Et typisk norsk fenomen?

[*melis*]

Jeg lurer på om dette fenomenet er en typisk norsk greie eller om det bare eksisterer i hodet mitt og/eller der jeg kommer fra.

Jeg har reist litt rundt i verden, og synes jeg merker en klar tendens til at setningen "Du skal ikke tro du er noe er" som står i janteloven råder for fullt her i landet.

Ta for eksempel det klassiske eksempelet mann og kvinne. I mange land er de riktignok litt for pågående og ligger langt etter når det gjelder likestilling, men noe som slår meg hver gang jeg kommer til Norge igjen etter å ha vært i utlandet (uansett om jeg bare har vært i England) er at menn her er ekstremt beskjedne og virker redde for å engang se på det motstatte kjønn. (Det er godt mulig det går andre veien også, men her bruker jeg menn som eksempel ettersom jeg er kvinne). Man skal helst ikke se på folk, og i alle fall ikke pene mennesker, for da kan de jo tro de er noe. (Man skal heller ikke gi komplimenter til pene mennesker, for de vet det jo så inderlig godt selv, og vil bare tro de er noe)

Man skal heller aldri spør vellykkede folk om råd til hvordan man selv kan nå like langt, og kjendiser som har "alt" er kvalme og lite sjarmerende fordi de vet det selv. Når man møter kjendiser skal man være totalt likegyldig og vise det slik at de ikke tror de er noe, og man innrømmer selvsagt ALDRI at man sammenligner seg selv med andre og "spionerer" på naboen for å finne ut om han er mer vellykket enn en selv

Dette er, som dere sikkert skjønner, satt veldig på spissen. Men er jeg inne på noe?

[Gjest Gjest]

Dette er, som dere sikkert skjønner, satt veldig på spissen. Men er jeg inne på noe?

Jeg tror absolutt du er inne på noe.

Selv har jeg bodd i utlandet mye som barn, pga reisende foreldre, og la raskt merke til at vi er mer "hemmet" i sosial omgang med andre. Og man skal for all del ikke si eller gjøre noe som setter en selv foran andre, eller som kan tolkes slik.

Jeg har sjelden snakket om oppholdene mine i utlandet, husker at foreldrene sa til meg før vi reiste hjem at jeg ikke måtte snakke så mye om hva jeg ahdde opplevd i utlandet, at folk kanskje ikke ville like dette. Og jeg har alltid vært beskjeden og stille, så det var ikke akkurat nødvendig av dem å si det. Men jeg følte at jeg måtte holde alt jeg hadde opplevd hemmelig, for at det ikke skulle høres ut som jeg skrøt av ting.

Nå må jeg si at jeg ikke synes det nødvendigvis er så ille, å begrense seg litt i selvskryt. Jeg synes ofte det kan ta av andre veien, for eksempel i USA, der man sier "I'm an artist" dersom man liker å tegne litt, eller liknende.

Flere kunstnere jeg kjenner her i landet, som selger bra, blir bare brydd dersom noen spør hva de driver med, "jeg maler litt" eller lignende, og skifter tema.

[Gjest Gjest]

Jeg lurer på om dette fenomenet er en typisk norsk greie eller om det bare eksisterer i hodet mitt og/eller der jeg kommer fra.

Jeg har reist litt rundt i verden, og synes jeg merker en klar tendens til at setningen "Du skal ikke tro du er noe er" som står i janteloven råder for fullt her i landet.

Ta for eksempel det klassiske eksempelet mann og kvinne. I mange land er de riktignok litt for pågående og ligger langt etter når det gjelder likestilling, men noe som slår meg hver gang jeg kommer til Norge igjen etter å ha vært i utlandet (uansett om jeg bare har vært i England) er at menn her er ekstremt beskjedne og virker redde for å engang se på det motstatte kjønn. (Det er godt mulig det går andre veien også, men her bruker jeg menn som eksempel ettersom jeg er kvinne). Man skal helst ikke se på folk, og i alle fall ikke pene mennesker, for da kan de jo tro de er noe. (Man skal heller ikke gi komplimenter til pene mennesker, for de vet det jo så inderlig godt selv, og vil bare tro de er noe)

Man skal heller aldri spør vellykkede folk om råd til hvordan man selv kan nå like langt, og kjendiser som har "alt" er kvalme og lite sjarmerende fordi de vet det selv. Når man møter kjendiser skal man være totalt likegyldig og vise det slik at de ikke tror de er noe, og man innrømmer selvsagt ALDRI at man sammenligner seg selv med andre og "spionerer" på naboen for å finne ut om han er mer vellykket enn en selv

Dette er, som dere sikkert skjønner, satt veldig på spissen. Men er jeg inne på noe?

I så fall skal det samme være gjeldende i Sverige. Janteloven lever med de beste betingelser der også.

[Gjest Gjest]

Jeg liker dette trekket ved Norge. Eller Nord-Europa, bør man vel heller si.

[Gjest Gjest_Brukernavn_*]

Ta for eksempel det klassiske eksempelet mann og kvinne. I mange land er de riktignok litt for pågående og ligger langt etter når det gjelder likestilling, men noe som slår meg hver gang jeg kommer til Norge igjen etter å ha vært i utlandet (uansett om jeg bare har vært i England) er at menn her er ekstremt beskjedne og virker redde for å engang se på det motstatte kjønn. (Det er godt mulig det går andre veien også, men her bruker jeg menn som eksempel ettersom jeg er kvinne).

Dette er vel i og for seg en del av den norske væremåten, nordmenn er tilbakeholdne og beskjedne overfor fremmede, og menn er vel særlig tilbakeholdne overfor kvinner. For egen del er jeg oppdradd med at jenter ikke ønsker min oppmerksomhet hvis de ikke tydelig gir signaler om det. Å gjentagne ganger bli møtt med himlende øyne og stønn fra damer man henvender seg til, har gjort meg tilbakeholden og uvillig til å ta kontakt eller tilogmed søke øyenkontakt.

Synes du det er plagsomt at menn er redde for å se på deg? Siden du av og til er i utlandet og dessuten sikkert av og til møter fremmedkulturelle i Norge, så får du vel dekket en del av behovet for å bli sett. Du bør vel kanskje oppsøke miljøer hvor det er vanlig at menn har sterk selvhevdelse dersom du ønsker mer oppmerksomhet.

[*melis*]

Dette er vel i og for seg en del av den norske væremåten, nordmenn er tilbakeholdne og beskjedne overfor fremmede, og menn er vel særlig tilbakeholdne overfor kvinner. For egen del er jeg oppdradd med at jenter ikke ønsker min oppmerksomhet hvis de ikke tydelig gir signaler om det. Å gjentagne ganger bli møtt med himlende øyne og stønn fra damer man henvender seg til, har gjort meg tilbakeholden og uvillig til å ta kontakt eller tilogmed søke øyenkontakt.

Synes du det er plagsomt at menn er redde for å se på deg? Siden du av og til er i utlandet og dessuten sikkert av og til møter fremmedkulturelle i Norge, så får du vel dekket en del av behovet for å bli sett. Du bør vel kanskje oppsøke miljøer hvor det er vanlig at menn har sterk selvhevdelse dersom du ønsker mer oppmerksomhet.

Jeg har ikke noe spesielt ønske om at menn skal se på meg på gata, men jeg elsker å bli kjent med nye folk, og føler av og til at dette fenomenet er et hinder. Jeg blir usikker på hvordan jeg skal oppføre meg for å unngå å bli stemplet som en som "tror hun er noe" (jeg har for eksempel god selvtillit og føler av og til at jeg møter holdninger som dette på grunn av det) og i tillegg er det vanskelig å vite noen ganger om folk misliker en pga noe man har gjort eller om det ligger slike holdninger til grunn.

Jeg må forøvrig innrømme at jeg ikke er det spor bedre selv når det gjelder noe av dette. Ser jeg en dritfin mann på byen som utstråler selvtillit til tusen, så passer jeg på og ikke se for lenge eller vise for stor interesse, og møter jeg kjendiser så prøver jeg å spille så likegyldig og laidback som mulig. Blir jeg sjekket opp av en hunk av en mann med masse selvtillit så blir jeg også litt på offensiven og spiller automatisk litt "hard to get" samtidig som jeg gjerne kommer med litt sarkastiske bemerkninger for at han ikke skal bli enda høyere på pæra

[Gjest men]

Jeg kjenner meg ikke igjen. Har aldri opptrådt likegyldig overfor pene eller kjente mennesker for at de ikke skal tro de er noe. Jeg vil ikke gjøre noe spesielt ut av det hvis jeg møter kjendiser, men det er først og fremst fordi det må være plagsomt for kjente mennesker om fremmede oppfører seg annerledes overfor dem. Jeg har reist en del, og opplever kun positiv oppmerksomhet rundt det, og får positive tilbakemeldinger på ting jeg har hatt suksess med. Opplever veldig sjelden at folk rundt meg virker høy på pæra. Jeg også får nok mer komplimenter i utlandet enn av norske menn, men jeg tror ikke norske menn går rundt med et udekket behov for å tilbe mitt utseende :gjeiper: Har ingen grunn til å tro at de brenner inne med komplimenter fordi de er redde for at jeg skal tro jeg er noe.

[Gjest tuttuttu]

Jeg hater janteloven! Jeg hater at jeg er oppvokst i et land og en by(tror det er verre i de største byene) som har gjort meg så kald. Jeg har også bodd i utlandet i perioder. Husker at jeg har måttet beklage meg til mange, fordi jeg i begynnelsen opptrådte diskret og tilbaketrukket, mens det ble oppfattet som "stuck-up". kunne ønske jeg klarte å bare kaste meg ut i ting og vise alle personligheten min, men janteloven holder meg tilbake.. Dette har jeg også måttet forklare til mange i utlandet. Nå har det seg også slik at jeg er en over gjennomsnittet pen jente som har lett for å lykkes. Og hvor sprøtt er det ikke at å få komplimenter er noe av det værste jeg vet.. Jeg føler at jo mer folk legger merke til positive ting med meg, jo mer vil de misslike meg..

Derfor går jeg aldri med hevet hode

[Gjest Gjest]

Må jo spørre: hvorfor bor dere her om det er så ille?

[Gjest jantine]

Jeg hater janteloven! Jeg hater at jeg er oppvokst i et land og en by(tror det er verre i de største byene) som har gjort meg så kald. Jeg har også bodd i utlandet i perioder. Husker at jeg har måttet beklage meg til mange, fordi jeg i begynnelsen opptrådte diskret og tilbaketrukket, mens det ble oppfattet som "stuck-up". kunne ønske jeg klarte å bare kaste meg ut i ting og vise alle personligheten min, men janteloven holder meg tilbake.. Dette har jeg også måttet forklare til mange i utlandet. Nå har det seg også slik at jeg er en over gjennomsnittet pen jente som har lett for å lykkes. Og hvor sprøtt er det ikke at å få komplimenter er noe av det værste jeg vet.. Jeg føler at jo mer folk legger merke til positive ting med meg, jo mer vil de misslike meg..

Derfor går jeg aldri med hevet hode

Da bør du jobbe med deg selv. Det er mange her i landet som klarer å kaste seg ut i ting og vise personligheten sin til tross for den såkalte janteloven. Å skylde på janteloven fordi man er sjenert og tilbakeholden blir helt feil syns jeg. Jeg er sjenert men det har jo ingenting med janteloven å gjøre.

Jeg gir komplimenter både for utseende og for det de har utrettet, og det ser jeg mange andre gjør også. Noen tilfeller av jantemennesker finnes selvfølgelig men ikke så utpreget at man av den grunn bør sette livet sitt på vent eller holde seg unødig tilbake.

Min erfaring er at de folkene jeg må bruke tid for å bli kjent med er de mest trofaste folkene, det er folk jeg kan stole på både i gode og vonde dager. Mens folk som er voldsomt overstrømmende, som enkelte amerikanere, de forsvinner når det kommer tøffe tak. Overflatehyggelige.

Jeg forholder meg nøytral til kjendiser jeg møter på gaten. Ikke for at jeg ikke ønsker å gi dem den anerkjennelsen de fortjener men fordi jeg tror de fortjener å få gå litt i fred. De opplever vel nok oppmerksomhet når de er ute blandt folk.

[Varsia]

Må jo spørre: hvorfor bor dere her om det er så ille?

Tror du det er så lett å flytte fra hjemlandet sitt? Selv om det finnes visse aspekter ved ens eget hjemland som man misliker betyr det ikke at man vil få det MYE bedre i utlandet, der man mangler familie, kanskje ikke får den jobben man vil ha, osv. Hjemme er faktisk hjemme...

Personlig HATER jeg janteloven. Greit nok at folk er opphengt i at man ikke skal være for skrytete, men når (spesielt jenter) driver og hakker ned på folk som får til noe er det bare trasig. Janteloven er utrolig sterk i dette landet, og sterkere i visse kretser enn andre, og den er hemmende.

Vi er så utrolig flinke til å fokusere på negative ting, vi nordmenn..

(og jeg er tydeligvis ikke noe bedre selv )

Endret 6. mai 2008 av Varsia

[Gjest Gjest]

Jeg bor på et lite sted og merker til tider janteloven ganske godt - spesielt blant den litt eldre garde. Dersom det er noen som "får til noe", så er det straks noen som må på banen med "ja nå ser han vel på seg selv som storkar og tror han er noe".

Er det noen som inviterer til stort selskap så kommer det automatisk "ja, fint skal det være selv om halve ræva er bar". osv.

I bunn og grunn tror jeg mye av dette bunner i sjalusi.

[Gjest Ny i tråden]

Må jo spørre: hvorfor bor dere her om det er så ille?

Den tyngste grunnen for meg å bo i Norge er tryggheten.

Tror dette gjerne er refleksjoner de av oss som har reist mye i verden (ut av Europa) har gjort seg. Det er mer varme og omtanke i land med grenser fjernt fra Norge.

[Gjest Gjest]

Den tyngste grunnen for meg å bo i Norge er tryggheten.

Tror dette gjerne er refleksjoner de av oss som har reist mye i verden (ut av Europa) har gjort seg. Det er mer varme og omtanke i land med grenser fjernt fra Norge.

Det har ikke vært min erfaring at kvinner blir tatt spesielt godt vare på i mange land utenfor Norge. Man får mange romantiske forestillinger når man tilbringer noen måneder et sted, men hverdagen er ganske annerledes.

[LilleCanCan]

Må jo spørre: hvorfor bor dere her om det er så ille?

Haha, merkelig ting å spørre om.

Ja, la oss flytte fordi noen misunnelige, snevre, sure og grinete "jantefolk" ikke liker at folk enten har det bedre enn dem, kan mer enn dem eller hva det nå enn måtte være.

Må si meg enig i at jeg også kun bor her pga tryggheten.

flere språk kan jeg, så skal ikke se bort i fra at vi flytter herfra om noen år, men jeg lar meg ikke knekke av de som mener en ikke skal tro en er noe.

Jeg tror jeg er noe, likestilt med alle andre her i verden. Jeg er stolt av å tenke sånn også.

Jeg kan se på eller snakke med en kjendis hvis jeg føler for det, men det kommer veldig an på hvem kjendisen er og hva h*n står for.

Verre er det ikke. Enkelte identifiserer man seg med. Andre ikke, og de overser jeg.

Fra min side har dette med interesse for "faget" å gjøre. Ikke noe personlig.

Er enig i at Norge er helt skadet på det området når det kommer til flere norske menn, og det å hjelpe hverandre opp (støtte hverandre med gode ord og tanker f.eks).

Så lav selvtillit hos det mannlige kjønn skal man lete lenge etter. Man trenger ikke dra lenger over enn til Danmark før dem har to hakk mer maskulinitet og pågangsmot sjekkemessig (jeg liker å bli sjekket, takk).

Derfor fant jeg meg en utenlandsk mann, også. Der er det problemet løst for min del.

Når det kommer til misunnelse og jante generelt tar jeg meg ikke nær av det. Jeg tar det som komplimenter.

Endret 7. mai 2008 av LilleCanCan

[Lusken]

Det med utenlandsk mann er jeg fullstending enig i. Alle de gangene noen har prøvd å skjekke meg opp har det vært i kategorien -Du er jo ganske ok, så om du vil kan jeg kjøre deg hjem imorgen tidlig.

Altså... jeg er nok muligens prippen, men når svaret er nei så sier han bare "du er ikke full nok enda, men det skal vil vel ordne på"

nei... har funnet meg en utlending, og er superfornøyd. Han lager mat, vasker opp, bærer alltid de tyngste tingene når vi er på handletur (selv om det ikke er noe jeg vil) og er 110% mann uten å være dominant/kontrolerende.

Jeg studerer i utlandet, og pga dette ser jeg kulturforskjellene veldig lett...

Og gjett hva? det er ingen norske gutter her som er sammen med noen andre enn norske jenter. (alle andre er single) Det bør merkes at jeg går i klasse med iallefall 70 normenn.

Jeg sier ikke at alle er sånn, men det er jo ganske merkelig at mesteparten av de norske jentene her går for utlendinger , og de norske guttene sitter der alene.

[Gjest Bond]

Hihh... jeg har en norsk mann som tørde å bli sammen med en utlending

Ellers er jeg enig at det er veldig mye av janteloven som lever i dette landet. Spesielt da det er snakk om skole og å være flink i skolen, men også andre ting - som ts nevnte - det å generelt være vellykket. Da blir du stemplet med en gang at du ser jo ned på folk, bare fordi du ikke føler skam å ha gjort det bra.

Det er fint med egalitarisme, men av og til blir det for mye. Men jeg kan bare ta det mer ro, hvis noen skulle kalle meg for en snobb eller hva-det-da-skulle-være, kan jeg bare unnskylde meg med å være utenlandsk

[Gjest not pretty!!!]

Ja, dekk som er med utlandkse gutter får ikke norske tenker je! Deres tap.

Tar ikke i slike jenter med ildtang en gong, je.

Hilsen viking mann!

[Gjest Gjest_Line_*]

Jeg studerer i utlandet, og pga dette ser jeg kulturforskjellene veldig lett...

Og gjett hva? det er ingen norske gutter her som er sammen med noen andre enn norske jenter. (alle andre er single) Det bør merkes at jeg går i klasse med iallefall 70 normenn.

Jeg sier ikke at alle er sånn, men det er jo ganske merkelig at mesteparten av de norske jentene her går for utlendinger , og de norske guttene sitter der alene.

Det virker litt merkelig synes jeg... da jeg bodde i USA svermet de amerikanske jentene etter de norske guttene. Og likedan med de amerikanske guttene og norske jentene.

De blir for dumt å snakke nedsettende om norske menn; det får deg bare til å høres bitter ut.

[Gjest Gjest]

Er enig i at Norge er helt skadet på det området når det kommer til flere norske menn, og det å hjelpe hverandre opp (støtte hverandre med gode ord og tanker f.eks).

Man bør kanskje feie for egen dør. Det virker ikke akkurat som du er spesielt god til å støtte andre med gode ord og tanker med tanke på ditt eget innlegg.