Er redd det rakner mellom oss...

[Gjest utlogget fast bruker]

Nå sitter jeg her i godstolen min og bestemte meg for å legge inn ett innlegg på KG for å lufte mine tanker. Erfaring har vist meg at det er godt å få luftet tankene mine her når jeg ikke har venninder å snakke med.

Jeg er litt oppgitt for tiden... Jeg flyttet til Trondheims-området for halvannet år siden, milevis fra min egen familie og gode venner i sør-norge. Grunnen til at jeg flyttet var drømmemannen som dukket opp når jeg minst hadde ventet det. Han har en god jobb her og jeg jobber i en barnehage. I starten følte jeg virkelig at dette var "the one"-drømemannen min på alle mulige måter. Vi var så nyforelsket og reiste mange romantiske turer i innland og utland.

Men nå sitter jeg da her, ikke noe sosialt nettverk kun familien hans. Han snakker om å bygge hus noe jeg gjerne ville men nå begynner jeg å få kalde føtter...

Jeg er så usikker på hva jeg føler. Vi krangler ofte for tiden om egentlige små bagateller. Jeg vet han elsker meg og gjør veldig mye for meg, men jeg klaer ikke å føle meg så elsket... I dag har jeg fri og han skal på foretningsreise til Sverige i 4 dager. Han ligger enda i sengen og sover og jeg føler han ikke ønsker å være med meg de siste timene før han reiser...

så da sitter jeg her og kjeder vettet av meg.....

jeg er egentlig veldig glad i han men er ganske redd for at rutinene har innhentet oss... jeg finner ikke noe bede mann enn han. Han er både kjekk og snill. Men han blir fort utolmodig og sur... enda jeg føler jeg har veldig god tålmodighet....

Jeg vurderer å bestille billett hjem og reise bort mens han er bortreist slik at han kommer hjem til tomt hus og må feire 17.mai alene.

hva skal jeg gjøre?? prøvde å legge meg inntil han for en stund siden og vekke han men da bare snudde han seg og sov videre...

[Gjest Gjest]

Det er 4 -dager- det er snakk om, ikke fire uker. La ham sove. Skaff deg ditt eget liv. Gå ut, begynn med en aktivitet, treff andre mennesker. Så blir du ikke så avhengig av kjæresten for et sosialt liv. Det er lett å bli litt klengete når man bare har én person å sosialisere med.

Å reise vekk for å "hevne" seg på at han vil sove lenge i stedet for å kosemose med deg om morgenen blir bare barnslig..

[Gjest Cascabel]

Kanskje det er akkurat det du trenger, en tur hjem?

Synes du skal gå for det, men ikke gjør det som hevn, gjør det fordi du har lyst.

[Lissi]

Vel, jeg får ikke helt tak i hva du vil fram til her?

Hvorfor har du kalde føtter angående huset?

Handler dette om at han sover?

Eller handler dette om at du er usikker på følelsene dine for han?

Slik ville denne situasjonen løst seg i dette huset: Jeg lager frokost, koker te og dekker bordet. Jeg legger meg ned i senge og vekker han med en nuss og spør om han vil spise sammen med meg og tilbringe litt tid med meg før han reiser.

Hva tror du svaret blir?

Eller du kan være sint og ødelegge stemningen slik at han reiser og dere er uvenner. Du drar hjem og han sitter alene på 17 mai.

Hvorfor snakker du IKKE med han? Hvorfor sier du ikke at du er skuffet over at han sover hele dagen før han skal være borte.

Jeg trodde faktisk at jeg og samboeren min hadde problemer med å kommunisere men ser nå at vi snakker faktisk om absolutt alt, også ting som er ubehagelig. Man må ikke være så redd å ta en diskusjon på ting. Det løser faktisk ting og man finner måter å leve på som gjør begge fornøyde;)

[Gjest Chrissy82]

Jeg ville også snakket med han om det. Fortell han hvordan du har det og hva du føler. Han kan ikke vite sånt uten at du forteller han det.

Men hvis du føler at du trenger å komme deg bort litt, så reis hjem. Det vil nok ikke hjelpe så mye med de problemene og tankene du har!

Du burde kanskje også komme deg ut og få venner, ditt eget nettverk!

[Musc@t]

Ja, det er ikke lett å flytte langt fra venner og familie.

Det tar tid å skape seg sitt eget nettverk, men det er du også helt avhengig av for å trives !

[Annikken]

Dra hjem du. Kos deg med familien og venner, det hjelper nok på den verste frustrasjonen! Men si fra til han at du har tenkt å reise da. At du trenger en liten pause fra Trondheim akkurat nå.

Du er absolutt avhengig av et nettverk for å trives. Hvordan er det med kollegaene dine, er det noen du kan bli bedre kjent med av de, som kanskje kan bli bedre venninner?

Har du noen mulighet for å skaffe gode venner der? Kjenner du noen som skal flytte dit?

Dette er ting du må tenke gjennom. Dersom du er usikker, bygg for all del ikke hus. Og luft tankene med kjæresten din! Prøv å vær så nøytral og lite anklagende som mulig, han kommer til å høre "du passer ikke på meg", "jeg har mista følelsene for deg" osv. Du må fortelle det som det er, at du er glad i ham, men at det er noe annet du savner akkurat nå - venner og familie, og at du blir usikker på om du vil etablere deg fast i Trondheim. Vil han virkelig leve resten av livet med deg, vil han høre på deg og prøve å tenke ut en løsning. Er han glad i deg og eier det minste av sosiale antenner, vil han i det minste _vurdere_ å flytte, og ikke bare slå det fra seg med en gang.

Det er HELT legitime ting du føler. Savn etter venner og familie, usikkerhet. Kanskje har jobben din blitt rutine og kjedelig også? Kunne du tenkt deg en annen jobb? Gå skole? Prøve noen nye frtidsaktiviteter?

Tygg litt på det - hva som egentlig gnager deg. Og - reis hjem til 17. mai! Kanskje har du bare litt hjemlengsel!

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Hei igjen og hjertelig takk for gode svar!

var så redd noen skulle skrive "dump han!" for han er egentlig en veldig god mann...

vi snakket litt om det og vi ble enige om at jeg reiser hejm på fredag slik at jeg får vært hjemme 17. mai. Han hadde noen jobb greier luggende som han kunne få gjort i løpet av helgen og så har vi blitt enige om å finne på noe gøy en kveld i neste uke.

Det med eget nett verk er lettere sagt enn gjort. De jeg jobber med syns jeg det er helt greit å være med på jobb men vi er helt ulike på fritiden...

Men, jeg skal melde meg inn i treningstudio. Jeg tror det vil hjelpe på humøret å ha noen planer i livet mitt. Å studere føler jeg meg ferdig med og trives med å jobbe i barnehagen så det er utelukket.

Samboeren min har jo venner vi er med her oppe men jentene i "gjengen" hans er ikke så lette å komme innpå... I tilegg har det blitt slik at etter vi flyttet sammen så er ikke han en av de single gutta lenger og han blir ikke like inkludert som før...

Uansett, vi hadde en god prat i dag og jeg skal love å begyne å gå mer aktivt inn for å skape ett nettverk her oppe. (men uannsett så kommer det jo aldri til å bli slike vennskap jeg har med mine barndomsvenner fra hjembyen min.... )