Slagpasient i familien

[thumbalina]

Er det noen her som kunne tenke seg å dele sine erfaringer med meg på dette området?

Jeg har selv en pappa som har hatt 3 kraftige hjerneslag(blødninger) og jeg syns det er utrolig vanskelig situasjon å være i. Han er delvis lam, og sitter i rullestol. Han har vanskelig for å snakke ettersom han er lam i halve fjeset. Han er også hjerneskadet på den måten at han har forandret personlighet noe, og gjør ting sm en merker at han ikke er helt "der"... vanskelig å sette fingeren på... men han er anderledes enn da han var frisk...

det er rundt 5-6 år siden han fikk første slag, og da taklet jeg det egentlig ganske bra.. men jeg syns det blir verre og verre... fordi nå savner jeg pappaen min mer og mer.. han er ikke død, så kan ikke savne han helt, samtidig som den pappaen han var er død for min del.. høres brutalt ut å si det på den måten.. men han er bare en slags skygge av den personen han var før... og det er vondt å se at kroppen hans er her, mens han bare er delvis der...

Jeg har begynt å tenke mer og mer på dette ettersom jeg skal gifte meg til sommeren... det er helt forferdelig at han ikke kan gå sammen med meg ned kirka... og han syns også dette er forferdelig trist.. jeg er eneste jenta i søskenflokken... jeg har heldigivs en bror som kan følge meg ned, ellers hadde jeg ikke klart å gjennomføre det.... det kommer til å bli fryktelig trist den dagen for meg, samtidig som det blir en god dag med hele familien... men den gjør det så tydelig at pappaen min ikke kan stille opp på samme måte som han ville gjort før, og som jeg vet han har lyst til.... ikke kan han holde tale, og ikke blir det dans med han.. jeg syns også det er fryktelig trist å tenke på at den dagen jeg får barn så går de glipp av en fantasisk bestefar.. og han går glipp av så mye ettersom han ikke makter det fysisk...

jeg tror det verste er å innse at pappaen min ikke er der på samme måte som jeg alltid hadde sett for meg at han skulle være, og samtidig så er jeg så lei meg på hans vegne at han ikke kan.. når jeg vet at han vil så gjerne...

drømte ei natt at jeg var i begravelsen hans, og at jeg var lita jente ca 10 år... jeg visste det var hans begravelse, men alikevel så satt han helt foran i kirken selv (da så han ut som sitt gamle jeg) og jeg gikk fram å satt meg i fanget hans, og han holdt rundt meg som gråt så jeg ristet.. utrolig hvor virkelig denne drømmen kjentes ut, jeg kunne kjenne de sterke pappa-armene rundt meg... og han luktet solbrun hud og aftershave..

følte den drømmen virkelig satt det på spissen...

[Transmogrifier]

Jeg så en film forrige uke som heter The Diving Bell and the Butterfly, som er en filmatisering av boka til Jean-Dominique Bauby, en sjefredaktør som ble fanget i sin egen kropp etter et slaganfall. Alt han kunne gjøre, var å bevege det venstre øyet sitt. Ved hjelp av en ekstra person, skrev han en bok, bokstav for bokstav. Kanskje er den filmen noe for deg?

Jeg har nok ikke så mye annet matnyttig å si. Hadde jeg hatt slaganfall, så ville jeg nok satt pris på medlidenhet. Masse. Men samtidig, så ville jeg følt skyld og vært svært lei meg for å gi dattera mi triste følelser hver gang hun har mulighet til selv å oppleve noe godt. Syns du skal unne deg selv å bare være glad innimellom også, jeg.

[thumbalina]

Jeg har nok ikke så mye annet matnyttig å si. Hadde jeg hatt slaganfall, så ville jeg nok satt pris på medlidenhet. Masse. Men samtidig, så ville jeg følt skyld og vært svært lei meg for å gi dattera mi triste følelser hver gang hun har mulighet til selv å oppleve noe godt. Syns du skal unne deg selv å bare være glad innimellom også, jeg.

Misforstå meg riktig.. jeg går ikke rundt å depper om dette.... syns bare det er en trist del av livet mitt.. at det skal være sånn... men er jo ikke mye å gjøre med... men ellers er jeg en blid og happy person altså... er bare av og til at jeg blir forbanna/frustrert/lei meg over at livet noen ganger er så utrolig urettferdig..

[Gjest Gjest]

Finnes det en aktiv slagforening der du bor som du kan melde deg inn i? Likemannsarbeid? Det å treffe andre i samme båt kan gjøre at det blir lettere å forholde seg til problemstillinger som oppstår når noen blir rammet av slag.

Du sier du føler du har "mistet din gamle pappa"..... Har du gitt deg selv mulighet for å bli kjent med din "nye pappa"? Har han fått nye egenskaper som er mulig å vektlegge? Har han beholdt evnen til å synge? Han har fortsatt et bestefar-fang som barnebarna finner glede i å krabbe opp i. Og husk at disse ikke kjenner ham fra den gang han var den "gamle pappan" din...

Er han glad i å være med ut på tur? Oppleve sollyset i ansiktet, kjenne at sola varmer på kroppen, glede seg over blomster som blomstrer og vårsprett i skogen? Klarer han å forstå og høre på lydbøker? Gi han andre opplevelser enn det som krever språk.

Får han logopedhjelp? Kan han komme på rehabilitering? Mere opptrening?

Ta ham med i bryllupet hvis det lar seg gjøre! Selv om han ikke klarer å formidle seg med ord, så vil han utvilsomt ha glede av å oppleve din store dag. Der blir gledestårer og der blir triste tårer hos dere begge. Men det er tårer som må frem denne dagen...

[Prinsessepaien]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener!

Pappan min fikk hjernblødning i sommer, han er nå delvis lam, men klarer seg inne i huset med bare en stokk. Han trenger fremdeles rullestol ute. Han prater veldig dårlig, og sliter med at ordene kommer ut i feil rekkefølge og uttale.

Det er helt grusomt og se på at den livsglade pappan min som gikk flere turer i uka, pusset opp hus i hytt og pine og koste seg skikkelig når han hadde muligheten til en skikkelig god diskusjon, plutselig er hjelpesløs. Han kan ikke dusje selv en gang!

Foreldrene mine bor i nord, mens jeg bor på østlandet, så jeg får bare snakket med han på telefon. Det er jo et problem siden ha nesten ikke kan prate... Han skjønner alt jeg sier og hjernen hans er helt frisk, han bare får det ikke ut.

Det kjennes ut som at pappa er borte, til og med stemmen hans er annerledes! Men jeg vet jo han er der, jeg har lært meg og elske han som er igjen. Men det er så trist og vite alt han går glipp av. Som f. eks bryllup, barnebarn, barn og alle andre begivenheter i livet. Han er bare 44 år gammel! Han har så mye igjen av livet sitt!

Selv har jeg ikke fått itd til og kjenne på min egen sorg. Jeg har vært opptatt med og hjelpe og støtte mamma, som har blitt så bitter at jeg har store problemer med og snakke med henne. Men jeg føler at jeg må, det er jo familien min det er snakk om! Men det har vært noen fryktelig triste måneder. Også er det veldig få man kan prate om dette med. Det er faktisk ikke så mange som skjønner hva dette innebærer... Men det er en situasjon som er vanskelig og sette seg inn i. Tror man må ha opplevd det for og virkelig skjønne...

Klem til TS

[bella domina]

Bestefar var min "pappa" i mange mange år. Klok og flink, robust og korrekt, selvstendig, planlaggende, veldig tilstede for alle. Til han ble syk. Riktignok i høy alder, så det er ikke sammenlignbart. Han ble dement og mistet alle sine typiske trekk. Han var slik i mange mange år.

De årene sørget vi alle i det stille. Over å ha mistet ham. Vi kunne jo ikke sørge ordentlig, for han var jo ikke død. Det var en merkelig dobbelsituasjon som var vanskelig å takle. Det var utrolig tøft da han til sist døde, selv om han hadde vært "borte" lenge allerede. Det var også godt å kunne forløse savnet.

Du skal jo ikke ønske det selvsagt, jeg mener jo ikke det. Jeg ville bare si at jeg føler med deg. Og jeg mener det må være lov å sørge over tapet av det mennesket man har kjent og som ikke kommer tilbake. Samtidig må man gjøre det beste ut av situasjonen. For meg hjalp det å være aktivt tilstede for ham, som han hadde vært for meg. Jeg hadde mye glede av bestefar helt til det siste, og syntes mange ganger jeg kunne se ham langt langt inne i øynene hans.

[Gjest Utlogget nå]

Jeg vet ikke om jeg har så mange råd å gi deg. Men det jeg vet er at jeg vet så inderlig godt hvordan du har det.

Min far er også slagpasient, og en annen enn den han var før han ble syk. Pappa er relativt oppegående, fysisk, men han sliter med korttidthukommelsen.

Det å være i store sammenkomster er vanskelig for ham for han blir så fort sliten.

Det gjør så inderlig vondt. Å se pappa på den måten, se han slite og late som om alt er bra.

Jeg har lært meg å sette pris på at jeg fortsatt har ham, å ta vare på de hyggelige tingene vi gjør sammen, jeg har skjønt at en dag er han ikke her mer. Livet er skjørt.

Dette var tøft å skrive, det er tanker som svirrer i hodet mitt hver dag, som gjør meg redd for at han skal forsvinne.

Jeg har aldri skrevet de ned før. Plutselig sto de svart på hvitt...

[Gjest Gjest]

pappaen min fikk første slaget sitt for ca 5 år siden. han ble lam i høyre del av kroppen og var på omfattende rehabilitering og lærte å gå på nytt. språket ble mer og mer forståelig. han klarte å komme seg ut i jobb igjen, men så fikk han et nytt slag for 2 år siden. først et lite og så et kraftigere. han fikk problemer med å spise og snakke, men sto på og kjempet seg opp igjen. men i sommer, mens familien var på sommerferie fikk han nytt slag og døde. det var ingenting som tydet på at dette skulle skje. så mitt tips er bare: vær sammen med han, bruk tiden. prøv å ta han for den han nå er og gjør det beste ut av det. selv om han har forandret seg, så er han hvertfall der. neste år skal jeg gifte meg og det kommer til å være vanskelig uten at pappa er der... livet er urettferdig, men prøv å finn på ting pappaen din kan gjøre og som han liker! nyt tiden sammen...