Han vil ikke mer :-(

[Gjest Trist_Gjest]

Jeg innledet et veldig spennende seksuelt forhold til en kollega i desember i fjor. Til å begynne med virket vi begge veldig innforståtte med at dette bare var et i-skjul-opplegg, der vi møttes i smug og likte å ha det nettopp sånn.

Men så begynte jeg i begynnelsen av mars, etter jeg kom tilbake fra en reise, å innse at jeg faktisk hadde fått følelser for han..

Men jeg turte ikke å si noe, fordi jeg ikke ante hvor jeg hadde han. Joda, han lot meg bli kjent med kompisene, han tok meg med til sin mor (!), og virket jo interessert, men det var liksom den ene uken. I neste øyeblikk holdt han tilbake, svarte ikke meldingene mine, og ville ikke treffe meg på en stund. Slik har det vært hele veien..

Så reiste jeg vekk igjen i begynnelsen av mai. Da var vi på en "topp", jeg svevde på en sky til hjembyen min, telte timer til jeg kunne treffe han igjen. På dette tidspunktet hadde jeg sagt at ja, jeg var forelsket i han. Og han sa det ikke tilbake. Tok bare hånden min..

Da jeg kom tilbake for litt over 14 dager siden, var det en ugjenkjennelig kollega jeg møtte. Han ville ikke finne på noe, unngikk meg på jobben og ignorerte mine meldinger. I fortvilelse fikk jeg tvinget han til en samtale på tlf (på fylla, huff of huff..), og da kom et frem at han var lei av at vi ikke kom noen vei. Så HAN hadde villet hele veien at det skulle bli noe mer! Og HAN mente JEG burde ha skjønt det!!

Neste dag hadde vi nok en fyllasamtale.. Og i går, 4 dager etter det, ringte jeg han og krevde et svar. Hva skjer?, ville jeg vite.. Og jeg gråt og gråt og gråt.. For han sa det jeg fryktet så inderlig..

Han vil ikke mer. Det hadde dabbet av fra hans side. Han hadde PRØVD, sa han, og jeg tok ikke hintene. Det var kanskje tegn nok på at vi ikke var en bra match.. Jeg er yngre enn han, jeg har ikke like mye erfaring med dette, jeg ville jo hele veien at det skulle bli noe mer jeg og!!

Dette har jeg sagt. Jeg har lagt meg flat, fortalt om ALLE følelsene mine, sagt at jeg for alt i verden ikke vil at dette skal ende.. Men han vil det.. Og joda, han hadde såvisst begynt å se på andre, som han sa.. Og det burde kanskje jeg og gjøre.

Jeg gråt i hele går, drakk meg full på vin med en kompis, og våknet i fosterstilling nederst i fotenden av senga kl. 5 i natt med den VERSTE angstklumpen i magen.

Jeg lurer på, gutter som jenter, burde jeg ha SKJØNT hva han ville, tross han vekslende atferd? Burde jeg ha kjørt på? Burde jeg ha tort å satse? Jeg har i det minste lært.. Aldri mer være feig..

Huff, dette ble langt. Godt å få det ut i hvert fall. Og ethvert svar mottas med takk..

[Andree]

Jeg innledet et veldig spennende seksuelt forhold til en kollega i desember i fjor. Til å begynne med virket vi begge veldig innforståtte med at dette bare var et i-skjul-opplegg, der vi møttes i smug og likte å ha det nettopp sånn.

Men så begynte jeg i begynnelsen av mars, etter jeg kom tilbake fra en reise, å innse at jeg faktisk hadde fått følelser for han..

Men jeg turte ikke å si noe, fordi jeg ikke ante hvor jeg hadde han. Joda, han lot meg bli kjent med kompisene, han tok meg med til sin mor (!), og virket jo interessert, men det var liksom den ene uken. I neste øyeblikk holdt han tilbake, svarte ikke meldingene mine, og ville ikke treffe meg på en stund. Slik har det vært hele veien..

Så reiste jeg vekk igjen i begynnelsen av mai. Da var vi på en "topp", jeg svevde på en sky til hjembyen min, telte timer til jeg kunne treffe han igjen. På dette tidspunktet hadde jeg sagt at ja, jeg var forelsket i han. Og han sa det ikke tilbake. Tok bare hånden min..

Da jeg kom tilbake for litt over 14 dager siden, var det en ugjenkjennelig kollega jeg møtte. Han ville ikke finne på noe, unngikk meg på jobben og ignorerte mine meldinger. I fortvilelse fikk jeg tvinget han til en samtale på tlf (på fylla, huff of huff..), og da kom et frem at han var lei av at vi ikke kom noen vei. Så HAN hadde villet hele veien at det skulle bli noe mer! Og HAN mente JEG burde ha skjønt det!!

Neste dag hadde vi nok en fyllasamtale.. Og i går, 4 dager etter det, ringte jeg han og krevde et svar. Hva skjer?, ville jeg vite.. Og jeg gråt og gråt og gråt.. For han sa det jeg fryktet så inderlig..

Han vil ikke mer. Det hadde dabbet av fra hans side. Han hadde PRØVD, sa han, og jeg tok ikke hintene. Det var kanskje tegn nok på at vi ikke var en bra match.. Jeg er yngre enn han, jeg har ikke like mye erfaring med dette, jeg ville jo hele veien at det skulle bli noe mer jeg og!!

Dette har jeg sagt. Jeg har lagt meg flat, fortalt om ALLE følelsene mine, sagt at jeg for alt i verden ikke vil at dette skal ende.. Men han vil det.. Og joda, han hadde såvisst begynt å se på andre, som han sa.. Og det burde kanskje jeg og gjøre.

Jeg gråt i hele går, drakk meg full på vin med en kompis, og våknet i fosterstilling nederst i fotenden av senga kl. 5 i natt med den VERSTE angstklumpen i magen.

Jeg lurer på, gutter som jenter, burde jeg ha SKJØNT hva han ville, tross han vekslende atferd? Burde jeg ha kjørt på? Burde jeg ha tort å satse? Jeg har i det minste lært.. Aldri mer være feig..

Huff, dette ble langt. Godt å få det ut i hvert fall. Og ethvert svar mottas med takk..

Først vil jeg si at jeg føler med deg og din fortvilelse og den klumpen i magen som du føler, for slike ting er ikke godt.

Men jeg skal prøve og bidra med mine tanker rundt din problemstilling, jeg vet jo ikke hvordan din fremtreden mot han har vert med jeg som er gutt ville vell kanskje trodd at du ville noe mere med meg hvis du var med meg til min familie og venner samt at vi hadde sex sammen, jeg syntes ved å være sammepå den måten viser at en vil noe mere med mindre man ikke sier ifra at nå syntes jeg dette begynner å bli voldsomt.

Det at han ikke har oppfattet deg som om du ville noe mere og i tillegg sitter å føler det samme handler jo om komunikasjon dere i mellom, men dette med komunikasjon er ikke allrid så lett, alle sier at god komunikasjoon er det viktigste og det er det jo men det er ikke slik at alle er likt god i komunikajon.

Men nå når denne problemstillingen er dukket opp og dere har fått forklart hverandre hva dere vill så kan det jo det hende at dette kan være en ny start for dere ? nå vet dere i allefall hva dere vil, selv om han sier at han ikke vil mere og ser etter andre jenter.

Hadde jeg vert deg så hadde jeg venten noen dager/uker og prøvd og snakket med han igjen uten alkohol så prøvd å lagt frem dine tanker og da videre sett på hva han hadde og si.

uansett lykke til.

[Gjest Trist_Gjest]

Tusen takk for et veldig fint og trøstende svar :-) Jeg prøver tappert og tenke at jeg må ta tiden til hjelp.. Får se om han gir etter da.. :-)

[Pokahonta]

Jeg innledet et veldig spennende seksuelt forhold til en kollega i desember i fjor. Til å begynne med virket vi begge veldig innforståtte med at dette bare var et i-skjul-opplegg, der vi møttes i smug og likte å ha det nettopp sånn.

Men så begynte jeg i begynnelsen av mars, etter jeg kom tilbake fra en reise, å innse at jeg faktisk hadde fått følelser for han..

Men jeg turte ikke å si noe, fordi jeg ikke ante hvor jeg hadde han. Joda, han lot meg bli kjent med kompisene, han tok meg med til sin mor (!), og virket jo interessert, men det var liksom den ene uken. I neste øyeblikk holdt han tilbake, svarte ikke meldingene mine, og ville ikke treffe meg på en stund. Slik har det vært hele veien..

Så reiste jeg vekk igjen i begynnelsen av mai. Da var vi på en "topp", jeg svevde på en sky til hjembyen min, telte timer til jeg kunne treffe han igjen. På dette tidspunktet hadde jeg sagt at ja, jeg var forelsket i han. Og han sa det ikke tilbake. Tok bare hånden min..

Da jeg kom tilbake for litt over 14 dager siden, var det en ugjenkjennelig kollega jeg møtte. Han ville ikke finne på noe, unngikk meg på jobben og ignorerte mine meldinger. I fortvilelse fikk jeg tvinget han til en samtale på tlf (på fylla, huff of huff..), og da kom et frem at han var lei av at vi ikke kom noen vei. Så HAN hadde villet hele veien at det skulle bli noe mer! Og HAN mente JEG burde ha skjønt det!!

Neste dag hadde vi nok en fyllasamtale.. Og i går, 4 dager etter det, ringte jeg han og krevde et svar. Hva skjer?, ville jeg vite.. Og jeg gråt og gråt og gråt.. For han sa det jeg fryktet så inderlig..

Han vil ikke mer. Det hadde dabbet av fra hans side. Han hadde PRØVD, sa han, og jeg tok ikke hintene. Det var kanskje tegn nok på at vi ikke var en bra match.. Jeg er yngre enn han, jeg har ikke like mye erfaring med dette, jeg ville jo hele veien at det skulle bli noe mer jeg og!!

Dette har jeg sagt. Jeg har lagt meg flat, fortalt om ALLE følelsene mine, sagt at jeg for alt i verden ikke vil at dette skal ende.. Men han vil det.. Og joda, han hadde såvisst begynt å se på andre, som han sa.. Og det burde kanskje jeg og gjøre.

Jeg gråt i hele går, drakk meg full på vin med en kompis, og våknet i fosterstilling nederst i fotenden av senga kl. 5 i natt med den VERSTE angstklumpen i magen.

Jeg lurer på, gutter som jenter, burde jeg ha SKJØNT hva han ville, tross han vekslende atferd? Burde jeg ha kjørt på? Burde jeg ha tort å satse? Jeg har i det minste lært.. Aldri mer være feig..

Huff, dette ble langt. Godt å få det ut i hvert fall. Og ethvert svar mottas med takk..

Vel, min eks sa han ikke syntes vi passet sammen fordi jeg ikke såg hans subtile hint... (og de var subtile ja..han er innesluttet på følelser).. Plaget meg selv en god stund fordi jeg trodde jeg var sånn en god menneskekjenner at jeg hadde sett han..

Svaret mitt er vel at jeg ikke ønsket et forhold som skulle basere seg på subtile hint jeg! Men savner han ennå, 8 mnd etterpå!

La det renne litt vann under broen, så prater du med han. Desverre er det ofte slik at når gutter slår av følelsene, har de gjort det grundig.