Par som prøver over lengre tid - og så er det slutt?

[Gjest BareBea]

Vi satt å diskuterte på jobb i dag angående par som prøver over lengre tid å bli gravide. Da tenker jeg på seks måneder eller mer. De ønsker jeg barn, er forelsket opp etter ørene, starter "prøverdagbok" på kg, men det tar lengre tid enn planlagt. Så blir de endelig gravide, og lykken står i taket. Barnet kommer, og alt er fint og flott. Men så går det fem/seks måneder eller så, og så er det plutselig slutt. Dette "fenomenet" har jeg personlig tre eksempler på i vennekretser, mens jeg i tillegg har fulgt med på endel dagbøker her på kg, der jeg ser akkurat det samme. Andre på jobb hadde gjort samme erfaringene med egne venner og bekjente.

Sliter det å være "prøver" så utrolig på forholdet at lykken sprekker etter graviditeten? Eller er det bare tilfeldigheter?

[^^Sunny^^]

Oi, Jeg får da virkelig ikke håpe det er tilfelle Vi har prøvd i 2,5 år ! jeg tror nok det er litt tilfeldigheter her. Mange par kommer mye nærmere hverandre etter slikt.. Klart at det sliter på, jeg kjenner det godt selv, men jeg og min mann prater masse sammen om det og jeg tror bare det styrker vårt forhold (får jeg jo håpe da) he he.. Uansett om det er en prøvelse å "prøve så lenge" så tror jeg forholdet har godt av det.. det er alltid oppturer og nedturer i et forhold.. klarer ikke forholdet en slik tur, så var det kanskje like lurt å vente med barn? ..

[smilefjes]

Er det ikke rett og slett slik at mange gjør det slutt etter at hverdagen innhenter dem når de får barn, uavhengig av hvor lang tid prøveperioden har vart? Det er i allefall mitt inntrykk, da jeg kjenner/vet om flere som har glemt å pleie hverandre og forholdet etter at de ble foreldre og til slutt mister kjærligheten/går lei/forelsker seg i andre fordi det ikke er så bra på hjemmebane.

Ja til å være kjærester, også når man blir mamma og pappa!

[Elle Melle]

Jeg kjenner ikke noen det har skjedd med, men jeg skjønner jo at et forhold kanskje ikke er på topp etter et slitsomt svangerskap og et halvt år med babygalskap i heimen. Men det er vel da man skal gi hverandre litt tid til å komme i gjenge igjen før man pakker og reiser sin vei?

Jeg synes det er rart at folk i det hele tatt vurderer og gjør slutt på forhold når man er midt i en så spesiell og krevende periode som det det er å ha en ny baby. Av og til må kanskje andre ting enn forholdet prioriteres, uten at man trenger å være redd for å bli forlatt av den grunn. Litt sånn alt-til-sin-tid-filosofi.

Endret 23. mai 2008 av Elle Melle

[Gjest Gjest_Charlotte_*]

Min mann sin fetter har nettopp lagt et slitsomt forhold bak seg, hvor kona var desp etter å få barn. Hun klarte det ikke naturlig, så de prøvde med hormoner. Noe som forandret henne helt... Han ville slutte å prøve, for å finne tilbake til hverandre. Hun var besatt på barn.

Han hoppet ut av forholdet før det kom så langt. Man er kjærester først, så foreldre. Hvis foreldrene ikke har det bra sammen, har ikke barna det bra heller.

[Donpedro]

Min mann sin fetter har nettopp lagt et slitsomt forhold bak seg, hvor kona var desp etter å få barn. Hun klarte det ikke naturlig, så de prøvde med hormoner. Noe som forandret henne helt... Han ville slutte å prøve, for å finne tilbake til hverandre. Hun var besatt på barn.

Han hoppet ut av forholdet før det kom så langt. Man er kjærester først, så foreldre. Hvis foreldrene ikke har det bra sammen, har ikke barna det bra heller.

Jøss. Å ta hormoner for å kunne bli gravid utgjør en relativt kort peride av et langt liv sammen. Om man ike tåler mer enn som så i et forhold enn at partner endrer seg på hormonkur, virket det ikke som han var særlig glad i henne i utgangspunktet. Noe særlig forståelse har han ihvertfall ikke utvist. som om det er så veldig artig å stappe kroppen med hormoner og bli et troll.

Alternativt ligger det mer til grunn for bruddet enn dette.

[zmurfette]

Jeg syntes ikke det hørtes så lenge ut å prøve i 6 md, jeg da...

Fra vi begynte å prøve til vi fikk barn tok det 2,5 år (hadde 3 MA først), men det nærmeste vi noensinne har vært å gå fra hverandre var nok rett etter at frøkna var født. Kolikkunge som i snitt sov 5(!) timer i døgnet, og da kun på noens fang var usannsynlig slitsomt. Men, vi snakket mye sammen om at dette var en fase osv, og holdt ut. Må allikevel si at de månedene med null "oss" tid og "alenetid" kun (og knapt nok) på toalettet var veldig tøffe. (Allikevel vil vi ha flere barn, skrullinger!!!)

[Gjest hopeful]

Å være "prøvere" kan være en stor utfordring for begge parter. Tror det er veldig viktig å prate sammen underveis. Være åpen og ærlig om følelsene sine for hvert steg på veien. Vi har prøvd en god stund, og har fortsatt ikke lykkes desverre, men vi er veldig beviste på å være kjærester, ikke tenke prøving hele tiden og ikke minst ta en pause fra hormonkurer av og til. Pliktsex vil jo ingen ha, så for oss har det vært viktig å ta en pust i bakken fra prøving og ta "hoppe over" en mnd med prøving.

Jeg har nok mer behov for å prate om det enn han, så jeg har to gode venninner som er "klagemuren" min til tider.

Man har jo selvsagt ingen garanti, men jeg føler at dette har knyttet oss mer sammen. Jeg er nesten mer forelsket idag, enn da vi møttes for flere år siden:)

Håper inderlig at lykken også smiler til oss også etter vi har fått barn! (hvis vi er så heldige da!)