Stemorsrollen som ble vanskelig

[Gjest Gjest...]

Jeg har gjort en stor feil Egentlig mange feil, og jeg angrer.

For noen måneder siden forelsket jeg meg kraftig en mann. Han var helt fantastisk på alle måter, og jeg kunne nesten ikke tro hvor vannvittig lykkelig jeg var over å møte en herlig mann som han. Han hadde alt. Han var fantastisk. Og han følte det på samme måte.

Jeg trodde dette med å bli sammen med en mann med barn skulle være utfordrende, men ikke på den måten jeg forestilte meg. Jeg forestilte meg et drama der datteren skulle hate meg, eller der han skulle hate at jeg fikk et forhold til henne, eller der det ikke ble gjort plass til meg.

Men mannen hadde en perfekt liten datter, som tillitsfullt mottok meg med åpne armer – og var smart nok til å stille litt krav til meg også. Faren var inkluderende overfor meg, hadde en fantastisk grunnholdning til barneoppdragelse og jeg kunne ikke annet enn å være imponert over hvor flink han var.

Av en eller annen grunn ble jeg sjalu på datteren. Jeg hadde vanskelig for å akseptere at det var en annen person mannen min elsket så høyt. Det er sykt å være sjalu på en 7 år gammel jente. Han spurte meg om det en gang, hvorpå jeg nektet, men i samme øyeblikk så slo det meg at jo, jeg var skikkelig sjalu – og det var helt jævlig.

Hvordan håndterer man slikt? Jeg er ikke sjalu. Jeg vet å unngå ekstreme situasjoner der jeg eventuelt skulle ha blitt sjalu. Nå sto jeg til knes i det. Å se mannen ligge inntil datteren i sengen og holde rundt henne slik jeg elsket at han gjorde med meg, fikk en sykt vondt klump i magen til å vokse seg til noe jeg bare ikke klarte å håndtere. Så jeg valgte å benekte det totalt, overfor meg selv og andre. Projisering funker fint det også. Han var syk, han. Som skulle ligge inntil datteren sin på den måten.

Og jeg slet med mindreverdighetskomplekser; hvordan kunne jeg noensinne kunne klare å skape et barn som var tilsvarende perfekt – irrasjonell prestasjonsangst for at mannen, hvis han noensinne skulle få barn med meg, ikke ville synes at våre var like bra.

Så det ble vanskelig å være avslappet med mannen og datteren. Sjalusien vekket et konkurransesintinkt i meg – og en syk ”logikk” utviklet seg, spesiallaget for å hele tiden ville bevise at han brydde seg langt mer om henne enn om meg: Hun ville i svømmehallen, tok henne umiddelbart med i svømmehallen. Jeg ville ut og spise, han tok meg ikke med umiddelbart. Han reserverte annenhver helg til bare henne, jeg fikk ikke voksenhelger når jeg ba om det.

Jeg skulle ønske jeg hadde klart å være åpen på sjalusien, både overfor meg selv og han. Kanskje han hadde syntes jeg var syk, og det var jeg jo. Kanskje han hadde dumpet meg hvis jeg fortalte det, og det trodde jeg vel egentlig. Men kanskje han faktisk kunne ha tatt tak i situasjonen og snakket med meg om det så vi kunne funnet ut av det. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt tillit til han, men det hadde jeg ikke.

Jeg brukte litt for mye tid i forholdet til å lure på om mannen var slem eller snill. Han var bare snill mot meg. Men jeg hadde en bak meg, som kjente han litt, som fortalte meg at mannen ikke var snill, sa en hel masse dritt om mannen og det er vanskelig å vite hvem man skal tro på; sine egne følelser eller noen bak. To dager etter bruddet med mannen, ringte han bak meg og gjenga masse dritt mannen angivelig hadde sagt om meg til han, og at han selv var forelsket i meg. Jeg har ikke snakket med han bak etter det.

Egentlig er jeg for gammel for å gå og lure på snill/slem-problematikken, for jeg vet jo at alle mennesker er snille og slemme, men at det som kommer frem varierer, særlig i parforhold. Man kan være en fantastisk partner for noen og en elendig partner for andre.

Jeg ble etterhvert en elendig partner på mange områder. På areaner der datteren var langt borte, fungerte jeg en stund fortsatt godt. Etterhvert ble også denne tiden gjennomsyret av sjalusien, med diskusjoner jeg bare måtte vinne fordi den syke ”logikken”, spesiallaget for å hele tiden ville bevise at han brydde seg langt mer om henne enn om meg, fortalte meg at hvis han ga seg, så betød det at han brød seg om meg.

Jeg er så sykt lei meg for at ting ble som de ble. Jeg ser i etterkant at han prøvde mye, og svelget mye dritt fra meg. At han virkelig prøvde å holde fast i meg, til tross for at jeg gjorde idiotiske ting, skapte scener jeg aller helst vil gå under jorden for å glemme, og at jeg bare føk rundt som en frenetisk dame som skulle ha viljen sin og holdt fokus på å prøve å bevise at han ikke brød seg om meg. Meg, meg og meg. Shit, ass.

Jeg har tenkt og lært mye av erfaringen, særlig på hvordan alt ble helt snudd på hodet i forhold til hva jeg egentlig ønsket meg, og hvordan jeg oppførte meg.

Jeg ønsket ikke egentlig å treffe en sånn mann, fordi jeg ante ikke at de lagde dem så bra. Han hadde så mye i seg som var likt meg. Jeg har aldri ledd så mye med noen eller klart å nyte sex så mye. Vi snakket. Han var så kjekk at jeg var sykt stolt av å være sammen med han. Han var en sterk person, imponerende tilgivende. Og han var sårbar og trengte aksept, omtrent som meg.

Isteden for å gi han aksept, valgte jeg kritikk for å få han til å vise meg at han brydde seg. ”Du gir faen i meg” skulle resultere i ”nei, jeg digger deg” – men det er jo faktisk ikke sånn verden virker. Selvoppfyllende profetier osv...

Det jeg egentlig ønsket meg var jo å ha en å dele livet mitt med, en å skjemme bort litt, en å ha det harmonisk og godt sammen med. En som vet å sette pris på de små stundene i livet hvor man opplever lykke, og en som jeg kan stole på at er en god nok far til at jeg vil tørre å få barn med han.

Det at sjalusien min ødela for at jeg klarte å nyte de helgene vi hadde sammen med datteren er sårt. Jeg klarte ikke å omfavne henne og hennes person på måten jeg gjerne skulle ha gjort. Jeg var usikker men virket som om jeg ga faen, og ved å ikke ta mannen med på det som skjedde inni meg, gjorde jeg kanskje nettopp det.

Mannen har sagt at han tilgir meg. Han har også sagt at vi ikke passer sammen. Jeg er uenig, men vet at når menn sier slikt, har de stort sett bestemt seg. Jeg har uansett bestemt meg for å se på det som er viktig for meg i livet. Og det er ikke å gå rundt og beskytte meg selv ved å benekte svakheter og legge skylden på andre, å fly på byen eller å krangle om bagateller.

Jeg skulle ønske at jeg klarte å overbevise mannen om at jeg virkelig genuint ønsker å være en kjærlig omsorgsperson for datteren, dele henne med han, og at sjalusien er noe som er vekk, fordi hans kjærlighet til datteren faktisk er noe jeg forguder ved han.

Jeg skulle ønske han ville tro på meg når jeg sier at jeg føler meg trygg på at han er en snill, god og omtenksom mann, og at jeg med det i ryggen ikke har problemer med å gi han den friheten han trenger for å leve livet etter de prioriteringene han har satt.

Og jeg skulle ønske han kunne se at jeg virkelig, virkelig savner han og at hjertet mitt gjør vondt hver gang jeg ser navnet hans på msn eller på facebook. Jeg fucket det skikkelig til, og jeg klarer ikke la være å håpe på at han skal kunne se på meg med beundring eller kjærlighet igjen.

Veien tilbake vil måtte være tøff, og ting må trolig gå tregt og i hans tempo og det har jeg ingen problemer med å akseptere. Hvis han ikke vil, må jeg akseptere det også. Jeg har bare ingenting å tape, og veldig mye å vinne, på å skrive dette brevet.

Kjære mannen, jeg fucket ting opp, og jeg er forferdelig lei meg. Klarer du å tro meg, klarer du å tilgi meg og klarer du å ta et steg for å se om du kan føle kjærlighet for meg igjen?

[Annie]

Du har tydeligvis gått noen runder med deg selv, for å se og skjønner hva du har gjort, nå i ettertid. All ære til deg for det.

Synd at du var sjalu på den stakkars uskyldige, og jeg skjønner han godt om han ikke vil ha deg tilbake. Men det er lov å håpe for din skyld.

[Gjest Gjest...]

Du har tydeligvis gått noen runder med deg selv, for å se og skjønner hva du har gjort, nå i ettertid. All ære til deg for det.

Synd at du var sjalu på den stakkars uskyldige, og jeg skjønner han godt om han ikke vil ha deg tilbake. Men det er lov å håpe for din skyld.

Bare for å spesifisere, så var det ikke scener i forhold til henne. Jeg avviste henne ikke, men klarte ikke åpne ordentlig opp for følelsene jeg gjerne skulle hatt.

Det var mest at jeg "tok igjen" på han ved å sette krav til at han skulle behandle meg som den prinsessen han behandlet henne som.... Tror jeg.

[Annie]

Synd...

[Alice Ayres]

Jeg tror nok du må se langt etter en sjangse til. Hadde det "bare" vært ham du hadde rotet det til for, ville det være én sak, men du forårsaket ubehageligheter for datteren hans også. Jeg kan bare svare for meg, som en mor, og jeg kan fortelle deg at er det én ting jeg ikke gambler med, er det barna mine. Å satse på deg igjen, er å potensielt utsette datteren for en meget ustabil kvinne. Hva om du ikke har endret deg? Hva om du bare er flink til å se problemene dine teoretisk, og ikke følelsesmessig? Du vet jo ikke?

Tar man med i beregningen at den beste indikatoren på fremtidig adferd er tidligere adferd, står du nok ikke sterkt.

Det er bra at du har gått i deg selv, men la nå denne familien være i fred. Det har sikkert ikke vært lett å komme over ettervirkningene av den orkanen du forårsaket med usikkerheten og sjalusien din. Verken for ham eller datteren. Hvis du vil handle motsatt av det du har gjort før, og å virkelig gjøre noe uselvisk, lar du dem være i fred.

Et lite tillegg til den siste kommentaren din: Barn har velutviklede antenner. Det at du kanskje ikke gjorde noe "direkte" mot datteren hans, betyr ikke det samme som at hun ikke fanget opp at det var misstemning og uroligheter.

Endret 1. mai 2008 av Alice Ayres

[Gjest Gjest...]

Huff... Jeg har århundrets kjærlighetssorg og vet så innmari godt at jeg fucket alt opp. Er det virkelig ingenting jeg kan gjøre?

[Alice Ayres]

Huff... Jeg har århundrets kjærlighetssorg og vet så innmari godt at jeg fucket alt opp. Er det virkelig ingenting jeg kan gjøre?

Han har sagt nei. Respekter det. Kjærlighetssorg gjør vondt. Desto vondere hvis man vet at man lider grunnet egen dumhet. Snakk med venner eller familie om kjærlighetssorgen. Forsøk å gi slipp.

[Gjest kjenner meg igjen]

Jeg har vært stemor i mange år og kjenner meg godt igjen i de følelsene du beskriver. Å være stemor er en veldig krevende oppgave, noe du beskriver godt gjennom dine refleksjoner.

Jeg kjente også på sjalusi og jeg tror det handlet om to ting. Det ene var at mannen min hadde noe sammen med sin eks-kone som jeg ikke var en del av. Det andre var at far-barn relasjonen er ubrytelig, mens jeg er byttbar.

Jeg klarte å håndtere følelsene mine litt bedre enn deg, tror jeg. Det handlet mye om min utdanning og bakgrunn. Når jeg kjente på sjalusi brukte jeg kunnskap, teori og refleksjon aktivt for å plassere det der det hørte hjemme. Men alikevel forstår jeg godt hva du mener med å ikke greie å åpne hjertet sitt for stebarn.

Sjalusien som vi stemødre opplever tror jeg ikke handler om det konkrete barnet, men om den utryggheten som kan følge med slike forhold. Jeg tror også at stemødre med egne barn, eller felles barn med far, ikke opplever det samme. Det ubrytelige båndet mellom foreldre og barn gir en trygghet, det kan ikke brytes selv om man er sjalu, dum eller krangler.

I dag har jeg et veldig godt forhold til jentene, og har åpnet hjertet mitt for dem. Da jeg først greide å gjøre det strømmet kjærligheten fra jentene inn i meg - for de hadde nemlig kjærlighet nok til alle, både mødre, fedre og stemødre.

Jeg har ikke noen gode råd til deg, men tenker bare at du for det første har blitt en erfaring rikere. Og for det andre at du har vært modig og satt ord på noe som jeg tror mange har erfart, mens som er litt tabu; nemlig stemorsrollen og de utfordringer de gir.

[Nora Wind]

Vis ham det du har skrevet. Hvis det er noe håp overhodet, og det tviler jeg sterkt på, så vil ærlighet og åpenhet være den eneste veien.

[Lissi]

Ja skremmende lesning. Jeg skulle skjønt det om det var eksen hans du var sjalu på, men et lite uskyldig barn. Det er to vidt forskjellige kjærligheter her og de skal og kan ikke handle om det samme. Finner du en mann med barn igjen bør du forstå at et barn alltid kommer først. Det viser jo rett og slett hvilken fin far han er.

Jeg tror dette forholdet er ove, men bare du kan finne ut av det.

[gompen]

Jeg har selv opplevd at noen har blitt sjalu på mitt barn, og da tilogmed noen som selv har barn! Det endte med at kontakten ble brutt med mitt barn, fordi de valgte å ta hensyn til denne personen!

Hvordan folk kan være sjalu på et uskyldig barn er uforståelig for meg.

Voksne mennesker burde være reflekterte nok til å skjønne at å sette sine egne følelser foran et barns beste ikke er akseptabelt.

Du burde ikke prøve deg på et forhold til denne mannen igjen. Han vil ALLTID sette sitt barn foran deg, og du klarer ikke å takle det.

[Gjest Gjest...]

Når man roper i skogen får man svar... Føler meg om mulig enda mer shitty etter å ha lest de fleste av svarene, men det får jeg bare tåle.

For å spesifisere for dere som ikke kan forstå hvordan man kan være sjalu på et lite, uskyldig barn så forstå jeg det egentlig ikke selv heller - jeg forsto det jo egentlig alt for sent. Hans kjærlighet til hans datter var noe av det som fikk meg til å falle for han, og jeg vet selvsagt at datteren skal komme først. Jeg har heller ikke hevdet noe annet.

Sjalusi er irrasjonelt og kan dessverre ikke styres, men det kan bearbeides når man selv innser at man er sjalu. Jeg vet ikke, men det kan jo ha bidratt til sjalusien at denne mannen er veldig opptatt med jobb og karriere i tillegg til egne fritidsinteresser, men han klarte alltid å rydde tid til datteren (det skulle bare mangle) men ikke til meg.

Uansett, takk for alle svar. Jeg mottar gjerne flere.

[Lissi]

Når man roper i skogen får man svar... Føler meg om mulig enda mer shitty etter å ha lest de fleste av svarene, men det får jeg bare tåle.

For å spesifisere for dere som ikke kan forstå hvordan man kan være sjalu på et lite, uskyldig barn så forstå jeg det egentlig ikke selv heller - jeg forsto det jo egentlig alt for sent. Hans kjærlighet til hans datter var noe av det som fikk meg til å falle for han, og jeg vet selvsagt at datteren skal komme først. Jeg har heller ikke hevdet noe annet.

Sjalusi er irrasjonelt og kan dessverre ikke styres, men det kan bearbeides når man selv innser at man er sjalu. Jeg vet ikke, men det kan jo ha bidratt til sjalusien at denne mannen er veldig opptatt med jobb og karriere i tillegg til egne fritidsinteresser, men han klarte alltid å rydde tid til datteren (det skulle bare mangle) men ikke til meg.

Uansett, takk for alle svar. Jeg mottar gjerne flere.

Hei, skjønner at dette er tungt for deg men noen ganger må man bare innse at man har gjort feil, å lære av det. Så gjør man ikke den feilen neste gang.

Jeg er ikke enig med deg at irrasjonelle tanker ikke kan styres. Jeg sliter masse med slike tanker, også sjalusi, men jeg biter det i meg og tenker på noe annet.

Mange som lærer seg å ta kontroll på negative tanker. Er jo sånn man kommer seg ut av depresjon og over ting som er fælt. Styring.

[gompen]

Enig med den over her.

Sjalusi er irrasjonelt og man kan ikke styre det at man blir sjalu...

MEN hvordan man håndterersjalusien kan man faktisk styre!

[Gjest *nurket*]

Jeg føler faktisk med deg... Det er forferdelig å miste noen pga sjalusi, og at man ikke klarer og mestre disse vonde følelsene. For det er ikke alle som klarer å bite dette i seg, og snu tankene vekk fra det negative. Noen må faktisk ha hjelp for å takle sjalusi. Jeg har måttet ty til hjelp på dette området, da jeg ikke klarer å snu disse tanken selv.

Sjalusi er en helt forferdelig tilstand (velger å kalle det det).. Jeg sliter selv med sykelig sjalusi, dog ikke pga barna til partneren, men på grunn av MYE annet... Og for noen er det fryktelig fryktelig vanskelig og kontroller og endre dette. Sjalusi er ikke en rasjonell følelse, man kan gjerne selv se at det er sykt og reagere på slike ting - men de automatiske tankene kommer likevel.

Du har virkelig gått inn i deg selv, og ser ut til og ha forandret disse tankene og følelsene rundt dette med datteren. Og jeg syns faktisk at du hadde fortjent en sjanse til. Jeg forstår det slik at datteren ikke har vært skadelidende for disse tankene. Hvis hun har følt seg avvist, er saken en helt annen vel og merke. Gi han litt tid, men jeg tror kanskje jeg ville gitt han dette du har skrevet her så han kan se hva du tenker og føler om situasjonen.

Det er vanskelig for en person uten barn og sette seg inn i det å ha barn. Barna kommer alltid først selv om man får seg ny kjæreste. Fins selvsagt noen unntak, hvor foreldre setter nye kjærester foran barnet (faren til mine er et sånt eksempel).

[Gjest Gjest...]

Vi hadde akkurat en veldig hyggelig samtale på msn (som han tok initiativet til), med mye humor og det gikk veldig uanstrengt. Jeg foreslo til slutt å møtes for en vennskapelig øl neste helg, noe han sa at han gjerne ville hvis jeg ikke fortsatt var sur på han...

Får bruke uken på å fordøye og tenke meg godt om. Vil ikke gjøre noe overilt og vil virkelig være sikker på det jeg sier.

Er forbredt på å legge meg paddeflat og er også forbredt på å bli totalt avvist.

Tar gjerne imot flere synspunkter

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Forholdet er bra det når han er her Vi leker, tuller og koser oss. Han er en sjarmerende liten fyr. Han føler seg veldig trygg sammen med meg, og det fungerer bra.

[Gjest Gjest]

Heia!

Synes du fikk så mange kjipe svar her inne! Jeg er imponert over at du klarer og tør å være så ærlig. Det virker som om du er en ressurssterk person med evne og vilje til innsikt og vekst!

Jeg vet litt om hvordan det er å være sjalu på stebarn. Jeg kan berolige deg med at det blir utrolig mye lettere med tiden, og når man får egne barn. Men det fordrer selvfølgelig masse innsats fra begge de to voksne, ikke kun fra stemor.

Jeg ønsker deg alt godt videre. Heldig den mann som kaprer en så modig og innsiktsfull dame som deg. (Jeg er overbevist om at du er et godt stemorsemne! )

[Annie]

Forresten, hyggelig gjest over her, kan jeg spørre om du er mann eller kvinne?

Var det ikke trådstarter den hyggelige gjesten skrev til da?

[Bomull]

Er man bare hyggelig fordi man er enig? :klø:

Jeg synes du er egoistisk. Barnet har ikke godt av å bli satt i bakover i rekken fordi pappa har fått ny kjæreste. Barn trenger nærhet og kos for å føle seg trygge og elsket. At du blir sjalu av å se dette vitner om at du har veldig lav selvtillit, og ikke er så sterk som du påstår.