Enten så er man skyldig

[Gjest Gjest]

Sånn burde det i hvertfall være.

Men hvorfor er det sånn at noen blir kjent uskyldig i en rettsak, men av like vel må betale erstatning til offeret? Synes du det er riktig?

[Mann 42]

Sånn burde det i hvertfall være.

Men hvorfor er det sånn at noen blir kjent uskyldig i en rettsak, men av like vel må betale erstatning til offeret? Synes du det er riktig?

Grunnen er at det er forskjellige beviskrav i straffesaker og sivile erstatningssaker. Jeg syns at det er greit at det er strenge beviskrav i straffesak, siden konsekvensen av å bli kjent skyldig, er at man kan settes i fengsel. Da må man ta den anklagedes rettsikkerhet med i betraktnignen. Når det dreier seg om en erstatningssak, veier hensynet til offeret mye tyngre, særlig ettersom den eneste konsekvensen av å bli kjent skyldig i en erstatningssak, er at man må betale en sum penger til offeret, og at man heller ikke får saken på rullebladet eller havner i noe bøteregister. Derfor er ikke beviskravene like strenge der som i straffesak.

Og hvis du ser på straffereaksjoner som forelegg, etc, så er det ikke beviskrav i det hele tatt. De bevisene som sikres der, er med henblikk på en mulig fremtidig sak, ikke med henblikk på selve forelegget. "Vi vet at du har gjort noe galt, og hvis du er enig, kan vi få saken ut av verden her og nå. Hvis ikke, må vi ta en runde i retten."

[Gjest Gjest]

For å prøve å forklare enkelt:

Person A har gjort en handling som har påført en annen skade. For denne handlingen kan han både straffes og måtte betale erstatning til offeret. Påtalemyndigheten klarer ikke å bevise utover enhver rimelig tvil at person A er skyldig, men det fremstår likevel som mer sannsynlig at person A er skyldig enn at han ikke er det. Vi kan da tenke oss tre alternativ:

1) På grunn av at det kan tenkes at A ikke er skyldig blir han frikjent i straffesaken, og han blir derfor også automatisk frikjent i erstatningssaken. Hadde det derimot bare blitt reist erstatningssak ville A blitt dømt til å betale erstatning.

2) Siden A ville blitt dømt til å betale erstatning om man bare hadde reist en erstatningssak idømmes han også automatisk straff.

3) A idømmes straff, men idømmes ikke erstatning, da beviskravene for disse to sakene er forskjellig.

Som eksemplene viser ville det ikke vært mer rettferdig å automatisk komme til samme resultat i både straffesaken og erstatningssaken. Tenker vi alternativ 1 ville det vært en tilfeldig fordel for A at den erstatningsbetingende handlingen også er straffbar. Han slipper da unna å måtte betale erstatning, noe han ikke ville gjort dersom handlingen ikke hadde vært straffbar.

Tenker vi alternativ 2 vil det være en tilfeldig urimelighet for A at handlingen er erstatningsbetingende, han blir da straffet noe han ikke ville blitt om det ikke hadde vært aktuelt med erstatning.

Jeg mener derfor det er helt riktig at noen kan bli frikjent i en straffesak men dømt i en erstatningssak. Alternativet ville vært betraktelig mer urettferdig og urimelig. Den eneste måten å løse dette "problemet" på er å operere med samme beviskrav i alle saker, det være seg for straff eller erstatning. Da måtte man enten gjøre det lettere å idømme noen straff, eller vanskeligere å idømme noen erstatning. Ingen av disse alternativene er bedre enn det systemet vi har det i dag, slik jeg ser det