Å dra på ferie med familie

[estrella]

For det første, unnskyld hvis jeg har plassert dette helt feil, men jeg fant ikke noe som passet bedre, så jeg bare prøver meg her jeg

For det andre, dette er egentlig skikkelig teit. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg en gang legger det ut, men jeg trenger "noen gode ord eller råd"

Er jeg den eneste som faktisk gruer seg til sydenferier(eller andre ferier)? Jeg gleder meg til selve ferien. Jeg liker å dra på tur til andre land. Men jeg gruer meg til å måtte gå i badetøy. Jeg gruer meg til å gå i badetøy sammen med min familie. Jeg føler meg så teit, ekkel og fæl. Jeg liker ikke å vise meg i badetøy. Jeg hater tanken på det.

Jeg har selvtillit ellers, på de fleste steder iallefall. Men det har tatt utrolig lang tid å bygge opp, men akkuratt de få ukene i året hvor man ikke er frisk hvis man ikke bader da er selvtilliten totalt vekke når jeg må ha på meg badetøy.

Sist ferie så hadde jeg håndkle på meg når jeg "solte" meg. Eneste gangen jeg hadde det av var når jeg var i vannet, men følelsen av å gå bort til bassenget var grusom. Jeg føler alle øynene ser på meg. Jeg føler at alle tenker at jeg er verdens feiteste og styggeste. Jeg er så sinnsykt redd.

Før så kalte brødrene mine og søsteren min meg en del stygge ting. Det var aldri slemt ment, men vi var i den fasen hvor søsken ikke er snille med hverandre. Vi var så ufattelig slemme. Og dette sitter enda i meg. Jeg vet jo at de ikke mente det. For eks, hvis jeg og han ene broren min kranglet. Og han var skikkelig slem med meg, så kom han andre og forsvarte meg. Så jeg vet jo at selv om de var frekke mot meg så var det ikke ment på den måten som når jeg ble mobbet på skolen. De var/er bare ondskapsulle tvers igjennom. Men jeg er forstatt redd.

Det værste er at jeg er flau over å være med mamma. Ikke over henne, men av meg selv. Hun er liksom mamman min, men hun er mye penere enn meg. Hehe. Flaut!! På ungdomskolen var hun sånn foreldrekontakt og var dermed ofte med på ting. Og guttenes kommentarer var:

-Kommer ikke moren din ikveld? Hun er driiitfet(altså det står for at hun var pen)

-Moren din er penere enn deg styggen. Haha. Taper!

(Jeg er så utrolig flau over meg for at jeg er flau over min egen mor. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg tenker på den måten! Alt hun gjør er å være min mor, men allikevel.. )

Det var bare to blant mange andre. Men slik tenker jeg enda. Tar hun på seg en dritpen kjole og spør meg om hun kan gå slik så sier jeg nei, det ser skikkelig slutty ut. Du er for gammel. Du passer ikke den. Du ser bla bla bla ut i den. Jeg vet at jeg sårer henne, men jeg mener det ikke(har egentlig sluttet med dette nå, fordi jeg vet at det sårer henne). Men jeg er fortsatt flau når jeg sammen med henne. I redsel, fordi jeg tenker at jeg er så stygg at alle sammenligner meg med henne. Jeg er egentlig stolt over mamma, men jeg passer på å ikke vise det for ofte

Jeg ligner ikke på mamma i det hele tatt. Hun er så pen. Så kommer jeg. Den stygge andungen som aldri blir pen. Jeg ligner på pappa. Han er ganske kraftig bygd og tjukk. (Det har ikke sammenheng med hverandre. Han er tjukk fordi han har et fælt kosthold o.l). Men jeg ligner på han. Sånn i ansiktet("blubb blubb" ansikt). Og ellers. Jeg får høre det ofte.

-Åh, du ser akkuratt ut som din far gjorde.

Eller farfar for den saks skyld.

Blæh! Jeg vil ikke på ferie. Jeg vil ikke ha pen mamma. Hvorfor kan ikke hun være slik som andre mammaer? Istedenfor en ung og pen mamma. Jeg vil ikke se ut som pappa. Jeg vil ikke noenting.

(Skikkelig negativ nå ja..pleier ikke å være slik, men jeg gruer meg sååå sinnsykt).

[Carebear1]

Hmm... Dette var trist lesing synes jeg. Det er sørgelig at noen ubetenksomme kommentarer fra kranglete søsken og usikre medelever skal kunne gjøre så stor skade.

Å høre at du soler deg med håndkle var rett og slett tragisk. Og at du faktisk er sjalu på din egen mor fordi du anser hennes som penere enn deg er også trist...

Det jeg er SIKKER på, er at du garantert ikke er en tidel så ille som du selv vil ha det til! Har du forsøkt noen form for terapi? Så du kan få hjelp til å bygge opp selvfølelsen din litt?

Det er dessverre slik at ingen kan gjøre noe med dette annet enn deg selv. Hva med å begynne litt skrittvis? Prøv å sole deg uten håndkle f.eks?

Har du snakket med din familie om dette? Spør de deg hvorfor du soler deg med håndkle? Din mor skjønner nok mer enn du aner - kanskje det kan hjelpe å ta en skikkelig prat?

[estrella]

Hmm... Dette var trist lesing synes jeg. Det er sørgelig at noen ubetenksomme kommentarer fra kranglete søsken og usikre medelever skal kunne gjøre så stor skade.

Å høre at du soler deg med håndkle var rett og slett tragisk. Og at du faktisk er sjalu på din egen mor fordi du anser hennes som penere enn deg er også trist...

Det jeg er SIKKER på, er at du garantert ikke er en tidel så ille som du selv vil ha det til! Har du forsøkt noen form for terapi? Så du kan få hjelp til å bygge opp selvfølelsen din litt?

Det er dessverre slik at ingen kan gjøre noe med dette annet enn deg selv. Hva med å begynne litt skrittvis? Prøv å sole deg uten håndkle f.eks?

Har du snakket med din familie om dette? Spør de deg hvorfor du soler deg med håndkle? Din mor skjønner nok mer enn du aner - kanskje det kan hjelpe å ta en skikkelig prat?

Gikk litt til skolepsykolog. Men jeg følte ikke at det hjalp. Jeg turde ikke å si hva jeg egentlig ville si. Bare gikk rundt grøten

Det tok 12 år før jeg fortalte min mor at jeg ble mobbet(jeg ble mobbet i 10 år, men sa ikke noe før 2 år etterpå jeg kom meg vekk). Det tok 10 år å si at jeg hatet "eksstefaren" min. Det tok like mange år å si at jeg følte meg forlatt og glemt av henne. Alt dette sa jeg til henne for et par måneder siden. Jeg har aldri grått mer enn det jeg gjorde den dagen. Og det var tårer som jeg har holdt inne i 12 år, så du kan tenke deg hvordan jeg så ut.

Men jeg tør ikke si til henne dette. Det er så slemt. Hvilken rett har jeg til å fortelle henne at jeg, hennes 18 år gamle datter, er sjalu på henne. Hvilken rett har jeg til å være frekk og såre henne?

Jeg høres jo helt tullete ut , men vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er blitt ufattelig flink på å fortrenge hva jeg føler og skjule det, men jeg vet at det er heller ikke bra for meg

[estrella]

Hjelp?

[HeleneHarefrøken]

For det første vil jeg si at jeg forstår at "ekle" kommentarer ofte blir hengende igjen. Hvis du har opplevd mobbing på skolen, og i tillegg fått "stygge" kommentarer slengt etter deg hjemme, er det ikke rart at du sliter med selvbildet.

Det du skriver minner om meg selv da jeg var 17 år gammel. Jeg ble mobbet på ungdomsskolen, utviklet spiseforstyrrelser og gruet meg hele tiden til sommeren fordi jeg måtte kle av meg og vandre rundt i bikini. Et praktisk tips som har hjulpet meg er å gå i badedrakt, da føler jeg meg tross alt litt mer påkledd. I tillegg tar jeg ofte på meg omslagsskjørt med en gang jeg har gått ut av bassenget.

Når det gjelder moren din, synes jeg ikke at det er rart at du reagerer med sjalusi, muligens også litt sinne? Da du ble mobbet, henviste disse guttene til den superlekre moren din, selvfølgelig vekker det sjalusi. Det er leit at du sårer henne, og at du ikke klarer å gi henne komplimenter fordi du har det vondt med deg selv. Men det aller vondeste er at du er så redd for å vise frem kroppen din. Du skriver at du har snakket med skolepsykolog, men har du prøvd å snakke med psykologer i barne-og ungdomspsykiatrien? Flere av mine venninner har gått i samtaleterapi, og noen ganger får en ikke utbytte av terapien fordi kjemien mellom pasient og behandler ikke stemmer. Jeg vil ikke konkludere med noe som helst på dine vegne, men kanskje er det mulig å finne en ny behandler et annet sted? Det er tydelig at du sliter med deg selv uten å få noen form for hjelp/oppfølging!

Kan det forresten være en ide å vise moren din det du har skrevet her? Eventuelt skrive det ned på en huskelapp og si det til henne. Fortell at du er stolt av henne, og glad i henne, men på grunn av mobbingen i barndommen har du til tider vanskelig for å forstå det. Jeg er sikker på at det vil gjøre at noen lys går opp for henne, og ettersom hun er moren din er hun antakeligvis kjempeglad i deg. Kanskje kan hun ta litt hensyn på den måten at hun ikke nødvendigvis spør hva du synes om kjolen hennes. Kanskje kan hun bli flinkere til å gi deg komplimenter når du legger ekstra innsats i å se bra ut.

Problemet her (slik jeg ser det) er at det er mye moren din ikke vet om. Hvis jeg var i dine sko ville jeg snakket med henne og fortalt hvordan jeg følte det. At jeg ikke likte kroppen min på grunn av ekle kommentarer, og at jeg hadde vanskelig for å komplimentere utseendet hennes på grunn av diverse kommentarer fra barndommen.

[estrella]

For det første vil jeg si at jeg forstår at "ekle" kommentarer ofte blir hengende igjen. Hvis du har opplevd mobbing på skolen, og i tillegg fått "stygge" kommentarer slengt etter deg hjemme, er det ikke rart at du sliter med selvbildet.

Det du skriver minner om meg selv da jeg var 17 år gammel. Jeg ble mobbet på ungdomsskolen, utviklet spiseforstyrrelser og gruet meg hele tiden til sommeren fordi jeg måtte kle av meg og vandre rundt i bikini. Et praktisk tips som har hjulpet meg er å gå i badedrakt, da føler jeg meg tross alt litt mer påkledd. I tillegg tar jeg ofte på meg omslagsskjørt med en gang jeg har gått ut av bassenget.

Når det gjelder moren din, synes jeg ikke at det er rart at du reagerer med sjalusi, muligens også litt sinne? Da du ble mobbet, henviste disse guttene til den superlekre moren din, selvfølgelig vekker det sjalusi. Det er leit at du sårer henne, og at du ikke klarer å gi henne komplimenter fordi du har det vondt med deg selv. Men det aller vondeste er at du er så redd for å vise frem kroppen din. Du skriver at du har snakket med skolepsykolog, men har du prøvd å snakke med psykologer i barne-og ungdomspsykiatrien? Flere av mine venninner har gått i samtaleterapi, og noen ganger får en ikke utbytte av terapien fordi kjemien mellom pasient og behandler ikke stemmer. Jeg vil ikke konkludere med noe som helst på dine vegne, men kanskje er det mulig å finne en ny behandler et annet sted? Det er tydelig at du sliter med deg selv uten å få noen form for hjelp/oppfølging!

Kan det forresten være en ide å vise moren din det du har skrevet her? Eventuelt skrive det ned på en huskelapp og si det til henne. Fortell at du er stolt av henne, og glad i henne, men på grunn av mobbingen i barndommen har du til tider vanskelig for å forstå det. Jeg er sikker på at det vil gjøre at noen lys går opp for henne, og ettersom hun er moren din er hun antakeligvis kjempeglad i deg. Kanskje kan hun ta litt hensyn på den måten at hun ikke nødvendigvis spør hva du synes om kjolen hennes. Kanskje kan hun bli flinkere til å gi deg komplimenter når du legger ekstra innsats i å se bra ut.

Problemet her (slik jeg ser det) er at det er mye moren din ikke vet om. Hvis jeg var i dine sko ville jeg snakket med henne og fortalt hvordan jeg følte det. At jeg ikke likte kroppen min på grunn av ekle kommentarer, og at jeg hadde vanskelig for å komplimentere utseendet hennes på grunn av diverse kommentarer fra barndommen.

Det hadde kanskje vært en ide, det du skriver, og jeg vet på en måte med meg selv at jeg faktisk trenger noen å prate med, for å fortsette med å komme meg videre i livet mitt. Jeg har kommet langt, men ikke langt nok. Jeg regner ikke med at alt skal bli helt fint igjen på null komma niks, men en dag kanskje?

Problemet mitt er at jeg ikke helt hvordan jeg skal finne meg denne hjelpen. Jeg har null problemer med å skrive ting ned, men å prate face 2 face med noen er så mye mer skummelt. Det som gjorde at jeg ble sendt til skolepsykologen var fordi helsesøster ba meg skrive ned alt jeg følte. Hun ble litt stresset for å si det slik og sendte meg da videre. Men denne skolepsykologen, en hyggelig dame det, men hun var så gammel og alt jeg følte hun gjorde var å spørre hvordan jeg har det. Hvordan jeg har det er nettopp det jeg ikke klarer å si. Det var nok en hensikt med hva hun gjorde, men jeg følte for å bare skrike til henne

Jeg vet at man kan bli henvist fra legen, men mitt problem igjen, er at jeg tør ikke å snakke med legen.

Og jeg burde snakke med mamma, men jeg tør ikke.

Som du ser så er jeg utrolig pinglete

[HeleneHarefrøken]

For bestevenninnen min har det hjulpet å skrive dagbok som terapi. I løpet av en vanlig uke har hun fått i oppdrag å skrive ned hvordan formen var da hun våknet, midt på dagen og når hun la seg om kvelden. Alle positive/dårlige opplevelser skriver hun ned, på den måten er det også enklere å oppdage sitt eget reaksjonsmønster.

Jeg har inntrykk av at mange synes det er vanskelig å snakke med en behandler. Nå vet jeg ingenting om hvor lenge du har gått i terapi, men kanskje kan en annen behandler hjelpe deg på en bedre måte. Jeg vil dessuten anbefale deg å fortelle behandleren at du har vanskelig for å uttrykke deg muntlig, og at du har problemer med å finne håndfaste eksempler. Å beskrive hvordan du har det er vanskelig, fordi følelsene er et kaos.

Som psykolog skal en først og fremst legge opp til en behandlingsform som hjelper pasienten. Det tar selvfølgelig litt tid før dere blir kjent med hverandre, og kanskje klarer du ikke å være åpen i begynnelsen, men akkurat det er jo ganske naturlig. I en behandlingssituasjon må det skapes tillit, og en bør derfor på forhånd bli enig om hvordan behandlingen skal foregå, hva en vil snakke om (og eventuelt ikke snakke om), og på hvilken måte en skal gjøre dette. For noen kan det være fint å gå inn døra, tømme seg nesten konstant i førtifem minutter for så å gå hjem. Andre har mer behov for at behandleren er en samtalepartner og at en kan diskutere ulike løsninger på godt og vondt. Noen ønsker hjelp til å håndtere livet her og nå, andre har behov for å grave i fortida.

Nå kan jeg ikke uttale deg meg om hvilken behandler du får, men det ville forundre meg om hun ikke har møtt på pasienter med samme problemer tidligere. Dagbokskrivinga som venninna mi jobber med er bare en av flere mulige løsninger. Noen oppsøker psykomotoriskfysioterapi, andre går i kunstterapi, mulighetene er med andre ord ganske mange.

Av den grunn vil jeg råde deg til å holde fast ved behandlingen du har krav på. Det er ikke et nederlag å be om hjelp, men heller et tegn på indre styrke.

Hva er det som gjør at du ikke tør å snakke med legen? Hvis du ikke liker fastlegen, er det ikke noe problem å få henvisning fra en ved helsestasjonen fra ungdom, eller eventuelt en annen fastlege. Har du problemer med å uttrykke deg, vil jeg anbefale deg til å skrive ned et ark med punkter som gjør at du føler at du bør ha behandling. Forklar legen at du har problemer med å snakke om dette, og at det er derfor du ønsker behandling. Kanskje kan du skrive ned noen stikkord slik at du klarer å beskrive situasjonen litt mer utfyllende?

Du uttrykker deg svært godt skriftlig, kan det være en metode å nå frem til moren din på? Hvis det er vanskelig å snakke kan du skrive et fint brev, på samme måte som du formulerer deg her inne. Kanskje kan du til og med ta utgangspunkt i åpningsinnlegget eller gi henne lenke til denne tråden?

Jeg vil dessuten påstå at du er alt annet enn pinglete. Du er åpen, ærlig og viser vilje til å ta tak i problemene dine.

[estrella]

Det som er med meg er at jeg vet ikke hvor jeg skal gå. Jeg vet jeg har rett til ditt og datt, men jeg vet ikke hvordan.

Jeg bor i Bergen midletidig, har 2 mndr igjen. Før jeg flytter tilbake til hvor jeg er ifra. Da skal jeg bo hos min mor og min stefar. Jeg er jo glad for det, for det er jo billigere og lettere for meg frem til jeg er ferdig med videregående og starter på resten av utdanningen. Samtidig som jeg egentlig ikke har lyst til det, på grunn av meg selv og mine problemer med å kommunisere med henne.

Det at jeg skal flytte om 2 mndr gjør at jeg ikke orker eller vet om det er nødvendig å spørre om hjelp nå. Jeg kan gå til helsesøster, men hun er også læreren min. Samt at jeg har gjentatte ganger sagt at alt er greit når hun spør hvordan det går.

Jeg vet ikke om jeg skal vente til jeg flytter hjem, bare droppe det og jobbe med meg selv på egenhånd eller gjøre noe nå.

Jeg gikk forresten ikke lenge til skolepsykologen. Gikk under et halvt skoleår, annenhver uke. Til slutt bare droppet jeg å gå..

Jeg redd for hvis jeg forteller dette til min mor så kommer hun kun til å reagere med sinne. Jeg vet egentlig at hun sannsynligvis ikke gjør det, men jeg er redd for at hun gjør det. Jeg tenker alltid for mye over hvordan andre reagerer enn hva jeg egentlig burde gjøre.

[HeleneHarefrøken]

Hvis du vil ha henvisning til psykolog kan du oppsøke Helsestasjonen for ungdom, eventuelt en annen lege.

Angående moren din, så tviler jeg at hun kommer til å reagere med sinne. Antakeligvis kommer hun til å forstå hvor vanskelig dette er, og har vært, for deg.

Istedetfor å tenke ut alle mulige utfall, vil jeg anbefale deg til å søke hjelp og snakke ut med folk før det blir enda verre. Forsøk å ikke tenke negativt, og fundere over alt som _kan_ skje. Det som skjer, det skjer.

[Lissi]

Det som er med meg er at jeg vet ikke hvor jeg skal gå. Jeg vet jeg har rett til ditt og datt, men jeg vet ikke hvordan.

Jeg bor i Bergen midletidig, har 2 mndr igjen. Før jeg flytter tilbake til hvor jeg er ifra. Da skal jeg bo hos min mor og min stefar. Jeg er jo glad for det, for det er jo billigere og lettere for meg frem til jeg er ferdig med videregående og starter på resten av utdanningen. Samtidig som jeg egentlig ikke har lyst til det, på grunn av meg selv og mine problemer med å kommunisere med henne.

Det at jeg skal flytte om 2 mndr gjør at jeg ikke orker eller vet om det er nødvendig å spørre om hjelp nå. Jeg kan gå til helsesøster, men hun er også læreren min. Samt at jeg har gjentatte ganger sagt at alt er greit når hun spør hvordan det går.

Jeg vet ikke om jeg skal vente til jeg flytter hjem, bare droppe det og jobbe med meg selv på egenhånd eller gjøre noe nå.

Jeg gikk forresten ikke lenge til skolepsykologen. Gikk under et halvt skoleår, annenhver uke. Til slutt bare droppet jeg å gå..

Jeg redd for hvis jeg forteller dette til min mor så kommer hun kun til å reagere med sinne. Jeg vet egentlig at hun sannsynligvis ikke gjør det, men jeg er redd for at hun gjør det. Jeg tenker alltid for mye over hvordan andre reagerer enn hva jeg egentlig burde gjøre.

Hei.

Kan du ikke fortelle din mor at du skulle ønske du var så pen som henne. Da skjønner hun hvordan du ser på henne og hun vil garantert støtte og forstå at du sliter. Da kan du snakke med henne angående mobbingen og at du føler som du gjør. Jeg tror ikke din mor blir sint, men heller smigret;)

Jeg tror også at du overdriver angående hvordan du ser ut, men at det er selvtilliten din som har fått seg en knekk, og år med mobbing har satt sine spor. Si positive ting i speilet til deg hver eneste dag:) Si at du er enestående. Sett pris på dine kvaliteter. Utseende er ikke alt;)KLEM

[estrella]

Hvis du vil ha henvisning til psykolog kan du oppsøke Helsestasjonen for ungdom, eventuelt en annen lege.

Angående moren din, så tviler jeg at hun kommer til å reagere med sinne. Antakeligvis kommer hun til å forstå hvor vanskelig dette er, og har vært, for deg.

Istedetfor å tenke ut alle mulige utfall, vil jeg anbefale deg til å søke hjelp og snakke ut med folk før det blir enda verre. Forsøk å ikke tenke negativt, og fundere over alt som _kan_ skje. Det som skjer, det skjer.

Du har vel rett

Hei.

Kan du ikke fortelle din mor at du skulle ønske du var så pen som henne. Da skjønner hun hvordan du ser på henne og hun vil garantert støtte og forstå at du sliter. Da kan du snakke med henne angående mobbingen og at du føler som du gjør. Jeg tror ikke din mor blir sint, men heller smigret;)

Jeg tror også at du overdriver angående hvordan du ser ut, men at det er selvtilliten din som har fått seg en knekk, og år med mobbing har satt sine spor. Si positive ting i speilet til deg hver eneste dag:) Si at du er enestående. Sett pris på dine kvaliteter. Utseende er ikke alt;)KLEM

Utseende er ikke alt. Det vet jeg. Men jeg får ikke til å overbevise meg selv om det.

Blæh! Jeg skal gi meg. Alt jeg gjør er å motarbeide dere som faktisk kommer med råd til meg

[Lissi]

Du har vel rett

Utseende er ikke alt. Det vet jeg. Men jeg får ikke til å overbevise meg selv om det.

Blæh! Jeg skal gi meg. Alt jeg gjør er å motarbeide dere som faktisk kommer med råd til meg

Det tar tid, du må jobbe med deg selv. Les selvinnsiktbøker. Da skjønner du litt mer hva livet virkelig handler om, og blir ikke så fokusert på de vonde følelsene du har angående ditt eget utseende.