Er han den rette?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hei.

Har lest mye inne på bloggene her inne, kansje for å få litt råd eller bare for nyssgjerrigheten sin del....

Er litt frustrert nå :gråte: og begynner å bli gal av alle de tankene som løper rundt i hodet.

Har i det siste begynnt å tenke mye over forholdet til min samboer, vi har snart vært sammen i 3år. Tre år med selvfølgelig litt ups og downs. Men for det meste ups. Han er 28år, Jeg 23år

All denne tenkingen startet egentlig forrige helg: Forrige helg var vi på en fest hos ei vennine av meg. Da satt typen og jeg litt fra hverandre. Så vi pratet ikke noe særlig sammen. Da han sko først si noe til meg,eller om meg. kom det bare nedverdige ord ut. Tenkte ikke så mye over det da, jeg orket kke å lage noe oppstyr ut av ingenting. Senere på kvelden, kom ei vennine til meg og spurte om det var noe som hadde hendt siden typen var så frekk i ord valgene sine mot meg. Noen andre venner hadde også bemerket dette.

Etter hvert gikk han og meg på byen. Der traff han en kompis, og da ble det lite prat med meg. Så jeg gikk heller litt rundt og skikket etter litt venner. Da jeg kom til bake, sa han at han hadde truffe to damer som han ville ta med hjem til oss. (Ja vi har snakket om 3-4kant) men jeg har aldri sagt at det er han som skal bestemme. Og for det andre hadde jeg ikke blitt presentert for de. SYnes dette var nokså frekkt.

Da var det jeg virkelig begynnte å tenke... Hvorfor prater han slik til meg. Respekterer han meg ikke...osv. Tror typen har litt kommunikasjons problemer. Han snakker aldri om sine følelser. Mens jeg er et en litt følelses menneske.

Og tror egentli at det skaper litt frustrasjon for meg, For jeg er vandt med å kunne prate om alt til nære venner rundt meg, Men klarer liksom ikke å si noe om han. Et eksempel: Mormoren min hadde dødd(vi var veldig nære) Og mamma havnet på psych. Så hjalp samboere meg veldig med å bare være der for meg. Men jeg ville være sterk for mamma, så holdt mye inne. Som ikke var bra. Typen og jeg reiste vekk et halvt år senere, og da sa jeg at jeg tenker av og til litt på det triste som har hendt meg og kan da bli litt lei. Da sa han at:Tenk på alle de som har det værre en deg. Ja det hjalp jo. Føler at jeg ikke har lov å synes synd på meg selv av og til. Alle trenger trøst..

Samboeren min er veldig glad i å tulle om ting, den egenskapen liker jeg. Men han tuller ofte om litt frekke ting, som"du er jo bare flink i senga" osv. Pleier som oftest bare å flire det vekk, for jeg vet jo at han ikke mener det. Men når slike type uttalser skjer ofte, begynner jeg jo å tro på tingene han sier til slutt

Jeg har sagt det til han en gang før at han må tenke litt mer før han prater, for kan bli litt såret av det han sier av og til. Og da svarer han bare med at: Kansje det er bare at det er jeg som tolker det sånn, fordi at jeg ikke tåler hans sterke personlighet.Han sier og at han er bare sånn, og ferdig med det...

Han er veldig flink i å si hvordan han mener at ting skal bli gjort med en veldig pappa stemme. Som regel er hans måte en mer riktig måte enn min måte. men det finnes jo måter å si ting på..

Vi diskuterte litt før han dro i går(dro hjem for å besøke fam i Nord) Det startet med at han spurte meg om jeg kunne ordne noe, når han er vekke. Han begynnte å gå virkelig innpå detaljer for hvordan dette skulle bli gjort.

Det som var, var at han hadde jo sagt akkurrat det samme dagen før der igjen(hvertfall 4 ganger) Derfor kjente jeg at jeg ble litt små sint, for jeg følte at han pratet til meg som om jeg var dum. Da sa han at han må si det så mange ganger for at jeg skal skjønne det, så begynnte han å nevne eksempler. Han sa at han vil heller si det mange ganger før jobben blir gjort, og ha god samvittighet, enn å ikke si det nok, og hvis jobben ikke blir riktig utfylt, at han da vil føle at det er hans feil. Jeg skjønner hva han mener, men alle lærer vel av feil de har gjort før. Han begynnte deretter å spørre meg om hvorfor jeg hadde vært sur den uken. Og da sa jeg at jeg hadde vært litt skuffa over helgen. Og at jeg hadde hatt en dårlig uke. Han husket jo ikke mye, så ha sa sorry. Var ikke så mye snakk etter det, og da snudde han sei og sa god natt. Ikke noe elsker deg, osv, som vanlig(veldig kosen når han legger seg) Og nå sitter jeg her og er så urolig. Har skrevet en del meld, og ikke fått noe jeg elsker deg tilbake:(

Når dette skjer føler jeg meg så usmart:(

Og har så lyst å bare drite i det han sier, og ikke ta det til meg. men gjør jo det..

Er så redd for at jeg overdriver om alt. Er bare så alt for flink til å tenke over alt, og ingenting. Mens han bare begraver alt til det en gang eksloderer.

Vil vite hvordan jeg gjennvinner hans respekt i forholdet. Vil virkelig at det skal bli oss. Elsker den gutten over alt. Og utenom den siden av han er alt perfekt. Men jeg må jo vite om jeg kan klare å leve med denne siden av han, eller om den vil bare trykke meg ned.. Og om han vil klare å leve med vimsheten og følsomheten min...

Kan noen gi meg litt råd? Alltid greit pg la andre se det litt utenfor, men dette er jo min side av historien da self. Håpe ikke at jeg har skrevet dere i hjel

[Gjest Gjest]

Han finner to damer på byen og prøver å overtale deg til å få de med hjem, så han kan p*le dem? Ja han hørtes perfekt ut gitt...

Hadde kjæresten min gjort noe slikt, eller snakket stygt om meg foran andre, hadde jeg rett og slett eksplodert. Slikt er å gå laaaangt over streken, og det virker ikke som han respekterer deg spesielt mye.

Fortell han i klartekst at slik oppførsel er uakseptabel. Sett noen klare grenser, og vis at du greier å holde disse grensene. Respektløs atferd skyldes jo ofte at vedkommede tror han kan behandle deg som han vil, fordi han vet at uansett hva som skjer så blir du hos han.

Forresten: Har han oppført seg på denne måten gjennom hele forholdet? Latterliggjort deg/snakker stygt om deg foran andre osv?

[steph85]

Han finner to damer på byen og prøver å overtale deg til å få de med hjem, så han kan p*le dem? Ja han hørtes perfekt ut gitt...

Hadde kjæresten min gjort noe slikt, eller snakket stygt om meg foran andre, hadde jeg rett og slett eksplodert. Slikt er å gå laaaangt over streken, og det virker ikke som han respekterer deg spesielt mye.

Fortell han i klartekst at slik oppførsel er uakseptabel. Sett noen klare grenser, og vis at du greier å holde disse grensene. Respektløs atferd skyldes jo ofte at vedkommede tror han kan behandle deg som han vil, fordi han vet at uansett hva som skjer så blir du hos han.

Forresten: Har han oppført seg på denne måten gjennom hele forholdet? Latterliggjort deg/snakker stygt om deg foran andre osv?

Endret 1. mai 2008 av steph85

[Gjest Gjest]

Heia:)

Veldig bra svart, men ikke alltid så lett å vite hvordan

Det med at han ville ta med noen med hjem, er jo noe vi har snakket lenge om å kansje gjøre en gang. Men han tok over kontrollen, og det likte jeg ikke.

Hmm om han har latterlig gjort meg ovenfor andre før, det kan jeg ikke huske. Han er veldig flink til å snakke fint om meg til hans familie og venner. Men det er vel helst privat han hakker meg ned med spøkene hans. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å ta det opp, når han ikke klarer å se det er et problem. Det er det jeg sliter med. Tror jeg har latt han være sånt for lenge, at han til slutt tror at dette er greit.

[Gjest Gjest]

Heia:)

Veldig bra svart, men ikke alltid så lett å vite hvordan

Det med at han ville ta med noen med hjem, er jo noe vi har snakket lenge om å kansje gjøre en gang. Men han tok over kontrollen, og det likte jeg ikke.

Hmm om han har latterlig gjort meg ovenfor andre før, det kan jeg ikke huske. Han er veldig flink til å snakke fint om meg til hans familie og venner. Men det er vel helst privat han hakker meg ned med spøkene hans. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å ta det opp, når han ikke klarer å se det er et problem. Det er det jeg sliter med. Tror jeg har latt han være sånt for lenge, at han til slutt tror at dette er greit.

Når vedkommede er en mann, er den beste metoden som regel å hoppe rett i det. Fortell han hvordan du føler deg og hvorfor du føler deg slik, og gjør det så direkte, nøyaktig og konkret som mulig. Menn må ofte ha inn ting med teskje, og med mindre man forteller dem at man har et problem, tror de ofte at ting er i skjønneste orden. Så lenge du er ærlig og saklig går det nok bra (forutsatt at han er moden nok til å høre kritikk mot sin oppførsel).