Hvorfor sier han sånn

[Gjest Gjest_trist_*]

Ett langre forhold tok slutt her i våres, de siste mnd hadde vi det ikke bra. Han prøvde nok på sin måte og rette opp i ting, men det var ikke "bra" nok for meg. Jeg gjorde ett feil falg rundt nyåret (ikke utroskap eller noe sånt) og det tok nok en stund før jeg faksitsk skjønte hvor mye det hadde såret han, og hvor mye den hendelsen forandret meg. Og i steden for å prate om deg, og jobbe oss igjennom det, så begynte vi å unngå hverandre. Jeg prioriterte han vekk til fordel for venninner og trening og han druknet i jobb og trening. Tilslutt så tok jeg intiativet til at det skulle bli slutt, og det føltes rett der og da. Tror han var enig, han sa ikke noe annet og noe måtte skje.

Etterhvert som tiden gikk, så fikk jeg ting litt på avstand og fokus på ting. Skjønte mer av hva som hadde skjedd og hvor begge hadde trådd feil, og at det vi har hatt sammen var ikke vært å kaste bort pga noen dårlige mnd. Vi hadde litt kontakt og alt føltes fantastisk, vi var så snille, gode og ømme med hverandre som vi alltid hadde vært. Etterhvert begynte vi å prate sammen også, og jeg fortalte han hvordan jeg hadde opplev ting og hvordan vi kunne komme oss ut av blindsporet. Han var veldig enig og greide også å endelig fortelle hvor mye det jeg gjorde hadde såret han. Jeg sa jeg ville tilbake, han sa han trengte tid til å finne ut av følelsene sine og om det virkelig kunne bli oss. Jeg har nok ikke vært superlfink til å la han være i fred, følt at når vi har det så bra når vi er sammen så er det bedre vi er sammen og har det bra en fra hverandre. Så har blitt litt klabb og babb. Og jeg trives ikke med uvisshet, må ha "rammer" rundt meg.

Så vi tok en ordentlig prat i går, fikk ut så mye og fikk pratet ordentlig igjennom ting. Jeg sa at det er vanskelig å gi han tid når jeg ikke får noen "rammer" å forholde meg til. Altså kan vi prates? Er det snakk om en uke? en mnd? Når kan jeg få svar. Og da sa han at det beste var at vi gikk utifra at det var slutt. At han ikke vet om han vil ha kjæreste, om han har troen på at han greier å gi noen det de fortjener og om det er det han vil. Jeg ba han være 100% ærlig og ikke gi meg noen halmstrå, og han sa jeg bare må leve livet videre.

Da jeg fulgte han til bilen ble han helt rar, bare holdt hardt rundt meg og hadde det tydelig vondt. Ba om unnskyldning for at han var så komplisert, at han trengte tid til å finne ut av seg selv. At han håper det ordner seg tilslutt. Jævla drittsekk. Kunne han ikke bare holdt kjeft og satt seg i bilen?? Måtte han alikevel slenge inn noen blikk, tanker, handlinger og ord som gjør at jeg fortsatt håper.

[Lissi]

Ett langre forhold tok slutt her i våres, de siste mnd hadde vi det ikke bra. Han prøvde nok på sin måte og rette opp i ting, men det var ikke "bra" nok for meg. Jeg gjorde ett feil falg rundt nyåret (ikke utroskap eller noe sånt) og det tok nok en stund før jeg faksitsk skjønte hvor mye det hadde såret han, og hvor mye den hendelsen forandret meg. Og i steden for å prate om deg, og jobbe oss igjennom det, så begynte vi å unngå hverandre. Jeg prioriterte han vekk til fordel for venninner og trening og han druknet i jobb og trening. Tilslutt så tok jeg intiativet til at det skulle bli slutt, og det føltes rett der og da. Tror han var enig, han sa ikke noe annet og noe måtte skje.

Etterhvert som tiden gikk, så fikk jeg ting litt på avstand og fokus på ting. Skjønte mer av hva som hadde skjedd og hvor begge hadde trådd feil, og at det vi har hatt sammen var ikke vært å kaste bort pga noen dårlige mnd. Vi hadde litt kontakt og alt føltes fantastisk, vi var så snille, gode og ømme med hverandre som vi alltid hadde vært. Etterhvert begynte vi å prate sammen også, og jeg fortalte han hvordan jeg hadde opplev ting og hvordan vi kunne komme oss ut av blindsporet. Han var veldig enig og greide også å endelig fortelle hvor mye det jeg gjorde hadde såret han. Jeg sa jeg ville tilbake, han sa han trengte tid til å finne ut av følelsene sine og om det virkelig kunne bli oss. Jeg har nok ikke vært superlfink til å la han være i fred, følt at når vi har det så bra når vi er sammen så er det bedre vi er sammen og har det bra en fra hverandre. Så har blitt litt klabb og babb. Og jeg trives ikke med uvisshet, må ha "rammer" rundt meg.

Så vi tok en ordentlig prat i går, fikk ut så mye og fikk pratet ordentlig igjennom ting. Jeg sa at det er vanskelig å gi han tid når jeg ikke får noen "rammer" å forholde meg til. Altså kan vi prates? Er det snakk om en uke? en mnd? Når kan jeg få svar. Og da sa han at det beste var at vi gikk utifra at det var slutt. At han ikke vet om han vil ha kjæreste, om han har troen på at han greier å gi noen det de fortjener og om det er det han vil. Jeg ba han være 100% ærlig og ikke gi meg noen halmstrå, og han sa jeg bare må leve livet videre.

Da jeg fulgte han til bilen ble han helt rar, bare holdt hardt rundt meg og hadde det tydelig vondt. Ba om unnskyldning for at han var så komplisert, at han trengte tid til å finne ut av seg selv. At han håper det ordner seg tilslutt. Jævla drittsekk. Kunne han ikke bare holdt kjeft og satt seg i bilen?? Måtte han alikevel slenge inn noen blikk, tanker, handlinger og ord som gjør at jeg fortsatt håper.

Nå er det viktig at du går videre til livet ditt. Han fikk valget og han sa det beste var at det var slutt, han vil ikke ha pause. Dette er hans tap.

[Pokahonta]

Nå er det viktig at du går videre til livet ditt. Han fikk valget og han sa det beste var at det var slutt, han vil ikke ha pause. Dette er hans tap.

Lissi er så klok. Hør på henne..

Jeg har akkurat hatt, tja syv mnd med sånne blikk med jevne mellomrom, og jeg kan derfor ikke signere mere på det hun sier. Lett ??? Nope, det er vanskelig!! Men det rette likevel.

Kompliserte gutter er mye vanskeligere å endre enn kompliserte jenter!!

Følelser er rart!

[Gjest TS]

Jeg vet jo at det er slutt...

Og det er på en måte greit... Jeg skjønner bare ikke hvorfor han plutselig måtte si alt det jeg ba han om å ikke si. Jeg har ingen problemer med å forholde meg til at det er slutt. Blir bare så forbanne når han i det han skal dra, i det han skal forlate livet mitt så snur han om. Så sier han at han er så lei seg, at han vil det skal orden seg, at han er så lei seg for at han er så fucka i huet, at han skal prøve å tørre å kjenne på følelsene mine, at han håper han en dag kan få vinne meg tilbake... Og at vi prates... Hva faen skal vi prate om

[Fluffie]

Kan hende det er en saann greie som mange menn har, der de tror at det er snilt av dem aa si hvor lei seg de er og at de haaper ting kan bli bedre senere, fordi de tror det er mindre saarende enn aa vaere konsekvent.

Faktum er selvfoelgelig at det er mye enklere aa bli ferdig med det om man ikke blir gitt de smaa haapene. Men det er nok greit for mannen aa ikke brenne alle broer, saann i tilfelle det skulle passe han aa komme tilbake av en eller annen grunn.

[Gjest TS]

Jeg vet ikke jeg. Jeg ba han jo om å være ærlig med meg, og han var jo det. Helt til vi skulle si adjø, da var det akkurat som om han brøt litt sammen på en måte. Jeg vet han er veldig glad i meg, men det har skjedd mye rart og han vet ikke om han har nok følelser til å ha ett forhold. Men skjønner ikke hvorfor han plutselig må be om unnskyldning å si at han håper det ordner seg, han mener det jo ikke.

Han er en sær og vrang og vanskelig fyr, han sier han egentlig hadde innstilt og forsonet seg med å være alene. Han hadde vært singel i 6 år a vi traff hverandre og den siste kjæresten hans før det var også meg, da gikk jeg fra han og han tok det veldig tungt.

Føler meg bare så tom nå, elsker han så utrolig høyt

[Gjest Gjest]

Herregud... fordi han vil ha deg på gress, dumme dame