"Ansiktsblindhet"

[Gjest Lily1]

Da har det skjedd igjen... jeg har vært "overlegen, arrogant, snørrhoven osv"...

Denne gangen var det bare morsomt, men det er ikke alltid slik!

Jeg har en lett til moderat grad av "ansiktsblindhet", noe som av og til kan være veldig komisk, men som veldig mye oftere er direkte pinlig!

Egentlig er jeg veldig heldig fordi jeg ikke er så hardt rammet.

Jeg gjenkjenner vanligvis de jeg kjenner, eller som har tydelige kjennetegn utover utseendet, men mennesker jeg har møtt bare noen få ganger, og som jeg ennå ikke har klart å "memorere" er det vanskelig for meg å kjenne igjen...

Og hvis de i tillegg har klipt eller farget håret, slanket seg/lagt på seg, byttet klesstil eller lignende... da er jeg helt "lost".

Som sagt, dette har ført til en del komiske episoder, spesielt når jeg ikke har gjenkjent kjærestene mine (spesielt i yngre år før jeg lærte meg å memorere kjennetegn)...

Jeg husker spesielt en gang da like etter at jeg ble sammen med han som nå er mannen min... vi hadde vel vært sammen et par uker da han gjorde noe som endret utseendet hans. Ikke så mye, men nok til at jeg ikke kjente ham igjen... Du kan tro jeg lurte da en totalt fremmed plutselig kom inn på hybelen min uten å banke på, og i tillegg ga meg et kyss!

Jeg ble så klart redd og sint, og ba ham komme seg til he**** ut av rommet mitt... Det var ikke før han begynte å snakke, og jeg gjenkjente stemmen, at jeg skjønte hvem han var.

Jeg har også forvekslet min egen datter med naboens.

Dette er jo bare komisk, men når jeg sårer mennesker fordi jeg ikke gjenkjenner dem er det ikke komisk lenger...

Det har ikke skjedd så ofte, men det har skjedd.

Det siste tilfellet da jeg såret noen hadde jeg tilbrakt et par timer en kveld sammen med en ensom, men kjempehyggelig kvinne... Nyinflyttet, kjente ingen, og fant seg ikke til rette. Hun sa hun var så glad for at hun hadde blitt kjent med noen på det nye stedet, og jeg syntes som sagt at hun var veldig hyggelig.

Men jeg gjorde en stor feil... jeg fortalte henne ikke at jeg mest sannsynlig ikke ville gjenkjenne henne neste gang vi møttes, og det var nettopp det som skjedde.

Allerede neste dag hadde jeg klart å overse henne!

Jeg har fått oppklart denne misforståelsen, og vi er nære bekjente i dag, men det er vondt å vite at dette kan komme til å skje igjen.

Nå lurer jeg på om det er andre der ute som har vanskeligheter med å gjenkjenne ansikter?

Og hvis det finnes noen andre, har dere noen gode tips å komme med så jeg unngår flere slike dumme episoder?

Jeg prøver å memorere stemmer, bevegelser, spesielle kjennetegn, men det er ikke alltid nok...

Og til dere som ikke har personlig erfaring med å være "ansiktsblinde" selv... kom gjerne med tilbakemeldinger dere også!

Alle innspill mottas med takk.

Endret 29. april 2008 av Lily1

[Gjest Gjest]

Jeg visste ikke at dette faktisk var en reell "lidelse"! Jeg har nemlig litt av det der selv, og trodde det bare var jeg som ikke var oppmerksom nok.

Jeg har det ikke så ille som deg. Men det er vanskelig med nye bekjentskaper ja. Jeg har i tillegg jobbet som lærer, og gjett om jeg slet med å kjenne igjen elevene! Det gikk greit så lenge de satt på faste plasser i klasserommet. Jeg lærte meg raskt navnene ut fra sitteplassene deres. Men straks noen flyttet på seg var jeg helt på bærtur... For ikke å snakke om når ungene skulle ut og trakk lua ned i panna og skjerfet opp til nesa. Da hadde jeg nok ikke kjent igjen noen som helst.

Jeg har sikkert hatt minst 300 elever i såpass lang tid at de kjenner igjen meg på gata, mens jeg ikke kjenner igjen noen av dem. Mange sier "hei ... (navnet mitt)", og da er det jo enkelt å skjønne at de er minetidligere elever. Men så er det de sjenerte da, de som ikke tør si hei først. Derfor må jeg alltid passe på å smile pent til barn jeg møter på butikken o.l. Sånn for sikkerhets skyld, sånn at ingen skal bli fornærmet. Men jeg hilser ikke hvis ikke de gjør det først, for det kan jo hende jeg aldri har møtt barnet før og at noen synes det er litt suspekt med en voksen som driver og hilser på fremmede barn...

Det hender ganske ofte at jeg ser mennesker på gata/i butikken/på kafeen som jeg vagt synes det er noe kjent med. Jeg smugkikker ofte på folk for å prøve å huske om dette er noen jeg kjenner eller om det er totalt fremmede. Vanligvis er det fremmede.

Nå nylig var jeg på kafé og ei dame et par bord unna smilte bredt og sa "hei! det var lenge sia sist!" Nok en gang så jeg noe vagt kjent med henne, men klarte ikke å plassere henne. Jeg lot som jeg gjorde meg ferdig med noe greier i veska før jeg gikk bort til henne. Det ga meg tid til å redusere "aktuelle kandidater" ned til tre. Da jeg begynte å snakke med henne skjønte jeg hvem hun var. Puh, enda en gang rodde jeg meg i land.

Hehe, må le når jeg tenker på en episode fra noen år tilbake:

Jeg satt i ei kantine sammen noen venner. En ung kvinne på min egen alder kom bort til meg og hilste overstrømmende. Spurte hva jeg gjorde nå og snakket om hvor lenge det var siden sist. Jeg klarte IKKE å kjenne henne igjen. Satt der og smilte dumt og svarte så vagt som mulig mens jeg vridde hjernen febrilsk for å finne ut hvem hun var. Etter en stund registrerer hun at jeg ikke er like hjertelig tilbake som hun er. Så spør hun usikkert "er ikke du Astrid?", og jeg måtte bare glise bredt og fastslå at det ikke var navnet mitt nei! Åh, for en lettelse at det ikke var jeg som var på villspor. Men samtidig syntes jeg så fryktelig synd på den fremmede kvinnen som skyndtet seg ut derfra!

Jeg har ingen gode råd å komme med egentlig, annet enn at det nok er lurt å være åpen overfor nye bekjentskaper som du har lyst til å treffe igjen. Når det er noen du helst ikke vil treffe igjen kan det jo kanskje være en fordel å ikke kjenne dem igjen!

[Gjest Gjest]

He he, eg har òg litt av dette! Eg må møte folk mange gongar før eg kjenner dei igjen (og blir heilt sett ut dersom dei endrar hårfrisyre el.l., dersom ei jente i perifer omgangskrins som plar ha håret i hestehale plutseleg går med det laust, kjenner eg ho ikkje igjen).

Gamle filmar i svart-kvitt er nesten håplause å sjå, då er eg avhengig av at skurken har bart, eller noko, for å skjelne hovudpersonane.

Eg er så vant til dette no, at eg ikkje tenkjer særleg over det, men det gjer at eg ikkje følgjer særleg med på ting, kjenner sjeldan igjen politikarar eller kjendisar i bladar og aviser, og når eg går i byen og det er mange folk ute, har eg som regel blikket planta ned i jorda, slik at eg ikkje skal sjå på folk som kjenner meg, utan å smile eller helse. Har høyrt ein del kommentarar på dette, og det er ganske ekkelt. Så får folk heller rope namnet mitt og ta initiativ til å helse sjølv. Eg har lært meg til å halde ganske lange samtalar i gang utan å røpe at eg ikkje veit kven dei er. Det er mykje ein kan prate om og spørje om av laust og fast som ser ut til å vere ein heilt normal samtale...

[Gjest m]

[topic=http://en.wikipedia.org/wiki/Prosopagnosia]Prosopagnosia

Jeg har bare lest om denne tilstanden, så dette var veldig interessant å høre om =) Godt å høre at dere stort sett klarer dere ved hjelp av andre kjennetegn.

[Gjest m]

http://en.wikipedia.org/wiki/Prosopagnosia

Linken virket visst ikke =)

[Gjest Lily1]

[topic=http://en.wikipedia.org/wiki/Prosopagnosia]Prosopagnosia

Jeg har bare lest om denne tilstanden, så dette var veldig interessant å høre om =) Godt å høre at dere stort sett klarer dere ved hjelp av andre kjennetegn.

Nå lærte jeg også noe nytt.

Jeg har det ikke så ille som beskrevet i den artikkelen, hos meg er det snakk om nedsatt sanseoppfatning som gir en redusert evne til å gjenkjenne ansikter, heldigvis er den ikke helt fraværende...