Hva med oss

[Gjest Gjest_Gloria_*]

Jeg sitter en del inne på dette forumet og jeg har blant annet kommet over noen emner om likestilling. Det er så mye prat om det for tiden og hvis man er jente/dame og man gjør det meste hjemmet så blir man nesten sett rart på og andre tror man nesten er undertrykt av den grunn!

Jeg skulle gjerne ha likestilt alt her hjemme, men det har seg slik at jeg har en kjæreste/samboer som har ME, kronisk utmattelsessyndrom og dette fører til at når han kommer hjem fra jobb så er han sliten og orker ikke gjøre så mye hjemme her hos oss. Jeg for min del syns det er bedre for både han og meg at han er i stand til å dra på jobb og kunne være med meg på sosiale ting istede for at jeg skal piske han med alt mulig her hjemme. MEN, det som er med den sykdommen er at det er ikke noe man ser fysisk bortsett fra når han er veldig, veldig sliten, og når jeg leser alt dette om likestilling så tenker jeg "er han bare lat kanskje?" så må jeg inn på ME sine hjemmesider å lese litt om det igjen for da får jeg igjen mer forståelse for det. Jeg blir desverre lett påvirket av andre og jeg "irriterte" meg ikke over at jeg gjorde det meste før jeg leste masse om likestilling og hva andre sier til meg. Derfor syns jeg folk skal være litt forsiktig med ordleggingen når de snakker om likestilling for i noen tilfeller så er det slik at situasjonen blir til at det meste faller på den ene part, enten mannen eller dama, i dette tilfelle dama.

Men når det er sagt, jeg vil ikke leve uten min kjære. Vi har ikke barn ennå, men jeg vil tro det kommer til å bli ganske krevende for meg, men jeg veit at han kommer til å stille opp så mye han orker og vi har foreldre som gleder seg stort til å bli besteforeldre så jeg/vi kommer nok til å få avlsatning på det punktet. Avlastning kommer jeg nok også til å få på husvasken etterhvert også, det er noe jeg kommer til å få noen til å gjøre når vi får barn, tenk så godt å komme hjem til nyvasket hus hver/annenhver helg!

Også lurer jeg på hva egentlig folk legger i begrepet husarbeide? Har en følelse av at det er veldig forskjellig fra person til person. Jeg for min del forbinder husarbeid med oppvask, husvask, matlaging og klesvask. Rydding mener jeg er alle i husstanden sin jobb. Det samme mener jeg om å kaste klær i skittentøyskurven, dette får hver enkelt i huset klare å gjøre selv. Arbeid ute i hagen ser jeg ikke på som noe byrde siden jeg kobler av og slapper av i bedene mine

Jeg ser inne her på forumet at det også er snakk om en del med at kvinner reduserer stillingen sin når barn kommer. Som sagt har ikke vi barn, men jeg har en jobb på 80% likevel, jeg stortrives med en dag hjemme hvor jeg da får gjort litt ekstra i huset og bare koser meg! Jeg er klar over at min pensjon går ned av den grunn, men forhåpentligvis er jeg og min kjære sammen også da vi er pensjonister, og hvis vi ikke er det så får jeg ta det når det kommer. Jeg har oppgjennom årene med en kronisk syk samboer lært meg til å prøve å ta en dag av gangen.

Dette var litt rotete innlegg, men var så mye jeg ville ha med

[Gjest Gjest_Gloria_*]

Opps, en liten glipp...

Ingen som har noen formening om dette?

[Wildy]

Så lenge dere har det bra og du synes det er greit er det vel ikke noe problem?

Men allikevel... sørg for en eller annen form for pensjonsparing for deg selv, man vet faktisk ikke hva framtiden bringer uansett hvor godt man har det sammen i dag. Det å sikre seg er ikke det samme som å mistro forholdet!

[Gjest Gjest_Gloria_*]

Ja, jeg har tenkt på det med en pensjonssparing, for som du sier, man veit aldri hva som kan skje...

[Nabodama]

Såvidt jeg skjønner, har dere det bra, og som dere selv vil ha det.

Det er mye snakk om likestilling, men jeg tror det er store forskjeller sånn sett i de mange hjem.

Det beste er jo å fordele arbeidet i hjemmet slik at begge føler seg vel med det.

Jeg skifter f.eks ikke dekk, og han vasker ikke klær. Ikke rører jeg snøbrøyting heller. Utover det er det nokså jevnt fordelt her hjemme.

[Sola^]

Hei hei

Eg har sjølv vore sambuar med kronisk sjuk kjæraste. Han var også slik at han orka lite når han kom heim i frå jobb, og hjalp generelt lite til heime. Sannsynlegvis var det ein blanding av "orker ikkje og gidder ikkje", men det var veldig vanskeleg å sjå når det var "eg er sliten" og når det var "eg gidder ikkje gjere det akkuratt nå".

Det var noko av det eg syntes var mest vanskeleg. Berre det å få litegranne hjelp (sette inn og ut av oppvasken t.d.) hjalp mykje sidan eg da følte eg ikkje drog heile lasset, pluss at det var ein mindre ting for meg å gjere. Han sleit med dårleg samvit sidan eg hadde størsteparten av ansvaret i heimen.

Ein må nesten legge opp kvardagen slik som ståa er. Noko anna er frykteleg vanskeleg. Dere må nesten gjere slik det fungerer for dere.

Me gjekk frå kvarandre etter kvart av fleire grunner. Blant anna ønsker eg barn, og han ville ikkje ha barn.

[Gjest Gjest_Gloria_*]

Min samboer har også en del dårlig samvittighet pga dette... Men han ikke jo ikke noe for det, jeg tror jo på at han er dårlig når han sier det fordi jeg stoler på han... Har vært nok av andre rundt oss som tror at han er lat og folkesjy og det har irritert meg... Han hjelper til med den han orker og det er bra For da føler jeg, som du sola skriver at jeg ikke drar lasset helt alene!

Det som tærer på meg er alle som sier "han må da klare å gjøre mer enn han gjør". For det første blir jeg lei meg på hans vegne fordi folk tror han behandler meg dårlig og for det andre så begynner jeg å lure selv om han ikke gidder alltid selv om jeg egentlig veit dette ikke her sant. Men jeg er en person som blir påvirket lett av omgivelsene og det er ikke bare bare å være sammen med en som er syk...

[Sola^]

Det er sikkert at det ikkje alltid er like lett å vere saman med nokon som er sjuk. Exen min var også kronisk sjuk utan at ein kunne sjå det på han. Det er vanskeleg å vere "pårørende" også. Ein vil så gjerne hjelpe og gjere alt godt, men det er ikkje alltid slik det fungerer. I blant var det deilig å komme heim til mamma og få litt service og oppvartning

Eg var så sliten på slutten av fleire grunner. Krise i vennegjengen, husarbeid, 2 timer pendling for å studere kvar dag +++ Så da forholdet tok slutt og eg flytta nærare skulen så var det på mange måter ein stor lettelse. Han er ein flott mann og eg har masse nyttig erfaring i frå forholdet og angrer ikkje på nokon av dei 4 åra.

[Gjest har ME selv]

Jeg er kvinne, gift, har barn og har ME.

Om DU føler dere har det bra, så synes jeg du skal nyte dagene og lukke ørene for alt det andre sier. Damboeren din har funnet en balanse-gang på sykdommen, hvor han ikke sliter seg ut og hvor han føler han kan fungere i hverdagen. Det er fort gjort å "gjøre for mye" når man har en bedere periode, og det vil igjen straffe seg på lang sikt. (ivertfall for meg)

Først vil jeg si at det er en prioritering dette med at du synes det er ok at han jobber. For hans del tror jeg det er flott, siden han da føler seg "nyttig" (viktig i dette samfunnet vårt pr. idag og spesielt for menn) og at han får truffet andre(vært sosial).

Det han kan gjøre er å redusere stilling, fortsatt jobbe hver dag om han vil det, men ha kortere dager på jobben. (komme sent eller og tidlig). Dermed kan han ha litt mere overskudd til deg og hjemmlige gjøremål.

Du jobber 80%. Du kan prøve å søke om 20% omsorgspermisjon/penger for de 20% du ikke jobber. Dette for å klare alt hjmeme siden han er dårlig. For samfunnet så er det "rimeligere" å ha deg på omsorgspensjon, enn han trygdet etterhvert.

Dette vil du nok få mange gode svar på inne på ME sine forum.

Likestilling er et vidt begrep egentlig, det ligger i det akurat det du selv ønsker.

En venninne av meg nekter mannen å ha noe med klær å gjøre - fordi hun trives med å ordne med klær, en annen venninne hater å ordne med klær og vil at mannen skal ta "sin del".

Jeg er hjemme. Står opp om morgene og hjelper unger med frokost, skolesekk ol.Legger meg igjen og står igjen opp år de kommer hjem. Hjelper dem med lekser, kjører på aktiviteter ol.

Husarbeid hjemme hos oss er så som så. Jeg ta litt hver dag. iden mannen jobber fult og inimellom litt mere er de klart han er sliten han og.

Vi har i perioder hatt vaskehjelp, og det er gull verdt. Men det er vanskelig å få tak i her vi bor. Men vaskehjelp letter mye.

Det er vanskelig å se på oss med ME at vi er syke. Men man må huske på at vi er som regel redde for å bli dårligere, og er derfor forsiktig med å "presse oss" eller gjøre for mye. Blir fort til at vi kan ses på som late.

Så lenge du er fornøyd skal du ikke tenke på hva alle andre mener. Lev livet slik det passer dere. Så lenge dere to er enige og det fungerer for dere så går dette bra!

[Gjest Pax]

Det blir såklart noe annet med kronisk sykdom i bildet.

[Gjest Gjest_Gloria_*]

Åå, det du skrev at dere er redde for å bli dårligere, det traff meg veldig godt! Det er akkurat det han sier og det hjelper også for meg å høre det fra andre enn han, ikke det at jeg ikke stoler på han, men du skjønner hva jeg mener

Lenge har du hatt ME og hvor lenge har du vært gift?

I det store og hele er jeg fornøyd med livet mitt, selv om jeg gjør masse hjemme. Samboeren min setter pris på alt jeg gjør for han og veit ikke hva han skulle gjort uten meg og det gjør jobben min enklere! Men det er klart, enkelte ganger har jeg lyst til å ta hatten min å gå, men det går fort over Alle har det vel sånn i perioder uansett...

Når det kommer barn inn i bildet? Blir det masse mer husarbeid? Klart blir jo en del mer klesvask, men sånn ellers? Er man flink til å lære barna å rydde når fra de er små så er det vel ikke så ille? Det blir hva man gjør det til... Eller er jeg naiv nå?

[Gjest Gjest]

trådstarter jeg har det som deg...bare verre...min samboer er sengeliggende helt han...ikke mye likestilling her nei.et råd; ikke press din samboer til å gjøre noe som helst, hvis du vil ha han fortere frisk!

;-)

[Gjest Gjest]

eT GODT RÅD TIL; JEG HADDE IKKE fått barn så lenge din manner syk,hva hvis han blir helt sengeliggende? det kan skje.HVA DA?? jeg har et barn med min samboer og det er krevende....OG et barn bruker mye energi fra foreldrene, selv om han ikke passer han.nei og nei jeg vil råde deg til sterkt å tenke over dette.

[Gjest Gjest]

JEG BARE MÅ ADVARE DEG: DU KAN IKKE FORVENTE AT ALT VIL GÅ ETTER DIN PLAN HVIS DU VELGER Å FÅ BARN MED HAM.Han kan bli verre, helt sengeliggende, du må spørre besteforeldre om barnevakt hvis du skal på en kafe eller pub/disco, ikke mye moro,jeg er midt oppi det, man kan jo ikke forlate en syk mann om kvelden/natta helt eller......

[Gjest Gjest_Gloria_*]

De tre siste svarene, var det fra samme person eller?

Min kjære var sengeliggende til å begynne med, for mange år siden, men han har gradvis blitt litt bedre og de siste årene har han vært stabil, men krever fortsatt ikke masse av han fordi både han og jeg er redd for at han skal bli værre...

Men hvis det er han jeg vil leve med, og jeg har lyst på barn så er det bare noe jeg må prøve å få til. Bor heldigvis landelig til så slipper å tenke på kafebesøk og disco

Hvilken sykdom har din samboer?

[Gjest Gjest]

Likestilling er når makt og respekt er jevnt fordelt mellom partene. Skjev arbeidsfordeling i hjemmet kan være en indikasjon på at den ene får viljen sin litt for ofte, men selvsagt ikke alltid. Poenget er at man må komunisere og bli enige om løsninger som begge føler seg tilfreds med. Så lenge begge partene blir respektert og tatt hensyn til, så ER det likestilling.

Å tro at likestilling dreier seg direkte om husarbeid, blir altfor snevert og overfladisk. Likestilling handler bl.a om retten til frihet, respekt og trivsel. Trives du med å gjøre alt husarbeidet så skal du selvsagt ikke bekymre deg for hva folk synes om dette. Hvis de tror du blir underkuet fordi du gjør husarbeid har de misforstått begrepet likestilling uansett.

[Gjest Gjest]

ja ja men tenk litt lengre, barnet er 5 år eller 7 år ja, og du vil ta deg en venninnetur eller reise på ferie med barnet, og faren kan aldri bli med fordi han ikke orker.hvis du vil ha det livet sier jeg bare veldig mye lykke til, du må alltid være avhengig av andre passer din mann om han blir helt sengeliggende, tro meg, det er ikke morsomt!og han har ME ja, du må gi han alt av alt fra tisse flaske , mat , takle at han ligger der i et mørkt rom , uten lyd og at han gråter over sin situasjon,tro meg , det er ikke en drømmesituasjon.NULL samliv.ingen familieturer med ham, eller noe annet

[Gjest Gjest_Gloria_*]

ja ja men tenk litt lengre, barnet er 5 år eller 7 år ja, og du vil ta deg en venninnetur eller reise på ferie med barnet, og faren kan aldri bli med fordi han ikke orker.hvis du vil ha det livet sier jeg bare veldig mye lykke til, du må alltid være avhengig av andre passer din mann om han blir helt sengeliggende, tro meg, det er ikke morsomt!og han har ME ja, du må gi han alt av alt fra tisse flaske , mat , takle at han ligger der i et mørkt rom , uten lyd og at han gråter over sin situasjon,tro meg , det er ikke en drømmesituasjon.NULL samliv.ingen familieturer med ham, eller noe annet

Heldigvis er ikke min samboer så ille som det din er. Han er oppegående til å dra på jobb og til å finne på noen sosiale ting innimellom. Misforstå meg rett, jeg skjønner hva du mener, men jeg har heldigvis en familie og svigerfamilie som jeg veit kommer til å stille opp for oss..

Lenge har mannen din hatt ME?

[Gjest Gjest_Gloria_*]

Likestilling er når makt og respekt er jevnt fordelt mellom partene. Skjev arbeidsfordeling i hjemmet kan være en indikasjon på at den ene får viljen sin litt for ofte, men selvsagt ikke alltid. Poenget er at man må komunisere og bli enige om løsninger som begge føler seg tilfreds med. Så lenge begge partene blir respektert og tatt hensyn til, så ER det likestilling.

Å tro at likestilling dreier seg direkte om husarbeid, blir altfor snevert og overfladisk. Likestilling handler bl.a om retten til frihet, respekt og trivsel. Trives du med å gjøre alt husarbeidet så skal du selvsagt ikke bekymre deg for hva folk synes om dette. Hvis de tror du blir underkuet fordi du gjør husarbeid har de misforstått begrepet likestilling uansett.

Jeg kan ikke si at jeg stortrives med å gjøre alt/nesten alt av husarbeidet, men det går helt greit pga situasjonen. Min kjære unner meg alt godt og veit ikka hva godt han kan gjøre for at jeg skal ha det bra (bortsett fra husarbeid da ). Jeg veit om mange i forhold ikke får lov til å gjøre som de vil, men jeg får gjøre som jeg vil, dra på turer når jeg vil og får som sagt gjøre akkurat som jeg vil. Han er veldig snill og passer på meg og varter meg opp med små ting i hverdagen

[Gjest elgen]

Her i huset er vi begge arbeidsufør pga. kronisk sykdom. Dagsformen varierer veldig, så vi er flinke til å samarbeide her hjemme. Men det er nok jeg (kvinnen) som gjør det meste av husarbeidet (vasker klær, vasker gulv, støvsuger og tørker støv) mens sambo er kjempeflink til å lage mat. :love: Jeg ønsker ikke å presse han til å gå med støvkosten en gang i uka, for det ville bare ikke funket i lengden. Synes det er like greit å gjøre de tinga en greier og setter pris på å gjøre, enn å gjøre noe en liker mindre godt halvhjertet fordi man blir presset til det. Dersom jeg er sengeliggende en uke så forfaller huset ganske mye, fordi vi prioriterer annerledes når det kommer til husarbeid. Jeg har mere støv på hjernen, mens han foretrekker en ren bil fremfor rene gulv i huset. Han kan slå på stortromma med husarbeid innimellom da, og da må jeg komme å se med engang. DA er han stolt som en hane over hva han har prestert! Synes det er litt sjarmerende jeg.