Familien min kjenner meg ikke

[Gjest gjest nå]

Jeg er enebarn og oppvokst i en nokså normal familie. Jeg har alltid hatt et greit forhold til foreldrene mine, og har vel vært litt borskjemt. (Ikke på den måten at de har gitt meg alt jeg vil ha, men jeg har alltid blitt tatt hensyn til, og har nok sluppet litt billig unna forskjellig husarbeid o.l.)

Problemet er at jeg, i en alder av 22 år, føler at foreldrene mine nesten ikke kjenner meg i det hele tatt. Vi har aldri hatt noe særlig åpent forhold, og jeg forteller dem minimalt om ting som angår venner og fritid. Når jeg er hjemme går jeg automatisk inn i rollen som "datter", som jo representerer en side av meg, men de hart jo aldri sett alle de andre sidene mine. Jeg er totalt forskjellig fra moren min av personlighet, men pappa er vel den jeg har mest til felles med. Likevel føler jeg at ingen av dem forstår meg og at de til tider har fullstendig misforstått hvem jeg er og hva jeg står for. Jeg vet at det i stor grad er min egen feil, som aldri har delt noe særlig av livet mitt med dem, men problemet har alltid vært at jeg aldri har følt at de forstår meg.

Det samme gjelder resten av familien. Alle slektningene mine bor et stykke unna, så vi møtes bare en til to ganger i året. Siden jeg møter dem så sjeldent har jeg heller aldri rukket å bli kjent med søskebarna mine, noe som gjør det vanskelig å snakke med de når vi først møtes. I familiesammenkomster blir jeg derfor ofte den som sitter der stille uten å si noe særlig (de fleste av søskenbarna mine kjenner hverandre godt), selv om jeg til vanlig er ganske sosial og "normalt utadvendt". Dette fører jo til at jeg tenker at de sannsynligvis tror jeg er stille og sjenert, noe som igjen fører til at jeg blir mer usikker og automastisk glir inn i rollen som den stille og sjenerte hver gang vi møtes.

Er det flere som har det slik? Jeg trodde det var mer vanlig å være trygg sammen med familien og sjenert ovenfor fremmede, men for meg er det stikk motsatt. Jeg tenker av og til at dersom jeg skulle dødd nå så hadde vennene mine og familien min satt igjen med to vidt forskjellige inntrykk av meg

[Gjest nobilian]

Du er nok ikke alene, selv valgte jeg bevisst å være MEG med venner heller enn med familie.

Gikk over når jeg ble eldre, har god kontakt med familie nå, fordi jeg til slutt innså at det ikke egentlig spiller noen rolle hvor like eller ulike man er, det GÅR å være seg selv uansett setting. Ikke er det så forbanna viktig at alle skal vite alt om meg eller omvendt heller. Har noe med selvtillit å gjøre, vil jeg tro.

Endret 5. mai 2008 av nobilian

[Gjest Gjest]

Jeg har det på akkurat samme viset. Jeg tror

Jeg har aldri klart å dele noe særlig med mine foreldre om venner og slikt. Mest fordi da jeg var yngre hadde jeg ikke noen venner, og det vet jeg mine foreldre syntes var veldig sårt. Og så når noen først snakket til meg så gjorde mine foreldre det til en så big deal at det ble pinlig og leit, så jeg lot være å fortelle dem om det for at de ikke skulle ta helt av. Så slik ståa er nå vet de bare navnet på to av vennene mine, som jeg har hatt i åresvis. Ellers vet de ikke om jeg har venner engang. Jeg synes det er leit, men jeg klarer ikke å snakke om vennene mine til dem. Jeg klarer ikke snakke om hva jeg gjorde i helgen. Jeg blir så beskyttende overfor mitt eget privatliv, og klarer ikke gi slipp på det.

I slekten har det alltid vært slik at vi barna sitter pent ved bordet og holder kjeft. Nå er jeg voksen, og da forventes det at jeg prater. Men det er jo ikke så lett når man alltid har hatt en helt annen rolle. Så slekten kjenner meg ikke de heller.

[Gjest Gjest]

Godt å høre at det er flere av oss...

Jeg har en søster som er veldig pratsom. Og hun har alltid delt alt med mamma/foreldrene mine. Hun ringer ofte til dem, og snakker om alt mulig. Jeg har på en måte vent meg til å være den stille og rolige, som ikke trenger så mye hjelp og råd, og klarer meg selv. Det var alltid hun som pratet ved middagsbordet, og når vi andre var ferdige med maten, hadde hun nesten ikke rukket å røre den en gang.

Jeg har god kontakt med foreldrene mine, men er ikke slik at jeg ringer og diskuterer hvert lille problem med dem. Ble litt overrasket da jeg skulle få mastergraden, og min mor faktisk ikke visste hva jeg studerte. Men jeg må vel ha glemt å si fra om det, da... Men jeg tenker at de er vel like glade i oss likevel. Og jeg har gode venner som kjenner meg godt og vet hva som skjer i livet mitt.

[Gjest Gjest_Bente_*]

Slik hadde jeg det også! Helt til jeg fikk barn. Plutselig så kom anledninger der foreldrene mine og vennene mine var hos oss samtidig og da måtte jeg jo være meg selv! Nå er alt så mye bedre :D

[onyx]

Spørsmålet er vel om du vil at foreldre og familie skal bli kjent med DEG? Hvis du ønsker at de skal bli kjent med deg, så må du nesten åpne døra litt på gløtt og gå ut av den rollen du inntar rundt dem. Nå høres det ut som du går in i en lukket rolle der de uansett ikke vil få noe respons om de prøver å bli kjent med deg. Det typiske er at når man er ung og prøver å sette grenser om sitt privatliv mot foreldre etc, så slutter de å spørre om sånt og trekker seg unna. Nå er de vant til at det er slik du vil ha det, så du må faktisk dele info med dem frivillig slik at de skjønner at det er greit nå.

Jeg har mange venner som klager over at foreldrene behandler de som barn og aldri skjønner at de har blitt voksne. Vel, hva annet kan de forvente når de trer inn i barnerollen med en gang de har kontakt med foreldrene? Vil man bli behandlet som en voksen, så må man faktisk te seg som en voksen også.