Communication breakdown

[Gjest yo]

hei!

Jeg har nettopp vært hos kjæresten min, og er ganske fortvilet. Vi har kjent hverandre i fire måneder. Vi sliter sånn med kommunikasjonen, kan sitte i flere timer og ikke si noe særlig matnyttig til hverandre.

Det virker som om han synes det er litt rart at vi ikke kommuniserer også, men han gjør ikke noe med det.

Jeg slenger ut tema etter tema, men han tar ikke opp tråden...noen ganger ser han bare rart på meg.. Føler jeg sitter og har en monolog noen ganger, mulig jeg prøver for hardt, men prøver også bevisst å være stille i lengre tid for at han skal få muligheten til å starte en samtale.

Det virker som om han er veldig glad i meg, men akkurat kommunikasjonen sliter

vi noe helt sinnsykt med, og jeg vet med meg selv at det ikke fungerer, men jeg er kjempe glad i han, derfor blir jeg så lei meg hver gang jeg går derifra......

Det er så vondt, for føler at det er min skyld på noe vis. Man kan ta i betraktning at gutten har ganske få venner, og sånn sett er han kanskje ikke så sosial, men han klarer da å føre en samtale....?

Noen som har opplevd dette?

[Gjest Venetia]

Dere har ikke helt kjemien virker det som, og da blir det jo vanskelig... Opplevd det før med mennesker såklart, men aldri kjæresten min. Kanskje det blir bedre om dere er litt mer trygge på hverandre.

[Gjest yo]

Dere har ikke helt kjemien virker det som, og da blir det jo vanskelig... Opplevd det før med mennesker såklart, men aldri kjæresten min. Kanskje det blir bedre om dere er litt mer trygge på hverandre.

Det startet på andre daten, jeg trodde jeg ikke skulle få en ny telefon, for det var så mange ukonfortable stillheter, men i dag er vi jo sammen.... Verst er det at jeg føler det at vi kommuniserer dårlig er min skyld, det blir vond i tillegg til at jeg er redd for å miste han. Kanskje det er blitt en ond sirkel, at man blir helt blank fordi man vet at kommunikasjonen er et problem...

[Carebear1]

Jeg er ærlig talt mest imponert over at dere har holdt i 4 mnd jeg, hvis dere knapt snakker sammen en gang :klø:

Kjemi er ikke noe som kan tvinges - enten har man det eller ikke.

Nå kan det jo være kjæresten din bare er av den stille typen, det er jo ikke lett å vite.

For å finne ut av problemet synes jeg du skal spørre han spesifikt om dette. Hvorfor svarer han lite/kort? Hvordan synes han kjemien mellom dere er? Har han i det hele tatt sett dette som et problem, eller er dette kanskje normalt for han?

Snakk med han du!

[Whitechick]

Er kansje lurt å ha KJEMI med noen man vil være sammen med ja.. Om han ikke gir noe av seg selv så har han vel gitt opp da.. Hvorfor skriver du det her foressten?

Det er du som kjenner kjæresten din best. (burde ivertfall!)

så.. er vel bare å prate med han da.. funker ikke det så får du finne deg en kjæreste du faktisk kan kommunisere med da..=D

[Gjest yo]

Jeg er ærlig talt mest imponert over at dere har holdt i 4 mnd jeg, hvis dere knapt snakker sammen en gang :klø:

Kjemi er ikke noe som kan tvinges - enten har man det eller ikke.

Nå kan det jo være kjæresten din bare er av den stille typen, det er jo ikke lett å vite.

For å finne ut av problemet synes jeg du skal spørre han spesifikt om dette. Hvorfor svarer han lite/kort? Hvordan synes han kjemien mellom dere er? Har han i det hele tatt sett dette som et problem, eller er dette kanskje normalt for han?

Snakk med han du!

Kjemien er nok ikke helt som den skal nei....

Vi prater litt sammen, men bare hvis vi gjør andre ting samtidig...ellers blir det til at vi sitter rett ovenfor hverandre og ser dumt på hverandre.....

Når vi er hos meg pleier jeg alltid å finne ett eller annet å gjøre fordi jeg vet vi ikke prater så godt hvis vi ikke gjør noe. Hos han er det aldri noe å finne på....så det blir alltid dårlig stemning der, og virker ikke som om han gidder å finne på noe særlig å gjøre heller.....

Mulig jeg er for opphengt i kommunikasjonen. Er klar over at man ikke behøver å snakke hele tiden, men når det er ubehagelig stille over lengre tid, og dette pågår en del dager blir det litt slitsomt.

[Gjest Gjest]

Vet du om han har sosial angst og/eller depresjoner?

Samboeren min passer fint til den beskrivelsen din, og om det er omrentlig det samme så bør du forberede deg på at det kan ta laaaaaaaaang tid før det løsner. Vi møttes på chat, så vi hadde et forsprang der, men snakke sammen IRL tok det et sted mellom 1 og 3 år før det løsnet sånn noenlunde med.

Jeg aner ikke helt hvorfor jeg holdt ut, men det kan se ut som om det fungerer brukbart nå. Men det er tungt å være den som hele tiden må "jobbe igang" samtaler.

[Carebear1]

Kjemien er nok ikke helt som den skal nei....

Vi prater litt sammen, men bare hvis vi gjør andre ting samtidig...ellers blir det til at vi sitter rett ovenfor hverandre og ser dumt på hverandre.....

Når vi er hos meg pleier jeg alltid å finne ett eller annet å gjøre fordi jeg vet vi ikke prater så godt hvis vi ikke gjør noe. Hos han er det aldri noe å finne på....så det blir alltid dårlig stemning der, og virker ikke som om han gidder å finne på noe særlig å gjøre heller.....

Mulig jeg er for opphengt i kommunikasjonen. Er klar over at man ikke behøver å snakke hele tiden, men når det er ubehagelig stille over lengre tid, og dette pågår en del dager blir det litt slitsomt.

Kan jeg spørre hvor gamle dere er? Dette høres litt ut som et kjærestforhold jeg hadde da jeg var 15 ellerno.

Men du; man skal ikke trenge å finne på noe hele tiden for at det ikke skal bli en trykkende stillhet. Greit nok at man ikke trenger å snakke nonstop 24 timer i døgnet, men dere må jo kunne snakke sammen normalt, og det uten at det blir ubehagelig når dere ikke snakker!

Du er ikke for opphengt i kommunikasjonen - som sagt bør du ta en prat med kjæresten din og høre hva han tenker om dette.

Ofte (særlig når man er ung) så ønsker man seg så intenst kjæreste, at man ignorerer åpnelyse problemer - som f. eks. fullstendig manglende kjemi.

SNAKK MED HAN !!

[Gjest shakhbat]

Tenker det samme som Melania,at det høres ut som dere bare vil ha en kjæreste.Ikke fordi dere passer så godt sammen,men fordi dere mest vil være sammen med noen.Man er jo sammen med den man er forelsket i,kan snakke tulle le sammen med og nyte tiden sammen.Hvis man ikke bare er elskere da.Da er det ikke snakking som er i fokus hehe.

[Nabodama]

Noen mennesker er stille, og liker ikke å snakke så mye. Mannen min er sånn, og er forferdlig vanskelig å få på gli sånn sett. Det er mange stille kvelder her:(

Selv er jeg utadvandt og sosial, så det er helt klart et problem for meg, men det er ikke så mye å gjøre med det.

Han har heldigvis andre gode kvaliteter, men jeg blir faktisk veldig misunnelig på dem som kan sitte og skravle med mannen sin. For det kan ikke jeg.

Husker jeg hadde samme tanker som deg i starten. "Hva skal jeg finne på å snakke om nå da?"

Kjemien mellom oss er forresten veldig bra på alle andre områder.....

[Gjest yo]

Vi prater jo litt her og der, hvis ikke ville det vært utrolig kjedelig å være sammen. Men en del ubehagelige stillheter. Kan være at trygghet er et aspekt som foreløpig mangler.

Og nei, vi er ikke femten år, eller sammen bare for å "være sammen"!! En barnslig løsning ville vel vært å hive han på båten med en gang, har mer tro på han, og tro på at det kan bedre seg enn som så.

Det går an at folk er sjenerte. Jeg er utadvent, men usikker. Jeg har notert meg hvordan han prater med vennene sine, og han er ikke noen pådriver i samtalene med dem heller, så kan kanskje bare være sjenanse. Vanskelig å si. Plagsomt er det, men vi har det bra sammen på de fleste andre plan....så derfor det er vanskelig å evt vite om man kanskje bare ber om for mye. Derfor jeg spør her....Fint å høre at noen andre har opplevd lignende.

[absinthia]

Kanskje dere kan finne dere et eller annet prosjekt dere kan drive på med sammen? Gjerne noe som han har peiling på, men som du også interesserer deg for. Kan dere melde dere på en eller annen form for trening eller hobbygruppe sammen? Planlegge langtur i fjellet? Lese de samme bøkene og snakke om dem? e.l. Noen trenger noe spesielt å snakke om, før de snakker.