Gifte seg?

[Gjest Gjest]

Jeg og min kjære har vært sammen i snart 6 år, og jeg veit at dette er mannen jeg vil leve med, men likevel har jeg ikke lyst til å gifte meg? Aner egentlig ikke hvorfor, har bare ikke lyst og lurer på om dette er uvanlig)

Eller er det andre som har det på samme måte? Jeg kan ikke se for meg et liv uten min kjære, men likevel har jeg ikke lyst til å gifte meg, men egentlig ikke noe problem for han vil ikke han heller? Bare lurer på om jeg er normal?

[Gjest Gjest]

Ingen...?

[Hønemora]

Trenge ikkje å gifte sej sjøl om enn vil dele live me kvarandre... E nok fleire enn du som he den tanken

[Gjest Gjest]

Det er bra For det er mannen jeg vil ha, og ikke ekteskapet

[Gjest Venetia]

Du trenger vel ikke å spørre om dette er normalt, selvfølgelig er det det. Uforståelig for meg men det er en annen sak, er da mange par som velger å ikke gifte seg selvom de vil være sammen resten av livet. Kan være mange grunner til det.

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg ikke vil, jeg har bare ikke lyst selv om jeg vil være med min kjære :love:

Har aldri vært den jenta som har planlagt bryllupet mitt fra jeg er liten og veit akkurat hvordan jeg skal ha det. Også lurer jeg på hvorfor så mange som har vært sammen i mange år og som gifter seg, plutselig skiller seg etter noen måneder? Er det fordi de føler seg mer "fanget" som gift?

[Gjest Gjest_lone_*]

det kommer kanskje litt an på hvilken livssituasjon man er i.. De fleste forhold går man jo inn i med tanken om at de skal vare evig Men dere har jo vart ganske lenge da.. hvor gamle er dere? har dere barn? det er jo forsåvidt mange som ikke gifter seg men bare bor sammen hele livet.. hadde vært interessant å hatt noen av dem her inne.. men om de henger på bryllupsforum, så kan d jo henne de også drømmer om bryllup...

For min del har jeg nok alltid forventet å gifte meg, men har vel ikke akkurat planlagt eller drømt så mye om det. Har vel kanskje hatt mer forventninger av hva et bryllup er. Og det har nok mye med oppvekste å gjøre. Hvor f.eks alle i slekta er gift og bryllup har vært arranger på ganske lik måte.

For meg er det derfor veldig naturlig å gifte meg nå til sommeren etter å vært sammen i ca 4 år, hvor av vi har bodd sammen i 3,5.. Vi planlegger fremtid og barn og synes det er helt naturlig å knytte slike bånd både pga kjærlighet, men også for å ha en juridisk trygg plattform for samlivet. Nå har samboende fått mange flere rettigheter enn de hadde før, men ikke like mange som gifte.

hva gjør du forresten på bryllupsforum om du ikke tenker på bryllup? Det er vel ikke det mest natulige stedet og få bekreftet sin normalitet som ikke-vil-gifte-seg-person;)

[Humleblomst]

Det er vel kanskje ikke forumet å spørre om det er normalt å ikke være hekta på bryllup. Når man har kommet seg inn på et forum med hovedtema "bryllup" så vil jeg si at sansynligheten er høy for at man tillhører den delen av befolkningen som ønsker å gifte seg... Men du beviser jo unntaket.

Jeg kan komme med en teori om de som har vært sammen i en del år, så gifter seg, og så skiller seg igjen like etter. Mest sansynlig har de slitt i forholdet ganske lenge, og enten jobbet hardt for å få forholdet til å henge sammen, eller gjort sitt beste for å ignorere at det ikke fungerer. De som ikke klarer å bryte et slikt negativt forhold, kan etterhvert få en "god" (eller desperat, du velger selv...) ide og finne ut at de skal gifte seg. Mange går faktisk rundt og tror at det å inngå ekteskap vil føre til nok endringer i livet slik at problemene forsvinner av seg selv. Så når de blir gift, finner de ut at det å gifte seg ikke var løsningen på problemene og dermed skjer en av to ting: De (eller den ene) blir så skuffet at de velger å skilles igjen (og dette er de tilfellene du snakker om), eller de setter igang å få barn, fordi de overbeviser seg selv om at dette er den løsningen de leter etter. Og så popper det ut en ny unge hver gang de ser at problemene ikke ble løst av forandringen ved den forrige ungen, og når eldstemann er i tenårene og yngstemann har begynt på skolen, og de ikke orker flere småbarnsperioder, er problemene blitt så store og dominerende at det ofte blir et stygt brudd med mye krangling og smerte for de involverte.

Men dette er en helt konkret type forhold, og gjelder absolutt ikke alle. Dessuten er ikke verden laget i svart hvitt heller. Så ikke angrip meg på grunn av en teori... Men du fikk kanskje litt svar på det du lurte på