Proffesjonell hjelp

[Minni-Mus]

Trenger hjelp til hva jeg bør gjøre og hvor jeg event. kan få hjelp.

Jeg er Stemor, og foreldrene har delt omsorg på barna. Ting begynner å ta ganske så av nå, og jeg mener at visst man ikke tar ordentlig tak å gjør noe nå, så kan det gå riktig galt... både for ungene, forhold osv osv.

Jeg går ikke så mye inn på situasjonen nå, men barna oppfører seg meget ufint, gidder aldri gjøre noe, hjelpe til, rydde opp etter seg selv osv. Lyver til lærere, skulker unna lekser, holder ikke avtaler. +++ listen er laaang.

Jeg alene klarer ikke å få innarbeidet nye rutiner for barna, mor og far må jo være med på dette. De er enige at ting er gått skeis og noe må¨gjøres, men de bruker helt feile metoder mener jeg. Ungene får jo lov til alt uansett.

Er det barnevernet som er det rette å kontakte? Eller er det familierådgiver ol?? Det er jo like mye foreldrenes holdninger og måte å gjøre ting på som må gjøres noe med, samtidig er barna så gammle at de skjønner det meste godt, de bare har lært seg å slippe unna.

En enkel måte å løse dette er jo for min del å flytte ut, men den enkleste veien er i dette tilfellet ikke riktig, for jeg vil hjelpe barna, slik at de kan få en god ungdomstid uten å havne i feile miljøer, og slik at de kan klare seg som selvstendige voksne.

[Gjest Gjest-M-]

Så flott at du er opptatt av dine bonusbarn sitt ve og vel:)) Jeg tror neppe barnevernet vil røre denne saken, så sant det ikke er "grovere" ting inne i bildet.

Det viktigste av alt, er at alle voksne som er innvolvert her, har felles regler og holdninger overfor barna, og følger dem! Kanskje dere trenger hjelp utenfra, hvis det er sånn at mor og far ikke klarer å ta tak i dette på en ansvarlig måte.

Du og din mann kan jo gå til familieterapi og få rådgiving der, også kan din mann ta dette videre til sin eks. Samarbeid og felles kjøreregler er alfa og omega i en slik situasjon.

[absinthia]

Barnevernet kan hjelpe til med å gi råd i slike situasjoner, det trenger ikke å være grovere ting inne i bildet for å få hjelp der.

Det er jo delvis også snekk om å verne barna fra å havne i feil miljø, fordi foreldrene ikke klarer å få tak på ting..og da trenger de hjelp.

[Gjest Gjest]

Så flott at du er opptatt av dine bonusbarn sitt ve og vel:)) Jeg tror neppe barnevernet vil røre denne saken, så sant det ikke er "grovere" ting inne i bildet.

Du og din mann kan jo gå til familieterapi og få rådgiving der, også kan din mann ta dette videre til sin eks. Samarbeid og felles kjøreregler er alfa og omega i en slik situasjon.

Enig! Lykke til!

[Gjest Gjest_Petra_*]

Man skal være litt forsiktig med å blande seg inn. De problemene du skisserer her er da ikke verdensproblemer - men helt dagligdagse problemer de fleste foreldre støter på i årenes løp.

Barnevernet? Nei, fri og bevare meg vel .. da håper jeg at du er klar over at det du mener er problem idag vil eskalere i løpet av kort tid.

[Minni-Mus]

Man skal være litt forsiktig med å blande seg inn. De problemene du skisserer her er da ikke verdensproblemer - men helt dagligdagse problemer de fleste foreldre støter på i årenes løp.

Barnevernet? Nei, fri og bevare meg vel .. da håper jeg at du er klar over at det du mener er problem idag vil eskalere i løpet av kort tid.

helt enig i at man skal være forsiktig i å blande seg inn, men alt kommer jo ann på situasjonen. i denne situasjonen så er jeg sammens med barna og det barnet det spes. gjelder i 50% av tiden og mer. Så jeg er jo involvert og jeg tar del i barnas hverdag selv om jeg "bare" er stemor. Somjeg nevnte så forteller jeg ike om hele situasjonen så grundig her, for var mest på jakt etter hvem jeg skulle kontakte for hjelp, dette vil ikke være å gå bak rygg på mor eller far. Jeg har prøvd ¨snakke mye men min mann og at man kanskje trenger litt hjelp utenfra, med nye øyne. han begynner nok å skjønne selv at vi må nok det. han har nevnt dette for mor også. Så at jeg undersøker litt nå, vil ikke være å blande meg inn.

Det ligger mer til grunne enn at barna er frekke og ikke hører etter. Men trenger ikke. Barnevernet kan vel kanskje uansett gi råd hvor man bør henvende seg videre i så fall?? Det er mine tanker hvertfall. Eller event. familierådgivning da.

[Gjest Gjest]

Barnevernet kan vel kanskje uansett gi råd hvor man bør henvende seg videre i så fall?? Det er mine tanker hvertfall. Eller event. familierådgivning da.

Barnevernet er en veldig lukket instans og jeg tror det kreves et vedtak basert på en § hvis du skal få hjelp der. Jeg tviler på at dere oppfyller krieriene for hjelp derfra.

Hvis du mener at barna kan ha psykiske problemer kan barnet vurderes av fastlegen og legen kan henvise barnet til BUP (barne og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) Men de behandler bare barn som er motivert for behandling. Hvis barnet ikke ønsker det selv kan de ikke hjelpe.

På familievernkontoret kreves det ikke noe for å få time, men jeg er usikker på om dere får den hjelpe dere trenger der.

Husk at det er ganske normalt at barna blir litt "problematiske" når de kommer i puberteten. Dere er ikke alene om dette, hvis det er en trøst?

Håper det ordner seg for dere på en eller annen måte. I mellomtiden må dere prøve å gi barna både kjærlighet og realistiske grenser.

[Gjest Gjest]

Her er noen linker du muligens kan dra nytte av. Om du tar kontakt med noen av disse kan de nok i hvertfall veilede deg videre for hvor du best kan finne hjelp i din situasjon.

Vil forresten legge til at det er beundringsverdig at du forsøker å finne hjelp når familien din er i en vanskelig situasjon. Mange kan være uenige om hvor grensen for å be om hjelp går. Jeg mener at grensen går når man føler at man selv ikke strekker til. Det trenger ikke ligge alvorlig omsorgssvikt til grunn før man får hjelp. Heldigvis.

Foreldreveiledning

Familievernet

Barneverntjenesten

[Black Eyed Susan]

Når alt er på skakke som du sier er barnevernet absolutt rette instans. Det er faktisk mye som kan rettes opp i ved at man får lagt frem problemene til noen som har "verktøy" for å få det hele på skinner igjen.

Mange er redde for barnevernet, men de gjør faktisk mye bra arbeid, og rådgivning er en av de. I denne saken høres det ut som om det trengs litt hjelp til å koordinere utenifra.

Syns du er våken jeg!

[Minni-Mus]

Når alt er på skakke som du sier er barnevernet absolutt rette instans. Det er faktisk mye som kan rettes opp i ved at man får lagt frem problemene til noen som har "verktøy" for å få det hele på skinner igjen.

Mange er redde for barnevernet, men de gjør faktisk mye bra arbeid, og rådgivning er en av de. I denne saken høres det ut som om det trengs litt hjelp til å koordinere utenifra.

Syns du er våken jeg!

takk for flott hjelp og tilbakemeldinger!!

Jeg trodde også slik som du sier her om barnevernet. Jeg trodde de var til for å hjelpe, ikke et skremselsverktøy som betyr at nå mister man barna fordi barnevernet er koblet inn liksom....

Ene barnet har gått til BUP før, PPT er innkobla, barnevernet har vært innkobbla for en del år siden også, men det var pga stesøsken til disse barna (men gjald jo samme husstand som alle barna bodde i når de var hos mor og stefar....) Ene barnet er utreder for ADHD (mange år siden...) Så styringen er liksom tatt heeelt av...

Men takk for svar, skal drøfte med mannen min hva han synes blir rett, hvem vi skal kontakte. Også må vi jo drøfte med barnemoren også da. Men alle foreldre bør jo ville hjelpe sine egne barn da til å få det bedre, eller få hjelp selv til å se foreldrerollen sin bedre, og kanskje da fordtå at den må endres litt

Ikke alltid så lett med denne stemorsrollen, men det er jo noe man virkelig vil også da, når man finner seg mann med barn. Vi har felles barn også og først nå kan jeg si med sikkerhet at jeg er like glad i stebarna som mine egne biologiske barn. (det kommer sikkert av at jeg har hatt en del år med stebarna før jeg ble mor selv )

Godt å se at mange av dere også mener det er bra å søke hjelp uten at det ligger for stoore problemer til grunn, og at det trenger ikke være omsorgssvuikt før man tilkaller hjelp. Jeg mener at man bør ta tak i et problem når man ser at det begynner å utarte seg, og ikek vente til det er for sent...

[Gjest Gjest]

Jeg mener at man bør ta tak i et problem når man ser at det begynner å utarte seg, og ikek vente til det er for sent...

Veldig godt poeng!

Jeg kjenner en familie som slet med barna fra de var små. Men far og mor var ettergivende og lot barna fortsette å ta styringen.

I dag er barna tenåringer, og far og stemor er på randen av samlivsbrudd. Stemor er rett og slett redd for den eldste stesønnen sin. Han har ved flere anledninger brukt vold mot sin egen far. De yngre tenåringene stikker av hjemmefra når det passer dem, ingen vet hvor de er eller hva de gjør. De kan være borte i 1-2 dager om gangen. Verken far, stemor eller mor aner hva de skal gjøre, og terskelen for å be om hjelp er tydeligvis altfor høy.

Nå sier jeg ikke at din situasjon kan utvikle seg så ille som dette, jeg vet altfor lite om din familie til det. Men jeg tror den familien jeg beskriver her kunne tjent masse på å ta ditt råd om å søke hjelp før det er for sent.

[Black Eyed Susan]

takk for flott hjelp og tilbakemeldinger!!

Jeg trodde også slik som du sier her om barnevernet. Jeg trodde de var til for å hjelpe, ikke et skremselsverktøy som betyr at nå mister man barna fordi barnevernet er koblet inn liksom....

Ene barnet har gått til BUP før, PPT er innkobla, barnevernet har vært innkobbla for en del år siden også, men det var pga stesøsken til disse barna (men gjald jo samme husstand som alle barna bodde i når de var hos mor og stefar....) Ene barnet er utreder for ADHD (mange år siden...) Så styringen er liksom tatt heeelt av...

Men takk for svar, skal drøfte med mannen min hva han synes blir rett, hvem vi skal kontakte. Også må vi jo drøfte med barnemoren også da. Men alle foreldre bør jo ville hjelpe sine egne barn da til å få det bedre, eller få hjelp selv til å se foreldrerollen sin bedre, og kanskje da fordtå at den må endres litt

Ikke alltid så lett med denne stemorsrollen, men det er jo noe man virkelig vil også da, når man finner seg mann med barn. Vi har felles barn også og først nå kan jeg si med sikkerhet at jeg er like glad i stebarna som mine egne biologiske barn. (det kommer sikkert av at jeg har hatt en del år med stebarna før jeg ble mor selv )

Godt å se at mange av dere også mener det er bra å søke hjelp uten at det ligger for stoore problemer til grunn, og at det trenger ikke være omsorgssvuikt før man tilkaller hjelp. Jeg mener at man bør ta tak i et problem når man ser at det begynner å utarte seg, og ikek vente til det er for sent...

Det ligger i selve begrepet at barnevernet skal verne barn. Dette blir reeelt sett å hjelpe til i saker hvor barns helse og utvikling står i fare for å utvikle seg i en negativ retning.

Målet er, i de tilfellene det er nødvendig, og sette i gang hjelpetiltak. Typen hjelpetiltak velges etter at man har kartlagt problemet. Det er så viktig å komme inn i problematikken på et tidlig stadie og da er man avhengig av at noen ser klart.

Du sier at flere instanser har vært inne i hjemmet barna bor på et tidligere tidspunkt. Kanskje er det slik at det er strukturer i dette hjemmet som skaper problemene. Der problemene "bor" kan referanserammen for det "sunne" være uklar eller i helt fraværende. Så slurrer det videre og lager mer og mer kaos.

Barnevernet er ikke interessert i å ta barna ut av hjemmet, de vil alltid forsøke å hjelpe slik at barna kan bli boende i hjemmet. Dere gjør det eneste rette ved å stille spørsmål til problemene, og søke hensiktsmessig hjelp.

Lykke til