Er det min feil?

[Serenity88]

Heisann:)

Bare lurte på om noen har erfaringer når det gjelder fedre, som av uten noen spesiell grunn ikke er i livet ditt?

Min far har visst om meg helt siden min mor ble gravid, men han besøkte meg først når jeg var 4år. Vi dro en uke til Spania når jeg var 12år sammen med kjæresten hans. Siden da har vi vel sett hverandre annethvert år. Da jeg ble lagt inn på sykehus (depresjoner og spiseforstyrrelser) kom han med en gang, og for en gang skyld snakket han om litt mer enn bare te og skolen.

Han har to sønner fra før av, som jeg aldri har hatt noe kontakt med, vet ikke hvordan de ser ut en gang. Jeg vet bare at han har mer kontakt med dem, de bor/bodde i hans hus i Stavanger.

Har aldri konfrontert ham direkte med mine følelser, men jeg sendte en kjempelang mail der jeg var utrolig sint og lei meg da jeg var ca 14, etter dette tok han ikke kontakt før mamma sa ifra at jeg var på sykehus.

I sommer er det to år siden vi møttes sist, og han har gitt uttrykk for at han vet han er en dårlig far.

Jeg bare skjønner ikke hvorfor han er sånn? Hva er det med meg som gjør at han ikke kan ha kontakt med meg? Han er rik og jobber over hele verden, men alt han gjør er å sende penger (fast beløp hver måned). Skulle ønske jeg bare kunne få ham istedet for pengene, ofte har jeg lyst til å bare sende alle pengene tilbake (vanskelig nå som jeg er student) og si at han enten får ha kontakt med meg eller så kan han holde seg helt borte...

Det er bare så frustrerende, det tar så mye energi fra meg, mens det ikke virker som om han bryr seg i det hele tatt?

Anyway... Ble visst langt, men det er så mye mer! Noen som har tips om hvordan man takler dette på den beste måten?

[Gjest Gjest_mamma_*]

Det er absolutt ikke din feil.

Din far har hele tiden hatt ansvar for å få en god relasjon til deg. Dette uavhengig av dine foreldres følelser for hverandre. Vi som er voksne kan ikke la våre negative følelser overfor hverandre gå utover barna våre. Dette er følelser vi er nødt til å legge til side mht barna.

Selv har jeg ett barn på 11 år. H*n har ikke møtt sin far sinen h*n var ca 1 år. I dette tilfellet er det far som svikter da jeg aldri har hverken nektet han kontakt med barnet, å jeg har heller aldri snakket negativt om far.

Det er ikke enkelt å forklare et barn hvorfor far ikke vil ha kontakt, men det er som sagt ikke barnas feil eller ansvar.

[Serenity88]

Det er ikke noe vondt mellom min mor og far, så det er ikke det som stopper ham isåfall.

Det bare plager meg, fordi han er der for sønnene sine (til hvilken grad vet jeg ikke, men mer enn for meg), han er ikke ond, han har en veldig koselig kjæreste som liker meg (tror jeg ihvertfall) og de har vært sammen i mange år.

Hadde han bare hatt meg og ingen andre barn, kunne jeg "forstått" det bedre, for da vil han bare ikke ha barn.

Jeg skjønner jo også at det ikke er min feil, men samtidig er dte vanskelig å legge alt fra seg. Han har hatt alle muligheter for å ha kontakt med meg, men nesten ikke brukt noen av dem. Han kan være i Oslo ofte (kjæresten bor her) og han møter aldri meg. Jeg vil ikke gi ham sjansen til å ha mindre dårlig samvittighet ved å gi meg penger. Det er veldig greit å ha noe ekstra, jeg slipper jobbe like mye og kan fokusere på skolen, men hvis jeg heller fikk en far som kom i min dåp, ringte meg på bursdagen, kom i konfirmasjonen min, ringte/svarte på mail generelt hadde det gitt meg mye mer enn noen tusenlapper.

Jeg tenker også på når jeg evt. skal gifte meg og/eller får barn. Jeg er 99,9% sikker på at han ikke kommer, og jeg synes det er flaut og vondt. Han kan dra rundt halve jorda for å dra i fetterens bryllup, men ikke i mitt? (Ja, jeg tar kanskje sorgene på forskudd, men jeg har ikke hørt fra ham siden jul og jeg har sendt flere mailer, både spurt om adresse så jeg kan sende den bursdagsgaven jeg har liggende her og fordi jeg lurer på om alt går bra med ham).

Han har ingen grunner for ikke å være her, som jeg kan se ihvertfall... Det hjelper ikke at han sier han generelt er en dårlig far, og det hjelper heller ikke at andre sier jeg bare ikke skal bry meg. Vi har nesten aldri klemt hverandre, og aldri sagt at vi er glad i hverandre.

Jeg vet også at det ikke er min feil, men samtidig så er hele situasjonen så merkelig!

[sandra82]

Det kan hende at faren din har sykt dårlig samvitighet og ikke vet hvordan han skal håndtere situasjonen.. før dine brødre ble født var han kanskje ikke klar for barn..

Detter er bare en teori selvsagt, men vet det er mange som ikke vet åssen de skal gå frem, kanskje han tror du er "sint" på ham fordi han ikke har stilt opp, hvordan skal han klare å ta igjen alle disse årene, kanskje han skammer seg...

har du prøvd å ta kontakt med ham? hvis ikke, kanskje han ikke tror du vil ha noe med han å gjøre siden han ikke stilte opp før....

som sagt vet jo ikke jeg.. og det er selvsagt ikke din feil eller noe galt med deg!!

Hvis du ønsker bedre kontakt med din far synes jeg du skal kontakte ham, ansikt til ansikt og snakke om det... går det ikke riktig vei så vet du hvertfall at du har gjort ditt og at han er en dust!!

[Purple Basil]

Vet hvordan du har det... Bortsett fra at faren min totalt driter i meg. Har aldri sett han, men han ringer visst bestemor på bursdagen min og lover å sende gaver, ta kontakt osv.

Har egentlig ikke annet råd å gi enn å bare ikke tenke på det, eller prøve å godta det. Dumt råd kanskje, litt enkelt - men det har hjulpet meg masse. Hadde slike tanker som deg før...

[Gjest Gjest]

Det må være vondt å være i din situasjon. Husk at det aldri er barnets feil om foreldrene svikter!

Jeg kjenner til en lignende sak, der ei jente (voksen nå) ikke så noe særlig til faren sin iløpet av oppveksten. Jeg vet LITT av grunnen til at han ikke har tatt kontakt, og kan forklare det for deg. Kanskje det kan hjelpe deg litt i dine grublerier?

Først av alt: Jeg forsvarer IKKE faren, han har vært en dust, for å si det forsiktig. Men av og til kan det hjelpe å vite hva en mann har tenkt og følt.

Jeg kjenner denne mannen ganske godt (nær slekt), så jeg tror jeg vet en del om hva som rører seg i hodet hans. Men disse tingene jeg skriver her er min tolkning av det som har skjedd. Det kan hende jeg tar fullstendig feil.

Dette handler i allefall om en mann som har store problemer med å gi uttrykk for kjærlighet. Han var til stede de første få årene av datterens liv (til hun var ca. 4-5 år). Da ble det slutt med moren, og faren klarte ikke å forholde seg til eksen og hennes familie som var negative overfor han.

I årene som fulgte hadde han kontakt med datteren 1-2 ganger pr år. Hadde henne noen dager hver gang. Men fra jenta var ca 8-9 år ble kontakten fullstendig brutt.

Faren følte selv at eksen og familien hennes gjorde alt de kunne for å stikke kjepper i hjulene for han. Det han burde gjort var selvsagt å stå på sin rett for å se datteren (de nektet han ikke det, men samarbeidet ikke heller) og vært voksen nok til å overse stygge blikk og sleivete kommentarer. Datteren burde vært det viktigste. Men denne mannen var altså ikke mentalt moden nok til å gjøre det eneste riktige. (I alder var han voksen nok)

Nå er som sagt datteren voksen, og hun har forsøkt å gjenopprette kontakten med han. De har møtt hverandre noen ganger, og jeg vet at han er veldig glad i henne og stolt over den flotte dattera si. Men han har følelsesmessige sperrer som stopper han fra å gjøre det han egentlig vil. Jeg tror han opplever en blanding av dårlig samvittighet og ubehag pga alle årene han ikke har vært den pappaen han burde. Selv om datteren hans gjør alt hun kan for å vise at hun ikke bærer nag, så klarer han nok ikke å tilgi seg selv og late som alt er i orden. Han er heller ikke av den sorten som kan prate om det som har skjedd for å få det ut av verden.

Jeg tror at hans store problem er mangel på mot til å vise sin sårbarhet. Han har så mye han angrer på, men klarer ikke å snakke om sånt. I hans tilfelle tror jeg at han innerst inne ønsker et skikkelig far-datter-forhold, men at han står bom fast i sin egen mangel på modenhet og mot.

[Serenity88]

Mine brødre, føles helt rart å si det, er eldre enn meg, ca 10 år eldre! Så om han ikke var klar for barn når han fikk dem, så er dte rart han har kontakt og bodd sammen med dem?

Det lille jeg vet om familien hans er at han hadde en ganske streng oppvekst (han er britisk), med lite kjærlighet og en far som var ganske vanskelig. Ekskona hans, som han fikk disse to guttene med, var visst også ganske forferdelig, veldig kontrollerende og sykelig sjalu. Men han var med på oppdragelsen av de to. Hvorfor ikke meg?

Jeg kan ikke bare snakke ansikt til ansikt med ham heller, han reiser konstant verden rundt (han jobber innen oljebransjen) og jobber veldig mye. Jeg mener ikke han skal ofre jobben sin for meg, men det hadde vært fint å få bursdagskort på selve dagen eller en tlf. Hadde vært hyggelig å vite at han faktisk brydde seg litt mer.

Jeg kunne lagt hele ham bort hvis ikke det var for at han har to sønner fra før av som bodde hos ham før (nå vet jeg ikke, antakelig har de flyttet ut siden de er 10år eldre enn meg).

Den ene gangen jeg prøvde å konfrontere ham, over mail da, var når jeg var tenåring og gjorde kanskje ikke dette på den beste måten. Måten hans å takle det på var bare å ikke ta kontakt med meg på 2 år! Når han da traff meg på sykehuset, sa han ikke unnskyld for at han bare var borte, og snakket til meg som om jeg var et barn som ikke forstod den voksne verdenen. Vel, alt jeg forstår er at det er en rik mann med alle muligheter for å være med sin eneste datter ikke gidder det!

[Serenity88]

Bare en liten ting til... Mammas familie, bortsett fra mine besteforeldre har aldri møtt ham. De bodde sammen i Oslo og all familie på hennes side er i annen kant av landet.

De har aldri motarbeidet ham, mamma har aldri motarbeidet ham. Ingen har nektet ham å møte meg, nektet ham å ta ansvar og å få delt omsorg, han bare vil ikke.

Mamma sier han bare er lite moden, greit nok det, men hvorfor klarer han da å bo sammen med to gutter, men ikke ta opp tlf og ringe meg på min 20-årsdag?

Eneste han gjør er å gi penger. (ikke bursdagsgaver og julegaver) Han sier han vil gi meg penger til jeg er ferdig med utdannelsen min, men hva med etter det? Skal vi bare aldri ha kontakt da?

[Gjest Gjest]

I fare for å såre TS og andre, vil jeg si noen ord om hvordan min samboer føler om det å være far til sitt barn som han har med en annen.

Min samboer og barnemor hadde et kort og useriøst forhold. Hun ble gravid, han tryglet henne om å ta abort. Hun hadde sagt hun gikk på pillen, han trodde henne - det viste seg at hun løy. Hun nektet å ta abort.

Ungen kom,uønsket fra hans side, men når det først var blitt et barn ut av det kunne han i det minste prøve å gjøre det beste ut av det.

Samboer har nå en veldig skjønn unge som han ser av og til. Han skulle gjerne sett barnet mer, men barnemor nekter. Til barnet sier hun at pappa ikke har tid, noe som er helt feil.

På grunn av barnemors vanskelige oppførsel har samboeren min nå gitt opp. Han er lei av alle nedturene han får av å treffe sitt barn, for så å ikke se det på flere måneder. Det sliter hardt på han. Da gjør det faktisk mindre vondt å ikke treffe barnet i det hele tatt. Han prøver å få kontakt innimellom, og det går mye bedre nå. Men det er vanskelig å glemme hvordan det har vært, noe som gjør at han ikke klarer å gå fullt og helt inn i rollen som pappa til barnet. Sender gaver og betaler barnebidrag, men det er tøft å skulle treffe barnet for så å ikke få se det igjen på lang tid... Det er alle andre enn barnet sin feil. Det er ALDRI barnet sin feil!

[Gjest Gjest]

Meg over...ser begynnelsen vart litt feil i forhold til fortsettelsen... fant ut at jeg ikke ville skrive om mors oppførsel og hennes dobbeltmoral...som jeg tror hun ikke er alene om...

[Serenity88]

Jeg skjønner at mange fedre der ute som føler at de blir motarbeidet av mor. Nå er ikke min mor slik, heller ikke min familie.

De hadde ikke et useriøst forhold, de bodde sammen, de fikk meg. Problemet var at min far jobber mye og min mor studerte, så han dro mye bort, mens hun var alene i Oslo. Han planla å fri til min mor, lenge før de ble gravide med meg. Så fortalte mamma at han var gravid med meg, og at hun ville beholde meg, men at de ikke kunne gå så mye frem og tilbake og at de derfor skulle gjøre det slutt, men finne en løsning på det. Han spurte da om hun ville gifte seg, men mamma sa nei fordi hun trodde han bare spurte fordi hun varr gravid, slik han gjorde med sin første kone.

Alt dette har ikke mamma fått vite før i ettertid. Det er ikke mammas feil eller min feil at han ikke er her.

Jeg skjønner mange har et behov for å dele sinne og frustrasjon over mødre/fedre som nekter den andre forelderen å se sine barn, men det gjelder ikke her. Det er helt i orden om dere vil dele slike historier, men de har ingenting med det jeg spør om. Jeg vil vite hvordan dere takler at deres far, uten grunn, ikke har kontakt med dere? Evt fra mødre/fedre som selv har valgt å ikke ha kontakt... Hvordan velger man bare bort et barn?

Det er de som lagde meg, jeg er egentlig deres ansvar, jeg velger ikke hvem jeg får som foreldre. Jeg vil heller ha en fattig pappa som kommer på skuespillet jeg er med i, er der når vitnemålet mitt blir utdelt, holder tale under konfirmasjonen og følger meg opp kirkegulvet.

Jeg klarer bare ikke legge det fra meg at han tror måten han er på nå holder for meg. Hvorfor tror de fleste rundt meg at det bare er å glemme. Ja, hvis han var død eller aldri var der, men hvorfor må han være der sånn halvveis. Hvorfor en mail nå og da der han spør om det går bra på skolen, men aldri til jul eller bursdag? Hvorfor skriver han mail 4 måneder etter at han har flyttet til et nytt land og ikke gir meg adresse eller mobilnr. Kan han ikke være ærlig å si at han ikke vil ha kontakt? Han skyr tydeligvis konfrontasjoner, så om jeg sender mail kan dte godt hende han aldri vil svare meg noensinne.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke vært i samme situasjon som deg, men jeg har erfaring med familie som ikke bryr seg.

Jeg vet det er vondt, men jeg tror dessverre det ikke finnes noe skikkelig svar på hvorfor det er slik. En mulighet er kanskje at han føler at han ikke kjenner deg. Du sier at forhold til sønnene er annerledes, men du sier også at de har bodd sammen. Du forteller at du aldri har bodd sammen med ham. kanskje er det så enkelt, at han aldri har blitt skikkelig kjent med deg og heller ikke tror at han noengang kommer til å bli kjent med deg? Det er muligens ikke en gang mulig for å han å svare på hvorfor.

Selv om voksne bør oppføre seg seg som voksne og være modne, er det dessverre faktum at mange likevel ikke gjør det.

Noen ser på seg selv som ofre, skyver ansvaret over på andre selv om de selv har ansvaret.

faren min er litt slik når det gjelder halvbroren min. jeg vet ingenting om forhistorien der. Familien min har en mengde tabutema og det er dessverre et av dem. Men det jeg har fått med meg, er at far i lang tid ikke hadde kontakt med sønnen sin. Så ville han ha kontakt, men ble selvsagt ikke tatt overstømmende i mot. Faren min egner ikke å se at han selv er skyld i dette, han synes sønnen burde ha vært flinkere til å ta kontakt. At han selv ødela for det grunnlaget i løpet av barndommen og ungdommen, forstår han ikke.

Slik er han også på andre områder og derfor har han heller ikke et så veldig godt forhold til oss andre, selv om han fysisk har vært til stede.

Det er ikke din skyld. Ikke tillat faren din å såre deg.

[Alice Ayres]

Du har det ikke lett. Barn har en enestående evne til å få alt til å bli deres skyld - noe de voksne ofte glemmer. Hvis mamma og pappa skiller seg, tror mange barn at dette skyldes noe de har gjort galt. Det er det jo selvsagt ikke, men det er sånn barn fungerer. Bare for å ha understreket dette en gang for alle: At faren din ikke har mye kontakt med deg er ikke din feil. Det skyldes ikke noe som helst du har gjort eller ikke gjort. Lettere sagt enn gjort, jeg vet.

Hvorfor faren din har valgt å ikke ha mye kontakt med deg, kan jeg ikke gi deg noe fasitsvar på. Noen tanker har jeg gjort meg etter å ha lest gjennom innleggene dine, men jeg kjenner jo verken deg eller faren din - så det blir bare spekulasjoner (ergo, ta det jeg sier med en klype salt).

Det jeg vet ut fra egen erfaring, er at avstand er vanskelig. Det blir litt sånn ute av øye, ute av sinn. Dette er jo en av hovedårsakene til at avstandsforhold som regel ikke fungerer. Det er vanskelig å vedlikeholde kontakt med noen man nesten aldri ser. At han har kontakt med de to eldre barna, tror jeg skyldes at han hadde lagt grunnlaget til et forhold til disse barna. Han var gift med moren deres, og jeg antar at han oppholdt seg hos disse i periodene han var hjemme. Når det gjelder personer - det være seg barn eller voksne - man har tilbragt tid sammen med, er det lettere å holde kontakt.

For faren din har det kanskje vært lettere å glemme at han har deg. Ikke fordi han er slem, men ubetenksom. Og menneskelig. Han har aldri knyttet nære bånd med deg, noe som skjer når man deler opplevelser og skaper minner sammen. Dette har aldri skjedd mellom dere. Dette gjør det lettere for ham å lukke deg ut av livet sitt.

Faren din reiser veldig mye. Jeg tror personer som farter mye blir preget av dette, eller kanskje har visse personlighetstrekk og dermed tiltrekkes av en slik livsstil. Jeg tror ikke slike personer er av typen som vektlegger mellommenneskelige bånd med stor tyngde. Faren din virker som en "rolling stone". Har du noen gang hørt sangen "Papa Was A Rolling Stone", som blant annet George Michael har spilt inn? Pappaen din får meg til å tenke på den sangen.

Har du noensinne snakket om dette med en profesjonell? Jeg tror jeg ville ha vurdert det hvis jeg var deg. Fått muligheten til å sortere følelser, snakket ut om tanker, fått muligheten til å hengt ting på rett knagg. Du sørger. Du sørger over en far du aldri ble kjent med. Du sørger over muligheter og minner som du aldri fikk sjangsen til å oppleve. Det er en sorg du går og bærer på. En sorg det virker som om du aldri har fått bearbeidet ordentlig. Den sorgen du bærer på kan sammenlignes med kjærlighetssorg.

Jeg avslutter med å gjenta det jeg sa i starten: Det er ikke din skyld at det ble som det ble.

[Gjest Gjest]

Heisann:)

Bare lurte på om noen har erfaringer når det gjelder fedre, som av uten noen spesiell grunn ikke er i livet ditt?

Min far har visst om meg helt siden min mor ble gravid, men han besøkte meg først når jeg var 4år. Vi dro en uke til Spania når jeg var 12år sammen med kjæresten hans. Siden da har vi vel sett hverandre annethvert år. Da jeg ble lagt inn på sykehus (depresjoner og spiseforstyrrelser) kom han med en gang, og for en gang skyld snakket han om litt mer enn bare te og skolen.

Han har to sønner fra før av, som jeg aldri har hatt noe kontakt med, vet ikke hvordan de ser ut en gang. Jeg vet bare at han har mer kontakt med dem, de bor/bodde i hans hus i Stavanger.

Har aldri konfrontert ham direkte med mine følelser, men jeg sendte en kjempelang mail der jeg var utrolig sint og lei meg da jeg var ca 14, etter dette tok han ikke kontakt før mamma sa ifra at jeg var på sykehus.

I sommer er det to år siden vi møttes sist, og han har gitt uttrykk for at han vet han er en dårlig far.

Jeg bare skjønner ikke hvorfor han er sånn? Hva er det med meg som gjør at han ikke kan ha kontakt med meg? Han er rik og jobber over hele verden, men alt han gjør er å sende penger (fast beløp hver måned). Skulle ønske jeg bare kunne få ham istedet for pengene, ofte har jeg lyst til å bare sende alle pengene tilbake (vanskelig nå som jeg er student) og si at han enten får ha kontakt med meg eller så kan han holde seg helt borte...

Det er bare så frustrerende, det tar så mye energi fra meg, mens det ikke virker som om han bryr seg i det hele tatt?

Anyway... Ble visst langt, men det er så mye mer! Noen som har tips om hvordan man takler dette på den beste måten?

Hvilken alder var din far da din mor ble gravid? kansje hun ikke ville ha noe med han å gjøre? Kansje det ermye usagt mellom dere,men kansje du kun har saken fra en kant.

Mulig din far var ung og umoden også+ i ettertid kansje han er sårbar i forhold til følelsene han har hatt.

Foreldregreie skal ikke gå utover barn,men det er ikke lett alltid. Siden du er student, så er du ikke en liten unge lenger. Du vil kansje endre syn en dag du blir "voksen"

Jeg har selv barn med en som aldri ville ha kontakt med sine barn.Det ble prøvd alt, siste som var i saken var Fylkesmannen. uten at det halp.

Hadde han ennå mens de er unge innrømt at han har vert en umoden og dårlig far, så har de kunnet hatt en sjangse. Det vil han aldri si. desverre har han vert opptatt med sitt liv, noe som viser på forholdet barna og han har i dag. dv s 0 kontakt.

[Gjest Gjest]

Bare en liten ting til... Mammas familie, bortsett fra mine besteforeldre har aldri møtt ham. De bodde sammen i Oslo og all familie på hennes side er i annen kant av landet.

De har aldri motarbeidet ham, mamma har aldri motarbeidet ham. Ingen har nektet ham å møte meg, nektet ham å ta ansvar og å få delt omsorg, han bare vil ikke.

Mamma sier han bare er lite moden, greit nok det, men hvorfor klarer han da å bo sammen med to gutter, men ikke ta opp tlf og ringe meg på min 20-årsdag?

Eneste han gjør er å gi penger. (ikke bursdagsgaver og julegaver) Han sier han vil gi meg penger til jeg er ferdig med utdannelsen min, men hva med etter det? Skal vi bare aldri ha kontakt da?

Hans oppvekst forklarer mye. kan jeg tippe han er ca 50 nå? Britiske gutter på den tiden er ikke oppvokst med den kjærligheten barn får i dag her i Norge. Du forteller om en vanskelig far, en kontrollerende kone osv. Hva vet vel du noe om hva årsaken til at guttene har boddd hos han. Ikke sikkert det var hans ønske.....

Vel om det var frivillig, så slapp han jo unna siden han reiser jorden rundt og aldri er i Norge nesten.

Kansje du skal tenke litt på hans oppvekst, hans foreldre,kone osv.....Om folk har problemer med å forklare sine følelser, så hjelper det lite å kjefte på mail(noe tenåringer kan finne på å gjøre)

kansje du skal glemme bursdagspresang og julegave en stund....gå litt i "dybden"

Du kan kansje spørre i mail om hans barn er intr. i å treffe deg? Om du skal ta opp andre problemer med far, så ikke gjør det på mail,men øyne til øyne.

[Gjest Casey]

Det er bare så frustrerende, det tar så mye energi fra meg, mens det ikke virker som om han bryr seg i det hele tatt?

Anyway... Ble visst langt, men det er så mye mer! Noen som har tips om hvordan man takler dette på den beste måten?

Dette er jo ikke din feil. Jeg forstår godt at du er frustert over dette. Det kan hende at din far backer unna om han får anklager og kritikk via sms, brev eller e-post. Kanskje han vil reagere mer positivt om du foreslår noe konkret og positivt dere kan gjøre sammen? Spise middag en kveld i x by og prate litt, uten bebreidelser og kritikk - men samtale om hyggelige og nøytrale ting? Hvis ikke kan han kanskje bli skremt - selv om det er han som bør være den som tar initiativet...

[Serenity88]

Hans oppvekst forklarer mye. kan jeg tippe han er ca 50 nå? Britiske gutter på den tiden er ikke oppvokst med den kjærligheten barn får i dag her i Norge. Du forteller om en vanskelig far, en kontrollerende kone osv. Hva vet vel du noe om hva årsaken til at guttene har boddd hos han. Ikke sikkert det var hans ønske.....

Vel om det var frivillig, så slapp han jo unna siden han reiser jorden rundt og aldri er i Norge nesten.

Kansje du skal tenke litt på hans oppvekst, hans foreldre,kone osv.....Om folk har problemer med å forklare sine følelser, så hjelper det lite å kjefte på mail(noe tenåringer kan finne på å gjøre)

kansje du skal glemme bursdagspresang og julegave en stund....gå litt i "dybden"

Du kan kansje spørre i mail om hans barn er intr. i å treffe deg? Om du skal ta opp andre problemer med far, så ikke gjør det på mail,men øyne til øyne.

Faren min er 61 og når dte gjelder hans barndom er jeg klar over at det kan være en av de viktigste grunnene til at han ikke klarer å vise følelser, derimot kan man jo ta opp telefonen og ringe av og til, eller svare på mail jeg sender.

Jeg kan heller ikke ta problemene opp ansikt til ansikt, som nevnt før, han er nesten aldri i Oslo, og de få gangene jeg får høre at han var her (han forteller meg av og til det i mail) så sier han ikke ifra før etterpå. Det er også først nå jeg er "gammel" og moden nok til å klare å konfrontere ham ordentlig og på en rolig måte.

Jeg har aldri kjeftet på ham. Jeg skrev den gangen jeg var ca 14 år, at jeg ikke skjønte hvorfor han som hadde så mye ikke kunne finne tid til meg og at jeg heller ville ha kontakt med ham enn penger. Selvfølgelig var det jo farget av at jeg var 14 år, og generelt hadde det vanskelig på den tiden, men jeg er aldri den som skriker og kjefter på folk.

Når det gjelder de to andre guttene hans vet jeg jo ikke. Han vil aldri prate om dem, og sjeldent jeg turte spørre. Jeg tror ikke han vil vi skal ha kontakt. En av de få gangene jeg turte å ringe ham som liten svarte en av guttene, de reagerte ikke på navnet mitt men skrek bare "Pappa, xxxx er i telefonen!" også har jeg aldri hørt noe mer. Kan jo godt hende det er mye mer der, og det er jeg klar over, men er vanskelig å få bort den gnagende følelsen allikevel, jeg synes jeg fortjener en forklaring.

Dette er jo ikke din feil. Jeg forstår godt at du er frustert over dette. Det kan hende at din far backer unna om han får anklager og kritikk via sms, brev eller e-post. Kanskje han vil reagere mer positivt om du foreslår noe konkret og positivt dere kan gjøre sammen? Spise middag en kveld i x by og prate litt, uten bebreidelser og kritikk - men samtale om hyggelige og nøytrale ting? Hvis ikke kan han kanskje bli skremt - selv om det er han som bør være den som tar initiativet...

Jeg gav ham kritikk en gang over mail. Har aldri nevnt det siden at jeg er skuffet over forholdet vårt, jeg var/er redd for at det skyver ham enda lenger bort. Jeg krangler aldri med ham, jeg er det man vil kalle et "mønster"barn, jeg får de beste karakterene, jeg legger meg når jeg skal, hjelper til masse hjemme, svarer ikke frekt, roter og bråker lite. Det er ikke det at jeg gjør livet hans vanskelig på den måten at hver gang vi har en samtale eller kontakt at jeg drar opp dette, jeg gjør aldri det! Han får sitte der og snakke om den forrige byen han var i, og de mailene jeg får står det bare om leiligheten hans eller det siste hotellet han sov på og prisen på brus i det landet han var.

Når jeg skrev den mailen da jeg var 14 og han var over 50, så kuttet han bare ut kontakten tvert. Ja, jeg var kanskje umoden, sa sårende ting, men aldri at jeg ikke vil ha han i livet mitt, jeg ville ha ham i livet mitt og det jeg skrev! Når han da velger å ikke svare sin 14 år gamle datter, men reagerer med å ha null kontakt på over 2 år synes ikke jeg ansvaret ligger på meg. Jeg var et barn.

De få gangene vi møtes så er det på kafe/restaurant og vi prater om skole/jobb, hvordan fremtiden ser ut, reisene hans... Aldri om ting som betyr noe, jeg tør ikke ta dem opp fordi vi er veldig reserverte mot hverandre. Jeg vil bare ikke at det skal være slik.

Når det gjelder det med gaver så prøvde jeg å gjøre det klart at jeg ikke ville ha penger? Jeg får et fast beløp hver måned, jeg kunne gjerne byttet ut dette med en tlf på bursdagen og et kort til jul. Jeg krever ikke gaver, ser at jeg skrev bursdag/julegaver, jeg mente en oppmerksomhet rundt disse tider.

Enda en ting, mamma var 27 da hun fikk meg, ikke akkurat ung og umoden, og pappa var da 40. Kanskje ikke alle som tror meg når jeg sier at moren min ikke har laget noen problemer for min far, men det har hun faktisk ikke. Hun har bare funnet seg i at han ikke tar kontakt og er bare glad han sendte ekstra mye barnebidrag selv om han ikke trengte det.

Virker bare som om alle rundt meg prøver å lage unnskyldninger for ham, som om han ikke har det noe lett. Hva med meg? Ja, det er kanskje bortskjemt og egoistisk. Men det er faktisk det jeg tenker. Jeg har ikke lyst til å tenke slik, jeg vil jo at han skal ha et bra liv og være lykkelig, jeg bare skjønner ikke hvorfor jeg gjør ham ulykkelig....

Tusen takk for alle svarene forresten! Godt å se flere sider også, selv om de ikke alle "passer" mine følelser, men det er bra å ha nyanser

[Gjest Gjest]

Faren min er 61 og når dte gjelder hans barndom er jeg klar over at det kan være en av de viktigste grunnene til at han ikke klarer å vise følelser, derimot kan man jo ta opp telefonen og ringe av og til, eller svare på mail jeg sender.

Jeg kan heller ikke ta problemene opp ansikt til ansikt, som nevnt før, han er nesten aldri i Oslo, og de få gangene jeg får høre at han var her (han forteller meg av og til det i mail) så sier han ikke ifra før etterpå. Det er også først nå jeg er "gammel" og moden nok til å klare å konfrontere ham ordentlig og på en rolig måte.

Jeg har aldri kjeftet på ham. Jeg skrev den gangen jeg var ca 14 år, at jeg ikke skjønte hvorfor han som hadde så mye ikke kunne finne tid til meg og at jeg heller ville ha kontakt med ham enn penger. Selvfølgelig var det jo farget av at jeg var 14 år, og generelt hadde det vanskelig på den tiden, men jeg er aldri den som skriker og kjefter på folk.

Når det gjelder de to andre guttene hans vet jeg jo ikke. Han vil aldri prate om dem, og sjeldent jeg turte spørre. Jeg tror ikke han vil vi skal ha kontakt. En av de få gangene jeg turte å ringe ham som liten svarte en av guttene, de reagerte ikke på navnet mitt men skrek bare "Pappa, xxxx er i telefonen!" også har jeg aldri hørt noe mer. Kan jo godt hende det er mye mer der, og det er jeg klar over, men er vanskelig å få bort den gnagende følelsen allikevel, jeg synes jeg fortjener en forklaring.

Jeg gav ham kritikk en gang over mail. Har aldri nevnt det siden at jeg er skuffet over forholdet vårt, jeg var/er redd for at det skyver ham enda lenger bort. Jeg krangler aldri med ham, jeg er det man vil kalle et "mønster"barn, jeg får de beste karakterene, jeg legger meg når jeg skal, hjelper til masse hjemme, svarer ikke frekt, roter og bråker lite. Det er ikke det at jeg gjør livet hans vanskelig på den måten at hver gang vi har en samtale eller kontakt at jeg drar opp dette, jeg gjør aldri det! Han får sitte der og snakke om den forrige byen han var i, og de mailene jeg får står det bare om leiligheten hans eller det siste hotellet han sov på og prisen på brus i det landet han var.

Når jeg skrev den mailen da jeg var 14 og han var over 50, så kuttet han bare ut kontakten tvert. Ja, jeg var kanskje umoden, sa sårende ting, men aldri at jeg ikke vil ha han i livet mitt, jeg ville ha ham i livet mitt og det jeg skrev! Når han da velger å ikke svare sin 14 år gamle datter, men reagerer med å ha null kontakt på over 2 år synes ikke jeg ansvaret ligger på meg. Jeg var et barn.

De få gangene vi møtes så er det på kafe/restaurant og vi prater om skole/jobb, hvordan fremtiden ser ut, reisene hans... Aldri om ting som betyr noe, jeg tør ikke ta dem opp fordi vi er veldig reserverte mot hverandre. Jeg vil bare ikke at det skal være slik.

Når det gjelder det med gaver så prøvde jeg å gjøre det klart at jeg ikke ville ha penger? Jeg får et fast beløp hver måned, jeg kunne gjerne byttet ut dette med en tlf på bursdagen og et kort til jul. Jeg krever ikke gaver, ser at jeg skrev bursdag/julegaver, jeg mente en oppmerksomhet rundt disse tider.

Enda en ting, mamma var 27 da hun fikk meg, ikke akkurat ung og umoden, og pappa var da 40. Kanskje ikke alle som tror meg når jeg sier at moren min ikke har laget noen problemer for min far, men det har hun faktisk ikke. Hun har bare funnet seg i at han ikke tar kontakt og er bare glad han sendte ekstra mye barnebidrag selv om han ikke trengte det.

Virker bare som om alle rundt meg prøver å lage unnskyldninger for ham, som om han ikke har det noe lett. Hva med meg? Ja, det er kanskje bortskjemt og egoistisk. Men det er faktisk det jeg tenker. Jeg har ikke lyst til å tenke slik, jeg vil jo at han skal ha et bra liv og være lykkelig, jeg bare skjønner ikke hvorfor jeg gjør ham ulykkelig....

Tusen takk for alle svarene forresten! Godt å se flere sider også, selv om de ikke alle "passer" mine følelser, men det er bra å ha nyanser

Kan det være at du er et skjult barn? At dine brødre ikke vet at du eksisterer? Siden de ikke reagerte på ditt navn?

At din far har fortiet det så lenge at det har blitt et problem for han? Kansje det var vanskelig for han kontollerende x og sønner og si at han hadde fått en datter?

Kansje han ikke er å mye på reise som han sier, det har du vel liten mulighet til å kontrollere? Sier han at han er på reise hele tiden bare for å slippe unna?

Kunne du prøvd å ringe hjemmetlf hans innimelom. Om det er andre som tar tlf, så presenter deg som hans datter.

Kunne du selv ringt hans sønner og spurt om de vil ha kontakt?

Du sier det er ting du ikke tør spørre om,hva er du redd for?

Forstår av svarene dine at du ikke er fornøyd med alle svarene her inne. Du mener noen prøver å finne unnskyldninger for din far. Det er ikke unnskyldninger,mn forklaringer.

En ting er sikkert, du kommer deg ikke videre og modnes om du biter deg fast i fortiden.

[Alice Ayres]

Kan det være at du er et skjult barn? At dine brødre ikke vet at du eksisterer? Siden de ikke reagerte på ditt navn?

At din far har fortiet det så lenge at det har blitt et problem for han? Kansje det var vanskelig for han kontollerende x og sønner og si at han hadde fått en datter?

Kansje han ikke er å mye på reise som han sier, det har du vel liten mulighet til å kontrollere? Sier han at han er på reise hele tiden bare for å slippe unna?

Kunne du prøvd å ringe hjemmetlf hans innimelom. Om det er andre som tar tlf, så presenter deg som hans datter.

Kunne du selv ringt hans sønner og spurt om de vil ha kontakt?

Du sier det er ting du ikke tør spørre om,hva er du redd for?

Forstår av svarene dine at du ikke er fornøyd med alle svarene her inne. Du mener noen prøver å finne unnskyldninger for din far. Det er ikke unnskyldninger,mn forklaringer.

En ting er sikkert, du kommer deg ikke videre og modnes om du biter deg fast i fortiden.

Dette virker som en brukbar teori.

[Gjest Gjest_zellica_*]

Jeg tror dessverre ikke at det er mulig å forstå fedre som oppfører seg slik. Det er jo noe grunnleggende galt når fedre ikke vil ha kontakt med sine barn. Jeg kan ikke gi deg oppskriften på hvordan du skal løse dette. Men jeg tror basert på egen erfaring at det beste er at du rett og slett kutter han ut. Både mentalt og fysisk. Lett for meg å si kanskje, men det går. Man må bare innstille seg på det.

Jeg ble født som et såkaldt uekte barn. Resultat av lite prevensjonserfaring og en varm sommer. Faren min nektet fra første stund for at det var han som far til meg. Men måtte gi seg etter press fra lensmannen. Det viste seg at det var ikke bare meg han hadde lagd på kort tid. Jeg har en halvbror som er et halvt år eldre enn meg. I tillegg har jeg en eldre halvsøster og en yngre halvsøster. Ingen av oss er helsøsken.

Etter at jeg ble voksen viste det seg at jeg er den eneste som han ikke har hatt noe kontakt med. Jeg fikk regelrett sjokk da jeg for første gang så bilde av ham i avisen som 22 åring. Jeg må innrømme at jeg har vært bitter på oppførselen hans, men har allikevel kunnet tenke meg å møte ham. Men da han prøvde å "snyte" meg for en arv, ved å ikke oppgi mitt navn, da var det slutt. Et slikt menneske ønsker jeg, og vil jeg ikke møte eller kjenne. Ikke på grunn av arven, den var meg likegyldig, men pga at han atter en gang fornektet sitt barn. Jeg må innrømme at jeg med stor fryd ødela hans plan om å omgå skattemyndighetene.

Jeg har nå kuttet han ut mentalt. Det går lenge i mellom hver gang jeg tenker på mitt biologiske opphav. Jeg kunne godt tenke meg å møte de to halvsøsknene jeg ikke har møtt. Eldstesøsteren har jeg kontakt med, men det er vanskelig å ha en relasjon til noen du kun deler blodsbånd med, og ikke oppvekst.

Jeg kan kun anbefale deg å godta at dette er slik situasjonen er, og antageligvis forblir. Jeg tror ikke at faren din kommer til å bli noen far. Han har tydeligvis ingen relasjon til deg, og ønsker det tydeligvis heller ikke. Prøv å legge bort spekulasjonene om hvorfor, og heller se fremover. Å bite seg fast i spekulasjoner er kun destruktivt og holder deg fast negativt.