11 år- truer med å flytte til mamma

[Gjest far]

Skilsmissebarnets trumfkort - å true med at "da vil jeg ikke bo her mer" når barnet ikke får det som det vil.

Så hva gjør man når dette skjer fordi far bare er litt streng ang. leggetider osv., ungen trasser og truer, sladrer til mor og mor sier ok, du kan komme hit...

Hva skal far gjøre da?

[Titti72]

Min datter ønsket kun å bo hos meg, så da var saken grei (les: trygg).

Jeg ba henne om å få tak i flyttekasser, så skulle vi pakke alt samme dag, og kjøre henne bort innen leggetid.

Tror hun truet med flytting 2 ganger, før hun skjønte at det ikke var et trumfkort.

Selvfølgelig snakket vi om dette også, og hun fikk beskjed om at jeg ikke ønsket at hun skulle flytte.

Snakk med mor også, og få henne til å slutte å gi ungen gehør for syting. Dere er sikkert begge enige om at en normal leggetid ikke er en straff.

[Honey Bee]

Hei

Jeg har opplevd noe av det samme men omvendt med min tidligere stesønn.Han hadde en streng mor og en ettergivende far som stadig var på hans parti.Faren hadde jo en drøm om at sønnen ville være mer hos han,og trodde kompisrollen skulle "seire".Det gjorde den selvfølgelig ikke,sønnen manglet fullstendig respekt for sin far,og utnyttet farens manglende grensesetting til det ytterste.Helgene var preget av krangling og misnøye fra torsdag til mandag.Trist å se på!

Alle barn trenger grenser,og det forstår de til syvende og sist.Et barn som får det som det vil opplever i større grad at foreldrene ikke bryr seg,enn de barna som får grenser.Jeg syns du skal stå på ditt,og forklare at noen ganger tar foreldre avgjørelser som ikke barn blir begeistret for,og at flytting ikke er en god løsning.Noen ganger må vi være den "slemme",men som de fleste sier inkludert meg selv,vi ser at det var nødvendig og at vi setter pris på det når vi blir større

[Gjest Gjest]

La henne få bo hos mamma en periode. Hvis eneste årsaken er leggetider og hun ellers har det fint hos deg så kommer hun nok snart til å savne å være hos deg. Da kommer hun tilbake når hun selv er klar for det.

Jeg mener så store barn selv må få bestemme dette. Hvis det er greit for moren ser jeg ikke noe problem.

Tror ikke du får noe særlig godt forhold til din datter hvis du tvinger henne til å bo hos deg.

Ellers synes jeg du skal samarbeide med moren slik at barnet har ganske like rutiner begge steder. Når må hun legge seg når hun er hos deg da?

[Gjest Gjest_Hannemor_*]

Skilsmissebarnets trumfkort - å true med at "da vil jeg ikke bo her mer" når barnet ikke får det som det vil.

Så hva gjør man når dette skjer fordi far bare er litt streng ang. leggetider osv., ungen trasser og truer, sladrer til mor og mor sier ok, du kan komme hit...

Hva skal far gjøre da?

Har du snakket om dette med mor? Det er jo viktig at hun ikke "legitimerer" slik oppførsel, ved å si at ungen kan komme til henne. Vi har lignende situasjon her, hvor min samboers unge (som er 61/2) får rett og slett raserianfaller med tilhørende hyling og skriking og grining hver gang h*n ikke får viljen sin og truer da også med "jeg vil ikke bo hos deg lenger".. Det er bare helt utrolig slitsomt og det er heller ikke snakk om at far er spesielt streng, han prøver bare å oppdra ungen og sette normale grenser! Denne oppførselen har dessverre fungert ganske bra hos mor som har vært mer opptatt av å "kjøpe" ungen (så ungen velger å bo mer hos henne når den tiden kommer) enn å oppdra ungen.. Og det gjør at h*n blir enda verre hos oss, fordi h*n får alltid viljen sin hos mor. Kan ikke si at jeg gleder meg til denne ungen blir fjortis.. :/

[Dalila]

Har du snakket om dette med mor? Det er jo viktig at hun ikke "legitimerer" slik oppførsel, ved å si at ungen kan komme til henne. Vi har lignende situasjon her, hvor min samboers unge (som er 61/2) får rett og slett raserianfaller med tilhørende hyling og skriking og grining hver gang h*n ikke får viljen sin og truer da også med "jeg vil ikke bo hos deg lenger".. Det er bare helt utrolig slitsomt og det er heller ikke snakk om at far er spesielt streng, han prøver bare å oppdra ungen og sette normale grenser! Denne oppførselen har dessverre fungert ganske bra hos mor som har vært mer opptatt av å "kjøpe" ungen (så ungen velger å bo mer hos henne når den tiden kommer) enn å oppdra ungen.. Og det gjør at h*n blir enda verre hos oss, fordi h*n får alltid viljen sin hos mor. Kan ikke si at jeg gleder meg til denne ungen blir fjortis.. :/

En oppskrift på katastrofe... Skjønner ikke at foreldre kan oppføre seg sånn. Er jo barna det blir verst for til slutt, som ikke klarer å oppføre seg...

[Gjest Sur]

La henne få bo hos mamma en periode. Hvis eneste årsaken er leggetider og hun ellers har det fint hos deg så kommer hun nok snart til å savne å være hos deg. Da kommer hun tilbake når hun selv er klar for det.

Jeg mener så store barn selv må få bestemme dette. Hvis det er greit for moren ser jeg ikke noe problem.

Tror ikke du får noe særlig godt forhold til din datter hvis du tvinger henne til å bo hos deg.

Ellers synes jeg du skal samarbeide med moren slik at barnet har ganske like rutiner begge steder. Når må hun legge seg når hun er hos deg da?

Ja for all del, la ungen flytte frem og tilbake alt ettersom hvor det passer henne best i øyeblikket - la henne flytte etter humøret - det er nok det beste - NOT!

Til TS: Her trengs en skikkelig prat med mor, hvis hun ikke vil høre på deg så prøv med familierådgivning. Det er viktig at barna har noenlunde like regler og at de ikke får sette foreldrene opp mot hverandre, dette skaper unødvendig stress for både barn og foreldre.

[Gjest Gjest_Hannemor_*]

En oppskrift på katastrofe... Skjønner ikke at foreldre kan oppføre seg sånn. Er jo barna det blir verst for til slutt, som ikke klarer å oppføre seg...

Håper denne var myntet på mor og ikke oss.. Nei, det er veldig slitsomt for alle involvert, i det siste har ungen i tillegg begynt å lage sånn stygge, dype gryntelyd for å gi uttrykk for misnøye i stedet for å snakke med oss, så det føles av og til som om vi har en liten trollunge i huset.. :/ Vi har jo gått rundt og håpet at h*n vokser dette av seg, men jeg vet sannelig ikke.. Nå har mor visstnok begynt å sette litt mer grenser og får da respons i samme mynt (som vi) fra ungen.

Men det er ikke meningen å rappe tråden fra TS! Tror det viktigste er å få mor til å skjønne at det er ikke gunstig for noen at 11 åringen får styre som hun vil, uten noen form for oppdragelse, fordi her er det hun som støtter datterens oppførsel.

Altså, med det mener jeg, at jeg tror det vil hjelpe mye på situasjonen, hvis din datter kan ikke lenger få viljen sin -også når hun er hos deg- kun ved å løpe til mor og klage, f.eks ved at mor sier "nei, du skal være hos pappa til mandag og da blir du der" i stedet for å oppfordre /tillate ungen å slutte samværet tidlig.

[Gjest Gjest_stemor_*]

Har opplevd det samme med sambos sønn på 10. Han griner og sutrer når han ikke får det som han vil, og sier han bare vil bo hos mamma. Han har det veldig bra sammen med oss, trives tydeligvis godt mesteparten av tida. Men når ting går han mot så tar han fram sitt "sterkeste kort". Nå har vi ikke hørt den varianten på en stund, og jeg håper (krysser fingre og tær) at vi slipper det flere ganger.

Det vi har gjort er å snakke med moren hans om dette (og andre typer problemer, som at han har nektet å godta at jeg som stemor har noe som helst jeg skulle ha sagt om hvordan man oppfører seg). Vi tre voksne tok oss en lang prat om dette, der jeg og sambo var VELDIG forsiktige med hva vi sa sånn at ikke mor skulle føle at vi kritiserte hennes måte å oppdra gutten på. Vi voksne ble enige om at gutten må akseptere at stemor også bestemmer en del når han er hos oss. Det er jo naturlig at det er de voksne som bestemmer i en husholdning, uansett hvilken rolle de ellers har overfor barna.

Deretter tok vi en prat sammen alle fire, gutten og oss voksne. Han fikk se at vi tre støtter hverandre, at vi snakker sammen, og at vi ikke synes det er greit å klage til mamma om pappa og motsatt. Han fikk beskjed om å ta opp uenigheter med den det gjelder. Vi forklarte også at det er naturlig at reglene hos mamma og pappa kan virke litt forskjellige, fordi forskjellige mennesker har ulike måter å gjøre ting på. (Men f.eks. leggetida er den samme begge steder) Etter denne samtalen har vi ikke hørt at han vil flytte til mamma på heltid. Vi håper det varer!

I tillegg har vi selvsagt også snakket med gutten om at det ikke er han som bestemmer hvor han skal bo. Det bestemmer mamma og pappa sammen.

Greit at et barn skal kunne være med på å bestemme hvor det skal bo dersom det er gode grunner for det ene eller det andre. Men så lenge begge foreldrene yter god omsorg og er gode foreldre så kan ikke barnet få velge fordi h*n er sur på pappa som sier det er leggetid!

[Gjest Gjest_Mann_*]

Skilsmissebarnets trumfkort - å true med at "da vil jeg ikke bo her mer" når barnet ikke får det som det vil.

Så hva gjør man når dette skjer fordi far bare er litt streng ang. leggetider osv., ungen trasser og truer, sladrer til mor og mor sier ok, du kan komme hit...

Hva skal far gjøre da?

Det er nesten litt trist hvis far virkelig trenger å spørre andre om dette. Da har han ikke nødvendig kompetanse til å være far. Men siden du nå en gang spør om råd kan jo et råd være å rett og slett fortelle barnet at det er far og mor som bestemmer hvor du skal bo og når. Legge tiden er fordi vi er glade i deg og vil at du skal være opplagt på skolen dagen etter, og både mor og far er like glade i deg og derfor vil vi at du skal bo på begge steder. Når du blir stor kan du selv få bestemme hvor du vil bo.

[kospia]

Vi hadde det samme problemet med min datter da hun var 14-15 år.

Hun truet med å flytte til pappa, fordi hun syntes jeg og samboer var for strenge.

Dette gjentok seg ganske ofte når hun ikke fikk det som hun ville.

Jeg ble tilslutt lei av disse "trusslene" så jeg sa ok, det er greit.

Du har all rett til å flytte til pappa, men da må du bo der og ikke prøve og komme tilbake til meg fordi pappa er for streng og du ikke får det som du vil.

Skal si at hun ble spak da jeg sa dette, hun unnskylte seg og sa at hun ikke ville flytte til pappa allikevel. Mente ikke det hun sa bla, bla, bla.

Etter denne gang har vi aldri opplevd at hun har truet med å flytte til pappa.

[Gjest Gjest_Mina_*]

Det er nesten litt trist hvis far virkelig trenger å spørre andre om dette. Da har han ikke nødvendig kompetanse til å være far.

Den var drøy!

Man har da kompetanse som foreldre selv om man ikke går rundt som et orakel og vet svaret på alt! Det er sunt å spørre seg til råds, men man tar selv den endelige avgjørelsen. Det er nok mer sannsynlig at de som vet "alt" ikke helt har kompetansen inne. Ingen vet alt, alle trenger råd og støtte iblant.

[Far til 2]

Problemet som beskrives er sansynligvis et av de mest vanlige problemene foreldre opplever etter samlivsbrudd.

Min søster og jeg praktiserte felles omsorg da vi var barn, og også vi benyttet samme taktikk, men uten å oppnå noe som helst fordi våre foreldre snakket om problemstillingen pr tlf når vi ikke var tilstede).

Jeg har også opplevd tilsvarende problem. For ikke lenge siden var barna hos mor en helg. Jeg var innom med noe treningstøy, og i døra møtte jeg et av barna som beklaget seg over at det ikke fikk lov til xy, og derfor ville tilbake til meg. Jeg sa som det var at det ville heller ikke vært aktuelt hos meg. Resultatet var at barnet begynte å smile for det viste at jeg egentlig er strengest.

I andre tilfeller har barna truet med å flytte tilbake til moren. Jeg har da kjørt dem bort (jeg vil ikke bestemme hvor de skal bo uten å lytte til dem), og dagen etter er de tilbake fordi de vet at de har forlangt noe som er helt urimelig.

Jeg tror at det å være konsekvent gir barnet størst trygghet. Det betyr ikke at jeg ikke har gått bort fra egne "prinsipper" noen ganger, men i det store og hele er jeg utvilsomt den strengeste. Og barna trives med det selv om de truer med å flytte innimellom .

[Dalila]

Ja, jeg mente selvfølgelig at det er den ettergivende forelderen som gjør barnet en bjørnetjeneste...

Har vært borti den "jeg vil til pappa"-problemstillingen når ting har gått på tvers med mine barn, men vi er heldigvis så samkjørte at det har holdt å fortelle dem at pappa er enig med meg og vil kreve det samme av dem...

Skjønner jo problemet når den andre forelderen "melker" situasjonen. Lite voksent. Og jeg synes ikke ts mangler noe som far fordi han søker råd her.

[Gjest Gjest]

I andre tilfeller har barna truet med å flytte tilbake til moren. Jeg har da kjørt dem bort (jeg vil ikke bestemme hvor de skal bo uten å lytte til dem), og dagen etter er de tilbake fordi de vet at de har forlangt noe som er helt urimelig.

Snakk om ansvarsfraskrivelse!!!! Å høre på hva barna sier og mener, er IKKE det samme som å tillate at BARNA skal bestemme alt. BARN trenger tydelige voksne, voksne som er villige til å påta seg det ansvaret det er å bestemme også ubehagelige ting.

Du lar vel barna være hjemme fra skolen også da, når de ikke har lyst til å gå dit, siden de selv skal få bestemme?!?

beklager avsporingen, men dette syns jeg var sjokkerende!

Ellers har barnet mitt aldri truet med et ønske om å flytte til den andre pga "strenge" regler hjemme. Skulle det bli aktuelt, ville jeg - ut fra barnets alder - snakket med ungen, og gjort klart at en "flyttediskusjon" er greit, men IKKE som bruk i en "krangel/diskusjon" om leggetider eller annet banalt.

Det er faktisk en del ting som en som forelder kan og skal bestemme, uten at det er nødvendig med diskusjoner i hytt og pine. Etter min mening er leggetider et slikt tema - bla. fordi det handler om at ungen skal være opplagt på skolen neste dag. Det er noe med at ikke alle arenaer for oppdragelse/samvkvem med barn skal bli en diskusjons/forhandlingsarena. Noen ting bare ER slik eller sånn, og det skal ikke diskuteres! (nå høres jeg skikkelig diktatorisk ut, men siden ungen min aldri har forsøkt å bruke "trusselen" om flytting så er jeg vel neppe så ille )

[La Guapa]

Min stedatter brukte dette aktivt hver gang hun var hos oss på samværshelg.

Ble det for kjedelig- eller for strengt skulle hun hjem.

De første gangene ble mannen min veldig lei seg og gjorde hva han kunne for å tilfredsstille hennes krav...men så så vel han også at dette ble urimelig og rart.

Hun fikk klar beskjed om at det var helt greit.....vi kunne godt kjøre henne hjem.

Da gav det seg tvert- hun fikk ingen fordeler av å true med å dra hjem.

Egentlig vil hun jo være hos pappa- men barn skyr ingen midler for å høste fordeler....sånn er det bare- det er ikke for å være slem.

Enda kan det være sånn at hun spør NÅR hun skal hjem hvis hun ikke synes det skjer nok spennende ting hos oss...(hun er 12 nå)

Men pappaen har sluttet å være sirkuspappa hver gang hun kommer og vil isteden innlemme henne i et narturlig familieliv- sånn som vi har det hver dag.

Den beste måten å møte dette på er mest mulig like retningslinjer hos mamma og pappa...

[Gjest Frk Åberg]

Det er nesten litt trist hvis far virkelig trenger å spørre andre om dette. Da har han ikke nødvendig kompetanse til å være far. Men siden du nå en gang spør om råd kan jo et råd være å rett og slett fortelle barnet at det er far og mor som bestemmer hvor du skal bo og når. Legge tiden er fordi vi er glade i deg og vil at du skal være opplagt på skolen dagen etter, og både mor og far er like glade i deg og derfor vil vi at du skal bo på begge steder. Når du blir stor kan du selv få bestemme hvor du vil bo.

Unnskyld? Ingen foreldre vet svaret på alt, og det er da en styrke å innse hva man ikke mestrer, og spørre om råd.

Ts har fått en del svar her, og jeg sier meg enig med de som snakker om bedre samarbeid mellom foreldrene. Jeg syns heller ikke man skal kjøre barna fram og tilbake på impuls, fordi jeg er redd de bare vil gjøre det samme neste gang. Når det blir ubehagelig å være hos far, er det bare å rømme unna konflikten og dra til mor. Jeg tror man gir barnet mer makt enn det bør ha.

Det er greit mok at barnet blir hørt (når det er 12 har det vel også krav på det). Men jeg syns det bør gjelde hvor barnet vil bo mest - altså de store linjene. Jeg syns at når man har inngått en samværsavtale, så bør man holde seg til den (med en viss fleksibilitet dersom det skulle oppstå noe spesielt), både for at barna og de voksne skal få en forutsigbar hverdag. Å skulle oppdra barn under betingelser hvor barna kan unnvike konsekvenser ved å dra til den andre, høres veldig slitsomt ut for foreldrene. Jeg tror ikke det er bra for barna heller, hvis de på denne måten unndrar seg faste grenser.

[Far til 2]

Snakk om ansvarsfraskrivelse!!!! Å høre på hva barna sier og mener, er IKKE det samme som å tillate at BARNA skal bestemme alt. BARN trenger tydelige voksne, voksne som er villige til å påta seg det ansvaret det er å bestemme også ubehagelige ting.

Du lar vel barna være hjemme fra skolen også da, når de ikke har lyst til å gå dit, siden de selv skal få bestemme?!?

"Oppgitt",

Barn skal kunne høres fra de er 7 år. De skal tillegges vesentlig vekt fra de er 12 år. Du spør ikke engang hvorgamle barna er. Dermed har du forhåndsdømt mine løsninger. .

Kan det være at du er uenig med meg i andre innlegg jeg har hatt ?

beklager avsporingen, men dette syns jeg var sjokkerende!

Ikke mer sjokkerende enn når foreldre velger å konsekvent se bort fra barnas ønsker.

Ellers har barnet mitt aldri truet med et ønske om å flytte til den andre pga "strenge" regler hjemme. Skulle det bli aktuelt, ville jeg - ut fra barnets alder - snakket med ungen, ...

Det er jammen godt det finnes perfekte foreldre som aldri har denne typen problemer. Dette er nemlig et veldig vanlig problem i de kretser jeg vanker. At du er så unik at du ikke har opplevd det er nesten for godt til å være sant.

[Gjest Gjest]

Tenåringen min fikk klar beskjed om hvor landet lå for noen år siden, omtrent noe slikt ble formidlet: Du kommer mange ganger gjennom årene fremover å ønske at du bor hos din far, det er helt naturlig og veldig vanlig å savne den du ikke bor fast sammen med. Tenk deg godt om når du blir sint på/skuffet over meg og/eller stefar. Ikke sleng ut "flyttetrusler", for jeg kommer til å ta deg på alvor den dagen du sier du vil flytte, så når du sier det, men det! Likevel har h*n 2 ganger bedt om å få flytte til sin far - men det ble stoppet da far ikke hadde mulighet til å ha barnet hos seg (hverken overnatting eller flytting) pga farens egne aktiviteter som ble prioritert! Etter dette har ikke flytting vært tema i vårt hus.

[Gjest Casey]

Skilsmissebarnets trumfkort - å true med at "da vil jeg ikke bo her mer" når barnet ikke får det som det vil.

Så hva gjør man når dette skjer fordi far bare er litt streng ang. leggetider osv., ungen trasser og truer, sladrer til mor og mor sier ok, du kan komme hit...

Hva skal far gjøre da?

Godt spørsmål og sikkert en utfordring for mange foreldre!

Jeg tenker at du vinner alt på å holde på dine regler dersom du kan stå for de og mener de er godt gjennomtenkt. De fleste barn, selv om der er 11, liker forutsigbarhet og et sett kjøreregler. Dersom du endrer på reglene fordi barnet truer, har barnet deg i sitt grep.