Kvifor har så mange jenter låg sjølvtillit?

[Gjest Tigress]

Ja, de ser sjølv kva eg lurar på.

Det verkar som om utruleg mange jenter slit med låg sjølvkjensle, og eg har lurt på mange gonger kva som ligg bak. Har de nokre idear?

Dette er ikkje ein tråd der eg vil fram til noko heilt spesifikt som eg har i tankane, men eg stillar eit spørsmål som eg heilt ærleg lurar på. Eg har ikkje noko godt svar på det, det er nemlig heilt ufatteleg for meg.

Kva er greia? Kvifor er så mange jenter så uvisse på seg sjølv?

[Gjest Gjest-M-]

Dette tror jeg er et sammensatt problem, som man ikke oppsummerer kort og enkelt i et svar her inne.

Skal man leke hobbypsykolog, må man sikkert gå tilbake til barndommen, og lete der. Små jenter blir ofte oppdratt til å være snille, høflige, vennlige og imøtekommende mot alle. Pene jenter oppfører seg ikke slik, er vel en frase mange får høre når de er små.

Skam og skyldfølelse kan man bli belemret med opp igjennom oppveksten, hvis man er atypisk jente.

Når man begynner å nærme seg puberteten, og blir eksponert for press fra media, venner og familie om hvordan man skal se ut, er det lett å få komplekser for mye rart. Ingen ser jo ut som de glossede menneskene man ser i blader og på tv.

Man gjør sine første erfaringer med det annet kjønn i forholdsvis ung alder, og kan oppleve å bli avvist, dumpet på ubetenksomme måter og få negative tilbakemeldinger på seg selv.

Alt dette vil jo være med å prege et menneske, selv om man er blitt voksen, og vet med fornuften at man er bra som man er.

Ikke lett å leve opp til alle krav og forventninger man møter på i livet.

[Gjest Tigress]

Eg er samd i mykje av det du skriv, men det meste av det her, særleg det om at ein kan bli avvist på ein kjip måte, gjeld jo absolutt for gutane også, så kvifor står dei fram som så mykje meir trygge på seg sjølv?

Blir små jenter møtt med at "pene jenter ter seg ikkje slik" enda? Eg trudde det var ein frase frå pre-BH-brennetida, eg?

Eg har observert at mange unge jenter lev i jenteflokkar. Kan det vere vanskeligare å stikke seg ut i ein slik flokk? Eg tenkjer her at mykje av det som har gitt meg sjølvkjensla mi i alle fall er at eg har prøvd ting eg ikkje har vore trygg på at ville gå bra, og så har gleda over å klare det likevel vore med på å byggje meg opp på ein måte? Men det krev jo at ein stikk fram hovudet no og då.

[Gjest Gjest-M-]

Klart gutter også opplever å bli avvist, og de blir sikkert like såret og nedbrutt av det som jenter. Min teori er at gutter kanskje ikke legger så mye av sin selvfølelse og identitet i det å være i et forhold?

Dobbeltmoralismen lever fortsatt i beste velgående, og en singel jente på 25 blir sett annerledes på enn en singel gutt på samme alder, f.eks. Dessuten opplever jeg faktisk at jenter blir møtt med fraser fra prebrenneBH-tida enda... fra de er små, dessverre.

Jeg kan bare snakke for meg selv om hva som bygger min selvtillit, og det er det faktum at jeg faktisk mestrer utrolig mye som jeg ikke trodde jeg skulle mestre. Og at den eneste som kan gjøre noe med mitt liv, er meg.

Måten andre mennesker møter meg på, har selvfølgelig betydning, men ikke i så stor grad som da jeg var yngre.

[Gjest Gjest]

Tja...jeg tror at mange jenter får dårlig selvtillitt fordi vi tror at vi må være slik og slik. Når vi oppdager at vi ikke er slik og slik, ja så blir vi usikkre. dette tror jeg kan overføres til mye. Ta feks kroppsidealet. De aller fleste jenter idag har " skjønt" hvordan man bør se ut, likevel er det langt fra alle som har potensiale, eller kan se slik ut, fordi vi er alle født ulike. Selvsagt kan man oppdage dette selv, og da blir man usikker, fordi man ikke ser slik ut som man " burde". I dag er det jo slik at dersom man er slank, samtidig som man helst bør være velproporsjonert ( Les: ha timeglassfasong), samtidig som man er pen og har utstråling, ja så vil man oppnå en bestemt type " kapital". Man blir vellykket...

En annen ting jeg tror påvirker jenter er antakelsen om hvordan kvinner "er". Her tenker jeg på stereotypiske oppfatninger om hva vi forventer av kvinner, samtidig som vi har formeninger av hva og hvordan kvinner tenker. Ta feks sex og porno og tenningsmønster. Tidlig lærer kvinner at kvinners biologiske forplaningsinstinkt fungerer slik og slik: vi søker etter en partner, med gode egenskaper, vi knytter følelser til sex, ect. Menn på sin side er programert til å jakte på flere partnere, fordi de skal spre sine gen, de kan lett skille sex fra kjærlighet, ect...For dette er jo oppfattelsen i dagens samfunn...Hvor disse oppfattningene kommer fra kan man jo stille spm tegn til, men jeg tror mye er opparbeidde myter, og mye kommer fra forskere som har studert kvinner.

Men dersom man som kvinne vokser seg inn i samfunnet og lærer om disse kjønnsforskjellene, så kan man gå på en smell, når man oppdager at det ikke er slik.

Feks...dette med at det hevdes at kvinner kun skal trekkes mot en partner. Når man er i et forhold, så ser man jo andre pene personer. Kanskje man faktisk bli tiltrukket av andre personer sexuelt, man fantaserer om dette, ect. Oppdager man at man faktisk gjør det, slik jeg selv gjør, ja så kommer man til et punkt der man spør " hvorfor gjør jeg dette...dette er det jo ikke vanlig at jenter skal gjøre, er det noe galt med meg??" Kanskje kvinner til og med begynner å stille spm teng til om dette er et tegn på at de ikke er glade nok i sin partner, at det er et tegn på at han ikke er den rette, ect.

Det samme gjelder når en kvinne begynner å fantasere om andre " mens man har sex med partneren". For dette er jo noe som man tidligere bare trodde var noe gutter gjorde... Oppdager kvinner at de fantaserer om andre under sexen, ja så kommer de samme spm tilbake.... " er jeg ikke innerst inne glad i min kjære", ect ...Og så kommer skyldfølelsene.

Man forventer som kvinne at man kun skal tiltrekkes en person, og bare tenne på denne, fordi vi har lært at kvinner søker å slå seg til ro med en partner, forbinder sex med kjærlighet, ect. Når vi da oppdager at dette ikke er tillfellet for oss, ja så begynner usikkerhetene. Usikkerheten på om vi er rare, avvik, ect.

Vi vet om forventningene og standarene for hvordan en kvinne er, og vi forventer kanskje å finne dette i oss selv, men når vi oppdager at vi avviker fra dette, ja så blir vi usikkre.

Jeg tror helt klart at det ligger mye i dette. Hvorfor er det slik at så mange jenter får dritdårlig samvittighet dersom de fantaserer om en mannlig kollega, dersom de ser tiltrekkende mannfolk på gata, som får hjertet til å hoppe to hakk, når man samtidig har kjæreste. Hvorfor får kvinner dårlig samvittighet for dette? Det er nok mange som ikke får dårlig samvittighet, men tror det er mange kvinner som får dårlig skyldfølelse når de oppdager at de har sexuelle lyster mot andre enn partneren.

Hvor ofte hører vi en gutt si... " oh...jeg så en dritlekker babe i dag, hun gikk rett fremfor meg, men nå har jeg dritdårlig samvittighet overfor kjæresten min fordi jeg ble sexuelt tiltrekt av baben"??? Vi hører aldri en gutt si slikt.....Men gutter lærer også at dette er normalt, det er akseptert, og det forventes at gutter faktisk tiltrekkes av andre....

Jeg tror mye ligger her....hadde gutter vokst opp med å høre flere ganger i oppveksten at gutter var programert til å kun søke etter en partner og slå seg til ro, ja så tror jeg flere gutter hadde vært som jentene, fått dårlig samvittighet om de fant andre tiltrekkende...

[Gjest Gjest]

det var meg rett overfor her... Jeg må kanskje presisere litt. Når jeg skrev at vi jenter får høre opp gjennom oppveksten at kvinner er slik og slik, tenker og handler slik og slik ect, ja så tenkte jeg ikke på oppdragelsen foredlre gir oss. Foreldre forklarer oss jo ikke slikt. Men dette får vi høre gjennom aviser, blader, tv, forskning, ect. Kanskje lærebøker også....Ikke vet jeg..

[Gjest Golden Girl]

Hvorfor har jenter så lav selvtillit???

Tja, det er vel mange forklaringer på det. Men én essensiell forklaring tror jeg er det faktum at vi i hundrevis, tusenvis av år har levd i en verden som er patriarkalsk (jada, visse unntak finnes), og det skaper et samfunn hvor kvinner har lavere "verdi" enn menn. Og jeg tror rett og slett at menn har skapt normer for å holde kvinner nede, som kvinner så også har adoptert og bruker mot hverandre. Som at jenter skal være stille, snille, og kvinner skal være til for mannens del. Vi blir objektifisert, og får vår verdi ut i fra den grad vi klarer å gjøre mannen til behag. Selv om vi i Norge har kommet ganske langt i likestilingen er det fremdeles mye der som setter standarden for hvordan kvinner skal være fremdeles. Som noen har nevnt her tidligere, så er skjønnhets-tyranniet strengt, og man SKAL se tynn, slank og sexy ut. Hvis man ikke gjør det er man ikke verdt noe. Og når skjønnhetsidealet er urealistisk for de fleste, samtidig som man får tutet ørene full av det overalt, kan man faktisk snakke om at det har blitt satt i system.

Ja, kvinner kan være selvstendige og gjøre karriere, men fremdeles er det kvinner som har hovedansvaret i hjemmet, skal være gode mødre og holde huset pent og ryddig. "Superkvinnen" er en myte, men en myte som fortsetter å forsure tilværelsen til millioner av kvinner ved å gi oss dårlig selvtillitt.

Og så har vi jo den norske janteloven, selvsagt. Stikker man seg ut og er flink, rakker andre ned på en.

Til slutt har man jo det med at "kvinner er kvinner verst". Det ser man allerede fra jentene er ganske små og videre ut i tenårene, og opp i voksen alder. Sladring, misunnelse, og rakke ned på hverandre. Være søte som sukker utenpå, men noen hekser innvendig. Fysj og fysj.

[Gjest Gjest]

Eg har observert at mange unge jenter lev i jenteflokkar. Kan det vere vanskeligare å stikke seg ut i ein slik flokk?

Ja, det tror jeg. Jenter er jenter verst heter det. Man skal liksom like den rette gutten, ha de rette klærne osv. Etterhvert gjelder det å få en suksessfull jobb som kanskje skal sjongleres med villa, Volvo og 2,4 barn. Sånn har samfunnet bestemt at jenter "skal" være og havner man utfor dette er det nok lett og tenke: hva er i veien med meg?

[Nigo-san]

Årsakene er helt sikkert både mange og sammensatte- men det er fristende å hevde at en del kvinner har et mer realistisk syn på seg selv enn en del menn, og dermed er klar over sine feil og mangler på en helt annen måte.

[Gjest Golden Girl]

En annen ting jeg tror påvirker jenter er antakelsen om hvordan kvinner "er". Her tenker jeg på stereotypiske oppfatninger om hva vi forventer av kvinner, samtidig som vi har formeninger av hva og hvordan kvinner tenker. Ta feks sex og porno og tenningsmønster. Tidlig lærer kvinner at kvinners biologiske forplaningsinstinkt fungerer slik og slik: vi søker etter en partner, med gode egenskaper, vi knytter følelser til sex, ect. Menn på sin side er programert til å jakte på flere partnere, fordi de skal spre sine gen, de kan lett skille sex fra kjærlighet, ect...For dette er jo oppfattelsen i dagens samfunn...Hvor disse oppfattningene kommer fra kan man jo stille spm tegn til, men jeg tror mye er opparbeidde myter, og mye kommer fra forskere som har studert kvinner.

Men dersom man som kvinne vokser seg inn i samfunnet og lærer om disse kjønnsforskjellene, så kan man gå på en smell, når man oppdager at det ikke er slik.

Feks...dette med at det hevdes at kvinner kun skal trekkes mot en partner. Når man er i et forhold, så ser man jo andre pene personer. Kanskje man faktisk bli tiltrukket av andre personer sexuelt, man fantaserer om dette, ect. Oppdager man at man faktisk gjør det, slik jeg selv gjør, ja så kommer man til et punkt der man spør " hvorfor gjør jeg dette...dette er det jo ikke vanlig at jenter skal gjøre, er det noe galt med meg??" Kanskje kvinner til og med begynner å stille spm teng til om dette er et tegn på at de ikke er glade nok i sin partner, at det er et tegn på at han ikke er den rette, ect.

Det samme gjelder når en kvinne begynner å fantasere om andre " mens man har sex med partneren". For dette er jo noe som man tidligere bare trodde var noe gutter gjorde... Oppdager kvinner at de fantaserer om andre under sexen, ja så kommer de samme spm tilbake.... " er jeg ikke innerst inne glad i min kjære", ect ...Og så kommer skyldfølelsene.

Man forventer som kvinne at man kun skal tiltrekkes en person, og bare tenne på denne, fordi vi har lært at kvinner søker å slå seg til ro med en partner, forbinder sex med kjærlighet, ect. Når vi da oppdager at dette ikke er tillfellet for oss, ja så begynner usikkerhetene. Usikkerheten på om vi er rare, avvik, ect.

Vi vet om forventningene og standarene for hvordan en kvinne er, og vi forventer kanskje å finne dette i oss selv, men når vi oppdager at vi avviker fra dette, ja så blir vi usikkre.

Jeg tror helt klart at det ligger mye i dette. Hvorfor er det slik at så mange jenter får dritdårlig samvittighet dersom de fantaserer om en mannlig kollega, dersom de ser tiltrekkende mannfolk på gata, som får hjertet til å hoppe to hakk, når man samtidig har kjæreste. Hvorfor får kvinner dårlig samvittighet for dette? Det er nok mange som ikke får dårlig samvittighet, men tror det er mange kvinner som får dårlig skyldfølelse når de oppdager at de har sexuelle lyster mot andre enn partneren.

Hvor ofte hører vi en gutt si... " oh...jeg så en dritlekker babe i dag, hun gikk rett fremfor meg, men nå har jeg dritdårlig samvittighet overfor kjæresten min fordi jeg ble sexuelt tiltrekt av baben"??? Vi hører aldri en gutt si slikt.....Men gutter lærer også at dette er normalt, det er akseptert, og det forventes at gutter faktisk tiltrekkes av andre....

Jeg tror mye ligger her....hadde gutter vokst opp med å høre flere ganger i oppveksten at gutter var programert til å kun søke etter en partner og slå seg til ro, ja så tror jeg flere gutter hadde vært som jentene, fått dårlig samvittighet om de fant andre tiltrekkende...

Jeg er enig i mye av det du sier her. Kvinners seksualitet er jo noe av det som i størst grad truer den patriarkalske samfunnsorden. Menn har jo ikke kunnet verifisere at de faktisk er far til barnet som fødes før DNA kom, og det man gjorde for å kontrollere kvinnene var da å imprente dem med et ideal om å være kyske og jomfruelige og trofaste. Og det sitter i fremdeles. Ligger en mann rundt med mange er han litt av en kar, men hvis en kvinne gjør det samme er hun hore. Det at kvinner i dag er så seksuelt frigjorte tror jeg truer ganske mange menn sitt macho-selvbilde.

[Gjest Golden Girl]

Årsakene er helt sikkert både mange og sammensatte- men det er fristende å hevde at en del kvinner har et mer realistisk syn på seg selv enn en del menn, og dermed er klar over sine feil og mangler på en helt annen måte.

Sant!

Men desverre ser man jo i jobbutlysninger at menn som ikke er kvalifiserte tror de selv er drømmekandidaten, mens svært flinke kvinner lar være å søke fordi de tror de ikke kan få jobben.

Heldigvis har vi fått lovfestet 40% kvinner i ASA-styrer...

[W. Wallace]

For å svare kort og konsist på spørsmålet:

- Fordi kvinner fra et evolusjonsperspektiv ikke har bruk for høy selvtillit. Det blir selvsagt bare spekulering, men alt tatt i betraktning er det faktisk et paradoks at menn gjennomsnittlig har høyere selvtillit enn kvinner. Min tese er følgende:

Menn er, historisk sett, initiativtakeren til å starte et seksuelt forhold. Menn sjekker opp kvinner, kvinner velger - ikke omvendt. Uten selvtillit hadde svært få menn tatt mot til seg. Ergo er selvtillit evolusjonsmessig "påkrevd" for menn, mens det for kvinner ikke er det.

Dette er selvfølgelig ikke hele forklaringen, men jeg tror det er en viktig del av den. Jeg er derimot ikke så interessert i hvorfor, men hva kvinner kan gjøre for å unngå lav selvtillit.

Årsakene er helt sikkert både mange og sammensatte- men det er fristende å hevde at en del kvinner har et mer realistisk syn på seg selv enn en del menn, og dermed er klar over sine feil og mangler på en helt annen måte.

Hvorfor være realistisk? Jeg mener, mennesker med grandiose planer helt uten rot i virkeligheten er ofte de mest suksessfulle. Personlig vil jeg heller ha det godt med meg selv enn å gå rundt å "være realistisk". I`d rather dilute myself.

[Gjest Gjest]

Heldigvis både både ser jeg ut som og er jeg - perfekt......

[Gjest Golden Girl]

For å svare kort og konsist på spørsmålet:

- Fordi kvinner fra et evolusjonsperspektiv ikke har bruk for høy selvtillit. Det blir selvsagt bare spekulering, men alt tatt i betraktning er det faktisk et paradoks at menn gjennomsnittlig har høyere selvtillit enn kvinner. Min tese er følgende:

Menn er, historisk sett, initiativtakeren til å starte et seksuelt forhold. Menn sjekker opp kvinner, kvinner velger - ikke omvendt. Uten selvtillit hadde svært få menn tatt mot til seg. Ergo er selvtillit evolusjonsmessig "påkrevd" for menn, mens det for kvinner ikke er det.

Spørsmålet blir jo da: HVORFOR er det menn som sjekker opp, mens kvinnene sitter og venter? Er det ikke heller det at menn ikke ønsker at kvinner er seksuelt aktive, fordi (som jeg nevnte overfor) de ønsker å gjøre kvinner til aseksuelle vesener, så de har kontroll over konene/døtrene sine og deres reproduktive organer?

Endret 3. mai 2008 av Golden Girl

[Gjest Tigress]

W.Wallace: Trur du dermed at sjølvtillit er genetisk, er det det du seier? Det verkar litt rart? Kan hende ikkje.

Men eg er ikkje samd i at det ikkje er viktig å vite kva som ligg bak låg sjølvtillit, for eg meiner at ein må ta alle problem ved rota dersom ein skal få gjort noko varig med det - alt anna blir symptomlindring.

Takk til alle de som har svara, mange interessante svar her.

[Gjest Gjest]

"Huleboerteorier" som det Wallace kommer på er bare kvasiintelektuellt søppelpreik som menn bruker for å undskylde mannsjåvinisme. Det er ingenting som tilsier at kvinner evolusjonsmessig ikke har bruk for god selvtillit. Det er f.eks kvinner som har stått for barneoppdragelse, og DET er absolutt et felt som krever god selvtillit (og andre sterke egenskaper).

Grunnen til at mange kvinner har dårlig selvtillit er fordi miljøet rundt oss former oss slik. Oppdragelse og press utenfra, oppmuntrer jenter til å være forsiktige, tilbakeholdne, skamfulle og usikre. Hadde kvinner hatt dårlig selvtillit fra naturens side, hadde vi ikke vært i stand til å REPARERE vår dårlige selvtillit, og gjøre oppgaver som krever selvtillit (f.eks å bli gode ledere). Hadde vi hatt dårlig selvtillit fra naturens side, hadde vi dessuten ikke opplevd negative følelser pga dette. Det hadde vært en naturlig og behagelig tilstand, men jeg tror de fleste som har hatt dårlige selvtillit kan være enig med meg i at dette absolutt ikke føles naturlig eller godt.

[Gjest Gjest]

Jeg godtar ikke premisset. Det finnes like mange menn med dårlig selvtillit som kvinner.

[Gjest Gjest]

Jeg er fra naturens side en jente med god selvtillit. Har alltid hatt sterke meninger og stått for det. Da jeg var liten prøvde jeg aldri å være noen annen enn den jeg var. Men så kom jeg i tenårene og begynte på ungdomsskolen. Der ble man uglesett om man mente noe annet enn resten av gjengen, og man måtte ikke tro at man var noe. Janteloven levde sterkt. Flokktendensene var sterke, og da et par jenter begynte å fryse meg ut, fulgte resten raskt etter. Ble et slags mobbeoffer, og hadde tre veldig kjipe år.

Da jeg begynte på videregående prøvde jeg å være som alle andre. Fremsto som en person totalt ulik mitt egentlige jeg. Selvtilliten var på bunn. Fikk mange venner, flere av dem har jeg også i dag. Gikk gjennom hele videregående som en populær jente, men strevde hele tiden med å fremstå som en annen enn meg selv.

Fikk meg kjæreste, og flyttet etterhvert sammen med han. Vi passet veldig dårlig sammen, men han var populær i gjengen. Ble på en måte et trofe for meg - tenk at en som mange av mobberene mine hadde vært veldig betatt av nå var min samboer! Vi passet som sagt veldig dårlig sammen, og han klarte å få meg til å miste det siste jeg hadde av selvtillit ved stadig å påpeke alle mine dårlige sider og mangler. Når jeg til slutt brøt ut av forholdet var selvtilliten fraværende.

Noen få år etter er selvtilliten min på topp! Jeg flyttet litt bort, studerte, gjorde det bra på skolen og fikk mange nye venner. Nå prøvde jeg ikke å fremstå som noen annen enn den jeg er. Etter å ha snakket med mange av mine venner, har jeg skjønt at jeg ikke har vært alene om å ha det slik. Det sterke fokuset på ikke å skulle skille seg negativt ut på ungdomsskolen og videregående har ført til at mange har mistet selvtilliten og blitt veldig uselvstendige. Men etterhvert har man vokst det av seg, og sett at verden er ikke nødvendigvis er slik som andre ville ha det til.

Skulle her prøve å svare på spørsmålet ditt TS, men ser det kanskje ble en digresjon. Poster det likevel...

[*melis*]

Hvorfor har jenter så lav selvtillit???

Tja, det er vel mange forklaringer på det. Men én essensiell forklaring tror jeg er det faktum at vi i hundrevis, tusenvis av år har levd i en verden som er patriarkalsk (jada, visse unntak finnes), og det skaper et samfunn hvor kvinner har lavere "verdi" enn menn. Og jeg tror rett og slett at menn har skapt normer for å holde kvinner nede, som kvinner så også har adoptert og bruker mot hverandre. Som at jenter skal være stille, snille, og kvinner skal være til for mannens del. Vi blir objektifisert, og får vår verdi ut i fra den grad vi klarer å gjøre mannen til behag. Selv om vi i Norge har kommet ganske langt i likestilingen er det fremdeles mye der som setter standarden for hvordan kvinner skal være fremdeles. Som noen har nevnt her tidligere, så er skjønnhets-tyranniet strengt, og man SKAL se tynn, slank og sexy ut. Hvis man ikke gjør det er man ikke verdt noe. Og når skjønnhetsidealet er urealistisk for de fleste, samtidig som man får tutet ørene full av det overalt, kan man faktisk snakke om at det har blitt satt i system.

Ja, kvinner kan være selvstendige og gjøre karriere, men fremdeles er det kvinner som har hovedansvaret i hjemmet, skal være gode mødre og holde huset pent og ryddig. "Superkvinnen" er en myte, men en myte som fortsetter å forsure tilværelsen til millioner av kvinner ved å gi oss dårlig selvtillitt.

Og så har vi jo den norske janteloven, selvsagt. Stikker man seg ut og er flink, rakker andre ned på en.

Til slutt har man jo det med at "kvinner er kvinner verst". Det ser man allerede fra jentene er ganske små og videre ut i tenårene, og opp i voksen alder. Sladring, misunnelse, og rakke ned på hverandre. Være søte som sukker utenpå, men noen hekser innvendig. Fysj og fysj.

Enig i mye av dette. Jeg har ikke tro på W Wallaces teori, evolusjonslæren er noe menn har brukt til sitt forsvar i alle de år, delvis for å unnskylde sin oppførsel og delvis for å holde kvinner nede. (jeg fornekter ikke evolusjonslæren, men jeg tror det eksisterer mange myter rundt den fordi den har blitt brukt som "bevis" litt oftere enn den fortjener)

Jeg har mye større tro på at kvinner og menn har mer til felles enn man tror, i alle fall når det gjelder sex og kjærlighet. De største forskjellene er nok skapt av samfunnet. Selv om det selvfølgelig er forskjell på menn og kvinner, så går disse forskjellene mer på hvordan man løser oppgaver (tenkemåte) og ulike egenskaper og talenter, dette fordi kvinner og menn skal utfylle hverandre, og ikke fordi noe er bedre eller overlegent det andre. Dette er i alle fall mitt logiske ressonement.

Når det gjelder spørsmålet, så er jeg som sagt enig i mye av det Golden Girl sier. Jeg tror at kvinner er mye flinkere til å bryte hverandre ned enn hva menn er. Kvinner er mer utspekulerte og takler misunnelse og sjalsui ved å få motparten til å føle seg som den underlegne. Mobbing og undertrykkelse kvinner imellom foregår som regel på det psykiske plan og er derfor ikke så åpenlyst og opplagt, noe som fører til at det ofte ikke oppdages og kommer frem i lyset. Slik kan det pågå i det skjulte i mange år, helt til den undertrykte oppriktig tror at det er hun det er noe galt med.

Jeg kjenner mange jenter som har blitt utsatt for slik psykisk mobbing, på en eller annen måte, og noen av disse har blitt skadet for livet, ved at de fremdeles i en alder av 20++ tror at det alltid er er de det er noe galt med og at de ikke fortjener bedre dersom noe går skeis.

Det har vært altfor like fokus på den psykiske mobbingen og undertrykkelsen som foregår mellom jenter, i forhold til den åpenbare mobbingen man ofte ser på barne- og ungdomsskolen.

[Gjest Eir]

Jeg tror det har mye å gjøre med kvinners tradisjonelle rolle som passive og menn som aktive. Kvinnen har i utgangspunktet å sitte på en pidestall og bli forført, og dersom hun ikke lykkes vil hun måtte se på som er galt med henne selv, siden det er det eneste hun kan endre på. Menn derimot, som aktivt må nærme seg kvinnen kan, dersom han mislykkes, heller se på hva han gjorde feil, heller enn at han er feil. Disse rollene finner man også igjen i moderne sjekking, hvor veldig mange mener at det skal være mannen som tar hvoedtyngden av initiativet.

Jeg ser heller ikke hvorfor det skulle være å la evolusjonen unnskylde en å evt påpeke at det er slik. Det betyr jo ikke at det ikke går an å gjøre noe med det? For min egen del kan jeg bare konstatere at selvtilliten min ble vesentlig bedre den dagen jeg oppdaget at jeg også kan ta rollen som jegeren, selv om jeg ikke nødvendigvis lyktes så mye i starten.