Barn, skal, skal ikke?

[Gjest Barn?]

I det ene øyeblikket tenker jeg på alt det koselig et barn fører med seg, mens jeg i det andre tenker hvor mye arbeid det er med dem, men samtidig tenker jeg "hvor stusselig vil ikke livet blitt uten å få barn" og "hva om jeg ikke kan få barn, hvordan vil jeg da se på situasjonen?"

Noen inne her som ikke har vært begeistret for å få barn, men som likevel har fått det? Vil kanskje tro det er det, og jeg regner ikke med at dere angrer?

[Gjest Gjest-M-]

Nå har jeg aldri vært slik at jeg ikke har vært begeistret for barn, snarere tvert i mot. Barn er mitt liv. Er førskolelærer og har to barn selv.

Jeg er av den klare formening at man skal være veldig sikker på at man vil ha barn før man bestemmer seg for å få noen.

Det er et stort ansvar og mye jobb. Man må forsake mye.

På den annen side er det lite som gir mer glede enn å ha barn, hvis man virkelig ønsker det, og går inn for oppgaven.

[Gjest Gjest]

Men nå er det jo mange som får barn som ikke er planlagt og de klarer jo oppgaven utmerket de fleste av de også, selv om de kanskje i utgangspunktet ikke hadde tenkt å ha barn.

[Ingwe]

Jeg tilhørte kategorien "vet ikke helt om jeg vil ha barn" og "ikke spesielt interessert i barn" (annet enn de i nær familie/venner) før jeg selv på ganske kort tid kom til konklusjonen at barn var noe ikke jeg ville være uten. Spiren ble sådd etter få forsøk, så de første månedene var jeg litt i sjokk.

Gullet er nå rundt halvåret, og jeg ville aldri vært h*n foruten!!

Og alle klisjéer jeg ble fortalt er sanne. Det er den mest slitsomme men morsomme jobben jeg noensinne har hatt. Jeg har ikke hatt en sammenhengende natts søvn på over ett år (fløy på do gjennom hele graviditeten), men har aldri følt så mye glede heller.

Jeg er kronisk morragretten, men smiler likevel når en strålende fornøyd baby vekker meg kl.6.30.

Og for ikke å snakke om at h*n er selvfølgelig verdens søteste, hehehe

Så nei, angrer ikke! (I hvert fall ikke ennå... )

[Gjest Barn?]

Takk for det svaret Ingwe Og siden jeg takker for et slikt svar, så er det kanskje et svar på at jeg innerts inne vil ha barn?

[Ingwe]

Hehe, spørs det.

Jeg hadde hørt så mye skrekkhistorier om fødselsdepresjoner, søvnløshet, kolikk, hormoner som løper løpsk og morsfølelse som lar vente på seg, så kanskje fordi jeg ikke forventet at alt skulle være rosa skyer ble alt mye bedre enn jeg håpet på.

Og de første dagene kunne jeg bare ligge og stirre på gullet, fullstendig oppslukt.

Hm, det kan jeg vel egentlig fortsatt...

Og om du er redd for at du ikke kommer til å kjenne det store barnesuget før du bestemmer deg; det kan komme på bare noen få måneder!

Lykke til med avgjørelsen.

[Gjest Gjest]

Hehe, spørs det.

Jeg hadde hørt så mye skrekkhistorier om fødselsdepresjoner, søvnløshet, kolikk, hormoner som løper løpsk og morsfølelse som lar vente på seg, så kanskje fordi jeg ikke forventet at alt skulle være rosa skyer ble alt mye bedre enn jeg håpet på.

Og de første dagene kunne jeg bare ligge og stirre på gullet, fullstendig oppslukt.

Hm, det kan jeg vel egentlig fortsatt...

Og om du er redd for at du ikke kommer til å kjenne det store barnesuget før du bestemmer deg; det kan komme på bare noen få måneder!

Lykke til med avgjørelsen.

Hehe, takk for tips Har tenkt akkurat de samme tingene selv. Men var på bytur i dag og så mange små og syns faktisk de var søte og ikke irriterende! Er vel bare å bestemme seg, sette i gang og prøve, og ta det som det kommer Og misforstå meg rett når jeg sier "ta det som med kommer" for barnet/barna kommer helt sikker til å bli høyt elsket, men at vi tar utfordringene som de kommer og ikke ser for oss alt på en gang

[Nigo-san]

Noen inne her som ikke har vært begeistret for å få barn, men som likevel har fått det? Vil kanskje tro det er det, og jeg regner ikke med at dere angrer?

Riktig!

Jeg er av den klare formening at man skal være veldig sikker på at man vil ha barn før man bestemmer seg for å få noen.

- og jeg er selvsagt helt uenig.

Misforstå meg rett- å ha barn er en heftig jobb, og man må klare kunsten å sette andres behov foran sine egne.

Men etter min egen erfaring, så trenger det slett ikke være sånn at man må være "sikker" før man bestemmer seg for å få barn. Man trenger faktisk ikke bestemme seg en gang.

Selv hadde jeg overhodet ikke lyst på barn, og jeg likte ikke en gang barn, før jeg fikk mitt eget kastet i fanget på meg. Syntes de var snørrete, masete, uoppdragne vesener, og jeg hadde aldri holdt en baby.

Men alt løste seg når barnet kom, og jeg har selvsagt aldri angret! Derimot er jeg takknemlig hver eneste dag (eller: nesten hver eneste dag, for å være mamma er ingen dans på roser heller...) for at jeg var så ufornuftig og dum den gangen.

På en måte er det irrelevant, og jeg mener jo ikke at enhver kvinne i enhver livssituasjon bør besvangre seg uten tanker. Men det illustrerer kanskje at en viss usikkerhet i forhold til det å "miste sin frihet" osv kanskje kan være litt overdrevet?

[Gjest Gjest]

Riktig!

- og jeg er selvsagt helt uenig.

Misforstå meg rett- å ha barn er en heftig jobb, og man må klare kunsten å sette andres behov foran sine egne.

Men etter min egen erfaring, så trenger det slett ikke være sånn at man må være "sikker" før man bestemmer seg for å få barn. Man trenger faktisk ikke bestemme seg en gang.

Selv hadde jeg overhodet ikke lyst på barn, og jeg likte ikke en gang barn, før jeg fikk mitt eget kastet i fanget på meg. Syntes de var snørrete, masete, uoppdragne vesener, og jeg hadde aldri holdt en baby.

Men alt løste seg når barnet kom, og jeg har selvsagt aldri angret! Derimot er jeg takknemlig hver eneste dag (eller: nesten hver eneste dag, for å være mamma er ingen dans på roser heller...) for at jeg var så ufornuftig og dum den gangen.

På en måte er det irrelevant, og jeg mener jo ikke at enhver kvinne i enhver livssituasjon bør besvangre seg uten tanker. Men det illustrerer kanskje at en viss usikkerhet i forhold til det å "miste sin frihet" osv kanskje kan være litt overdrevet?

Enig med deg atter igjen Nigo!

Jeg ble også gravid veldig ung, og helt uplanlagt. Elsker min sønn av hele mitt hjerte.

Å ta steget til nr to var litt merkelig. Skal- skal ikke i mange år. Tilslutt tenkte jeg, søren heller, jeg gjør det! Og da hun kom tenkte jeg: hvorfor i huleste har jeg ikke gjort dette før?!

[lille katt]

Jeg signerer hele innlegget til Ingwe , og sier meg også enig med Nigo - man trenger slett ikke være sikker før man får barn. Da hadde det aldri blitt barn på oss, ihvertfall.

Og nei, jeg angrer IKKE. Jeg er tvert imot hekta, rusa, fortapt!

Og jeg synes egentlig ikke jeg forsaker så mye, heller. Husker en kompis som hadde blitt pappa sa til meg at det er feil som alle sier, det med at livet blir snudd opp-ned når man får barn. Slik var det ikke, mente han. Og jeg er egentlig enig. Jeg synes ikke livet har blitt snudd opp-ned, og jeg synes ikke jeg har mistet friheten, eller at jeg forsaker så mye. Det kommer nok an på livsstilen man har hatt som barnløs, men samtidig tror jeg at mange av de tingene som er så utrolig viktige når man er barnløs, plutselig blir veldig uviktige når barnet kommer.....

[Gjest Barn?]

Jeg signerer hele innlegget til Ingwe , og sier meg også enig med Nigo - man trenger slett ikke være sikker før man får barn. Da hadde det aldri blitt barn på oss, ihvertfall.

Og nei, jeg angrer IKKE. Jeg er tvert imot hekta, rusa, fortapt!

Og jeg synes egentlig ikke jeg forsaker så mye, heller. Husker en kompis som hadde blitt pappa sa til meg at det er feil som alle sier, det med at livet blir snudd opp-ned når man får barn. Slik var det ikke, mente han. Og jeg er egentlig enig. Jeg synes ikke livet har blitt snudd opp-ned, og jeg synes ikke jeg har mistet friheten, eller at jeg forsaker så mye. Det kommer nok an på livsstilen man har hatt som barnløs, men samtidig tror jeg at mange av de tingene som er så utrolig viktige når man er barnløs, plutselig blir veldig uviktige når barnet kommer.....

Tusen hjertelig for svar! Jeg trengte nok å høre disse svarene Vi har et ganske rolig liv, ikke mye fester og bare noen ferieturer innimellom. Jeg trener en del, men det kan jeg jo hvertfall gjøre når barna er små og gå med vogna!

Igjen takk for svar, det er godt å høre om dere også, for ofte får man inntrykk av at enhver graviditet er så godt planlagt og man er så glad og lykkelig i hele svangerskapet at jeg har trodd det har vært noe galt med meg som aldri har vært sikker!

[lille katt]

Jeg kan også trygt si at jeg IKKE var spesielt glad og lykkelig i svangerskapet heller. Jeg var skeptisk, negativ, opptatt av fysiske plager (selv om jeg hadde et svært uproblematisk svangerskap). Men jeg visste jo ikke at det skulle bli et så fantastisk resultat!

Nå gleder jeg meg til neste svangerskap. Ikke fordi det er så fantastisk å være gravid, men fordi jeg vet hva som venter meg i andre enden. Jeg kan lettere se for meg barnet som kommer, og kanskje glede meg mer over sparkene :rødme:...

[Gjest MrsC-ii]

Jeg er en av disse som aldri har likt barn spesielt og heller ikke ønsket meg barn, men nå sitter jeg her med et lite nurk. Mer av den grunn av at jeg har en mann som er verdens beste til å stille opp og som er veldig glad i barn og oppriktig trives sammen med de. Uten han hadde ikke mitt barn blitt født, for jeg er fortsatt ikke interessert i barn generelt selv om jeg har født et selv.

Når det kommer til om man skal sette barn til verden eller ikke, tror jeg at det er greit å tenke gjennom om man er voksen nok til alt arbeidet et barn medfører (nattevåk og lite søvn, oppdragelse og tøffe dager med trass etc.). Også om man har en partner som også er moden nok til å dra lasset sammen med en i tunge dager. For selv om jeg personlig beundrer de som er alene med barn, er det ikke en situasjon jeg ser på som ønskelig for noen. Ser bare hvor utslitt jeg kan være når mannen er på reise i to uker med jobben. Kan du svare "ja" på disse to tingene jeg beskriver, så er du kanskje klar for barn?

[Gjest MrsC-ii]

Og jeg synes egentlig ikke jeg forsaker så mye, heller. Husker en kompis som hadde blitt pappa sa til meg at det er feil som alle sier, det med at livet blir snudd opp-ned når man får barn. Slik var det ikke, mente han. Og jeg er egentlig enig. Jeg synes ikke livet har blitt snudd opp-ned, og jeg synes ikke jeg har mistet friheten, eller at jeg forsaker så mye. Det kommer nok an på livsstilen man har hatt som barnløs, men samtidig tror jeg at mange av de tingene som er så utrolig viktige når man er barnløs, plutselig blir veldig uviktige når barnet kommer.....

Vi hatt et rolig liv som i utgangspunktet var som om vi hadde barn. Ting som var viktig for oss før barnet kom var ting som i utgangspunktet skulle kunne kombineres med barn uten for mange vanskeligheter som f.eks venner på rolige middager i helgene, piknik/ grilling i parken eller i skogen, trening (sykling ute, turer, litt treningsstudio). Og det elleville festlivet var vi begge ferdig med etter endt studietid slik at det ikke er den biten som savnes om noen tror det

Men på tross av dette føler jeg at jeg har mistet friheten min når jeg alltid må ha med barnet over alt og være hjemme uten andre voksne å snakke med på dagtid (barselgruppa er en historie for seg selv...). Så jeg tror det er mulig å føle tapt frihet og annet selv om livsstilen er tilpasset barn.

[Umuriel]

Jeg er av den klare formening at man skal være veldig sikker på at man vil ha barn før man bestemmer seg for å få noen.

Jeg er uenig. Man bør tvert imot være veldig sikker på at man IKKE ønsker seg barn dersom man lar vær å få barn. Tror det er svært få som angrer på at de har fått barn, men derimot mange som angrer den dagen det er for sent å få egne barn.

[suzie]

Jeg er også av de som fikk barn uplanlagt og relativt ung (jeg var 23 år) - og som synes unger på generell basis var skitne, snørrete og bråkete - og oppi det hele var jeg skikkelig party-jente.

Etter sjokket la seg over å være gravid - så har det vært det mest fantastiske som skjedde i livet mitt - og hadde jeg visst det jeg vet i dag - så ville jeg valgt det akkurat slik det ble. Jeg elsker ungene mine høyere enn livet selv Nå synes jeg til og med andre unger er skjønne

Men - party-jenta lever enda - hun er bare ikke ute så ofte som før:) Det gjør ingenting - det føles deilig å bare være seg selv også innimellom.