Skilsmisse

[Gjest Hmmmm...]

Hei.

Har nå vært sammen med mannen min i tretten år. Vi har to barn sammen. Bryllupsalbum. Hus, bil og gjeld..

Vi har hatt et veldig stormfullt forhold. I alle år.

Opp og ned, ned og opp igjen.

Ingen tvil om at vi elsker hverandre. Eller, jeg må vel si at jeg har hatt mine tvil både på hans og mine følelser et par ganger det siste året.

Vi var igjennom en kjempekneik for et par år siden. Vi kom oss igjennom den, såvidt, og hadde det ganske så bra (ja, faktisk!!) i fjor.

I år begynte det med små misfornøydhet.

Han jobbet mye - jeg alene med ungene. Greit nok. Helt til han sier stopp. Han ser "veggen", ja, ser, for jeg vet ikke om han traff den. Så er det bare krangling.

Vi krangler om alt mulig; fritid (hvem gjør hva/ hvem gjør mest), skyldfordeling krangler vi endel om...

Jeg føler noen ganger at jeg skal la han gjøre alle de tingene som han overhodet ikke aksepterer at jeg gjør og mumler idiotiske kommentarer i "skjegget" eller titter på meg som om jeg var en idiot.

Jeg vet vi ikke skaper et godt og trygt hjem for barna våre. Uten at vi krangla veldig her om dagen, sa plutselig eldstejenta (7 år) "Dere kan jo skille dere da!" Også fortsatte hun å "plapre" om det.. Gjenta det og si det på flere måter.. Både konstantere og spørre. Jeg svarte ikke, og faren svarte; uansett jenta mi, vet du at både mamma og pappa elsker deg høyest i verden".

Herregud!!! Jeg tenkte mitt; hun var jo ute etter en bekreftelse på at hennes vonde tanker ikke stemte, men hun fikk derimot en bekreftelse på at de såvisst stemte..

Vi krangler mye ja.. Klarer liksom ikke å la være heller.

Her om dagen sa han til meg at han syns vi hadde vokst fra hverandre!!?? Den skjønner jeg ikke. For han vil gjerne golfe 7 dager i uken i tillegg til å få med seg alle byens hjemmekamper..

I tillegg stolte han ikke på meg sa han. (det har han sagt før, og det sier han fordi jeg ved noen anledninger (ja, dumt) har fortalt ting vi har pratet om til søstrene mine og mamma..)

Jeg kjente begeret rant over, og jeg sa at nå hadde jeg hørt det nok. Jeg sa han såret meg veldig ved å si det, og at jeg nå syns vi skulle selge og flytte.

Jeg kasta ringen!!!!

Nå i ettertid føler jeg meg litt tom. Vi har ikke prata sammen siden.

Jeg har bedt ham flytte ut, eller sove på sofa. Den første natten sov han på sofan, men i natt kom han å la seg i sengen. Og det misliker jeg. Men er så mettet på krangling at jeg ikke vet hvordan jeg skal få han til å skjønne at jeg mener alvor.

Jeg føler han er mest lykkelig når han kan golfe og se fotball.. Gjøre ting med kamerater.. Og han klarer ikke å begrense seg.

Som gjør at jeg må begrense han og er lei av det for jeg blir samtidig ei "sur kjerring".

Ingen har foreløpig kommentert ringen som ikke er der. Men, har ikke lyst til å ta den på igjen.. samtidig har jeg ikkk lyst til å forklare meg for andre ENDA.

Hvis det nå blir skilsmisse kommer han til å kreve ungene annenhver uke.

Jeg lurte på om noen hadde råd til meg.

Har jeg krav på at ungene får fortsette på skolen de går på, eller kan han kreve å flytte til nabobyen og at ungene skal sogne til skole der?

Jeg har hørt at man får offentlig støtte hvis man deler ungene 60/40....??

Kjære dere som leser her, hvis dere har noen tips til meg, kom med dem.

Takk.

[lolita90]

jeg har ikke no råd til deg, men hvis barna deres er store nok, så kan dere ikke snakke med dem om hva de vil, om de vil flytte eller bo der, og om hva de mener om å være hos foreldrene annenhver helg...

[Gjest Hmmmm...]

jeg har ikke no råd til deg, men hvis barna deres er store nok, så kan dere ikke snakke med dem om hva de vil, om de vil flytte eller bo der, og om hva de mener om å være hos foreldrene annenhver helg...

Kan ikke snakke med barna våre. De er 3 og 7 år gamle:(

[lolita90]

da er de nok litt små ja... da skjønner jeg...

men da må dere nesten bare bli enige om hva dere skal gjøre...

[Far til 2]

Jeg mener at et ekteskap/samboerforhold kan være tungt, nesten uutholdelig noen ganger. Men et samlivsbrudd er for mange enda tyngre. Ikke minst for barnet. Vær derfor oppmerksom på at det vil kunne komme mange/lange tider som synes enda tyngre etter et brudd, også for barnet.

I bruddfasen tenker noen at en må "få med seg mest mulig" for å møte den tunge tiden som kan komme. Men om en av partene blir overkjørt ved bruddet blir det null samarbeid i tiden som kommer. Dette vil være værre enn noe annet for mange, og det er derfor viktig at ingen av partene kjører over den andre.

En må gi og ta når en går inn i et varig forhold. En må gi og ta når en går ut av dette forholdet også.

Det er imidlertid viktig at barnet ikke blir stående midt i mellom og lurer på hvorfor det ble som det ble, eller om barnet tror har vært skyld i noe av det som har skjedd. La begge foreldrene vise at det er glad i barnet og at mamma og pappas problemer ikke skal gå ut over det.

[Gjest regine ii]

Far kan ikke KREVE noe som helst.

Skal barna deles likt - dvs. dere skal ha delt bosted, så må dere være ENIGE om en slik løsning.

Det er BARNAS beste som skal være utgangspunktet for en "fordeling" ikke hva som synes politisk korrekt el. Hvordan er situasjonen i dag? Deler dere omtrent likt på den daglige omsorgen for barna, eller er det skjevt fordelt? Du sier at faren vil golfe og se på fotball hele tiden - tyder kanskje på at barna ikke er hans høyeste prioritet?

Det er viktig også å se hva som gir minst endring for barna. Går dere fra hverandre så BLIR det endring - men har du vært barnas nærmeste omsorgsperson så er det ingen grunn til at de skal miste dette også. en flytting til en annen skolekrets bare fordi far vil er neppe til barnas beste.

Stønader for enslig forsørger er:

støtte til barnetilsyn (begrenset oppad til ca 60% av utgiftene + at det er behovsprøvd etter inntekt)

skattekl. 2

en ekstra barnetrygd

bidrag

Dersom det er delt bosted kan dere få skattekl 2 og en ekstra barnetrygd annethvert år, eller dere kan ha en unge registrert på hver, og dermed få disse godene begge to hvert år. Dersom inntektene er svært ulike så skal det også betales bidrag.

Men - tenk gjennom hva osm er best for barna og forsøk å ta det derfra. Dere må uansett til mekling, og det kan være lurt å ha gjort seg noen tanker om hva du mener er best i forkant. Skal delt bosted fungere så forutsetter det bl.a. at dere bor nært hverandre, og at dere ikke krangler om alt. Uansett hvordan dere fordeler barna, så er det aller viktigste at de ikke må leve i konflikt i mange år framover.