Tilgir du alt?

[Alice Ayres]

Som flere har vært inne på allerede her, er det vanskelig å svare på et spørsmål om tilgivelse uten en klar definisjon.

I boken "Min Skyld" av professor Paul Leer-Salvesen står følgende definisjon på tilgivelse:

"Mennesker som innser at de er blitt urettferdig behandlet av andre, tilgir når de frivillig gir avkall på harme, bitterhet og liknende reaksjoner de med full rett har hatt overfor krenkeren, og i stedet bestreber seg på å forholde seg til ham (eller henne) ut fra et moralsk prinsipp om godhet, som krenkeren ut fra sine handlinger ikke har fortjent."

Hvis jeg tar utgangspunk i denne definisjonen, er svaret mitt et utvetydig ja. Jeg har hittil vært istand til å tilgi alt. Om jeg er istand til å tilgi fremtidige handlinger, vet jeg ikke med fullstendig sikkerhet.

[Lissi]

Jeg tilgir ikke voldtekt.

[Gir]

Jeg tror det er menneskelig å huske, og noen arr kan aldri slettes. Likvel prøver jeg å leve etter prinsippet om at først når man tilgir et menneske, har ikke det mennesket makt over deg noe mer. Men det er lettere sagt enn gjort. Jeg prøver fremdeles å tilgi noe ei venninne gjorde mot meg for tre år siden, men jeg klarer det bare ikke. Derfor har hennes handlinger fremdeles makt over meg, ergo har hun makt over meg. Den dagen jeg kan tilgi henne 100%, da har hun ikke lenger den makten over meg som hun har (ufrivillig) i dag.

[Nigo-san]

Jeg er helt enig med dem som påpeker at harme og bitterhet først og fremst skaper problemer for en selv. Å være opphengt i en person, å ønske denne vondt- uansett om det er rettmessig- er ingen gunstig tilstand for en selv. For å sitere Dalai Lama: "Å føle hat er som å plukke opp glødende kull fra bakken og kaste på en person. Du brenner personen, men du brenner deg selv først."

Samtidig tror jeg ikke det er en nødvendig sammenheng mellom opphengthet/sinne/hat og mangel på tilgivelse. Det er en ganske ny oppdagelse, og jeg må si det føles bra. Til daglig ofrer jeg ikke den aktuelle personen en tanke når det ikke er nødvendig, h*n er rett og slett uinteressant for meg. Samtidig er det en god følelse å tillate seg selv å tenke at hvis vedkommende mot formodning hadde spurt om tilgivelse, så sorry- det får du ikke!

Men rent generelt, og i de fleste tilfeller, tror jeg tilgivelse er en god ting. Vi kan jo alle gjøre feil, og jeg forsøker å holde på det perspektivet når det oppstår ubehagelige situasjoner.

[:-) anna]

Jeg tilgir lett.

Om noen som har oppført seg dårlig mot meg ber meg oppriktig om unnskyldning, er lei for det som skjedde. Og helst forklarer hvorfor det ble som det ble. Ja da tilgir jeg.

Men jeg glemmer ikke så lett dessverre. Om et menneske har sviktet meg så sliter jeg med å glemme det. Selv om jeg tilgir så tar jeg det liksom til etteretning. Jeg vil ikke akseptere så mye i fremtiden. Ting vil ikke være helt som før.

Jeg har heldigvis ikke opplevd vold, utroskap alvorlig mobbing eller voldtekt, så jeg kan ikke si noe om å tilgi så alvorlige ting.

[Altena]

Per dags dato har jeg aldri opplevd å ikke kunne tilgi noen, ei heller har jeg opplevd at det jeg har gjort mot andre ikke har blitt tilgitt. Jeg er ikke en person som glemmer det som har blitt gjort og sagt(om det så er meg det kommer fra eller andre), men jeg ønsker rett og slett ikke å bruke krefter og tid på å dvele ved det.

For meg personlig handler ikke tilgivelse om å underkaste seg den andre eller glemme det som har blitt gjort, men heller om å bevege seg videre i livet og legge ting bak seg. Ja, jeg kan ærlig innrømme at jeg til tider føler meg småtrist dersom jeg setter meg ned og tenker på hva som har skjedd tidligere i livet(ble f.eks. mobbet gjennom hele barneskolen, mishandlet av ekskjæresten osv.) og selv om det kan føles litt bittert til tider vil jeg aldri si at jeg ikke har tilgitt.

Å være bitter og forarget på den som har forulempet en vil i mine øyne kun gå utover en selv og jeg ser ikke noen som helst grunn til at jeg skal legge sten til min egen byrde på den måten. Jeg gidder bare ikke å bruke energien og livsgleden min på å bære nag til andre når jeg i stedet for kan dele den med mennesker som faktisk er glad i meg

[Gjest Chrizzy]

Jeg tror jeg kan forstå alt, men om jeg kan tilgi alt, nei, det tror jeg ikke. Jeg kan ikke tilgi om noen skader eller gjør forferdelige ting med mine barn, eller for eksempel landsforræderi. Jeg tror det kan gi hjertefred å forstå, men det er ikke det samme som å tilgi.

[Gjest Gjest]

nei!

Jeg tilgir ikke vold i et forhold og heller ikke utroskap dersom det er planlagt og gått over lang tid!Det tilgir jeg IKKE!

Hvorfor skulle jeg det, spesielt dersom jeg selv har vært snill og trofast hele veien?

[Gjest vimselot]

Har grublet litt over temaet i det siste, og vil gjerne ha flere syn på saken.

Hvis noen har gjort noe fælt mot deg, og ber deg om tilgivelse, tilgir du dem da? Uansett hva de har gjort? Og er det i såfall oppriktig, dvs. at du virkelig mener det?

Og hvorfor skal man tilgi noen hvis de har gjort noe fælt? Hva oppnår den personen som tilgir (personen som får tilgivelse får jo det bedre).

Ja, tilgir men glemmer det ikke. Men så er det vel ikke så vanlig at folk i min omgangskrets ber om tilgivelse, de beklager "hendelsen(e)".

Dvs når jeg sier jeg ikke glemmer, men kan forstå, så har jeg kuttet kontakten med par stykker, men de har ikke akkurat bedt om unnskyldning, noe jeg heller aldri har forlangt, bare forsøkt å forklare hvorfor "det skjedde" (og gjerne med dumme unnskyldninger der de har lagt skylden over på andre).

Uansett hva de har gjort? Nei. Hvis noen truer f.eks. barn, da finnes det ingen forståelse fra min kant.

Hva angår det meg om den personen som har gjort noe fælt får det bedre om jeg godtar beklagelsen og forklaringen? Det er jo bare positivt at folk har det bra. Det er klart jeg er oppriktig, hvis jeg godtar en beklagelse, men da innebærer det at jeg klarer forstå hvorfor, i alle fall et snev av hvorfor, det skjedde.

Alle gjør feil, og ofte er de som f.eks. bruker vold selv voldsutsatte eller belastet med rus f.eks. Mener ikke det er noen unnskyldning, men en forklaring. Og hvis man skal tro på gud, jeg er ikke-troende, er det ikke opp til oss mennesker å dømme andre...

De jeg aldri kan "tilgi", er de som fordømmer svake grupper i samfunnet, men de er lykkelig uvitende om hva andre kan ha måttet gå gjennom og gjennomgår og da er det heller ikke noe å "tilgi"...

[The Kitten]

Har grublet litt over temaet i det siste, og vil gjerne ha flere syn på saken.

Hvis noen har gjort noe fælt mot deg, og ber deg om tilgivelse, tilgir du dem da? Uansett hva de har gjort? Og er det i såfall oppriktig, dvs. at du virkelig mener det?

Og hvorfor skal man tilgi noen hvis de har gjort noe fælt? Hva oppnår den personen som tilgir (personen som får tilgivelse får jo det bedre).

Nei, jeg tilgir ikke alt. Hadde jeg opplevd det samme som Elisabeth Fritzl hadde jeg ikke tilgitt det.

Ellers kan jeg tilgi det meste, iallfall en gang.

[Unika]

Groteske ting som voldtekt,incest,vold,innesperring og div hadde jeg ikke tilgitt,men jeg er konstruert ganske rart,litt sånn som når kvinner har født, de glemmer smerten. Jeg glemmer lett slemme ting folk har gjort med meg. Kan komme på det i en svært kort periode,også blir det borte igjen.

[Alice Ayres]

Nei, jeg tilgir ikke alt. Hadde jeg opplevd det samme som Elisabeth Fritzl hadde jeg ikke tilgitt det.

Ellers kan jeg tilgi det meste, iallfall en gang.

Tilgivelse handler ikke for meg om krenkeren, men om meg, og om å kunne ta tilbake det grepet han eller hun har hatt rundt meg. Ved å tilgi, sier jeg til meg selv at "du betyr ingenting i mitt liv". Dette er ikke noe fasitsvar, for det med tilgivelse er til syvende og sist både et tolkningsspørsmål og en privatsak. Det hadde nemlig ikke falt i god jord om noen hadde kommet til meg og forlangt at jeg skulle tilgitt overgriperen min.

[Gjest Gjest]

Jeg kan tilgi folk, og likevel ikke ville ha noe mer med dem å gjøre. Kommer an på hva dem har gjort.

[Abraxas]

.....

Endret 21. juni 2009 av Abraxas

[Gjest nobilian]

Nei, det er enkelte ting som er utilgivelig. Jeg tilgir aldri de som mobbet meg på skolen, feks. Jo jeg har tilgitt de som var stakkarer og som mobbet for å hevde seg sjøl og var under tøffelen på sjefene. Men jeg tilgir aldri de ressursterke og lærerungene som yndet å finne på de mest utspekulerte infame måtene å mobbe på og som virkelig nøt det. De var (og er) bare onde og jeg ønsker de fremdeles dit peppern gror, 20 år etter! Så vet dere det.

***

Sorry.

[Ninen]

Tilgivelse handler ikke for meg om krenkeren, men om meg, og om å kunne ta tilbake det grepet han eller hun har hatt rundt meg. Ved å tilgi, sier jeg til meg selv at "du betyr ingenting i mitt liv". Dette er ikke noe fasitsvar, for det med tilgivelse er til syvende og sist både et tolkningsspørsmål og en privatsak. Det hadde nemlig ikke falt i god jord om noen hadde kommet til meg og forlangt at jeg skulle tilgitt overgriperen min.

Jeg er enig i det du sier om tilgivelse her. Det er slik jeg ser det også, at ved å tilgi gir jeg slipp på de vonde følelsene og personens makt over meg.

Spørsmålet er ganske aktuelt for meg nå. En har gjort meg noe, lover og regler har blitt fulgt og saken er ferdig behandlet. Nå skal alt være som før, men det er ikke det for meg. Vedkommende har ikke kommentert dette til meg på noen måte. Jeg synes det er litt overraskende, men vet samtidig ikke hva jeg hadde svart om jeg hadde blitt bedt om å tilgi. For det føler jeg meg absolutt ikke klar for. Det er ikke så lett når "hele verden" har lagt saken bak seg som "avsluttet" mens jeg selv henger igjen.

[Mirabella76]

Om eg kan tilgi eller ikkje, kjem an på kva det er. Utroskap og vold er eksempel på ting eg aldri kunne ha klart å tilgi.

[Gjest mm]

Det hele koker ned til hva det betyr å tilgi.

Jeg har ikke tilgitt min far at han forgrep seg på meg. Han har heller ikke bedt om tilgivelse, fordi han nekter for at han gjorde det. Det ville bli litt absurd om jeg skulle si til ham at han er tilgitt. Hva skulle det bety for ham?

Dessuten er jeg ikke sikker på om jeg har tilgitt ham. Ikke i den forstand at ting nå er greit mellom oss. Kanskje hadde dette vært lettere om han innrømte skyld, kanskje ikke.

Dette betyr likevel ikke at jeg er plaget med hevntanker, og derfor ikke klarer å gå videre. Men en del av prosessen med å gå videre, avhenger av at jeg er skjermet fra ham. For å bryte makten det han har gjort har over meg, må jeg la være å treffe ham.

Dette virker for meg uforenlig med tilgivelse i betydningen jeg nevnte ovenfor. Ting er ikke greit mellom oss, -jeg kan ikke treffe ham uten å la fortiden påvirke nåtiden. Skjedd er skjedd, men for meg er det ennå ikke ferdig.

Den dagen det som skjedde ikke lenger har noen som helst makt over livet mitt, den dagen jeg er helt fri, kanskje kan jeg da tilgi? Kanskje vil jeg da kunne gjenoppta kontakten uten at det skader meg, og endelig la skjedd være skjedd.

Men i mitt tilfelle må friheten fra fortiden komme først. Deretter er det kanskje trygt å tilgi.