Ensom i parforhold

[Gjest Gjest_Ensom_*]

Jeg er sliten og lei meg akkurat nå, og kjenner på en ensomhetsfølelse som ikke er god....

Vi har vært samboere i 16 år, og har tre barn under ti år. Sambo har alltid jobbet mye(vært i nordsjøen, alltid prioritert mye overtid i tillegg), har jobbet 14/14 i halvannet år, og nå jobber han skift i en helt annen del av landet.

Jeg er førskolelærer og har jobbet i barnehage i alle år, føler at jeg har prioritert hus og familie mye, har heller så å si aldri familie som hjelper til. Nå har jeg akkurat byttet jobb til en helt annen bransje, det er jo slitsomt nok i seg selv.

Vi krangler mye. Og hver gang føler jeg at jeg blir overkjørt, møtt med "ja du vet vel best, du er jo pedagog" hver gang jeg vil ta opp noe ang ungene eller det kommer opp naturlig. Eldste sønnen vår skal utredes på BUP, sannsynligvis for Asperger. Det er jeg som har snakket med lærer i alle år(han har ikke vært med på foreldresamtaler), jeg har snakket med PP-tjeneste og når vi får brevet så sitter jeg igjen med en følelse av at han synes det er jeg som har styrt dette.

Jeg kjenner jeg sitter igjen med en fryktelig tomhet og ensomhet i meg, vi snakker ikke sammen og når han er på jobb er jeg jo alene da også. Har venninner, men jeg er ikke noe god på å snakke om hvordan jeg har det til andre, dessverre.

Noen som har noen trøstens ord til meg????

[Gjest Gjest]

Noen som har noen trøstens ord til meg????

Synd du bare ber om trøst, for ellers kunne jeg hatt noen konkrete råd til deg.

[Gjest Gjest]

Uff, dette hørtes slitsomt ut!

Kan han ikke få seg en jobb på land, ihvertfall for en periode? Så du kan få hjelp til familien?

På den annen side er han vel ganske mye hjemme, de har vel mye fri?

Har du foreslått familievernkontoret?

Hva med psykolog, for din egen del? Det kan hjelpe å snakke med en nøytral person om sitt eget liv.

Jeg synes ikke du skal akseptere å kjenne deg ensom om familien, dere er 2 foreldre som skal dra lasset sammen.

[Gjest Gjest]

Du må ta initiativ og gjøre noe selv: Skaff deg et eget liv med egne interesser.

Verste du kan gjøre er å forvente at han skal fylle alle dine behov, samt underholde deg når han er hjemme. Finnes utrolig mange slike kvinner som sitter passiv og nærmest forventer at mannen skal fylle tomrommet. Sånt kveler forholdet på rekordtid.

[absinthia]

Du må ta initiativ og gjøre noe selv: Skaff deg et eget liv med egne interesser.

Verste du kan gjøre er å forvente at han skal fylle alle dine behov, samt underholde deg når han er hjemme. Finnes utrolig mange slike kvinner som sitter passiv og nærmest forventer at mannen skal fylle tomrommet. Sånt kveler forholdet på rekordtid.

Det er vel ikke et uttrykk for at man forventer å bli underholdt, selv om man vil at mannen skal engasjere seg litt mer angående sine egne barn og er lei seg for at det ikke skjer.

[Gjest t]

Jeg er sliten og lei meg akkurat nå, og kjenner på en ensomhetsfølelse som ikke er god....

Vi har vært samboere i 16 år, og har tre barn under ti år. Sambo har alltid jobbet mye(vært i nordsjøen, alltid prioritert mye overtid i tillegg), har jobbet 14/14 i halvannet år, og nå jobber han skift i en helt annen del av landet.

Jeg er førskolelærer og har jobbet i barnehage i alle år, føler at jeg har prioritert hus og familie mye, har heller så å si aldri familie som hjelper til. Nå har jeg akkurat byttet jobb til en helt annen bransje, det er jo slitsomt nok i seg selv.

Vi krangler mye. Og hver gang føler jeg at jeg blir overkjørt, møtt med "ja du vet vel best, du er jo pedagog" hver gang jeg vil ta opp noe ang ungene eller det kommer opp naturlig. Eldste sønnen vår skal utredes på BUP, sannsynligvis for Asperger. Det er jeg som har snakket med lærer i alle år(han har ikke vært med på foreldresamtaler), jeg har snakket med PP-tjeneste og når vi får brevet så sitter jeg igjen med en følelse av at han synes det er jeg som har styrt dette.

Jeg kjenner jeg sitter igjen med en fryktelig tomhet og ensomhet i meg, vi snakker ikke sammen og når han er på jobb er jeg jo alene da også. Har venninner, men jeg er ikke noe god på å snakke om hvordan jeg har det til andre, dessverre.

Noen som har noen trøstens ord til meg????

[Gjest t]

Hei!

Har du fått støtte i problematikken din? Ser at dette ble skrevet i mai. Kjenner meg veldig godt igjen i beskrivelsen din.