil bare ta det beste ut av det nå. Takk for at dere leste den lang og kjedelig historien og beklager for alle feil.

Been there... done that:-) JEg var også mamman i huset som tok ungene med meg og dro fra et slikt forhold. Leide hus, og var raka fant med tanke på penger i et år før jeg kunne si jeg klarte meg bra!!! Men i det året så blomstret både jeg og ungene i en fargeprakt livet sjelden har sett:-) Det var så godt og vi hadde det SÅ deilig! ANgret ikke et sekund på at jeg flyttet! Nå er min situasjon: Nygift med verdens deiligste fyr, har barn sammen med han og livet vårt er perfekt!! Ungene stråler fortsatt som en fargeprakt!! Så lytt til hjertet og gjør som det sier:-) Du klarer deg alltid! Vi lever i 2008:-)

[Gjest Alene jeg også]

De andre har allerede gitt deg de gode rådene, men jeg vil gjerne gi min støtte. Jeg er også alene med tre barn, bor på 50 kvadrat, og har det utrolig mye bedre med meg selv.

Det er overhodet ingen tvil at barna mine har det bedre nå når jeg har overskudd og humør til å være den mammaen jeg ønsker å være. De bryr seg ikke mye om at vi ikke bor i stort flott hus og reiser på dyre ferier lenger. Barn er opptatte av andre verdier enn de materielle.

[sucrecandi]

For noen kjipe svar ...

Ingen skal måtte finne seg i å bli i ett forhold de er ulykkelige i. I tilegg så er denne mannen ikke trofast ( og en av dere over her vil ha det til at det kanskje er hennes urimelige krav som fører til det? ... HALLO! INGEN fortjener å bli bedratt på den måten og jeg kan godt forstå hi.

Planer videre.

Skaff deg informasjon over rettigheter du har som enslig forsørger: les om overgangsstønad, bostøtte, dekking av bh plass, ev startlån, tilskudd til skolegang o,l

DU klarer det DU VIL, har du nettverk ett sted så allier deg med dem..

Ta en utdannelse der du er sikret jobb etterpå.

Først av alt vil jeg takke alle som svarte og ga meg rå. Det var som en solstråling å oppdage deres varme ord.

Jeg har selvfølgelig tenkt nøye på konsekvensene dette valget ville påføre meg og mine barn. Jeg er klar over at jeg vil ha det trangt økonomisk og blir nødt til å bo i en liten leielighet, men i steden for å skremme meg frister det meg. Det å kunne ha mitt eget hjem, kunne arrangere det som jeg vil, kjøpe de møblene jeg har lyst på på FRETEX eller på den billig kroken på IKEA, spare penger for å kjøpe noe jeg har lyst på for barna eller meg og vite at jeg klarer meg det vil gi meg en god føllelse og bedre selvtillit.

Jeg har også tenkt mye på min manns utroskap, hva som kunne ha ført ham til å gjøre det. Jeg har følt meg ansvarlig for det og det har vært tøft lenge etter det. Det har tatt knekken på selvtilliten min det og. Jeg har virkelig prøvd å gi ham en nye sjanse men jeg ser nå at jeg vil alltid være frustrert med ham so lenge han er den han er. Jeg ber ham ikke om å forandre hans personlighet. Alle må bli elsket for den de er og må være naturlig. Min mann er naturlig, men det er mange ting jeg ikke liker hos ham. Jeg ser ikke at gresset er grønnere på den andre siden. Har ikke lyst på en annen mann. Vil bare være for meg selv. Gresset vårt kunne ha vært grønnere hvis han ikke hadde stråd salt på den!! Det er brent nå... hvis dere fostår hva jeg menner. Jeg syns jeg har gjort det jeg kunne for å vanne det.

Når jeg ser for meg livet mitt om 5 år er bildet veldig diffuse: enten er det idylisk. Endelig for jeg tid for meg selv, så jeg kan ta den sykepleierutdannelsen jeg har lyst til og blir kanskje helsesøster så som jeg drømte om da jeg var tenåring. Jeg ville treffe nye folk og ha mer sosial aktiviteter med dem. Jeg ville gå ofte på fjelltur og lære barna mine den livsglede! Jeg setter store pris på små ting i livet, tradisjoner og naturen. Så jeg trenger ikke stort for å være lykkelig tror jeg.

Heller kan det være helt motsatt som skjer: jeg ville føle meg ensom (har ikke familie her i Norge utenom hans og i 8 år jeg har bod i Norge har jeg fått 3 venniner bare). Jeg er redd for at barna skal ikke oppleve det bryddet så godt, at de skal like seg bedre hos faren for eksempel. Jeg er redd for at min dårlig samvitighet for å ødelegge deres liv skal følge etter meg for alltid og at jeg vil angre forgjeves det valget. Jeg er redd for at jeg ikke ville klare å skaffe meg en karriere. Det å begynne å studere igjen skremmer meg så voldsom, med ansvar for tre små barn og i et språk som ikke er mitt, det blir så mye mer slittsom. Jer er redd for å bruke mye tid på noe jeg ikke vil klare. Det ville ødelegge enda mer min selvtillit. Jeg vet at det er verdt å prøve uannsett, men hvis jeg mislykker er det mye tid jeg kunne ha brukt til barna mine som blir bortkastet. Kanskje de vil lide av mine studier.

Alt jeg vil er å gjøre barna mine lykkelige. De er det nå, i den familien vi lager. Men jeg er ikke 100% sikker på at de ville være det også hvis min mann og jeg skilles. Dette er et så vanskelig valg å ta, og jeg har brukt så lang tid allerede for å bestemme meg.

Akkurat nå kan jeg ikke gjøre noen ting uansett. Vi er i Frankrike til slutten av juni. Vi får vårt hus tilbake ikke før august, og det er bare da jeg kan begynne å søke på jobb og spøre om mer informasjon om "overgangsstønad, bostøtte, dekking av bh plass, ev startlån, tilskudd til skolegang o,l" (takk for tipset!). Men jeg vet ikke hvor man får disse informasjonene. Jeg hadde lest litt om bostøtte på nettet, men det svarte ikke på spørsmålene mine. Har ikke funnet et annet sted å bo ennå.

Tror dere jeg kan få svar og hjelp hos sosialkontor eller barnevernskontor? Jeg har ikke peiling hvor jeg må gå. Har tenkt å snakke igjen med vårt familietherapeut. Kanskje hun kan orientere meg.

Kan dere hjelpe meg å finne ut av ting. Hvor må jeg gå, hva må jeg gjøre, i hvilken rekkefølge? (jeg vet: jobb først, advokat etterpå). Hvor finner jeg billig juridiskhjelp?

Takk for deres gode ord og deres råd.

[Lissi]

Hei.

Angåenede støndager: www.nav.no

Jussbuss: http://www.jussbuss.no/ Gratis rådgivning i enkle saker.

Leie av leilighet: www.finn.no

Søknad på jobb: www.finn.no

Håper du finner ut av ting:)

[sucrecandi]

Takk. Dette var veldig hjelpsom. Viste godt at det fantes gratis juridisk help, men hadde aldri klart å finne det på nettet.

Når det gjelder sosialkontor og barnevernskontor, tror dere de kan hjelpe meg, eller er det andre steder jeg kan gå får å få praktisk hjelp? Kan dere fortelle meg hvordan dere gjorde for å flytte ut etter at dere bestemte dere for skillsmisse?

[Gjest regine ii]

NAV - dvs. trygdeetaten er den rette å snakke med om støtteordninger. Hvis du går inn på nav.no, og på familie og omsorg (tror jeg) så finner du info om

de stønader du har rett på om du blir alene med barna. Du bør definitivt begynne å orientere deg nå, hvis du skal tilbake til Norge i juni, og har tenkt å gjøre noe da.

Overgangsstønad er forøvrig noe du kan få i inntil 3 år, hvis du er under utdannelse og yngste barnet er under 8 år og du ikke har noen særlig utdannelse fra før. Såvidt jeg vet er det såpass mye at du kan leve av det, dermed er det ikke sikkert at du trenger å ta opp mye studielån for å gå på skole.

men som sagt, sjekk ut nav.no, og ta evt. kontakt med dem direkte.

lykke til!

[^^Sunny^^]

Been there... done that:-) JEg var også mamman i huset som tok ungene med meg og dro fra et slikt forhold. Leide hus, og var raka fant med tanke på penger i et år før jeg kunne si jeg klarte meg bra!!! Men i det året så blomstret både jeg og ungene i en fargeprakt livet sjelden har sett:-) Det var så godt og vi hadde det SÅ deilig! ANgret ikke et sekund på at jeg flyttet! Nå er min situasjon: Nygift med verdens deiligste fyr, har barn sammen med han og livet vårt er perfekt!! Ungene stråler fortsatt som en fargeprakt!! Så lytt til hjertet og gjør som det sier:-) Du klarer deg alltid! Vi lever i 2008:-)

ehmm.. høres ut som meg .. Alt var helt likt, bortsett fra at jeg og min nye fantastiske snille mann ikke har fått barn sammen, ENNÅ..

Du kommer til å klare det helt fint !! Og barna blir lykkeligere om de har en lykkelig mamma ! lykke til !

Endret 22. mai 2008 av Ann78

[sucrecandi]

NAV - dvs. trygdeetaten er den rette å snakke med om støtteordninger. Hvis du går inn på nav.no, og på familie og omsorg (tror jeg) så finner du info om

de stønader du har rett på om du blir alene med barna. Du bør definitivt begynne å orientere deg nå, hvis du skal tilbake til Norge i juni, og har tenkt å gjøre noe da.

Overgangsstønad er forøvrig noe du kan få i inntil 3 år, hvis du er under utdannelse og yngste barnet er under 8 år og du ikke har noen særlig utdannelse fra før. Såvidt jeg vet er det såpass mye at du kan leve av det, dermed er det ikke sikkert at du trenger å ta opp mye studielån for å gå på skole.

men som sagt, sjekk ut nav.no, og ta evt. kontakt med dem direkte.

lykke til!

Takk for oppmuntringen! Vi er ikke tilbake før august egentlig, så det er kanskje for tidlig for å gjøre noe ting, spessiel hvis vi ikke har hus og telefonlinjen på plass ennå. Vi er nødt å bo litt her og der i juli. Jeg er så lei av å vente og late som ingenting. Min mann ble sint på meg denne uken fordi vi ikke har noe sexliv lenger. Problemet er at jeg klarer ikke å være kjærlig når han ikke er det mot meg. Lei av å få ris og aldri ros, vi er ikke venner mer, ingen komplisitet mellom oss lenger, jeg er redd for å snakke med ham om alt fordi jeg vet på forhand hva han vil si, vi er aldri enige og han er så arrogant og selvsikker. Jeg er blitt dritt lei av å bli behandlet som en idiot. Jeg sa det rett ut, og sa til og med at jeg kjeddet meg med ham. Han likte ikke det. Men skal han bli sint på meg må han vite hvorfor han ikke får sex lenger da. Jeg er ingen sex objekt!

Men, for å komme tilbake på det praktiske! Vi skal ha like ansvar for barna, så jeg tror ikke jeg kan få max bidrag og stønad. Dessuten kan jeg ikke søke på utdannelse før februar neste år, og jeg tror jeg blir nødt å studere et år før på videregående skole for å få bedre karakterer, selvom jeg har studert 4 år på universitetet i Frankrike. Min felt var helt annerledes enn helse- og sosialfag, så de forstår kanskje ikke hvordan de kan samenligne mine fransk karakterer med den norske systemet. Hadde søkt en gang på sykepleier og fikk ikke plass uten forklaring. Jeg har jo en del ansienitet poing med det at jeg har 3 barn og har jobbet i Norge som personlig assistent i 4 år og vært etterpå helsepleier assistant i en bofelleskap.

Det er så mye jeg må undersøke. Hvordan kan jeg få overgangstønad hvis jeg ikke studerer med en gang?

Jeg beklager at jeg er så pessimist, men alt dette virker så komplisert for meg. Jeg har alt for mange spørsmål og ikke er til stedet ennå for å kunne lettet på svar. Humør er ikke helt på top heller i dag så det hjelper ikke. Ser alt svart og får lyst til å grinne av det helle. Har så lyst på en klem fra en god venn, noen som kan støtte meg og hjelpe meg. Men står bare alene her. Det er bare min ungste søster som vet om det og har nok problemer som det er. Min mor og min andre søster har depresjons problemer, min søster er ennå inlagt så jeg vil beskytte dem... livet er kjipt!

[Gjest Gjest]

Takk for oppmuntringen! Vi er ikke tilbake før august egentlig, så det er kanskje for tidlig for å gjøre noe ting, spessiel hvis vi ikke har hus og telefonlinjen på plass ennå. Vi er nødt å bo litt her og der i juli. Jeg er så lei av å vente og late som ingenting. Min mann ble sint på meg denne uken fordi vi ikke har noe sexliv lenger. Problemet er at jeg klarer ikke å være kjærlig når han ikke er det mot meg. Lei av å få ris og aldri ros, vi er ikke venner mer, ingen komplisitet mellom oss lenger, jeg er redd for å snakke med ham om alt fordi jeg vet på forhand hva han vil si, vi er aldri enige og han er så arrogant og selvsikker. Jeg er blitt dritt lei av å bli behandlet som en idiot. Jeg sa det rett ut, og sa til og med at jeg kjeddet meg med ham. Han likte ikke det. Men skal han bli sint på meg må han vite hvorfor han ikke får sex lenger da. Jeg er ingen sex objekt!

Men, for å komme tilbake på det praktiske! Vi skal ha like ansvar for barna, så jeg tror ikke jeg kan få max bidrag og stønad. Dessuten kan jeg ikke søke på utdannelse før februar neste år, og jeg tror jeg blir nødt å studere et år før på videregående skole for å få bedre karakterer, selvom jeg har studert 4 år på universitetet i Frankrike. Min felt var helt annerledes enn helse- og sosialfag, så de forstår kanskje ikke hvordan de kan samenligne mine fransk karakterer med den norske systemet. Hadde søkt en gang på sykepleier og fikk ikke plass uten forklaring. Jeg har jo en del ansienitet poing med det at jeg har 3 barn og har jobbet i Norge som personlig assistent i 4 år og vært etterpå helsepleier assistant i en bofelleskap.

Det er så mye jeg må undersøke. Hvordan kan jeg få overgangstønad hvis jeg ikke studerer med en gang?

Jeg beklager at jeg er så pessimist, men alt dette virker så komplisert for meg. Jeg har alt for mange spørsmål og ikke er til stedet ennå for å kunne lettet på svar. Humør er ikke helt på top heller i dag så det hjelper ikke. Ser alt svart og får lyst til å grinne av det helle. Har så lyst på en klem fra en god venn, noen som kan støtte meg og hjelpe meg. Men står bare alene her. Det er bare min ungste søster som vet om det og har nok problemer som det er. Min mor og min andre søster har depresjons problemer, min søster er ennå inlagt så jeg vil beskytte dem... livet er kjipt!

Du må være skilt for å få os og må til megling først. Anbefaler 50/60 ordning da slik at du får alle stønader. Undersøk hva snittet ligger for å komme inn på ønsket utdanning, bruk ett år på å kvalifisere deg til det du ønsker av høyere utdanning.

Sett deg realistiske mål og ha fullt fokus på barn og utdanning.

[Gjest Gjest]

Lurer på hvordan det går?