Tilgir du alt?

[gattissima]

Har grublet litt over temaet i det siste, og vil gjerne ha flere syn på saken.

Hvis noen har gjort noe fælt mot deg, og ber deg om tilgivelse, tilgir du dem da? Uansett hva de har gjort? Og er det i såfall oppriktig, dvs. at du virkelig mener det?

Og hvorfor skal man tilgi noen hvis de har gjort noe fælt? Hva oppnår den personen som tilgir (personen som får tilgivelse får jo det bedre).

[Gjest Gjest]

Jeg aksepterer nesten alltid unnskyldninger, i alle fall hvis det er snakk om en handling gjort i tankeløshet, eller hvis det er første gangen en person ber om tilgivelse for akkurat den tingen.

Andre gangen er jeg ikke like tilgivende, men ser an situasjonen.

Hvis en person har slått meg kan jeg tilgi det første gangen, men jeg tilgir det ikke andre gangen... det samme med utroskap hvis den som gjorde det mot meg viser anger.

Men skjer det en gang til tilgir jeg det ikke!

Er det snakk om mer bagateller forårsaket av tankeløshet kan jeg nok tilgi både to og tre ganger, men hvis det blir en vane tilgir jeg ikke.

Hva jeg oppnår ved å tilgi noen? Jeg får sjelefred, jeg vet at den personen ikke ønsket å gjøre meg vondt.

Jeg slipper å tenke på at den personen har gjort meg vondt uten å angre, jeg unngår å bli bitter på den personen, og jeg slipper å ha et forhold (familiært, vennskaplig eller romantisk forhold) med mange vonde følelser.

Men jeg har også avvist bønn om tilgivelse, og opplevd at min bønn om tilgivelse har blitt avvist... det er noe jeg må leve med.

[Gjest Gjest]

Hmm... Ja, jeg har en tendens til å tilgi mye, forgiven not forgotten. Hvis noen pusher på meg for å få en tilgivelse, så er det stort sett under en samtale. Og da kan jeg godt få fram noe forsonende uten å la meg tråkke på til å si, jeg tilgir deg. Det går an å si at du er glad for medfølelsen, og innrømme at du ble såret.

[Gjest Gjest]

Og hvorfor skal man tilgi noen hvis de har gjort noe fælt? Hva oppnår den personen som tilgir (personen som får tilgivelse får jo det bedre).

Jeg ble påkjørt av en dame som oppriktig var lei seg. Jeg sa ikke at jeg tilga henne, og jeg hadde litt dårlig samvittighet for at jeg ikke gjorde mer for at hun skulle føle seg bedre, for jeg så meg selv litt i hennes posisjon + at jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg selv var uoppmerksom (selv om jeg hadde retten på min side) Samtidig var det ikke riktig for meg å tilgi, jeg var ikke sikker på om jeg syns det var bra, for det var tross alt jeg som var offer, og da er det galt at jeg skal være den som må glatte over. Derfor er jeg glad for at jeg ikke feiga ut, egentlig. Jeg sa allikevel noen forsonende ord, for det gikk heldigvis bra, jeg hadde englevakt.

[gattissima]

[

Men jeg har også avvist bønn om tilgivelse, og opplevd at min bønn om tilgivelse har blitt avvist... det er noe jeg må leve med.

Jeg har også avvist en bønn om tilgivelse. En venninne av meg synes at jeg var grusom siden jeg ikke ville gi denne personen tilgivelse, og derfor begynte jeg å tenke over hva tilgivelse egentlig innebærer. For meg var og er det uaktuelt å tilgi "med hjertet" denne personen. Jeg kunne selvfølgelig bare sagt at han var tilgitt (uten å mene det), men da hadde det bare vært han som hadde oppnådd noe.

[Gjest 3]

Nei, det er enkelte ting som er utilgivelig. Jeg tilgir aldri de som mobbet meg på skolen, feks. Jo jeg har tilgitt de som var stakkarer og som mobbet for å hevde seg sjøl og var under tøffelen på sjefene. Men jeg tilgir aldri de ressursterke og lærerungene som yndet å finne på de mest utspekulerte infame måtene å mobbe på og som virkelig nøt det. De var (og er) bare onde og jeg ønsker de fremdeles dit peppern gror, 20 år etter! Så vet dere det.

[Gjest Elfrida]

For meg er tilgivelse noe jeg gjør mest av alt for meg selv. Jeg tilgir en person for å gi slipp på det vedkommende har gjort mot meg. Jeg tenker at dette var ikke riktig, men nå har jeg ikke tenkt til å bruke mer krefter på det/den personen, jeg vil gå videre i mitt liv.

[Nigo-san]

Enig med 3 i at enkelte ting er utilgivelige. Jeg hadde nok aldri klart å tilgi med hjertet noen som kidnappet og misbrukte barna mine, for eksempel.

Men som et utgangspunkt synes jeg at det å gå og gremme seg over noe/ være sint/ hate noen er bortkastet energi. Er det små, ubetydelige saker det dreier seg om, så tilgir jeg gjerne på flekken. Og når det gjelder større saker, der kanskje følelser er involvert- så prøver jeg å holde fokus på at vi alle har våre sider og kan gjøre feil. Jeg prøver å være raus med andre, nettopp fordi jeg vet at jeg selv ikke er feilfri. Det er jo også flere faktorer å veie: om handlingen i seg selv var alvorlig eller ikke, om vedkommende hadde en klar intensjon om å gjøre noe som var vanskelig for en, osvosv. Sammensatte greier!

Inntil nylig har jeg trodd at jeg kan tilgi nesten hva som helst, som ikke faller inn under "kidnappe barn"-alvorlighet. Viser seg at det ikke er tilfelle. Ikke at jeg gidder å bruke tid på å tenke på denne personen eller drømme om hevn, det er jo bortkastet tid og fører bare til negativitet. Men dersom vedkommende hadde oppsøkt meg og bedt om tilgivelse, ville jeg (etter å ha kommet meg av latteranfallet) bedt "hin" ta sin bønn om unnskyldning og stappe den opp der sola aldri skinner. Sånn er det med den saken

Endret 2. mai 2008 av Nigo-san

[Gjest Gjest]

Jeg tror jeg kan ta i mot en unnskyldning om det aller meste, men det betyr ikke at jeg godtar den personens oppførsel og at man fortsetter å omgåes etter at vedkommende har oppført seg dårlig mot meg. Men det er også ting jeg ville hatt vanskelig for å tilgi, overgrep mot barn, voldtekt osv tror jeg ikke jeg hadde klart å tilgi. Samtidig tror jeg det er bra å snu tankegangen sin fra å hate og være uforsonlig til å tja... prøve å forstå der det er mulig, eller i hvert fall godta" at noen mennesker bare har et helt annet verdisett enn en selv.

[Gjest Eurydike]

Jeg synes tilgivelse er et interessant og viktig tema, både for den enkelte og for hele samfunn (jf forsoningsprosessen i Sør-Afrika).

For meg er tilgivelse noe jeg gjør mest av alt for meg selv. Jeg tilgir en person for å gi slipp på det vedkommende har gjort mot meg. Jeg tenker at dette var ikke riktig, men nå har jeg ikke tenkt til å bruke mer krefter på det/den personen, jeg vil gå videre i mitt liv.

Dette er jeg langt på vei enig i, tror jeg. Å tilgi er ikke å underkjenne det moralsk forkastelige i en urettferdig handling som har rammet en, men å legge den fra seg og starte med blanke ark. Å tilgi er å gi slipp på hevntanker. Det kan være vel så viktig for en selv som for skadevolderen som tilgis.

Man kan tenke seg at muligheten for tilgivelse avhenger av

-en persons evne til å være fleksibel og se en sak fra flere sider

-handlingens alvorlighet.

-tiden som har gått siden uretten ble begått. Tiden leger alle sår, eller kanskje ikke?

-forholdet til skadevolder. Hvis man må leve tett sammen (som befolkningen i Sør-Afrika) blir det mer maktpåliggende, og kanskje derfor lettere, å kunne tilgi. Ser man aldri den som har begått en urett mot en igjen, er det lettere å opprettholde hevntanker, og unngå å få nyansert sine negative erfaringer med vedkommende.

-skadevolderens anger. Det er vanskeligere å tilgi en som ikke angrer i det hele tatt.

Ang. det siste punktet, så fant jeg noen interessante tanker i denne artikkelen. Kanskje virker tilgivelsen faktisk mer frigjørende når den som har gjort oss vondt ikke angrer?

"En styrke ved den ubetingete tilgivelsen ligger i at det ikke krever noe av skadevolderen. Dette kan virke besynderlig, men har en viss logikk ved at den skadelidte dermed har frigjort seg fra den som har voldt en vondt. Mahatma Gandhi viste i sin tid hvor kraftfullt ikkevold kan være som våpen, sier Espen Gamlund"

Og kanskje kan en slik ubetinget tilgivelse (som Gandhis ikkevold-strategi) i neste instans gjøre et slikt inntrykk på skadevolder at den bidrar til å endre vedkommende likevel?

Endret 2. mai 2008 av Eurydike

[Gjest Eurydike]

En tilleggsbetrakting, knyttet til det siste punktet i innlegget mitt: Jeg tenker kanskje at man ved å tilgi, og særlig ved å tilgi ubetinget, på en måte viser seg sterkere enn skadevolder, og sterkere enn det som har rammet en. Slik blir tilgivelsen en måte å gjenvinne kontrollen på (motsatt er hevn en altoppslukende følelse som "eier" en og holder en fast).

Men jeg presiserer at dette må balanseres av urettens alvorlighetsgrad. Enkelte handlinger hverken skal eller kan tilgis, antakeligvis, og bare den skadelidte selv har rett til å avgjøre hvilke.

Endret 2. mai 2008 av Eurydike

[Gjest Bellatrix]

Har grublet litt over temaet i det siste, og vil gjerne ha flere syn på saken.

Hvis noen har gjort noe fælt mot deg, og ber deg om tilgivelse, tilgir du dem da? Uansett hva de har gjort? Og er det i såfall oppriktig, dvs. at du virkelig mener det?

Og hvorfor skal man tilgi noen hvis de har gjort noe fælt? Hva oppnår den personen som tilgir (personen som får tilgivelse får jo det bedre).

Jeg tilgir hvisd jeg får en forklaring på hvorfor det skjedde og skjønner at det ikke var vondt ment. Det gir meg noe å tilgi, ja. Om jeg tilgir har jeg fått en beklagelse og en forklaring, noe som gjør det lettere å legge det som har skjedd bak meg. Men jeg tror ikke nødvendigvis ville klart å tilgitt hva som helst.

[estrella]

Har grublet litt over temaet i det siste, og vil gjerne ha flere syn på saken.

Hvis noen har gjort noe fælt mot deg, og ber deg om tilgivelse, tilgir du dem da? Uansett hva de har gjort? Og er det i såfall oppriktig, dvs. at du virkelig mener det?

Og hvorfor skal man tilgi noen hvis de har gjort noe fælt? Hva oppnår den personen som tilgir (personen som får tilgivelse får jo det bedre).

Nei. Det er noen mennesker i mitt liv jeg aldri, uansett hva, kommer til å tilgi for hva de har gjort mot meg. Det var så grusomt og har vært så ødeleggendes for meg, så hvorfor skal jeg gi tilgi dem?

Jeg kan godta en unnskyldning hvis det noen gang hadde skjedd, men hadde aldri tilgitt dem.

Man sier at man ikke skal bruke ordet hat mot for mye, fordi det er et sterk ord. Men disse personene føler jeg et så sterkt hat for at jeg aldri vil tilgi dem. Men så er det bare det at en skal ikke la hatet gå over til bitterhet. (Jeg føler et hat overfor de, men lar ikke det påvirke min hverdag eller hvem jeg er).

Slike ting, hvor målet bak handlingen skal være god, men som viser seg å være det motsatte, det kan jeg tilgi. Når det ikke var meningen å gjøre meg trist eller lei osv.

Men når målet bak en handling er å ødelegge eller å skade en person, da kan jeg ikke tilgi. Da var hensikten deres å gjøre det mot meg.

[Gjest Gjest]

Det kommer vel an på hva man legger i ordet tilgivelse?

For meg handler tilgivelse om at jeg oppriktig kan tenke at "jeg tilgir denne personen det h*n har gjort, nå er alt i orden mellom oss". Derfor klarer jeg ikke å tilgi når jeg ikke føler at ting er i orden likevel.

Jeg kan tilgi det meste, dersom den som har gjort meg noe selv ønsker tilgivelse. Med unntak av skikkelig grove ting...

I mitt liv finnes det en person jeg ikke klarer å tilgi. Denne personen har sagt en del vonde ting til meg, og har aldri bedt om tilgivelse. Tvert imot har h*n gjort sitt beste i mange år for å prøve å framstille det som om jeg har gjort noe galt. At det var min egen feil at h*n sa disse tingene til meg. Dette er snakk om en nær slektning som betydde mye for meg en gang. I årenes løp har jeg blitt såret på nytt og på nytt. Mange anbefalte meg å tilgi, fordi det ville føles bedre for meg selv. Men med mitt forhold til tilgivelse har jeg ikke greid det. Nå har jeg stengt denne personen ute av livet mitt. DET er noe jeg kan leve godt med.

[Pumpkin!]

Alt er ikke tilgivelig.

[Gjest Elfrida]

For meg så er det litt slik at den jeg straffer ved å ikke tilgi er bare meg selv. Jeg gir personen som har gjort meg urett makt over meg ved at jeg ikke gir slipp på det vonde men dveler ved det, eller lar det ligge i bakgrunnen som en vond ting. Men nå skal det sies at jeg ikke har vært utsatt for mishandling og overgrep, hverken engangstilfeller eller over tid, og sånne ting er helt sikker mye vanskeligere å gjøre seg ferdig med.

[Anglofil]

Tror det handler litt om hva man legger i det - og hva som også er best for en selv. Jeg mener at tilgivelse i enkelte tilfeller er litt "oppskrytt". Ikke det at jeg ikke tror på det, men enkelte ganger er kanskje ikke det riktig å gjøre - rett og slett.

Som f. eks dette med at jeg ble mobbet. Jeg ser ikke på meg selv som et mobbeoffer lenger, men jeg var det. Mine mobbere på barneskolen kan jeg tilgi. Jeg klarer å forstå settingen, hvorfor de gjorde det og bakgrunnen for deres handlinger. Gjennom empati kan jeg forstå det. Og jeg har "tilgitt" deres handlinger. Men jeg klarer fremdeles ikke å glemme ordene. Og for meg er heller ikke det poenget. Jeg velger å leve med dem og bruke dem som en styrke - og ikke et redskap for selvdestruktivitet.

Min tidligere bestevenninne har jeg derimot vanskeligere å tilgi. Det var hun som var grobunnen til mye smerte gjennom hele videregående. Slik min terapeut sa: "jeg er ikke så glad i ordet tilgi, for i det ligger litt å glemme. Det er tross alt ikke poenget". Og nei, det er ikke det. Jeg kan ikke tilgi min tidligere bestevenninne, ei vil eller kan jeg glemme, men det er ikke det samme som å hate. Jeg er faktisk meget glad i henne enda. Jeg bryr meg om henne. Men desto verre var da sviket den gang det skjedde. Jeg var og er sterk og kom meg gjennom det som skjedde, men minnene sitter der. Jeg kan aldri glemme, fordi det minner meg på hver eneste dag i jobben min og i mine studier at jeg aldri må utsette mine kolleger, mine venner eller mine fremtidige elever for noe av det samme, nå eller i fremtiden. Og at det er et problem jeg må ta svært alvorlig. I tillegg så vil jeg heller ikke glemme det som gjorde meg til det sterke mennesket jeg er. Det er et redskap som fikk meg til å gå videre, samtidig som det har vært og er nyttig. Til tross for dette unner jeg ingen å bli mobbet, ei heller meg selv, men skal man tross alt komme gjennom noe slikt, så må man bruke det til noe positivt. Ihvertfall har jeg vært nødt til det, ellers ville jeg ha sunket ned i selvmedlidenhet som verken kler meg eller gjør nytte for seg. Det var sårt den gang - og det er det fremdeles, men på en helt annen måte. I dag kan jeg tenke tilbake og ikke føle den sterke smerten som det medførte, men det betyr ikke at jeg har tilgitt, ei heller trenger å gjøre det. Jeg føler vel heller ikke et stort behov for å gjøre det, så lenge jeg kan leve et harmonisk og godt liv med meg selv.

Mvh Yvonne

Endret 2. mai 2008 av Yvonne

[Gjest Eurydike]

Det er sant som flere sier at man nok legger ulike betydninger i begrepet tilgivelse. For meg er det heller ikke å glemme, men å aktivt legge fra seg en opplevelse, uten å hverken bagatellisere eller ufarliggjøre den.

[Gjest Fjellsippa]

Jeg sier ikke til noen som har gjort meg vondt at jeg tilgir dem. Men jeg tillater meg selv å gå videre. Det er bare jeg selv som har vondt av å gå å kverne på vonde hendelser.

Å be om tilgivelse er egentlig å be om for mye. Først har man skadet noen i form av ord eller gjerninger. Så ber man den man har skadet om å tilgi. Det kan i mange sammenhenger oppfattes som et dobbelt overgrep. Det skadelidte føler seg presset til å gi den som har voldt skaden tilgivelse. Da er det bedre å bruke ordet unnskyld. Det er en erkjennelse fra den som har voldt skaden om av vedkommende innser at h*n handlet galt, og angrer, men h*n ber ikke den man har skadet om noe.

[kospia]

Nei jeg tilgir ikke alt. En voksen person som sto meg nær gjorde og sa ting som aldri blir slettet fra minnet.

Dette skjedde for 4 år siden og jeg kan ennå få tårer i øynene når jeg tenker på opplevelsen.