Når sønnen ikke liker stefar

[Gjest Gjest]

Jeg har en sønn på 15 som ikke liker samboeren min. Han er aldri uhøflig mot ham, men unngår ham så mye han kan uten at det virker altfor påfallende. Hvis jeg spør ham sier han også at han ikke liker ham og at han ikke vil ha noe med ham å gjøre.

Samboeren min har noen ganger prøvd å ta kontakt med ham, men for å være ærlig tror jeg ikke han har de store følelsene for min sønn heller, og da gikk det som det måtte gå. De er helt forskjellige som personer.

Vi har bodd sammen i to år nå. Er så lei meg for dette og vet ikke hva jeg skal gjøre.

[Honey Bee]

Vært i samme situasjon med min tidligere stesønn.Han likte aldri meg,og jeg prøvde og prøvde.Ble vel litt i overkant innimellom.Det var utenfor min makt dessverre,går jo ikke an å tvinge unger å like stemor/far.Vi hadde det sånn de fem årene jeg og faren bodde sammen.Tror jeg var en trussel for han,selv om jeg sa opptil flere ganger at jeg ikke var ute etter å "ta fra" han faren.Tror ikke det hjelper å fokusere og prøve veldig mye...kanskje det går seg til?

[Honey Bee]

Barna mine liker ikke sin stemor heller...har forsvart henne mange ganger og bedt barna mine å gi henne en sjanse,men nei...huff ikke greit det der.I innspurten til tenårene er det litt vanskelig for barna kanskje?Har inntrykk av at jo yngre de er jo lettere er det?Kan ta feil selvfølgelig...

[Gjest Gjest]

Nå er det en gang sånn her i verden, at man kan ikke like alle mennesker man kommer i kontakt med, slik er det for voksne og slik er det for barn.

At en 15-åring ikke liker mor/fars nye samboer, er selvfølgelig et problem (som jeg selv har erfart), og man bør jo prøve å jobbe med saken.

Likevel mener jeg at så lenge tenåringen oppfører seg ordentlig mot vedkommende, men likevel ikke ønsker å ha særlig mye kontakt, bør man respektere det.

Det er ikke alltid slik at de er redde for å miste oppmerksomheten fra mor/far, men personkjemien med den nye personen i huset stemmer bare ikke.

Mine barn har aldri vært spesielt begeistret for sin nye stemor, men de har da oppført seg høflig mot henne likevel. Det har dessverre resultert i at de ikke har særlig god kontakt med sin far.

De har bodd hos meg hele tiden, og etter at de ble tenåringer, har de mer eller mindre valgt bort samvær med far. Vi har ikke villet tvinge dem dit. Mye av årsaken, er at de ikke liker hans nye kone.

Trist, men sant.

[Gjest aj]

Da må jeg spørre om en ting.

Hvordan var forholdet til stebarn FØR dere flyttet sammen?

[Gjest Gjest]

Jeg er stemor til en 15-åring som ikke liker meg... Men det funker på et vis likevel. Vi har hatt hyggelige stunder sammen, og alt kan være veldig fint iblant. Men hvis jeg tar meg den frihet å sette grenser, så haaaaaater hun meg. Vel, tenåringer kan være ganske svart-hvite i språkbruken sin da.

Jeg passer på å ikke markere meg selv for mye. Faren hennes får ta avgjørelser på hva hun får lov til og ikke (sånn har vi alltid gjort det). De gangene jeg sier ifra er når hun karrer seg opp over noe og kjefter og smeller. Faren hennes vet aldri hva han skal si i sånne situasjoner, han blir bare taus og tar imot kjeften. Da sier jeg at sånn språkbruk liker jeg ikke, man kan snakke sammen på en ordentlig måte selv om man er sint.

DET liker hun ikke nei! Herregud for ei bitch jeg er da.

Men jeg håper dette går seg til med tida. Jeg ble jo kjent med henne etter at hun var kommet i puberteten og hormonene raste. Hun haaaaaater jo foreldrene sine og resten av verden også innimellom. Er kanskje ikke så rart at hun misliker meg? Forholdet mitt til min stesønn som er mye yngre enn henne går kjempebra. For han har jeg blitt en trygg og god voksenperson. Så noe må jeg da gjøre riktig?

Jeg har forresten ei venninne som også fikk ny stefar da hun var i tenårene. De første årene var tøffe for alle parter. Verken hun eller søsknene ville ha noe med stefar å gjøre. I dag er de voksne, og er veldig glad i stefaren sin.

Man må kanskje ta med i betraktningen at mange tenåringer misliker voksne generelt. De vil gjerne være selvstendige, og aksepterer til en viss grad foreldrene sine fordi de har vært der hele livet og gir dem mat, hus og klær. Da kan det være svært vanskelig å akseptere en ny voksenperson som plutselig dukker opp. Forhåpentligvis kan man klare å få et bedre forhold med årene.

[LilleBille]

Stort sett kan vi velge bort omgang med de menneskene vi ikke liker - og det er jo greit.

Desverre har ikke barn samme mulighet når det gjelder foreldres nye partnere, men så lenge de oppfører seg skkkelig - er høflige og ikke egler til konflikter, men prøver å ha minst mulig kontakt for å slippe å omgås en h*n ikke liker - burde det faktisk respekteres.

[Gjest Gjest]

Jeg har en åtteåring som ikke liker stefaren..vi har bodd sammen i over to år, og var sammen en stund før vi flyttet sammen.

For å være helt ærlig tror jeg stefaren har gitt opp litt, da vi har kjempet både mot dårlig oppførsel og andre ting. Vet ikke hva jeg skal gjøre jeg heller, er litt maktesløse..

[Gjest regine ii]

Det er ikke meningen å være frekk - men jeg skjønner faktisk ikke at man kan flytte sammen med en kjæreste som ens barn ikke liker.

En ting er å være kjærester, men å tvinge barn(a) til å bo sammen med noen som barna mistrives med, det syns jeg er litt drøyt. Barna kan faktisk ikke velge dette, de blir påtvunget det, uten at de har så mye de skulle sagt.

Det er greit at det er den/de voksne som bestemmer i sine forhold - men om det nå er sånn at barnet/a virkelig misliker den nye kjæresten, så syns ikke jeg at man MÅ flytte sammen. Det er faktisk fullt mulig å være kjærester selv om man ikke bor sammen.

Jeg har sånn sett vært heldig, var alene i mange år med ungen min, før jeg igjen fikk kjæreste. Men vi flyttet ikke sammen før etter nesten 3 år og det tror jeg også var bra for ungen. Heldigvis så har det ikke vært noe problem mellom de to.

[Gjest Gjest]

Det er ikke meningen å være frekk - men jeg skjønner faktisk ikke at man kan flytte sammen med en kjæreste som ens barn ikke liker.

En ting er å være kjærester, men å tvinge barn(a) til å bo sammen med noen som barna mistrives med, det syns jeg er litt drøyt. Barna kan faktisk ikke velge dette, de blir påtvunget det, uten at de har så mye de skulle sagt.

Det er greit at det er den/de voksne som bestemmer i sine forhold - men om det nå er sånn at barnet/a virkelig misliker den nye kjæresten, så syns ikke jeg at man MÅ flytte sammen. Det er faktisk fullt mulig å være kjærester selv om man ikke bor sammen.

Jeg har sånn sett vært heldig, var alene i mange år med ungen min, før jeg igjen fikk kjæreste. Men vi flyttet ikke sammen før etter nesten 3 år og det tror jeg også var bra for ungen. Heldigvis så har det ikke vært noe problem mellom de to.

Barn kan "mislike" sine foreldres nye partnere av mange årsaker. En del barn vil ikke engang prøve å like den nye partneren, fordi de har et håp om at mamma og pappa skal bli sammen igjen.

Og i noen tilfeller er et nytt samboerskap til barnas fordel også. Da min samboer (han har to barn) bodde alene med dem måtte de klare seg med ei leilighet med kun ett soverom. Siden vi bor sammen og deler på utgifter klarer vi å betale for ei med tre soverom, sånn at begge barna får eget rom. Det kan høres materalistisk ut, men begge barna er store så de ville ikke bo hos faren sin i det tatt da han måtte bo i ei knøttlita leilighet der de måtte dele rom med hverandre og pappa. Da var de hos han kun annenhver helg, med stor misnøye. Nå som vi bor på i ei fireroms leilighet vil begge barna bo halvparten av tida hos pappa, selv om de ikke liker stemor. Så denne "liker ikke"-greia stikker kanskje ikke så dypt alltid?

Barn er ikke modne nok til å ta en avgjørelse om hvorvidt de voksne skal bo sammen eller ikke. Man får håpe de voksne er modne nok til å se om barna virkelig plages av å bo sammen med en ny steforeldre, eller om de bare har bestemt seg for å ikke samarbeide.

[Honey Bee]

Barn kan "mislike" sine foreldres nye partnere av mange årsaker. En del barn vil ikke engang prøve å like den nye partneren, fordi de har et håp om at mamma og pappa skal bli sammen igjen.

Og i noen tilfeller er et nytt samboerskap til barnas fordel også. Da min samboer (han har to barn) bodde alene med dem måtte de klare seg med ei leilighet med kun ett soverom. Siden vi bor sammen og deler på utgifter klarer vi å betale for ei med tre soverom, sånn at begge barna får eget rom. Det kan høres materalistisk ut, men begge barna er store så de ville ikke bo hos faren sin i det tatt da han måtte bo i ei knøttlita leilighet der de måtte dele rom med hverandre og pappa. Da var de hos han kun annenhver helg, med stor misnøye. Nå som vi bor på i ei fireroms leilighet vil begge barna bo halvparten av tida hos pappa, selv om de ikke liker stemor. Så denne "liker ikke"-greia stikker kanskje ikke så dypt alltid?

Barn er ikke modne nok til å ta en avgjørelse om hvorvidt de voksne skal bo sammen eller ikke. Man får håpe de voksne er modne nok til å se om barna virkelig plages av å bo sammen med en ny steforeldre, eller om de bare har bestemt seg for å ikke samarbeide.

Signerer denne!!Hva skal det bli av barna våre hvis de skal styre alle avgjørelser som blir tatt??hjelp!

[Gjest regine ii]

Barn skal selvsagt ikke styre større avgjørelser!

Samtidig syns jeg det virker ganske sårt for nettopp barna, slik en del innlegg i denne tråden skildrer tilstandene.

Og man bør selvsagt forsøke å finne ut hva som ligger under "mislikingen" - er det trumpethet (vil ikke at mor/far skal få ny kjæreste) eller er det noe annet? Samtidig tror jeg en del "trumpethet" kunne gått seg til mye bedre, dersom man tok tiden til hjelp, og ikke MÅTTE flytte sammen kun kort tid etter å ha blitt kjærester.

Jeg syns også at i en del sammenhenger virker det som om de voksnes behov for å flytte sammen overstyrer alle andre behov. Tror mange kunne gjort både seg selv og ungene en tjeneste ved ikke å ha det så fryktelig travelt.

[Gjest aj]

Det er ikke meningen å være frekk - men jeg skjønner faktisk ikke at man kan flytte sammen med en kjæreste som ens barn ikke liker.

En ting er å være kjærester, men å tvinge barn(a) til å bo sammen med noen som barna mistrives med, det syns jeg er litt drøyt. Barna kan faktisk ikke velge dette, de blir påtvunget det, uten at de har så mye de skulle sagt.

Det er greit at det er den/de voksne som bestemmer i sine forhold - men om det nå er sånn at barnet/a virkelig misliker den nye kjæresten, så syns ikke jeg at man MÅ flytte sammen. Det er faktisk fullt mulig å være kjærester selv om man ikke bor sammen.

Jeg har sånn sett vært heldig, var alene i mange år med ungen min, før jeg igjen fikk kjæreste. Men vi flyttet ikke sammen før etter nesten 3 år og det tror jeg også var bra for ungen. Heldigvis så har det ikke vært noe problem mellom de to.

Helt enig med deg her Regine. Det var derfor jeg spurte om hvordan forholdet hadde vært FØR de flyttet sammen.

Har selv erfaring som samboer med dine og mine barn. Hadde ikke mine barn syntes samboer var ok, hans unger var ok og at det var greit å flytte så hadde jeg ALDRI gjort det.

[Gjest Naria]

Er helt enig med Regine her.

[Gjest Pet]

Er helt enig med Regine her.

Jeg også. Hadde virkelig ikke holdt ut at sønnen min skulle bo sammen med en han ikke likte gjennom hele ungdomstida. Ha fikk vi heller bo hver for oss til sønnen min hadde fjyttet ut.

[Fluffie]

Det er ikke saa rart mange barn har problemer med aa like steforeldre. Det er jo mye man skal forholde seg til i en slik situasjon. For mange er det kanskje ikke saa lenge siden foreldrene gikk fra hverandre, og det er veldig saart for barna. Og saa er det plutselig en ny person inne bildet, som kanskje i tillegg flytter sammen med mamma eller pappa ganske kjapt, foer man er blitt vant til at denne personen finnes i livet. Og det er kanskje ekstra ille for ungdommer enn mindre barn, siden man forstaar mer av det som skjer. Og saa er det ikke sikkert man liker vedkommendes personlighet, kanskje er man vant til aa ha mamma eller pappa for seg selv og er redd for a 'miste' forelderen. I tillegg har man alle hormonene og hater alt og alle, og kanskje saerlig "teite steforeldre" som tror de kan bestemme.

Og ofte avhenger det av de voksne, tror jeg. Har den nye personen proevd aa bli likt? Traar den nye litt forsiktig i starten for aa sondere terrenget? Proever den nye og bli en forelder (for fort)?

Slike situasjoner er ikke enkle. Og man maa nok respektere barns valg om aa ikke like den nye personen, og heller proeve aa leve med det paa best maate, for det er godt mulig det gaar over saa lenge man unngaar konflikter og krangling.

Jeg liker fremdeles ikke stefaren min, og mye av aarsaken der er nok at det gikk altfor fort i starten og at han proevde aa vaere autoritaer ovenfor ei jente som var vant til mye frihet, og en mor som svevde paa rosa skyer og ikke gjorde noe for aa gjoere situasjonene bedre.

[Gjest Jente15]

Wow. Dette er faktisk akkurat slik jeg har det med min mor og min stefar.

Jeg og han har alltid vært litt kalde mot hverandre, aldri uhøfflige, men aldri noen vennlige følelser heller. Det har vært som fremmede som ble tvunget til å bo i samme hus 2 ganger i uka.

Men etterhvert begynte stefar å kritisere mine religiøse valg, samtidig som han alltid kom med rasistiske og homofobiske uttalelser, noe som irriterte/provoserte meg til de grader.

Han begynte også å drikke ofte, og jeg var veldig ukomfortabel i å være i samme selvskap som en full voksen mann, såpass ofte.

Det endte med at jeg kuttet ut å besøke mamma. Nå bor jeg permanent hos pappa.

Jeg er klar over at dette ikke er noe slags råd, men ville bare dele min erfaring med noe lignende. Jeg håper du og din sønn kommer til en annen løsning!

[Gjest Evine]

Jeg hadde aldri kunnet flytte sammen med en mann som ikke gikk overens med sønnene mine.

For meg er det direkte turn-off med menn uten barne- og ungdomstekke, så en mann som ikke klarte å gå fint sammen med mine barn - på en helt naturlig måte ville falle gjennom hos meg .. Kunne aldri utviklet sterke følelser for en sånn mann.

Nå er jeg heldigvis gift med mine barns far fremdeles .. og jeg må faktisk si at hans utrolige barnetekke, sjarm og humor var noe av det som tiltrakk meg så utrolig den gang jeg traff ham.

[Gjest Gjest_stemor_*]

Jeg hadde aldri kunnet flytte sammen med en mann som ikke gikk overens med sønnene mine.

For meg er det direkte turn-off med menn uten barne- og ungdomstekke, så en mann som ikke klarte å gå fint sammen med mine barn - på en helt naturlig måte ville falle gjennom hos meg .. Kunne aldri utviklet sterke følelser for en sånn mann.

Nå er det ikke alltid så svart-hvitt da.

Jeg er stemor til en tenåring som ikke liker meg, og til et yngre barn som liker meg 95% av tida, så lenge jeg ikke setter grenser...

Begge barna hadde et godt forhold til meg før jeg og sambo flyttet sammen. De hadde ingen invendinger. Men når vi skal bo sammen halve tida, så er det naturlig at jeg som voksen i huset har en del jeg skulle ha sagt om hva som er ok oppførsel. DET liker ikke barna. Tenåringen har fått det for seg at jeg bestemmer ALT (noe som ikke stemmer i det hele tatt, men å få forklart det for tenåringen er omtrent like fruktbart som å vanne en gråstein), mens den yngste som sagt liker meg mesteparten av tida, men ringer og forteller mamma hvor fæl jeg er hvis jeg har satt grenser for h*n (helt dagligdagse og selvfølgelige grenser).

Hva skal vi gjøre? Skal jeg og sambo flytte fra hverandre fordi barna ikke takler at voksne setter grenser for dem?

Vi hadde en forsiktig tilvenningsperiode der jeg aldri satte grenser eller gjorde noe som kunne virke negativt. Så flyttet vi sammen, og jeg var fortsatt forsiktig. Men etter et års samboerskap følte jeg det var på tide å gradvis begynne med å sette grenser. Det gikk ikke så bra nei. Men jeg kan da ikke sitte som en klovn i mitt eget hjem og bare smile og underholde?

[Gjest Gjest]

Men jeg kan da ikke sitte som en klovn i mitt eget hjem og bare smile og underholde?

Sant nok, og jeg forstår virkelig din side av saken. Samtidig forstår jeg også at det er veldig vanskelig for en tenåring at det kommer en "fremmed" inn og begynner å oppdra dem, selv om det bare er snakk om naturlig grenser. Man tåler mer fra sine foreldre enn fra andre, sånn vil det alltid være.

Når en far irettesetter sine barn vet de likevel at han elsker dem uten forbehold, mens når en stemor gjør det samme ligger det ikke samme type betingelsesløs kjærlighet bak grensesettingen. Derfor byr de moderne familiekonstellasjonene på mange utfordringer.