12:00 i live, 12:01 død

[Gjest Gjest]

Det er så rart å tenke på døden. En ting absolutt alle får oppleve, men ingen vet når.

Det rart å tenke på at jeg står opp klokka 11, spiser frokost, sitter litt med pc-en, overlever jeg dagen? Det vet jeg ikke. Men jeg tror da det da.

Det er også rart å tenke på det når jeg leser om folk som dør i avisen. Personen står opp, går på jobb, lever dagen helt normalt, men dør i bilulykke på kvelden.

Det er så rart å tenke på det.

Klokka er 12:21, hvor mange vil f.eks død i dag? Veldig mange. Tenk å tenke på at det er flere personer i Norge akkurat nå som har sekunder, minutter eller bare noen timer i gjen å leve?

Det er også rart å tenke på at hvis den og den personen hadde gjort noe anerledes, så hadde dødd seneree ller tidligere.

Tenker du noen ganger sånn? Har du vært nær med å dø? Skulle du på en måte vært død den dag i dag.

[Gjest Gjest]

Ja jeg syns også det er rart, jeg tenker ofte sånn jeg og..rart..kan aldri vite

[Globus]

Ja, jeg tenker ofte på det jeg også.

I fjor sommer var vi på ferie med hele familien. På veien hjemover insisterte en av søskenene mine på å stoppe, vi måtte jo kjøpe is, selv om det regnet fælt. Etter mye om og men stoppet vi da, og kjøpte is og spiste den utenfor butikken på noen benker før vi kjørte videre. Senere på kvelden stoppet vi enda en gang for å spise middag. På restauranten var det en tv, med tv2 nyhetene slått på. Vi merket at alle på restauranten var ganske oppslukt i denne sendingen, og etterhvert så også vi på den. Det hadde vært steinras. Steinras bare noen minutter før. Reporteren beskrev den siste bilen som kjørte forbi raset. Dette var vår bil. Bilen bak oss ble tatt, og havnet i elven. Både sjåfør og passasjerer druknet. Hvis vi hadde kjørt før hadde vi kjørt en annen vei, men denne var stengt når vi kom. Derfor kjørte vi rundt, og kom noen minutter før til ulykkesstedet.

Takk lillebror, for at du er så glad i is.

Endret 2. mai 2008 av Globus

[Gjest Gjest]

Jeg er egentlig ikke redd for døden. Men jeg er redd for å dø fra barna mine. Og jeg er redd for at barna mine skal dø.

Målet mitt er å leve og være selvhjulpen inntil jeg er minst 52 år. Da er alle barna over 20 år. Da blir det lettere å dø, tror jeg.

Jeg har opplevd mye i livet på godt og vondt. Jeg har selv vært i livstruende situasjoner. Jeg har sett mange mennesker dø, både av sykdom og i ulykke. Når jeg ser andre dø virker døden fredelig og god. En befrielse fra smerter og pusteproblemer. En periode hadde jeg mye mareritt fordi jeg hadde opplevd grov og livstruende vold. I marerittene var døden ond. Døden så ut som et delvis råttent menneske. Døden forfulgte meg og døden voldtok meg i drømmene mine. Da jeg våknet føltes det som om døden fortsatt var i rommet. Jeg har ikke slike drømmer mer nå. Og jeg tror jeg vil takle døden når den tiden kommer. Jeg er mest redd for smerter og andre ubehagelige symptomer. Enten håper jeg dør fort og blir bevisstløs umiddelbart eller så håper jeg at jeg får god smertelindring og god symptomlindring.

[Altena]

Sånn sett er jeg ikke redd for døden i seg selv, for jeg har ingen som helst tro på at det er slutten på alt og at det er noe å frykte. Jeg velger å se på det som en ny begynnelse.

Det jeg derimot frykter mest er tanken på den smerten mine nærmeste må gjennomgå når jeg en gang går bort og det å ikke lenger få være en aktiv del av livene deres. Når jeg først begynner å tenke over temaet merker jeg at jeg også gruer meg til å måtte si farvel til mine nærmeste den dagen deres tid er omme(da tenker jeg hovedsaklig på foreldre, søsken og nærmeste familie og venner).

Har selv mistet en del slektninger til sykdom(hovedsaklig kreft) og for meg blir det en trøst å tenke på at vedkommede ikke lenger må lide. Har også sterk tro på at man i stor grad kan "velge" når man er klar for å gå bort. For å ta et eksempel: min bestefar var rammet av kreft og bare noen korte måneder etter diagnosen sa han til familien at "nå er tiden inne for meg". Derfra gikk det ikke mange dagene før han var borte, han "bestemte seg" rett og slett for å dø.

Håper dog på at når min tid er kommet vil det gå fort og uten langvarig lidelse og sykdom hvor jeg sakte, men sikkert visner hen. Dette er ikke noe jeg vil unne noen, verken andre eller meg selv.

[Crash]

Jeg er ikke redd for døden i seg selv, men for de sekundene / minuttene før, når jeg skjønner at nå er jeg i ferd med å dø.

Tror de fleste tenker at "det skjer alle andre, ikke meg" når det kommer til bilulykker og sånn..

Små valg påvirker folks liv i stor grad, ikke bare når det kommer til liv/død.

(og hjernen min funker visst ikke i dag )

[Gjest Gjest]

Ja, jeg tenker ofte på det jeg også.

I fjor sommer var vi på ferie med hele familien. På veien hjemover insisterte en av søskenene mine på å stoppe, vi måtte jo kjøpe is, selv om det regnet fælt. Etter mye om og men stoppet vi da, og kjøpte is og spiste den utenfor butikken på noen benker før vi kjørte videre. Senere på kvelden stoppet vi enda en gang for å spise middag. På restauranten var det en tv, med tv2 nyhetene slått på. Vi merket at alle på restauranten var ganske oppslukt i denne sendingen, og etterhvert så også vi på den. Det hadde vært steinras. Steinras bare noen minutter før. Reporteren beskrev den siste bilen som kjørte forbi raset. Dette var vår bil. Bilen bak oss ble tatt, og havnet i elven. Både sjåfør og passasjerer druknet. Hvis vi hadde kjørt før hadde vi kjørt en annen vei, men denne var stengt når vi kom. Derfor kjørte vi rundt, og kom noen minutter før til ulykkesstedet.

Takk lillebror, for at du er så glad i is.

Interessant. Jeg kan ikke huske at det var en sak i fjor sommer hvor flere mennesker døde av drukning pga et steinras. Har du link til omtale av denne hendelsen?

[waco]

dere må ikke sitte så mye å grunne på dødsangsten for før eller senere vil dere stirre døden i hvitøyet og da vet dere at nå er det siste gang du får se noe som helst mere.

jeg har tenkt mye på når jeg vil kjenne dødsangsten, og hvorvidt jeg ønsker å dø av kreft etter et års sykeleie eller bli påkjørt av en fyllekjører etter 2 sekunder. Men jeg håper ikke at jeg faller ned en trapp og blir liggende fire fem dager før jeg dauer.

[Gjest Gjest]

Ja, jeg tenker ofte på det jeg også.

I fjor sommer var vi på ferie med hele familien. På veien hjemover insisterte en av søskenene mine på å stoppe, vi måtte jo kjøpe is, selv om det regnet fælt. Etter mye om og men stoppet vi da, og kjøpte is og spiste den utenfor butikken på noen benker før vi kjørte videre. Senere på kvelden stoppet vi enda en gang for å spise middag. På restauranten var det en tv, med tv2 nyhetene slått på. Vi merket at alle på restauranten var ganske oppslukt i denne sendingen, og etterhvert så også vi på den. Det hadde vært steinras. Steinras bare noen minutter før. Reporteren beskrev den siste bilen som kjørte forbi raset. Dette var vår bil. Bilen bak oss ble tatt, og havnet i elven. Både sjåfør og passasjerer druknet. Hvis vi hadde kjørt før hadde vi kjørt en annen vei, men denne var stengt når vi kom. Derfor kjørte vi rundt, og kom noen minutter før til ulykkesstedet.

Takk lillebror, for at du er så glad i is.

Skjedde dette i Norge, eller er det noe du har drømt? Du får unnskylde om jeg tar feil, men jeg har lett i alle tilgjengelige nyehtsarkiver og finner ingenting om en slik hendelse som du refererer til. Jeg håper du ikke skrev det du skrev for å sprite opp debatten. Slikt er iallfall utrolig patetisk og respektløst.

[Gjest Lykkeliky]

Etter ulykker ol. så tenker jeg mye på dette. Slik som ulykken med gutten og de to søstrene fra Bygdøy som omkom i går. Slike ting får en virkelig til å tenke... Ufattelig trist, så akkurat på minne siden som er lagd til søstrene på Facebook, det setter liksom ting i perspektiv.....flotte unge jenter....

[Gjest Gjest]

Hvor finnes siden?

[Lilith]

Det jeg derimot frykter mest er tanken på den smerten mine nærmeste må gjennomgå når jeg en gang går bort og det å ikke lenger få være en aktiv del av livene deres. Når jeg først begynner å tenke over temaet merker jeg at jeg også gruer meg til å måtte si farvel til mine nærmeste den dagen deres tid er omme(da tenker jeg hovedsaklig på foreldre, søsken og nærmeste familie og venner).

Som om jeg skulle sagt det selv. Og for min egen del er jeg ikke redd for selve døden, men for langvarig sykdom og smerte.

[Gjest tristesse]

Hvor finnes siden?

Søk på Skullerud på Facebook....