Hva gjør jeg?

[Gjest Gjest]

Skal prøve å fatte meg i korthet, men er redd det blir litt langt allikevel:

Jeg er en dame i midten av 30 åra. Har to jenter. De er 6 og 10 år.

Traff pappa til barna da jeg var veldig ung. Skjønte fort at han ikke var den mest heldige å være sammen med, men så ble jeg gravid. Kort fortalt: Det var mange, mange år med ekstrem sjalusi, han bestemte hvem jeg fikk være sammen med og ikke (av venner), han lagde et voldsomt rabalder overfor familien min (mange ganger), ble hysterisk hvis vi kom til å treffe en av mine x'er tilfeldig i byen eller noe. Jeg fikk ikke lov å snakke med andre menn, han ble hysterisk hvis jeg kom hjem 5 minutter senere enn avtalt, var konstant mistenksom etc. Han spurte meg ut om x'ene mine - ville vite alle detaljer om mitt sexliv med dem, om de hadde større penis enn han, var bedre enn han osv. Hvis jeg ikke svarte ble han helt hysterisk, og hvis jeg svarte da ble han også hysterisk og kalte meg en hore og det som verre var. Vel, dere kjenner tegninga.

Etter mange år med dette helvete så bestemte jeg meg for å gå ut av forholdet. Jeg var langt nede, og skjønte at det kom til å gå skikkelig ille med meg om jeg ikke kom meg vekk! (Jeg hadde fått en del antidepressiva av lege, og ble også oppmerksom på at jeg drakk mer enn jeg burde - FARLIG!).

Jeg traff en annen mann, og var så glad for å komme meg vekk! Men pappaen til barna insisterte på å beholde ungene, han sa til meg flere ganger at hvis jeg noen gang prøvde å gå fra han eller ta med meg ungene så kom han til å gjøre resten av livet mitt til et helvete og ødelegge livet mitt. Jeg var så redd! I alle de årene jeg var sammen med han så hadde jeg jo sett hvordan han holdt på med andre mennesker som han av en eller annen grunn hatet eller var uenig med. Han har vært nær ved å ødelegge flere andre mennesker fullstendig! En gang, ikke så lenge etter at jeg traff den andre mannen så prøvde han å drepe meg!

Jeg og min nye mann flyttet til en annen by for å komme vekk, men han oppsøkte oss hele tiden. Brøt seg inn i huset vårt når vi ikke var hjemme og gjorde de sykeste ting. Han tvang også barna til å si til meg at de hatet meg, og han prøvde å drepe den nye kjæresten min! Det ble anmeldt, men han snakket seg vekk fra det da politiet ringte og han måtte ikke en gang i avhør! Den nye mannen min var så redd at han ikke orket å være sammen med meg lenger, og det endte med at jeg gikk tilbake til x'en på grunn av jeg var så redd for barna.

På dette tidspunktet var jeg så deprimert, redd og så langt nede at jeg drakk enda mer og tok også endel sterke antidepressiva. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre! Helt frem til jeg ble sammen med den nye mannen så hadde jeg vært i full jobb og aldri hatt noen problemer med alkohol eller noe annet. Jeg er en oppegående og ressurssterk dame, med høy utdannelse og jeg hadde en god jobb. Men situasjonen knuste meg helt og jeg var som en vaskefille.

X'en min krevde av meg at jeg skulle legge meg inn på en institusjon, og jeg var så redd for at det skulle skje noe med barna at jeg ga etter. Jeg havnet sammen med folk som hadde vært gatenarkomane og ble kategorisert som "en av dem" - det var så nedverdigende, men på det tidspunktet hadde jeg nesten bare blitt helt apatisk, og jeg turde ikke å fortelle noen om hvordan ting egentlig var fordi jeg var så redd for at det skulle skje noe med barna. Og mannen min tok helt styringen overfor de ansatte på institusjonen og snakket og snakket med dem om hvor ille jeg var og at jeg hadde vært narkoman i mange år osv. Så da kom det i papirene mine selvom det ikke var sant, og jeg var så langt nede at jeg ikke en gang klarte å si i mot eller gjøre noen ting.

Etter noen år så bestemte jeg at jeg måtte ta meg sammen og bryte for godt. Jeg traff enda en ny mann, og da far til barna fikk vite dette så ble han helt hysterisk. Dette er fire år siden. På disse fire årene har jeg sett barna mine to ganger. Han har sørget for at jeg har mistet absolutt alle rettigheter, og jeg vet ikke en gang om barna husker hvem jeg er! (jeg hadde et veldig nært og godt forhold til dem da jeg fremdeles var mammaen deres).

Jeg har prøvd å snakke med alle mulige instanser - familievernkontor, rettsapparat, politi, advokat, barnevern osv. osv. , men ingen tror på meg! Alle tror på far til barna, og han sier jo de villeste ting om meg og nå har han også fått det å bruke mot meg at jeg har vært innlagt på institusjon. Jeg har fått så store problemer på grunn av dette, og har i perioder vært så langt nede at jeg har drukket store mengder alkohol og tatt masse piller med vilje - bare for å få en slutt på alt, og også bare for å flykte vekk fra alt sammen så jeg kan få litt fred i tankene mine en kort stund. Har vært innlagt på psykiatriske institusjoner også, i korte perioder av gangen i "akuttsituasjoner".

Jeg savner barna mine så det gjør helt vondt, og jeg vet ikke om jeg noen gang får se dem igjen. I tillegg er jeg jo veldig bekymret for dem. Jeg vet jo hvordan pappen deres er, og tror ikke de har det noe bra. Jeg har fått kontakt med eldstejenta et par ganger, og hun sier til meg at hun ikke har det noe bra og hun forstår ikke hva som skjer. Men jeg regner jo også med at faren sier til barna at jeg er narkoman og at jeg ikke vil ha noe med dem å gjøre osv.

Hva skal jeg gjøre? Jeg er så fortvilet! Er det noen som forstår at man kan bli så fortvilet over å miste sine egne barn at man nesten bare har lyst til å gi opp? Jeg har kommet meg på bena igjen etter de vonde årene på institusjon, men hver gang jeg har kommet meg på bena igjen så kommer det et utspill fra x'en som får meg rett ned igjen. Jeg drikker ikke nå eller tar piller - det er lenge siden, men det har vært sånn at jeg blir helt "kjørt" i både følelser og tanker hver eneste gang det er noe vondt som kommer fra x'en og han hindrer meg i å være mamma for barna mine - så det har hendt at jeg har hatt lyst til å gjøre slutt på alt og bare drikke til jeg stuper eller noe i den duren.

Jeg har jo forsøkt alt, men hvorfor er det ingen som tror på meg? Jeg møter stengte dører over alt, for han har jo vært der og snakket med de og da har de fått hans versjon og da tror de ikke på meg for de tror jeg er en narkoman og det som verre er. Har prøvd å få noen av venner og familie til å hjelpe, men ingen tør for alle vet hvordan han er og de er livredde for han.

Hva gjør jeg? Vær så snill å kom med noen råd.

Hilsen fortvilet mamma til 2 :cry:

[Gjest Gjest]

Vet ikke helt hva du kan gjøre.

Vil bare be deg om ikke å gi opp! En dag møter du en åpen dør.

Sender ut en bønn for deg (selv om jeg ikke er religiøs), og vil at du skal vite at jeg tror på deg.

Stor klem!

[lulle]

Det var mange ting i historien din som var uklart. Du skriver at du var veldig ung da du ble gravid. Nå er du over og eldste barnet ditt er 10. Det betyr jo at du må ha vært over 20..... Du skriver at du ikke har sett barna dine på 4år. Minste barnet ditt er 6. Flyttet du fra henne da hun var 2? Du frorteller om 2 lange brudd med eksen. Jeg skjønner ikke tidslinjen i dette. Hvordan du har fått tid til alt på så kort tid.

[Lissi]

Det var mange ting i historien din som var uklart. Du skriver at du var veldig ung da du ble gravid. Nå er du over og eldste barnet ditt er 10. Det betyr jo at du må ha vært over 20..... Du skriver at du ikke har sett barna dine på 4år. Minste barnet ditt er 6. Flyttet du fra henne da hun var 2? Du frorteller om 2 lange brudd med eksen. Jeg skjønner ikke tidslinjen i dette. Hvordan du har fått tid til alt på så kort tid.

Hun skriver IKKE at hun ble gravid da hun var veldig ung, hun skrev hun traff pappaen da hun var veldig ung. Står ingenting om alder da hun ble gravid.

Les nå historien før du begynner å sette spørsmålstegn om ting....!!

Lei for å høre din historie. Skjønner man blir veldig maktesløse i en slik situasjon. Jeg tror jeg hadde tatt advokat og kjempet til siste slutt, om du er i stand og form til det. Kampen vil bli hard og lang, men antageligvis vil det gi dem samværsrett med barna dine.

[Gjest Gjest]

Kjære trådstarter!

Jeg føler virkelig med deg. Har du en fastlege som kjenner livshistorien din? HAr dere vært på familievernkontoret? Har du noen gang anmeldt volden?

Hvis eksmannen din har psykopatiske trekk er det kjempevanskelig å bli trodd. Særlig er det vanskelig å bli trodd hvis eksmannen er norsk, har en bra jobb, er veltalende og utad er tilsynelatnde vellykket.

Jeg synes du bør snakke med lege og psykolog. Du bør få hjelp til å ordne livet ditt slik at du kutter ut alkohol for godt. Deretter kan du starte jobben med å få samvær med barna. Som Lissi33 skriver må du da kontakte en advokat. Ingen foreldre kan nektes samvær med sine barn. I verste fall får man samvær med tilsyn. I ditt tilfelle (hvis du kutter ut alkohol og sterke piller) ser jeg det somsannsynlig at du i hvertfall (på sikt) vil få samvær annenhver helg og en kveld i uka. Men barna vil nok forsette å bo fast hos faren siden de har bodd der inntil nå. Men det vil også avhenge av hva barna ønsker.

Jeg tror neppe han kommer til å innrømme hva han har gjort mot deg. Sannheten får du kanskje aldri bekreftet. Det er ensomt å bære sannheten alene når den andre prøver å motarbeide den og beskylde deg for løgn. Men du kan få hjelp av en psykolog til å leve med sannheten.

Hvis han i fremtiden bryter seg inn i boligen din eller er voldelig mot deg må du kontakte politi med en gang.

Ønsker deg lykke til! Klem fra meg.

[Hjerteres]

Godt du har kommet deg bort fra pille og alkohol missbruket nå.

Jeg forstår at du har hatt det vanskelig, og det beste du gjorde var nok å komme deg vekk.

Du skriver at du har høy utdannelse, og hadde en god jobb? Hvordan er det med jobb nå i dag? Jeg tror det er her du må begynne. Få deg en jobb du trives med, få deg et godt og trygt hjem, hvor du kan ta imot dine to barn. Kle deg pent, og ta vare på ditt yttre. Styrk selvtilliten din, som det høres ut som at du har mistet på veien. Du vet dette er ikke lett, men for å bli trodd så er det også viktig for deg å vise til den du var før alt dette begynte. Hva med fastlegen din, har du tillit til ham? Tror det er her du bør aliere deg.

På en annen side, så ville jeg ha undersøkt om barna har det bra eller ikke. Eldste jenta di har sagt hun ikke har det, men kanskje hun sier dette fordi hun ikke vil såre deg?? Har de det bra sammen med faren sin i dag, så syns jeg ikke du skal rive de opp fra det hjemmet de har sammen sin far. Det kan kanskje hende at han er en god far mot de selvom han var forferdelig mot deg?

Lykke til uansett

[Gjest Gjest]

Hadde jeg vært deg hadde jeg prøvd å samle sammen bevis på hvordan han er mot deg. Ta med deg båndopptaker, bruk mobilen eller noe annet, og ta opp når han truer deg osv. OM han gjør dette da, noen er jo veldig slue og...

Samtidig ville jeg kjempet for å i det minste få noe samværsrett med barna, slik at du får se dem igjen. Det kan kanskje framprovosere trusler fra ham, sørg da for at enten noen hører ham eller at du kan klare å bevise det for andre.

Fight fire with fire....!