Noen ting ved kjæresten min jeg irriterer meg over...

[Gjest Gjest]

La meg starte med å si at det handler om mannen i mitt liv. Vi har kjent hverandre i 3 år, og vært forlovet i 1 år. Han er for andre en helt vanlig og rolig fyr, men for meg er han drømmemannen Vi har det utrolig fint sammen, og jeg elsker han masse. Selvfølgelig har alle par småting som man irriterer seg over, og det har jo vi også. Men jeg har nå tre ting her, som jeg lurer på om jeg har "lov" til å irritere meg over?

1) Han har ingen nære venner.

Til å være en så oppegående fyr, synes jeg det er rart at han ikke har noen nære venner. Vi begge studerer i en stor by, og de gamle vennene fra hjembyen hans har han ikke lenger kontakt med. Han snakker fint med de i klassen, men finner aldri på noe å gjøre med dem ellers. Jeg synes at dette er trist, siden jeg både har gamle barndomsvenner, nye klassekamerater og noen få slektninger her. Det er alltid jeg som får besøk, eller drar ut på vennekvelder.

2) Han liker ikke å feste.

Det er jo egentlig ikke så stort irritasjonsmoment, men jeg føler meg alltid litt alene når jeg drar på fester/vennekvelder/byen uten han. Jeg skjønner at han kan bli sliten av det, men det hadde vært fint om han kunne være med, og bli mer kjent med mine venner. De har jo hilst på og snakket med han, men han virker bare ikke interessert. Det er mine venner, og that's it. Han har ingen behov for å bli godt kjent med dem.

3) Han liker ikke å spille kort/spill.

Dataspill går greit, men vi har aldri spilt spill med kun oss to. Når vi har spilt brettspill sammen med venner, så er han med, men han sier til meg senere at han rett og slett ikke trives med det.

Som dere kanskje ser, så er disse tingene på en måte flettet inne i hverandre. Han omgås jo nesten ikke andre mennesker enn familien sin, klassen sin når han er på skolen, og noen ganger vennene mine. Jeg må innrømme at jeg synes litt synd på han, siden jeg har en liten gjeng med virkelig gode venner, og vet hvor godt det er å ha dem. Jeg har aldri turt å ta opp dette med han, men av det jeg har fått inntrykk av, så synes han det er greit. Han gjør jo ingen forsøk på å skaffe seg nye venner heller.

Også har vi et bryllup å se fram til også. Vi er i tidlig start-fasen, så vi har ikke snakket med forlovere ennå. Men jeg lurer på hvordan det blir der. Eneste jevngamle vennen han har er søstra, og kanskje vi kan regne med samboeren hennes? Jeg bryr meg egentlig ikke om han har forlover eller ikke, eller hvem han har, men synes bryllupet blir litt rart når jeg har liten familie + venner, og han kun har familie.

En annen ting er jo at vi bor sammen, og når mine venner har vært her på besøk, så er han oftest inne på rommet vårt. Jeg skjønner at han kan være sliten etter en lang dag, men synes ikke det er en koselig situasjon. Verken overfor han som føler at han vil være på rommet vårt, og overfor vennene mine som kanskje tenker at han ikke er så imøtekommende. Det har ført til at jeg har blitt mindre sosial sånn sett. Jeg kan dra til venner selv, men hadde vært lettere og koseligere om han kunne omgås dem også. Tror ikke det er det at de ikke liker hverandre, men bare det at han ikke har interesse av å bli bedre kjent med dem.

Må si at jeg aldri har tatt dette opp med han, eller gjort noe for å mase på han. Jeg spør han hver gang jeg går ut med venner om han vil være med, og hvis han ikke vil, om det er greit at jeg drar alene. De spør ofte etter han på fester, og synes nok at det er litt rart han aldri er med meg ut.

Dette er ikke ting som kommer til å gå utover forholdet vårt. Jeg håper da ikke det. Jeg tar det ikke så tungt om han har venner eller ikke, men synes jo som sagt litt synd på han. Vil gjerne høre synspunkter her. Har jeg lov til å irritere meg smått over dette, eller er jeg skikkelig usympatisk nå?

[birma]

Du er sikker på at dette virkelig ER drømmemannen din? Mannen du vil tilbringe resten av livet ditt med? En mann som du betegner som asosial uten egne nære venner og som sjelden er med deg på fest og andre sosiale sammenkomster. Som ikke liker noe det kan tyde på at du liker. Som trekker seg unna når du får besøk av dine venner - han gjør altå lite/ingen forsøk på å bli bedre kjent med DINE venner og DIN omgangskrets? Dette er mannen du vil ha for resten av ditt liv?

Jeg har vært sammen med en slik mann. Ingen nære venner - da vi skulle gifte oss og jeg spurte han om hvem som skulle være forloveren hans, så så han bare rart på meg og trodde ikke man trengte noe slik, men han tok en fra jobben, den han pratet mest med der.

Å spille brettspill eller slik med han - glem det. Jeg liker TP, Geni, Scrable - den type spill, han sitter godt foran dataen og spiller strategispill eler skytespill.

Når det kom til besøk - ble ofte innvitert av mine venner, men han sa alltid Nei: "Jeg er ikke så sosial av meg jeg ...", var hans standard svar. Fikk vi besøk (noe som var veldig sjelden) satt han som regel og ikke sa noe, trykket på fjernkontrollen eller gikk ut med bikkja.

Sosiale sammenkomster i barnehagen - ja, jeg var der jeg, hver gang, han har kun vært til stede 2 ganger når det har vært noe slik, og det var hans krampetrekning for å leke god far.

Første (og eneste faktisk) gang han traff min far, sa han ikke Hei en gang, bare gikk inn og satte seg ved spisebordet og leste avisen.

Jeg var glad i han - ja, ellers hadde jeg ikke giftet meg med han, jeg trodde han elsket meg, men, jeg ser nå i ettertid at et liv med en slik man ikke hadde passet meg.

Er vel ikke Miss Supersosial selv heller, men jeg like rå være sammen med venner og kan like å finne på noe, å spille "tenkespill" som utfordrer intelektet er jeg veldig glad i, og et liv med denne mannen hadde da ikke fungert i det lange løp. Men det er slik jeg ser i ettertid, der og da så jeg det ikke.

Så jeg råder deg til å tenke deg nøye om. Veldig nøye om: Er dette mannen du vil dele resten av ditt liv med? For de ting som du irriterer deg over med han nå, de forsvinner ikke, de vil nok bare bli forsterket.

[IloveNY]

Det kan virke litt som han har sosial angst i en større eller mindre grad... Jeg har en mild form for sosial angst selv. Jeg har masse venner, og mange gode nære vennskaper, men jeg sliter i store folkemengder og med folk jeg ikke kjenner. Jeg kjenner meg så smått igjen i det du skriver om han...

Har dere snakket noe om dette?

[Cata]

Selvsagt har du "lov" til å irritere deg, men irriterer det deg så mye at du er villig til å gi slipp på ham? I så fall så gjør det før det er "for sent". Hvis du finner ut at du kan leve med disse irritasjonsmomentene så forbered deg på at det er det du må gjøre. Han vil trolig ikke forandre seg. Venn deg like godt til å gå ut med dine venner og ha ditt sosiale liv som typen din ikke er noen stor del av. Du kan ha stor glede av det likevel så lenge du aksepterer at det er slik.

Jeg har selv mye av det samme i meg som typen din og er enig med IloveNY i at han kan ha en mild grad av sosial angst. Selv er jeg pr. i dag angstfri og har ingen problemer med å møte nye mennesker så lenge jeg har en "grunn" til det, men å treffe mennesker jeg ikke kjenner bare pga. small talk og gå på byen har jeg fremdeles problemer med. Jeg opplever det rett og slett som så gudsjammerlig kjedelig at jeg blir sur .

[Gjest Chrissy82]

Jeg er veldig enig i det som har blitt sagt før her.. Du burde tenke deg godt om! Er dette virkelig drømmemannen din? Vil du virkelig dele resten av livet ditt med han? Det er ingen som er perfekte. Verken du eller han. Selvfølgelig har man lov til å irritere seg over ting men man må tenke over om man klarer å leve med de tingene man irriterer seg over. Kanskje snakk med han om det også!

Lykke til!

[Gjest TS]

Kan hende jeg framstilte han som skikkelig asosial nå, men saken er at han snakker godt og tuller med de han kjenner i klassen. Han var også en del ute med dem før, men sluttet visst gradvis etter at han ble sammen med meg.

Vi har også møtt ukjente folk på ulike sammentreff, og noen av dem pratet han godt med, fordi de var interessante folk (en av dem var ansatt innenfor et felt han kunne tenkt seg å jobbe med). Så jeg trodde at det var sosial angst først, men han snakket jo godt med dem? Føler ikke at jeg klarer å forklare hele situasjonen med noen innlegg, men føler at jeg trenger å si disse opplysningene også.

- Han trives som sagt i klassen sin, om dagen. Grunnen til at han ikke er så mye mer sammen med dem, er at de gangene folk i klassen møtes sammen utenom skoletid, drikker de seg som regel sørpe fulle. Jeg har sett dem på fylla selv, og her har du folk som drikker for fylla sin skyld.

- Vennegjengen min består av mange jenter, som liker å skravle og sladre. Jeg merker at vi som oftest snakker om temaer som gamle bekjente, nye gutter og annet som kanskje ikke interesserer noen andre gutter heller. De gangene han er med på kafebesøk eller noe rolig med dem, merker jeg at han kjeder seg litt. Han prøver å være med i samtalen noen ganger, men er som oftest stille. Jeg skjønner han egentlig godt der at det kan være vanskelig for han å skifte emne til noe han vil snakke om, men skulle bare ønske at han og vennene mine kunne bli mer kjent med hverandre. Jeg tror også at de kunne snakke mer naturlig sammen da. Vet ikke om aldersforskjell har så mye å si om de snakker godt sammen? Jeg og vennene mine er 21-22, og han er 26.

Jeg tror at han er en sjenert person, som ikke har hatt så mange close venner heller. Jeg hadde heller ikke det da jeg var yngre, men har vært så heldig med at mine gamle barndomsvenner har fulgt med meg der jeg studerer, og andre har vært veldig flinke til å holde kontakten via mail og sånt.

Tror han bare har vanskeligheter for å slippe folk innpå seg? Vi har hatt noen koselige kvelder med søstra hans og samboeren hennes, og da ligger jo praten løst. Når jeg tenker meg om, så liker han å være med når jeg skal besøke storebroren min og vennene hans. Da er det rolige middager og ja, så spiller vi Buzz! =) Kan kanskje ha noe å gjøre med at de er litt eldre, og flinkere å snakke om ting som kanskje engasjerer han mer?

Jeg har aldri tenkt over at dette skal være noe som hindrer forholdet vårt. Takk til dere som har svart. Jeg har jo tenkt over at det, og funnet ut at det irritererer meg litt. Men tror mest det er pga at han ikke snakker så godt med de litt yngre vennene mine. Jeg tenker også at det er litt trist om han ikke finner seg forlover, og det at han ikke har noen venner. Tenkte at det kunne være flaut på bryllupsdagen vår, men jeg kan vel ikke tenke sånn? Det er jo våre liv, som vennene ikke trenger å dømme. Jeg håper jo også at han får seg noen venner når han begynner ute i arbeidslivet.

Synes dere at jeg burde ta opp dette med han? Jeg ser ingen grunn til det. Jeg vil jo ikke tvinge han til å få seg venner, og blir mer da at jeg påpeker at han ikke har noen. Er det noe jeg skal forklare vennene mine kanskje? Nå begynner de fleste av dem å få seriøse kjærester de og, men alle er fremdeles flere år yngre enn min.

Synes det er veldig fint å få noen innspill

[Gjest Gjest]

Caring for your introvert

[Teriyaki]

Kan hende jeg framstilte han som skikkelig asosial nå, men saken er at han snakker godt og tuller med de han kjenner i klassen. Han var også en del ute med dem før, men sluttet visst gradvis etter at han ble sammen med meg.

Vi har også møtt ukjente folk på ulike sammentreff, og noen av dem pratet han godt med, fordi de var interessante folk (en av dem var ansatt innenfor et felt han kunne tenkt seg å jobbe med). Så jeg trodde at det var sosial angst først, men han snakket jo godt med dem? Føler ikke at jeg klarer å forklare hele situasjonen med noen innlegg, men føler at jeg trenger å si disse opplysningene også.

- Han trives som sagt i klassen sin, om dagen. Grunnen til at han ikke er så mye mer sammen med dem, er at de gangene folk i klassen møtes sammen utenom skoletid, drikker de seg som regel sørpe fulle. Jeg har sett dem på fylla selv, og her har du folk som drikker for fylla sin skyld.

- Vennegjengen min består av mange jenter, som liker å skravle og sladre. Jeg merker at vi som oftest snakker om temaer som gamle bekjente, nye gutter og annet som kanskje ikke interesserer noen andre gutter heller. De gangene han er med på kafebesøk eller noe rolig med dem, merker jeg at han kjeder seg litt. Han prøver å være med i samtalen noen ganger, men er som oftest stille. Jeg skjønner han egentlig godt der at det kan være vanskelig for han å skifte emne til noe han vil snakke om, men skulle bare ønske at han og vennene mine kunne bli mer kjent med hverandre. Jeg tror også at de kunne snakke mer naturlig sammen da. Vet ikke om aldersforskjell har så mye å si om de snakker godt sammen? Jeg og vennene mine er 21-22, og han er 26.

Jeg tror at han er en sjenert person, som ikke har hatt så mange close venner heller. Jeg hadde heller ikke det da jeg var yngre, men har vært så heldig med at mine gamle barndomsvenner har fulgt med meg der jeg studerer, og andre har vært veldig flinke til å holde kontakten via mail og sånt.

Tror han bare har vanskeligheter for å slippe folk innpå seg? Vi har hatt noen koselige kvelder med søstra hans og samboeren hennes, og da ligger jo praten løst. Når jeg tenker meg om, så liker han å være med når jeg skal besøke storebroren min og vennene hans. Da er det rolige middager og ja, så spiller vi Buzz! =) Kan kanskje ha noe å gjøre med at de er litt eldre, og flinkere å snakke om ting som kanskje engasjerer han mer?

Jeg har aldri tenkt over at dette skal være noe som hindrer forholdet vårt. Takk til dere som har svart. Jeg har jo tenkt over at det, og funnet ut at det irritererer meg litt. Men tror mest det er pga at han ikke snakker så godt med de litt yngre vennene mine. Jeg tenker også at det er litt trist om han ikke finner seg forlover, og det at han ikke har noen venner. Tenkte at det kunne være flaut på bryllupsdagen vår, men jeg kan vel ikke tenke sånn? Det er jo våre liv, som vennene ikke trenger å dømme. Jeg håper jo også at han får seg noen venner når han begynner ute i arbeidslivet.

Synes dere at jeg burde ta opp dette med han? Jeg ser ingen grunn til det. Jeg vil jo ikke tvinge han til å få seg venner, og blir mer da at jeg påpeker at han ikke har noen. Er det noe jeg skal forklare vennene mine kanskje? Nå begynner de fleste av dem å få seriøse kjærester de og, men alle er fremdeles flere år yngre enn min.

Synes det er veldig fint å få noen innspill

Kommunikasjon.

Snakk med han, finn ut hvorfor det er som det er osv. Mye bedre det enn å gå rundt og spekulere hele tiden.

[Cata]

- Han trives som sagt i klassen sin, om dagen. Grunnen til at han ikke er så mye mer sammen med dem, er at de gangene folk i klassen møtes sammen utenom skoletid, drikker de seg som regel sørpe fulle. Jeg har sett dem på fylla selv, og her har du folk som drikker for fylla sin skyld.

- Vennegjengen min består av mange jenter, som liker å skravle og sladre. Jeg merker at vi som oftest snakker om temaer som gamle bekjente, nye gutter og annet som kanskje ikke interesserer noen andre gutter heller.

Måtte bare sitere dette... Hvis det er de to hovedsettingene han ikke trives i, så synes jeg ikke det er det minste rart. Fulle folk er ikke morsomt, så hvis det er hovedinteressen til klassekameratene hans når de tar seg en fest så skjønner jeg godt at han ikke henger sammen med dem på fritida.

Og....unnskyld....jenteskravling tror jeg ikke er favorittinteressen til så veldig mange gutter . Vi kan skravle og fnise og fleipe oss blå oss i mellom, men gutta skjønner rett og slett ikke hva vi prater om og kan slett ikke delta. Hvis han skulle prøve å bidra med snakk om deres gamle bekjente (forutsetter at de ikke er hans også) eller dine venninners nye flammer så ville han antakelig følt seg erkedum og holdt munn i stedet. Dermed vil det jo ende med at han blir sittende som en annen teddybjørn i sofahjørnet. Skjønner godt at han unngår den type treff, han er jo helt avskåret fra å kunne delta om han er fysisk til stede.

[Gjest Bond]

Så du har funnet mannen som ikke liker å drikke seg fyll, liker ikke å feste så mye, er ikke sannsynlig til å bli spilleavhengig og sette vennene sine føran deg...

...og du klager? :-D

Men seriøst - ut i fra det du beskriver, virker det som om det er en liten generasjonsforskjell der. Han har kanskje roet seg ned allerede og gidder ikke å sosialisere hele tiden, drikke seg fyll og spille brettspill. Du vil fortsatt ha mange mange venner, gå ut, feste og så videre.

For min del, siden jeg ble sammen med samboeren min - vi har våre venner, men vennekretsen generelt har blitt mindre. Kanskje ikke vennekretsen, men bekjente. Det er de som er igjen fra før og noen nye, men siden vi går ikke ut hver helg, da er det mer fokusert.

I tillegg - det er ikke så enkelt å bli kjent med mennesker i nye byer. Vi har begge bodd i et nytt sted for begge en god del år nå, og bare så vidt har startet å bygge opp ny vennekrets som er litt dypere enn bare helt overfladisk. Hvis han ikke har samme interesser med skolebekjente (dvs å drikke seg fyll), da er det ikke bare bare det. Ikke alle er typen som blir kjent med nye mennesker veldig enkelt.

[Gjest Gjest]

Caring for your introvert

Leste denne artikkelen, og kjente meg igjen i mye av det. Ut i fra det du har skrevet kan det virke som din forlovede også har en introvert personlighet. Det trenger ikke å ha noe med sjenerthet eller sosial angst å gjøre. Introverte er ikke så god på (interessert i) small-talk (liker heller å snakke seriøst, om ting man er interessert i), og det er jo mye small-talk på fester. Dette kan jo være en grunn til at han ikke har mange venner, siden mye sosialisering foregår på fest. Så hvis dette er noe han ikke liker å være med på, begrenses det sosiale livet.

En introvert trenger også tid på å åpne seg og vise hvem han er. Dette er vel heller ikke et personlighetstrekk som skaffer masse venner. Kanskje har han heller ikke behov for så mange personer i livet sitt i tillegg til deg?

Han har helt sikkert noen tanker om dette selv også, prøv å spør ham.

[Gjest TS]

Ja, jeg har lest den artikkelen, og mener at mye av det stemmer med han. Jeg var ikke ute etter noe definisjon egentlig, men godt å se at flere også er slik Jeg er også rolig av meg, men har vært så heldig at jeg har blitt kjent med noen herlige folk. Husker de første gangene jeg møtte min kjære, så snakket vi alltid flere timer om gangen, så det må jo ha vært at vi følte at vi hadde mye til felles, og at vi følte oss trygge.

Jeg vet at jeg har sagt at jeg ikke burde bry meg, men jeg vil heller ikke at andre skal tenke negativt om kjæresten min. Vennene mine vet ikke at han ikke har andre venner, og jeg har ikke sagt noe. Tenkte jeg kanskje kunne si rett som det var, at han har mistet kontakten med gamle, og at han ikke likte å feste med de nye i klassen. Jeg vet jeg ikke trenger å forklare noe til dem, men jeg kommer til å invitere mine nærmeste (ca 10 stk) til bryllupet, og det kan hende at han ikke har noen venner å invitere. Det blir som sagt litt rart da... Når både mine venner og slekt ser det.

Ville dere som gjest i bryllupet, synes det er rart? Våre slekter vil nok tro at det er våre felles venner, mens vennene mine vil fort merke at han ikke har med noen.

Vet ennå ikke om det er noe å ta opp med han på. Han sier at han synes det er slitsomt med mange ukjente folk på fester, og virker veldig tilfreds med bare meg og familien sin. Vi kommuniserer veldig godt ellers, men blir ikke så koselig av meg å påpeke at "du har jo ingen venner"....

[Gjest Tigress]

Eg syns han verkar heilt normal, eg. Han høyrast faktisk ut som ei blanding av meg og Tiger. Vi er sosiale på jobb, men treng å sleppe å vere sosiale om kvelden, vi har andre ting vi likar betre.

[birma]

:-) Da har du i alle fall fått svar på én ting da: Du irriterer deg litt over det, men ikke i så stor grad som du kanskje fremstilte det i ditt første innlegg, og du har forklart han på en litt annen måte nå enn i sted. Dog, essensen er den sammen.

Jeg ville nok kanksje ha regert jeg, om jeg kom i et bryllup og det kun var venner fra den éne siden der. Hadde nok rast noen spørsmål i toppen på meg, men frekk som jeg er, så hadde jeg spurt jeg da.

Hva synes han selv? Ang. dette med bryllupet og det å ikke ha noen fra sin side der av venner og bekjente? Bryr han seg om det eller synes han det er litt leit? Eller, du har kanksje ikke pratet med han om dette enda, men spør han om det - prat med han om det, som nevnt er kommunikasjon viktig.

Når det gjelder dine venner, så kan det hende de har reagert på måten han er på, så si det til dem, men ikke si noe før du har pratet med han og spurt om årsaken til at han ikke er så sosial med dere, slik at du vet sikkert og ikke sier noe dumt.

Hvordan er han med din familie? Slapper han godt av og prater og er sosial sammen med dem?

[Gjest TS]

Hvordan er han med din familie? Slapper han godt av og prater og er sosial sammen med dem?

Greia der er at familien min er fra en annen kultur, og klarer ikke å ta forholdene mine seriøst, før etter at jeg er ferdig utdannet. Men det er en helt annen sak....

Han er veldig hyggelig mot foreldrene mine de gangene han har fått lov til å møte dem, men ikke engang jeg klarer å være mye sosial med dem....

Nå er det en god stund til bryllupet vårt, så jeg har god tid å snakke med han om det. Vi har laget gjesteliste (eller, jeg har laget gjesteliste, og han har tilføyd sine folk ), men siden han har stor familie her, og ikke jeg, vil antall gjester fra hver sin side bli ganske likt. Han har nevnt at min venneliste kanskje ble litt lang, men jeg vil gjerne ha vennene mine med meg! I min kultur, eller iallefall min familie, så samles vi nesten aldri og feirer. Jeg er redd ingen andre enn min aller nærmeste familie kommer, så jeg vil gjerne ha mine venner der til å støtte meg også. Dessuten betyr de så mye for meg at jeg uansett vil ha dem i bryllupet mitt. Er jo som sagt lenge til, så det er ingen av oss som har tatt gjestelista så seriøst. Slekt og sånt er jo ganske bestemt at vi skal invitere, men lista over venner og deres kjærester kommer jo kanskje til å måtte forandres uansett....

Han skal begynne på sommerjobb snart, hvor det jobber folk på noelunde hans alder. Vi har snakket om at det er viktig å knytte kontakter, så kanskje han tar seg en sommerpils eller to med dem i sommer, hvem vet?