Slutt med samboer

[Gjest Gjest_Fortvilet_*]

Bruddet skjedde nå i helga..

Jeg har kjent ham i 5 år, vært samboere det siste 0,5 året. Han var i et forhold da vi ble sammen, men forlot henne og flyttet sammen med meg. Jeg var sjeleglad for at min drømmemann ville ha meg.

Vi hadde litt tilpassningsproblemer i starten, siden jeg aldri har vært samboer før. Jeg har hatt litt problemer med å "engasjere" meg i gutter/mannfolk tidligere, og har ikke de store erfaringene. (Har mest dårlige erfaringer fra å være elskerinne ca 1 år).

Men vi funket tålig greit, men vi hadde våre krangler/diskusjoner. Vi kjøpte oss hus og gledet oss til oppussing og hverdag sammen. Alt så "rosenrødt" ut.

Han sier at jeg er for overfladisk og grunn. Jeg kan ikke kommuninsere slik han ønsker, i tillegg til at jeg har dårlig temperament og blir fort sjalu på eksen som han treffer med jevne mellomrom pga felles barn.

Han er fortsatt glad i meg, men kommet til den konklusjon at vi ikke passer sammen. Han virker "fornøyd" med den konklusjonen. Han har på en måte godtatt at vi ikke passer sammen.

Jeg derimot, elsker ham fortsatt og har lyst til å dele resten av livet mitt med ham. Jeg tror vi passer sammen bare jeg får "endret" de tingene ved meg selv som jeg selv ikke liker. De tingene han har "oppdaget". (Jeg har dårlig selvtillit når det kommer til å være sosial og i forhold. Jeg har ikke nok tro på meg selv.)

Jeg har vært på besøk hos ham for å hente ting, eller spise sammen, og da vært der i flere timer. Han sa i går han han har lyst på meg, men føler det blir galt når han har "kastet meg ut". Jeg har kjempelyst på ham, og sa det til ham. Men det blir liksom ikke noe mer enn bare prat.

Han sier også at han ikke kan fordra tanken av meg sammen med andre mannfolk. Jeg synes det samme om han. Ingen av oss tenker på andre pr i dag.

Noen som har noen tips til hvordan jeg kan vinne ham tilbake?

Jeg har så lyst til å få "på plass" de tingene som jeg sliter med (kommunikasjon med ham og andre, temperament, ikke være overfladisk pga selvtillitten osv), men jeg føler at han ikke "har tid" til å vente på meg..

Jeg kan ikke se for meg noe liv uten ham. Jeg hadde kjedet meg og alltid sammenlignet evnt nye partnere med ham. Og ingen hadde nådd opp

Jeg er så redd for å miste ham. Jeg elsker ham så utrolig mye...

( På forhånd takk for svar )

[Gjest Pest]

Fortell ham det, at de tingene han misliker med deg er ting du selv misliker og vil jobbe med.

[Gjest Gjest_Fortvilet_*]

Fortell ham det, at de tingene han misliker med deg er ting du selv misliker og vil jobbe med.

Han vet det. Vi har vært åpne om disse "problemene" helt fra de begynte å bli et problem. Han godtar at jeg vil jobbe med dem, men han ser ikke noen endring. Han tror ikke at jeg klarer å endre meg. At det bare er slik jeg er

[Pokahonta]

Bruddet skjedde nå i helga..

Jeg har kjent ham i 5 år, vært samboere det siste 0,5 året. Han var i et forhold da vi ble sammen, men forlot henne og flyttet sammen med meg. Jeg var sjeleglad for at min drømmemann ville ha meg.

Vi hadde litt tilpassningsproblemer i starten, siden jeg aldri har vært samboer før. Jeg har hatt litt problemer med å "engasjere" meg i gutter/mannfolk tidligere, og har ikke de store erfaringene. (Har mest dårlige erfaringer fra å være elskerinne ca 1 år).

Men vi funket tålig greit, men vi hadde våre krangler/diskusjoner. Vi kjøpte oss hus og gledet oss til oppussing og hverdag sammen. Alt så "rosenrødt" ut.

Han sier at jeg er for overfladisk og grunn. Jeg kan ikke kommuninsere slik han ønsker, i tillegg til at jeg har dårlig temperament og blir fort sjalu på eksen som han treffer med jevne mellomrom pga felles barn.

Han er fortsatt glad i meg, men kommet til den konklusjon at vi ikke passer sammen. Han virker "fornøyd" med den konklusjonen. Han har på en måte godtatt at vi ikke passer sammen.

Jeg derimot, elsker ham fortsatt og har lyst til å dele resten av livet mitt med ham. Jeg tror vi passer sammen bare jeg får "endret" de tingene ved meg selv som jeg selv ikke liker. De tingene han har "oppdaget". (Jeg har dårlig selvtillit når det kommer til å være sosial og i forhold. Jeg har ikke nok tro på meg selv.)

Jeg har vært på besøk hos ham for å hente ting, eller spise sammen, og da vært der i flere timer. Han sa i går han han har lyst på meg, men føler det blir galt når han har "kastet meg ut". Jeg har kjempelyst på ham, og sa det til ham. Men det blir liksom ikke noe mer enn bare prat.

Han sier også at han ikke kan fordra tanken av meg sammen med andre mannfolk. Jeg synes det samme om han. Ingen av oss tenker på andre pr i dag.

Noen som har noen tips til hvordan jeg kan vinne ham tilbake?

Jeg har så lyst til å få "på plass" de tingene som jeg sliter med (kommunikasjon med ham og andre, temperament, ikke være overfladisk pga selvtillitten osv), men jeg føler at han ikke "har tid" til å vente på meg..

Jeg kan ikke se for meg noe liv uten ham. Jeg hadde kjedet meg og alltid sammenlignet evnt nye partnere med ham. Og ingen hadde nådd opp

Jeg er så redd for å miste ham. Jeg elsker ham så utrolig mye...

( På forhånd takk for svar )

Har han mistet troen på at du kan endre deg, får du vise han at du kan... Bli selvstendig og rett opp ryggen jente.

Ingenting er mindre sjarmerende enn dårlig selvtillitt...

Shape up, men ikke heng etter han nå. Dette er ikke gjort på tre dager!

[Gjest Gjest_Fortvilet_*]

Har han mistet troen på at du kan endre deg, får du vise han at du kan... Bli selvstendig og rett opp ryggen jente.

Ingenting er mindre sjarmerende enn dårlig selvtillitt...

Shape up, men ikke heng etter han nå. Dette er ikke gjort på tre dager!

Takk for oppløftende svar

Jeg har kommet såpass på vei, at jeg vet jeg kan klare det. Men er enig i at dette ikke skjer "over natta", som jeg pleier å si.

Han mener at hvis jeg virkelig vil endre meg, så "gjør jeg bare det" :/

[Pokahonta]

Takk for oppløftende svar

Jeg har kommet såpass på vei, at jeg vet jeg kan klare det. Men er enig i at dette ikke skjer "over natta", som jeg pleier å si.

Han mener at hvis jeg virkelig vil endre meg, så "gjør jeg bare det" :/

Da er det bare å begynne i dag..

Skrive en liste... Finn det du er misfornøyd med deg selv med, og skriv ned løsninger. Husk at ingen av oss er perfekte, men vi kan finne måter å øke selvfølelsen på--

F. eks..

Ta en tur til frisøren

Legg inn en treningsøkt eller to i uken

snu negative tanker til positive tanker

Prat med en psykolog hvis nødvendig

Ligg i solen en time eller to slik at du blir brun

kjøp noe nytt tøy som får deg til å føle deg som en dronning

Ta opp igjen gamle vennskap som betydde noe for deg..

Kanskje overfladiske råd, men det ytre hjelper ofte på det indre!!!

Le mere enn du gråter

Skriv liste over alt som er BRA med akkurat deg!!

ogsåvidere. Du kan få det travelt framover

[Gjest Gjest_Fortvilet_*]

Da er det bare å begynne i dag..

Skrive en liste... Finn det du er misfornøyd med deg selv med, og skriv ned løsninger. Husk at ingen av oss er perfekte, men vi kan finne måter å øke selvfølelsen på--

F. eks..

Ta en tur til frisøren

Legg inn en treningsøkt eller to i uken

snu negative tanker til positive tanker

Prat med en psykolog hvis nødvendig

Ligg i solen en time eller to slik at du blir brun

kjøp noe nytt tøy som får deg til å føle deg som en dronning

Ta opp igjen gamle vennskap som betydde noe for deg..

Kanskje overfladiske råd, men det ytre hjelper ofte på det indre!!!

Le mere enn du gråter

Skriv liste over alt som er BRA med akkurat deg!!

ogsåvidere. Du kan få det travelt framover

Tusen takk for tips

Jeg skal prøve meg på de listene, og klare å endre på tingene i rekordfard ;-)

[Gjest Gjest_Fortvilet_*]

En liten oppdatering:

Vi bestilte en tur for lenge siden, og det så ut som den gikk fløyten når jeg flyttet ut. Men vi har vært sammen noen timer hver dag (og 2 netter på rad nå) og funnet ut at vi vil reise på turen og se hva som skjer. Jeg har dermed 10 dager på meg til å vise at jeg er den rette for ham.

Jeg både gruer meg og gleder meg. Gruer meg for at jeg kanskje gjør eller sier noe "dumt", men gleder meg til å være sammen med ham i utlandet så lenge

Vi er blitt enige om at vi skal være venner å ta tingene som de kommer. Jeg tar dette som en fordel for meg, siden jeg da kan tilbringe tid sammen med ham og litt etter litt klare å overbevise ham om at vi passer sammen.

Jeg føler at jeg presser meg selv ganske mye, og håper at det kommer til å bli en "vane" etterhvert slik at jeg slipper å presse meg. Vil gjerne at de tingene jeg trenger å "endre" skal komme naturlig for meg.

Noen som har tips til "dype" samtaleemner jeg kan ta opp med ham? (Jeg er så usikker på hva han mener med "dype samtaler", siden han mener jeg er overfladisk...)

Jeg tror han har litt mer "dame-følelser" (følsom), og jeg har litt mer "manne-følelser" (er i mannsdom. yrke og preget av måten mannfolk flest prater og er på. "Vet" liksom ikke helt hvordan jeg skal være "dame", på en måte. Veldig mange kvinneting; som kjoler, sminke, negler osv, faller ikke naturlig for meg).

På forhånd takk for tips

[Pokahonta]

Hmmm. Ta en full makeover før turen. Kjøp litt kule tøy, og få en venninne til å sminke deg litt (IKKE overdrevet alså..) så har du en begynnelse.

Ikke nag eller kverruler i samtalene på det som har skjedd. Men tillat deg selv å fortelle han hva du betyr for han, og hva du liker ved han, hvilke kvaliteter han har som tiltrekker deg (heller IKKE overdrevet her)

Dype samtaler kan gå på ting som gjør deg rørt, eller episoder i livet som har forandret deg, eller ting som engasjerer deg (trenger IKKE være overdrevet dypt heller.. )

Hmmm, har du en venninne du kan 'øve med'?

Synes du er heldig som har fått tur med han, men når han sier venner respekterer du venner.. Dvs. La han komme til deg om han ønsker noe mer enn vennskap på turen, og selv om du bare har sååååååååå lyst, skal du likevel la han komme til deg. Så synd det enn er, har han satt premissene for turen som du må godta om du vil være med...

Det går nok bra skal du se!

[Pokahonta]

Og gi han litt space disse ti dagene. Tenk litt på deg selv og fokuser på deg.. Ikke lev for at den tiende dagen skal komme. Den kommer, og la han savne deg litteranne i mellomtiden (uten at det skal være tilgjort kunstig eller noe sånn.. svar om han ringer, meld tilbake om han melder... men ikke ligg flat på telefonen til han...)

[Annie]

Hva med å prøve parterapi?

[Pokahonta]

Hva med å prøve parterapi?

De er jo ikke et par lengere...

[Gjest Gjest_Fortvilet_*]

Hmmm. Ta en full makeover før turen. Kjøp litt kule tøy, og få en venninne til å sminke deg litt (IKKE overdrevet alså..) så har du en begynnelse.

Ikke nag eller kverruler i samtalene på det som har skjedd. Men tillat deg selv å fortelle han hva du betyr for han, og hva du liker ved han, hvilke kvaliteter han har som tiltrekker deg (heller IKKE overdrevet her)

Dype samtaler kan gå på ting som gjør deg rørt, eller episoder i livet som har forandret deg, eller ting som engasjerer deg (trenger IKKE være overdrevet dypt heller.. )

Hmmm, har du en venninne du kan 'øve med'?

Synes du er heldig som har fått tur med han, men når han sier venner respekterer du venner.. Dvs. La han komme til deg om han ønsker noe mer enn vennskap på turen, og selv om du bare har sååååååååå lyst, skal du likevel la han komme til deg. Så synd det enn er, har han satt premissene for turen som du må godta om du vil være med...

Det går nok bra skal du se!

Takk for kjempesmart svar

Jeg skal prøve dette de siste dagene før turen. (Reiser til søndag, så ikke mange dager igjen)

Jeg har ingen venninner som jeg er "kjempefortrolig" med, men skal nok få til litt øvingssamtaler likevel

Vi har jo vært sammen 2 netter, så han er (heldigvis) interessert i litt mer enn "bare venner"

[Pokahonta]

Takk for kjempesmart svar

Jeg skal prøve dette de siste dagene før turen. (Reiser til søndag, så ikke mange dager igjen)

Jeg har ingen venninner som jeg er "kjempefortrolig" med, men skal nok få til litt øvingssamtaler likevel

Vi har jo vært sammen 2 netter, så han er (heldigvis) interessert i litt mer enn "bare venner"

supert. Det jeg sier er at la han komme til deg.. ikke press han mere enn du skal.

Har en god magefølelse på dine vegne!

PS... Synes du kanskje skal jobbe med forhold til venninner og. Fint å ha noen fortrolige venninner. Det krever nok også litt jobb om å gi av seg selv...

Lykke til!

[Gjest Gjest_Fortvilet_*]

supert. Det jeg sier er at la han komme til deg.. ikke press han mere enn du skal.

Har en god magefølelse på dine vegne!

PS... Synes du kanskje skal jobbe med forhold til venninner og. Fint å ha noen fortrolige venninner. Det krever nok også litt jobb om å gi av seg selv...

Lykke til!

Tusen takk for mange gode svar Jeg skal ta med meg tipsene dine videre i livet, og jobbe med meg selv

[Gjest Gjest]

Må bare si at jeg synes det høres litt rart ut at du må endre deg for at han skal ville ha deg. Jeg mener, enten liker han deg som du er, eller så liker han deg ikke. Er det ideen om hvordan du bør være han egentlig liker? Vil du leve livet med en følelse av at du hele tiden ikke strekker til, at du hele tiden må presse deg til å være på en måte som ikke er deg? Høres veldig anstrengende ut i lengden, og kan umulig være sundt, du kan risikere å ende opp med psykiske problemer om du presser deg selv til å hele tiden passe inn i en form som ikke passer deg. Du kan presse et hjerte inn i en stjerneform og få en stjerne, men da har du ikke lenger det hjertet som var, det vil være borte.

[Gjest Gjest]

Må bare si at jeg synes det høres litt rart ut at du må endre deg for at han skal ville ha deg. Jeg mener, enten liker han deg som du er, eller så liker han deg ikke. Er det ideen om hvordan du bør være han egentlig liker? Vil du leve livet med en følelse av at du hele tiden ikke strekker til, at du hele tiden må presse deg til å være på en måte som ikke er deg? Høres veldig anstrengende ut i lengden, og kan umulig være sundt, du kan risikere å ende opp med psykiske problemer om du presser deg selv til å hele tiden passe inn i en form som ikke passer deg. Du kan presse et hjerte inn i en stjerneform og få en stjerne, men da har du ikke lenger det hjertet som var, det vil være borte.

Jeg er ikke helt enig med deg. Man kan, og bør jobbe med sider av seg selv som man ikke liker. Det er mulig, jeg har selv gjort det, og klart det.

Men det tok lang tid, mange år, før jeg syntes jeg hadde klart å bli den jeg ville være. Jeg var veldig sjenert i perioder av min ungdom, ca da jeg var mellom 15 og 22 år gammel.

Og dette var pga dårlig selvtillitt som jeg hadde fått pga veldig lite og elendig støtte fra familien rundt. Jeg hadde egentlig bare min mor som ville meg vel, og hun var veldig spesiell og vanskelig, men hun var i hvert fall bedre enn både min far og hans foreldre som jeg "måtte oppføre meg pent foran" for at de skulle gidde å omgås meg. Dvs hvis jeg stilte noe som helst krav eller bad om noe, så var det jeg som var problemet og jeg som måtte skjerpe meg.

Første gang jeg ble skjelt ut av dem da var jeg 13, det var grusomt.

Jeg synes selv at jeg har vært utrolig sterk som har klart å tro på meg og kommet meg noe sted i livet, og blitt et menneske som folk ser opp til.

Det var mitt første langvarige forhold med en jeg traff da jeg var 21 år som gjorde at jeg skjønte at jeg måtte jobbe med meg selv, og bli tryggere og tøffere.

Forskjellen her er vel at jeg gjorde det for meg selv, og ikke for ham.

Men det skjedde vel mer gradvis og ikke så bevisst. Men jeg kan takke ham for at han åpnet øynene mine, om enn på en litt slem måte til tider.

Men han ville ikke gjøre det slutt. Det var det jeg til sist som gjorde!

Da jeg var 25 år følte jeg meg helt "befridd" fra dårlig selvtillitt, og det var en utrolig herlig følelse. Jeg følte meg dyktig i alt jeg foretok meg, ordentlig vakker for første gang, turde å kle meg slik jeg aldri hadde våget før, turde å tro at en flott gutt kunne bli interessert i meg feks.

Men, jeg er enig i det andre noen sier her også.

Trådstarter må ikke legge seg helt flat. Prøv å vise stolthet og ikke mas på ham. Det å la menn savne deg fungerer utrolig bra på de fleste menn...

[Gjest Gjest]

Må bare si at jeg synes det høres litt rart ut at du må endre deg for at han skal ville ha deg. Jeg mener, enten liker han deg som du er, eller så liker han deg ikke. Er det ideen om hvordan du bør være han egentlig liker? Vil du leve livet med en følelse av at du hele tiden ikke strekker til, at du hele tiden må presse deg til å være på en måte som ikke er deg? Høres veldig anstrengende ut i lengden, og kan umulig være sundt, du kan risikere å ende opp med psykiske problemer om du presser deg selv til å hele tiden passe inn i en form som ikke passer deg. Du kan presse et hjerte inn i en stjerneform og få en stjerne, men da har du ikke lenger det hjertet som var, det vil være borte.

Jeg er helt enig med deg!

Hvis man skal forandre seg må det ihvertfall være fordi man ønsker det selv, ikke fordi andre skal like en bedre.

[Gjest Gjest]

Hvordan gikk det, TS?

[gompen]

Forandre sin personlighet på 10 dager?

Å ta en makeover er ikke det som må til her, for har du dårlig selvtillit hjelper det ikke hvor bra du ser ut, fordi usikkerheten er på innsiden ikke utsiden.

Jeg vet hva jeg snakker om. I mine yngre dager hadde jeg en slank, perfekt kropp, og så veldig bra ut, men hvor mye jeg enn sminket og kledde meg bra, følte jeg meg allikevel stygg, fæl og mindreverdig, ikke bra nok for noen, og ikke minst meg selv.

Etter år med terapi og selvransaking, er jeg fornøyd med den jeg er, og ingen skal komme å forandre meg for å få meg til å tilpasse meg deres kriterier. Var i et slikt forhold før, og det brøt bare ned min selvtillit ytterligere.

Nå har jeg blitt trygg på meg selv.

10 kilo ekstra, ser ikke like bra ut, men selvtilliten er på plass

Det føles godt å være komfortabel med sin egen personlighet, selv med alle feil og mangler. Ja det går an å jobbe med seg selv, men ikke kom her å fortell meg at man kan gjøre det på 10 dager.